Aristoteles og suicidal fløteis

Av de riktig gamle filosofene som gikk rundt i sandaler og toga, er Aristoteles min favoritt. Han var den yngste og mest fremtidsrettede av de tre store på sin tid (Sokrates og Platon var eldre). Jeg tror han hadde likt at jeg utfordrer teoriene hans ved hjelp av iskrem. Så cool tror jeg han var.

Toga-varianter nå til dags

Toga-varianten på Aristotelses' tid

 
Hæ? sier du. Jo, da, sier jeg.

Jeg har nemlig en mistanke om at hele Aristoteles’ filosofi hadde vært dramatisk endret hvis han hadde kjent til den toliteren med vaniljeis i fryseren bak meg som akkurat nå maser om å bli spist.

Aristoteles mente at alt består av både a) form og b) materie. Materien er det tingen er laget av, formen er det som gjør at tingen er det den er.

Formen er med andre ord det viktigste; det er selve essensen.

Isens materie er fløte, sukker og egg. Men isens form er helt avhengig av forholdene rundt den; i fryseren er den en frossen klump på to liter, etter noen minutter i mikroen er den helt flytende, og formen avhenger om man lar den flyte rundt i skålen eller tømmes rett ned i min mage.

Isen har med andre ord en uklar essens.

Hadde Aristoteles tatt høyde for det i forskningen sin? Ja, kanskje.

Aristoteles mente nemlig også at virkeligheten er dynamisk. Og det skal vanskelig gjøres å finne noe mer dynamisk enn fløteis.

Jeg er bare litt usikker på om de hadde fløteis på Aristoteles' tid. Hvis jeg skulle tippe, ville jeg sagt at Aristoteles ikke ante hva fløteis var.

Ikke bare levde han ca 2.300 år før en tysk ingeniør som het Linde fant opp kjøleskapet - han levde også et sted der temperaturen sjelden falt under frysepunktet. Noe som var bra, ettersom de gikk rundt med nakne tær og tynne laken som de av forfengelighetsgrunner insisterte på å kalle toga. 

Kjøleskapets far

Konklusjonen må bli at Aristoteles filosoferte seg frem til at verden er i kontinuerlig forandring uten å vite hva iskrem var. «Alt har bestemte muligheter og når det endres, oppnår det sitt virkelige potensial,» subbet han rundt og sa. 

Altså uten å ta høyde for at isens virkelige potensial er å dø på vei ned i halsen min.

Og hva med isen? Er den fornøyd med endestedet sitt? Man skulle jo tro det, for maken til selvdestruktivitet har jeg aldri opplevd. Isen i fryseren bak meg tigger om å bli spist. Det er rett og slett et jævla mas. («Spis meg, væææær så snill!»)

Med tanke på isens uklare essens er det likevel ikke så rart at isen er forvirret inntil det suicidale.

For 3-400 år siden var det helt klart et større marked for filosofer enn det er i dag, men det var likevel en usikker karriere med tilfeldige inntekter, så da kong Filip den andre spurte om Aristoteles kunne være nanny for sønnen hans, slo han til.

Sønnen til Filip het Alexander, og han skulle etter hvert bli Alexander den store. (Du snakker om å oppnå sitt potensial, gitt.) For å gjøre en lang og blodig historie kort; Alexander den store herjet rundt i traktene mellom Hellas og India i tolv år før han ble drept av en besmittet mygg, og Aristoteles fortsatte med filosoferingen sin. 

Colin Farrel som Alexander

 
Det var ikke noe som tydet på at Alexander hadde fulgt med i Aristoteles' timer med filosofi, biologi, politikk, etikk og matte. Det må ha vært litt skuffende for Aristoteles, men det kan også hende at han var litt kynisk og tenkte «Samma faen. Jeg har nå i alle fall fått fast lønn i tre år og det er aldri feil å ha en CV som sier at man har jobbet for kongehuset».

Jeg er også litt usikker på om det var før eller etter barnepikejobben han tenkte seg frem til at null ikke burde være et tall, men samme kan det være. Det slo jo ikke gjennom.

Alt er lovmessig, teologisk og hierarkisk, mente Aristoteles.

Han mente at døde ting (steiner, for eksempel) var nederst på rangstigen, at planter var nest nederst, at dyrene hadde plassen over og at mennesket var på toppen.

Jeg lurer veldig på hvor han hadde plassert snakkende fløteis.

Ut i fra kriteriene måtte det vel blitt noe midt i mellom siste og nest siste plass; Mellom de døde tingene og planter. Kriteriene i dette hierarkiet var nemlig evnen til å leve, tenke, føle og være smart. Og så det ypperste; å være god og snill.

En suicidal iskrem med splittet personlighet er imidlertid ikke så lett å plassere som man skulle tro, men hvis vi likevel skal legge hans filosofi til grunn, ser vi et skremmende bilde: Den som har evne til å tenke og ta rasjonelle, gode beslutninger står på toppen av næringskjeden.

Har du forstått det? Isen står over oss på listen!

Den fyller alle kravene. Den er dynamisk og ivrig etter å oppfylle sitt potensial (som jo må være å glede oss mennesker). Og den er selvutslettende inntil det absurde idet den ber om å bli spist. Av ren godhet.

Det minste vi kan gjøre er å oppfylle dens siste ønske. Heller det enn at den får ideer om å ta over verden. Det kan de som husker siste istid sikkert være enige med meg i.

Redd verden. Spis en bøtte is i dag.