 |
| Mulig at Charlize ikke brukte ett sekund på å tenke på utseende sitt her, men jeg vedder på at et kobbel med stylister, fotografer og lyssettere fakturerte et par timer. |
Enten er hun dum som en loff, eller så juger hun. Eller så har hun aldri blitt utsatt for det jeg har blitt utsatt for i løpet av det siste døgnet.
Først ble jeg spurt om jeg var like gammel som min 92 år gamle mormor som jeg akkurat hadde vist frem et bilde av. Den lille frøkenen som spurte kunne dessuten fortelle at hennes egen bestemor hadde omtrent like mange rynker på halsen som jeg har, men litt flere synlige blodårer på armene.
Hendene våre var imidlertid like som to dråper vann, skulle man tro femåringen. Hun var også ganske fascinert over at hennes bestemor og jeg hadde lik smak i smykker. Det hjalp ikke stort at jeg påpekte at det er mange kvinner - uansett alder - som liker perler og diamanter. Jeg har aldri følt meg eldre.
Håret mitt ble også studert og kommentert, og etter en stund kom det høflig «Har du aldri tenkt på å farge det? Jeg kjenner en som har svart og rødt hår.» Det kunne vært noe, tenkte jeg. Da hadde vel fokus i det minste flyttet seg bort fra salamanderhalsen min.
Den lille piken er tilgitt for lengst. Hun er for øvrig en usannsynlig søt, liten jente, som dessuten annonserte at jeg var en av hennes favorittpersoner i hele verden og USA.
Så - for bare noen timer siden - sto jeg i heisen sammen med min mann. Siden jeg som et prøveprosjekt har bestemt meg for å ignorere janteloven denne helgen, sa jeg at jeg synes at jeg så ganske fin ut på håret i dag, tross minimal innsats. «Jeg har jo bare blåst det tørt med føneren og satt en strikk i det,» sa jeg.
Akkurat da stoppet heisen, og min mann steg ut mens han sa «Ja. Og med en så stram strikk blir du jo så fin og glatt i ansiktet også». Det kan hende han trodde at jeg ikke hørte ham, men det er i så fall rart siden han aldri lar en mulighet til å kommentere de store ørene mine gå fra seg.
Jeg merket at jeg ble slitt mellom å dælje ham i bakhodet med min forholdsvis tunge håndveske og å truserøske ham. Men begge deler er ganske slitsomt og sluttresultatet er uforutsigbart når personen som skal straffes er dobbelt så stor som jeg er.
Et godt alternativ til fysisk avstraffelse er å bli i dårlig humør uten å si hvorfor, men siden han gikk rett ut på verandaen og satte seg til å lese eller til å sove, eller begge deler, fant jeg ut at det var temmelig meningsløst å sitte inne og være sur uten at han visste om det.
Jeg gadd i alle fall ikke være ute på verandaen og både være sur og kald. Det endte med at jeg noterte episoden på listen min. I tillegg har jeg låst verandadøren også planlegger jeg å pile inn på do når jeg ser at han reiser seg for å komme inn.
Listen over hans overtramp og grove fornærmelser er nå på over en A4-side og den skal legges frem om tre uker. Noe som gir ham én uke på å kjøpe en veldig fin bursdagspresang til meg.
I mellomtiden spiser jeg for å fylle ut rynkene. Og for å trøste meg selv bitte litt.
Håret mitt ble også studert og kommentert, og etter en stund kom det høflig «Har du aldri tenkt på å farge det? Jeg kjenner en som har svart og rødt hår.» Det kunne vært noe, tenkte jeg. Da hadde vel fokus i det minste flyttet seg bort fra salamanderhalsen min.
Den lille piken er tilgitt for lengst. Hun er for øvrig en usannsynlig søt, liten jente, som dessuten annonserte at jeg var en av hennes favorittpersoner i hele verden og USA.
Så - for bare noen timer siden - sto jeg i heisen sammen med min mann. Siden jeg som et prøveprosjekt har bestemt meg for å ignorere janteloven denne helgen, sa jeg at jeg synes at jeg så ganske fin ut på håret i dag, tross minimal innsats. «Jeg har jo bare blåst det tørt med føneren og satt en strikk i det,» sa jeg.
Akkurat da stoppet heisen, og min mann steg ut mens han sa «Ja. Og med en så stram strikk blir du jo så fin og glatt i ansiktet også». Det kan hende han trodde at jeg ikke hørte ham, men det er i så fall rart siden han aldri lar en mulighet til å kommentere de store ørene mine gå fra seg.
Jeg merket at jeg ble slitt mellom å dælje ham i bakhodet med min forholdsvis tunge håndveske og å truserøske ham. Men begge deler er ganske slitsomt og sluttresultatet er uforutsigbart når personen som skal straffes er dobbelt så stor som jeg er.
Et godt alternativ til fysisk avstraffelse er å bli i dårlig humør uten å si hvorfor, men siden han gikk rett ut på verandaen og satte seg til å lese eller til å sove, eller begge deler, fant jeg ut at det var temmelig meningsløst å sitte inne og være sur uten at han visste om det.
Jeg gadd i alle fall ikke være ute på verandaen og både være sur og kald. Det endte med at jeg noterte episoden på listen min. I tillegg har jeg låst verandadøren også planlegger jeg å pile inn på do når jeg ser at han reiser seg for å komme inn.
Listen over hans overtramp og grove fornærmelser er nå på over en A4-side og den skal legges frem om tre uker. Noe som gir ham én uke på å kjøpe en veldig fin bursdagspresang til meg.
I mellomtiden spiser jeg for å fylle ut rynkene. Og for å trøste meg selv bitte litt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar