Jeg innser at jeg ikke var på mitt fresheste da jeg slepte meg rundt til de nærmeste klesbutikkene, men de som jobber med service burde ha lært at de ikke skal skue en shopper på håret.
En litt rufsete 43-åring med en lommebok full av entusiastiske kredittkort som har gledet seg lenge til å bli luftet, burde bli tatt i mot som en dronning. Jeg hadde til og med tatt med meg mitt eget pakkesel i form av min yngste sønn. Alt lå til rette for storhandel. Jeg var innstilt på å kjøpe alt jeg kom over i størrelse ... 39 etter måneder med shoppingstørke.
Vi gikk til Gunnar Øye. Som er en butikk (og muligens en mann). Gunnar Øye selger litt over middels dyre klær pluss en del klær som koster litt mer enn det også.
Favorittmerket mitt er Brunello Cucinelli. Cucinelli lager overprisede, avsindig nydelige strikkeplagg i tillegg til bukser og skjorter. Og sko:
 |
| Fine? De er så fine at de får stå i en stol når de skal fotograferes. (De er kjøpt på Studio Scarpa i Kirkeveien, ikke hos G. Øye) |
Dameavdelingen hos Gunnar Øye har et par meter med klær fra Brunello Cucinelli. Jeg kunne kjøpt alt sammen hvis jeg bare hadde hatt et par hundre tusen. I dag kunne jeg lett kjøpt ca 30 centimeter.
Innledningsvis sa jeg meg villig til å prøve en bukse av nevnte merke som de skulle ha 4.100 kroner for.
«Hvordan satt den?» spurte damen som jobbet der. «Vel, den var for vid i livet og litt for trang i leggene,» sa jeg og hengte buksen på plass.
«Har du andre modeller?» spurte jeg slik en kunde som virkelig er villig til å shoppe stort ville sagt det.
Det var en ren invitasjon til å vise meg hva som helst. Jeg var den enkleste kunden hun hadde hatt på evigheter.
«Jeg vet at Brunelli har andre modeller som er romsligere i bena, men de selger ikke vi, for det vil ikke vår kundegruppe ha,» svarte hun nedlatende. Og snudde seg bort. Samtalen var over.
«Det vil ikke vår kundegruppe ha»??? Men hva med meg, da? Er dette takken for at jeg har lagt igjen flerfoldige titusen der de siste årene? Er jeg ekskludert fra kundegruppen hennes fordi jeg har muskler i bena? (Det er muskler, ja! Tenk!) Hva er det kjerringa innbiller seg?
Og siden jeg vet at hun ikke er eieren; er det greit for familien Øye at hun takket nei til pengene mine nå og i all fremtid?
Jeg klarte ikke la være å smile ned til det lille mennesket, og vi gikk. Utenfor butikken måtte jeg drive litt krisehjelp, for min sønn var i lett sjokk. Han er en tøffing, men å se sin mor bli mobbet av en lavtlønnet bukseselger, gjorde inntrykk. «Hvordan kan du LE av det der, mamma? Hun var jo så utrolig frekk!»
Men sånn er det noen ganger. Man blir skuet på hårene. Sist det skjedde var jeg student og jobbet som mystery shopper for et meningsmålingsinstitutt. Jeg sjekket ut en skobutikk og spurte etter et skopar som jeg faktisk allerede hadde kjøpt i grønt. Nå latet jeg som jeg ville jeg prøve et par i blått. «De er veldig dyre,» sa damen, «Jeg tror rett og slett du bør se etter noe rimeligere.»
O’lykke. Jeg gadd ikke engang å gå ut av butikken for å fylle ut skjemaet mitt: Nøyaktig klokkeslett og karakteren 1 av 10 i rubrikkene «imøtekommenhet», «service» og «generell opplevelse». Feltet med «ytterligere opplysninger» ble nesten til en liten novelle.
Da jeg kom hjem fra shoppingrunden i dag, så jeg meg i speilet og kunne til en viss grad forstå reaksjonen til ekspeditrisen hos Gunnar Øye; De grå fjonene mine sto til alle kanter og jeg så rett og slett veldig sliten ut.
«Jeg vet at Brunelli har andre modeller som er romsligere i bena, men de selger ikke vi, for det vil ikke vår kundegruppe ha,» svarte hun nedlatende. Og snudde seg bort. Samtalen var over.
«Det vil ikke vår kundegruppe ha»??? Men hva med meg, da? Er dette takken for at jeg har lagt igjen flerfoldige titusen der de siste årene? Er jeg ekskludert fra kundegruppen hennes fordi jeg har muskler i bena? (Det er muskler, ja! Tenk!) Hva er det kjerringa innbiller seg?
Og siden jeg vet at hun ikke er eieren; er det greit for familien Øye at hun takket nei til pengene mine nå og i all fremtid?
Jeg klarte ikke la være å smile ned til det lille mennesket, og vi gikk. Utenfor butikken måtte jeg drive litt krisehjelp, for min sønn var i lett sjokk. Han er en tøffing, men å se sin mor bli mobbet av en lavtlønnet bukseselger, gjorde inntrykk. «Hvordan kan du LE av det der, mamma? Hun var jo så utrolig frekk!»
Men sånn er det noen ganger. Man blir skuet på hårene. Sist det skjedde var jeg student og jobbet som mystery shopper for et meningsmålingsinstitutt. Jeg sjekket ut en skobutikk og spurte etter et skopar som jeg faktisk allerede hadde kjøpt i grønt. Nå latet jeg som jeg ville jeg prøve et par i blått. «De er veldig dyre,» sa damen, «Jeg tror rett og slett du bør se etter noe rimeligere.»
O’lykke. Jeg gadd ikke engang å gå ut av butikken for å fylle ut skjemaet mitt: Nøyaktig klokkeslett og karakteren 1 av 10 i rubrikkene «imøtekommenhet», «service» og «generell opplevelse». Feltet med «ytterligere opplysninger» ble nesten til en liten novelle.
Da jeg kom hjem fra shoppingrunden i dag, så jeg meg i speilet og kunne til en viss grad forstå reaksjonen til ekspeditrisen hos Gunnar Øye; De grå fjonene mine sto til alle kanter og jeg så rett og slett veldig sliten ut.
Men det kan også ha kommet av at jeg gikk innom en annen butikk på veien hjem; The Lovely Trap. Der prøvde jeg både bukser og topper - som jeg trakk over hodet og da blir man jo bustetet - dessuten hang håret mitt fast i et vegghengt stativ på et tidspunkt der jeg ble litt engasjert.
De som jobber i The Lovely Trap er på mange måter motsatsen til den nesevise snobbedama i Øye-sjappa: De er morsomme, vet hva kunden trenger og kommer med forslag som er helt ville, men som viser seg å passe både kropp og personlighet.
Takket være disse egenskapene og en naturlig forståelse for hva ordet service innebærer, har de nå fått inn mange flere kroner på kontoen sin enn det buksen fra Brunelli kostet - og flere vil det bli, for jeg skal ha en pudderrosa topp også og kanskje en gul bukse, og helt sikkert den samme buksen når de får den inn i blågrå.
De som jobber i The Lovely Trap er på mange måter motsatsen til den nesevise snobbedama i Øye-sjappa: De er morsomme, vet hva kunden trenger og kommer med forslag som er helt ville, men som viser seg å passe både kropp og personlighet.
Takket være disse egenskapene og en naturlig forståelse for hva ordet service innebærer, har de nå fått inn mange flere kroner på kontoen sin enn det buksen fra Brunelli kostet - og flere vil det bli, for jeg skal ha en pudderrosa topp også og kanskje en gul bukse, og helt sikkert den samme buksen når de får den inn i blågrå.
Og jeg har fått en kjole som jeg - bare jeg får kjørt en kam gjennom håret - kommer til å se ut som en gresk gudinne i. Hvis de greske gudinnene gikk i korall-fargede kjoler fra Joseph, da.
 |
| Denne er min! Hurra! |
Nå venter jeg bare på at min mann skal komme over sjokket som AmEx-regningen kommer til å gi ham, også håper jeg han inviterer meg ut.
Jeg må bare få tak i noen sko først.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar