Fritt etter Kant

Jeg skjønner at mange har vanskeligheter med å tro det, men jeg er faktisk nokså solidarisk. Det er ikke meg som står på barrikader og marsjerer i tog, men sånn i det daglige er jeg så solidarisk og kjærlig mot min neste at jeg kjenner det klør i vingefestet. En gang gikk det så langt at jeg fikk en fjær i munnen.

Helt siden jeg leste til examen philosophicum, har jeg vært fan av Kants kategoriske imperativ som i min tolkning er noe av det samme som nestekjærlighetsbudet i Bibelen og Kardemommeloven.

Hvis vi setter disse tre sammen, ser vi at de er veldig like:

Immanuel Kant (død filosof) 

Du skal handle slik at dine handlinger kunne blitt en allmenngyldig regel 

Eksempel: Hvis du kaster søppel på gaten, skal alle kunne gjøre det. Og hvordan hadde det da blitt? Jo, det hadde sett ut som en svinesti, og rotter og andre farlige dyr hadde vært like vanlig å se som tyggegummiflekker foran en kino. Ergo kan du ikke kaste søppel på gaten. 

Jesus (gjenoppstått sønn av Gud, gjenfortalt av Matteus) 

Det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot dem 

Eksempel: Vil du at andre skal pælme epleskrotten sin i komposten? Ja? Da må du pælme din epleskrott i komposten også. Aller helst må du gjøre det først.

Kardemommeloven (en lov i en by i et eventyr av Thorbjørn Egner) 

Du skal ikke plage andre, du skal være god og snill og for øvrig kan du gjøre som du vil 

Eksempel: Hvis du nyser mens du går på gaten, må du nyse i et papirlommetørkle og kaste det i en søppelkasse etter bruk, hvis ikke kan noen bli syke. Når du kommer hjem kan du gjerne tørke snørr med ermet ditt, så lenge ingen ser deg (eller hører om det) og så lenge du umiddelbart kaster genseren på vask og smører hendene inn med sprit før du møter andre mennesker igjen.

Felles for alle disse kloke rådene, er nestekjærlighet og solidaritet. Kant mumlet ett eller annet om moral i tillegg, men der skal jeg ikke påberope meg noen ekspertise. Det får være måte på å stikke nakken ut. Og å være snusfornuftig og skinnhellig på en gang.

I går var jeg både nestekjærlig og solidarisk: Jeg ba min sønn lage muffins rett før han stakk av til fotballtreningen.

Og hvorfor gjorde jeg det? Jo. For det første vet jeg at han liker muffins. Nesten like godt som meg. Og for det andre vet jeg at jeg burde kastet hele muffinsmikspakken fordi jeg egentlig er på slanker’n, men en muffinspakke fyller opp en allerede hardt prøvet søppelkasse, og vi vet alle at det var søppelstreik helt opptil tidlig i dag morges. 

Jeg valgte derfor - i solidaritet med mine medmennesker - ikke å kaste posen, men å spise opp det ferdige muffinsproduktet.

Jeg tror både Kant, Jesus og Egner er fornøyd med meg nå. Min sønn er ikke fullt så fornøyd, for han mente at jeg godt kunne ha spart et par til ham. Men altså, snop midt i uken? 

Skulle jeg komme på kant med Kant, så og si? Han ville snudd seg i graven før han klorte seg opp og forlangte at jeg skulle levere tilbake eksamenspapirene.