Å skamme seg er sunt. Det viser at du har samvittighet. Men å skamme seg mer enn et par-tre ganger i året er på grensen til usunt. Det betyr enten at du er litt for impulsstyrt eller at du har noen rundt deg som er litt for hormonstyrt. Eller begge deler, selvsagt. Du kan også lide av flink pike-syndromet, men da kan jeg fortelle deg at du er fullstendig umoderne, så slutt med det tullet.
Her må jeg understreke at skam ikke er det samme som dårlig samvittighet. Skam er når det brenner i både mage og kinn, når du ikke har lyst til å snakke om det og når du kjenner at det er noe grunnleggende feil ved måten du eller andre har opptrådt på. Man kan skamme seg på vegne av andre også, nemlig.
Jeg vet at det er lett for andre å si dette, men prøv å hold skammen på et så lavt nivå som mulig. Oppsøk gjerne profesjonelle. Hvis du altså er en av dem som skammer deg oftere enn du for eksempel kjøper sko.
Selv om samvittigheten din i en periode av ditt liv har vært så dårlig at den rett og slett døde, er det håp. Samvittighet kan gjenoppstå. Men du må ville det selv.
Sist jeg ble kjeftet huden full, var jeg helt uskyldig og skammet meg derfor ikke det minste. Det viser at forholdet mellom skam og kjefting ikke er konstant. Det er med andre ord ikke sånn at mye kjefting = mye skam. Ofte er det faktisk omvendt. De som sjelden kjefter, kan få en til å skamme seg grundig bare ved å si bitte litt.
Her er en digresjon
Nyttårsaften 1984 hadde jeg på meg en nydelig, babyrosa strikket kjole fra Benetton, men jeg manglet en kåpe. I det mine foreldre dro på hytta for å feire der, sa min far "Bare én ting, Birgitte; Ikke bruk den nye, mørkeblå frakken min".
Jeg var i en fase der det var kult å bruke hans klær, og jeg hadde blant annet vasset rundt i en av hans pysjbukser helt til en gutt jeg var veldig forelsket i sa "Du er faktisk ganske OK, men hvorfor går du rundt i den pysjbuksen?"
Nyttårsaften 1984 tok jeg tross advarsler frakken hans over kjolen og dro på fest.
Jeg husker fremdeles ansiktsutrykket til min venninne da hun sa "Det er ikke min far som står utenfor. Det er dine foreldre." Siden det hadde vært 35 minusgrader på fjellet, hadde de snudd og siden de allerede var på veien, hadde de tilbudt seg å hente oss slik at min venninnes far kunne ta seg et glass sjampis.
Det eneste min far trengte å si da jeg satte meg inn i bilen var "Hvorfor gjorde du det, Birgitte? Det var det eneste jeg ba deg om å la være." Jeg kjenner fremdeles skammen brenne i magen når jeg tenker på det.
Nå er digresjonen over
Men tilbake til sist jeg ble hudflettet: Jeg hadde fått nytt mobilnummer og vedkommende som hadde hatt det før meg, hadde viderekoblet sin hjemmetelefon til sin (og nå min) mobil.
Resultatet var at jeg hadde lange mer eller (som oftest) mindre innholdsrike samtaler med min telefonnummerforgjengers gamle far, og korte og etterhvert illsinte samtaler (10 prosent samtale, 90 prosent monolog) med én av hans venner.
Denne vennen ble mer og mer forbannet hver gang jeg fortalte ham at jeg ikke het Ragnar. Etter at han hadde ringt meg tre-fire ganger, skjønte jeg hva som hadde skjedd, og jeg prøvde fortvilet å finne ut etternavnet på denne Ragnar i håp om å få tak i ham på et annet telefonnummer.
Faren hans var det ingen hjelp i, ettersom han vekselsvis var overbevist om at jeg var Ragnar eller Ragnars kone, og visste jeg ikke selv hva jeg het, kanskje? Den krakilske vennen nektet å gi meg noen opplysninger. Forklaringen med viderekobling var det mest fantasifulle og ondskapsfulle han hadde hørt i hele sitt liv.
Teleselskapet påsto at Ragnar selv måtte oppheve viderekoblingen, og de skyldte på en teknisk feil da jeg klaget.
Ragnars venn var av de lojale. Han anklaget meg for å ha «gjort noe med telefonen» slik at han ikke skulle få ta i sin venn, for å nekte ham å snakke med Ragnar og for å trakassere ham kun ved å ta telefonen hver gang han ringte for å kjefte meg opp.
Selv om samvittigheten din i en periode av ditt liv har vært så dårlig at den rett og slett døde, er det håp. Samvittighet kan gjenoppstå. Men du må ville det selv.
Sist jeg ble kjeftet huden full, var jeg helt uskyldig og skammet meg derfor ikke det minste. Det viser at forholdet mellom skam og kjefting ikke er konstant. Det er med andre ord ikke sånn at mye kjefting = mye skam. Ofte er det faktisk omvendt. De som sjelden kjefter, kan få en til å skamme seg grundig bare ved å si bitte litt.
Her er en digresjon
Nyttårsaften 1984 hadde jeg på meg en nydelig, babyrosa strikket kjole fra Benetton, men jeg manglet en kåpe. I det mine foreldre dro på hytta for å feire der, sa min far "Bare én ting, Birgitte; Ikke bruk den nye, mørkeblå frakken min".
Jeg var i en fase der det var kult å bruke hans klær, og jeg hadde blant annet vasset rundt i en av hans pysjbukser helt til en gutt jeg var veldig forelsket i sa "Du er faktisk ganske OK, men hvorfor går du rundt i den pysjbuksen?"
Nyttårsaften 1984 tok jeg tross advarsler frakken hans over kjolen og dro på fest.
Jeg husker fremdeles ansiktsutrykket til min venninne da hun sa "Det er ikke min far som står utenfor. Det er dine foreldre." Siden det hadde vært 35 minusgrader på fjellet, hadde de snudd og siden de allerede var på veien, hadde de tilbudt seg å hente oss slik at min venninnes far kunne ta seg et glass sjampis.
Det eneste min far trengte å si da jeg satte meg inn i bilen var "Hvorfor gjorde du det, Birgitte? Det var det eneste jeg ba deg om å la være." Jeg kjenner fremdeles skammen brenne i magen når jeg tenker på det.
Nå er digresjonen over
Men tilbake til sist jeg ble hudflettet: Jeg hadde fått nytt mobilnummer og vedkommende som hadde hatt det før meg, hadde viderekoblet sin hjemmetelefon til sin (og nå min) mobil.
Resultatet var at jeg hadde lange mer eller (som oftest) mindre innholdsrike samtaler med min telefonnummerforgjengers gamle far, og korte og etterhvert illsinte samtaler (10 prosent samtale, 90 prosent monolog) med én av hans venner.
Denne vennen ble mer og mer forbannet hver gang jeg fortalte ham at jeg ikke het Ragnar. Etter at han hadde ringt meg tre-fire ganger, skjønte jeg hva som hadde skjedd, og jeg prøvde fortvilet å finne ut etternavnet på denne Ragnar i håp om å få tak i ham på et annet telefonnummer.
Faren hans var det ingen hjelp i, ettersom han vekselsvis var overbevist om at jeg var Ragnar eller Ragnars kone, og visste jeg ikke selv hva jeg het, kanskje? Den krakilske vennen nektet å gi meg noen opplysninger. Forklaringen med viderekobling var det mest fantasifulle og ondskapsfulle han hadde hørt i hele sitt liv.
Teleselskapet påsto at Ragnar selv måtte oppheve viderekoblingen, og de skyldte på en teknisk feil da jeg klaget.
Ragnars venn var av de lojale. Han anklaget meg for å ha «gjort noe med telefonen» slik at han ikke skulle få ta i sin venn, for å nekte ham å snakke med Ragnar og for å trakassere ham kun ved å ta telefonen hver gang han ringte for å kjefte meg opp.
Det var en slags twilight zone. (Ikke trykk på linken hvis du har like dårlige minner fra serien som jeg har. Særlig ikke hvis du leser dette før du skal legge deg.)
Jeg la på flere ganger med henvisning til at jeg hadde andre ting å bruke tiden min på, men han ringte bare opp igjen. Og til slutt kjeftet han på meg i flere minutter og avsluttet med «jeg vet nok hva du driver med».
Jeg prøvde å minne ham på at det var han som ringte meg, men den måtte jeg lenger ut på landet med. Han ba meg dessuten å se meg over skulderen hvis jeg gikk ute en mørk kveld. Slik holdt vi på i flere uker.
Etter en lang tirade der han igjen truet med å overraske meg en mørk kveld, tok min mann telefonen fra meg og gikk langt nok unna til at jeg ikke hørte hva de snakket om.
Min mann er nokså stor og sterk, men det er jo ikke så lett å få med seg når man er i andre enden av en telefonsamtale. Han har imidlertid en nokså dyp stemme og sammen med et tonefall som kan være forholdsvis overbevisende under gitte forutsetninger kan jeg lett forestille meg at den paranoide innringeren forsto alvoret.
Jeg følte i alle fall ingen grunn til å se meg over skulderen etter at min kjære sa «han kommer du ikke til å høre mer fra».
Det var faktisk litt synd. Jeg hadde nemlig håpet at han skulle overraske meg etter at jeg hadde tatt av meg sminken for kvelden. Om han ikke hadde blitt tvangsinnlagt før, skulle jeg nok ha skremt ham inn på en lukket avdeling etter det.
Jeg la på flere ganger med henvisning til at jeg hadde andre ting å bruke tiden min på, men han ringte bare opp igjen. Og til slutt kjeftet han på meg i flere minutter og avsluttet med «jeg vet nok hva du driver med».
Jeg prøvde å minne ham på at det var han som ringte meg, men den måtte jeg lenger ut på landet med. Han ba meg dessuten å se meg over skulderen hvis jeg gikk ute en mørk kveld. Slik holdt vi på i flere uker.
Etter en lang tirade der han igjen truet med å overraske meg en mørk kveld, tok min mann telefonen fra meg og gikk langt nok unna til at jeg ikke hørte hva de snakket om.
Min mann er nokså stor og sterk, men det er jo ikke så lett å få med seg når man er i andre enden av en telefonsamtale. Han har imidlertid en nokså dyp stemme og sammen med et tonefall som kan være forholdsvis overbevisende under gitte forutsetninger kan jeg lett forestille meg at den paranoide innringeren forsto alvoret.
Jeg følte i alle fall ingen grunn til å se meg over skulderen etter at min kjære sa «han kommer du ikke til å høre mer fra».
Det var faktisk litt synd. Jeg hadde nemlig håpet at han skulle overraske meg etter at jeg hadde tatt av meg sminken for kvelden. Om han ikke hadde blitt tvangsinnlagt før, skulle jeg nok ha skremt ham inn på en lukket avdeling etter det.
At en ung kvinne går i sin fars klær er liksom helt greit, men når en ung mann forsøksvis gjør det samme i sin mors garderobe er det en sak for psykiatrien, forstå det den som vil.
SvarSlettVerden er urettferdig. Kanskje skulle vi la psykiatrien behandle begge kjønn? Alternativet er jo at også unge menn som ønsker det får aksept for å benytte sin mors garderobe. Jeg har to sønner og en garderobe jeg er glad i (merk; mest glad i sønnene) men betaler gjerne for et par timer psykiatri hvis det skulle bli nødvendig. Heller det enn at de ødelegger Pradaskoene mine med kjempeføttene sine. Ingen av dem har imidlertid vist det minste interesse for slikt så langt.
SvarSlett