Sånn sier vi det

Jeg har blitt utsatt for kritikk. Visstnok hørte jeg ikke etter hva som ble sagt mens jeg satt i sengen og leste en bok.

La meg bare forklare hvorfor jeg sitter i sengen og leser bøker:

1 Jeg venter på at han som ligger i sengen ved siden av meg skal komme og leggge seg, for hvis jeg sovner før han legger seg, kommer jeg til å våkne når han entrer sengen og da får jeg ikke sove igjen.

2 Jeg klarer ikke holde meg våken i tolvtiden om natten med mindre jeg sitter oppreist og glaner på bokstaver. En bonus er at jeg ikke husker hva jeg har lest, og da holder bøkene så mye lenger.

Med andre ord er jeg tilnærmet komatisk på den tiden av døgnet, og jeg synes derfor kritikken er urettferdig.

Det rare var at jeg hadde ført en forholdsvis fornuftig samtale, og det åpner jo et hav av muligheter. Jeg husker ikke et kvidder, men etter å ha hørt hva jeg har sagt, må jeg si at jeg selv i stadiet før dyp søvn har uttrykt meg både fornuftig og rimelig.

Dette betyr at jeg er smartere enn jeg har trodd. Og at jeg kan slappe mer av i trygg forvissning om at det meste som kommer ut av kjeften min er over middels.

Det er jo ikke alle som har det sånn.

Uten å nevne navn eller familiær relasjon, vil jeg gi et par eksempler på at snakking i ubevisst tilstand kan føre til trøbbel og gi inntrykk av at man ikke er helt på høyden. Intellektuelt sett.

Det mest hyppige eksemplet opptrer i øyeblikket rett etter at vekkerklokken har ringt i en del minutter. Nok til at lyden har trengt seg forbi de oransje øreproppene mine som bare selges på Jernia på Nesbyen. Jeg antar derfor at de er ekstra solide og at de normalt brukes av sindige hallingdøler.

«Står du opp nå, eller?» pleier jeg å spørre.

«Ja,» er det korte svaret.

Etter noen minutter, eller sekunder (tiden har en speisell måte å gå på så tidlig) spør jeg igjen: «Du! Står du opp NÅ, ELLER?»

Da hender det svært ofte at han svarer litt irritert «Ja! Jeg har stått opp!»

Og det kan jo hvem som helst se at han ikke har gjort. Vekkerklokken - som viser at den er noe med fem - uler fremdeles, den eneste fremgangen er at han har tatt på seg brillene.

Et par briller på nesen hjelper ikke hvis øynene er lukket. Det er de fleste enige med meg i, tror jeg.

At man er litt tung å snakke med etter bare noen timers søvn, holder jeg normalt ikke mot ham. Men midt på dagen, må man kunne forvente mer.

Her er en typisk telefonsamtale der han ringer meg fra jobben:

«Hei, forstyrrer jeg?»
«Nei, det går fint. Har du det bra?»
«Ja, men det er travelt.»
«Ok ...?»
«Ja, jeg må nesten legge på, jeg.»
«Ok ...?»
«Ja, da sier vi det sånn!»

"Hei, kjære, har du det travelt?" "Nei, da!" "Ok, men det har jeg. Hadet!"

«Da sier vi det sånn!»???

90 prosent av alle våre telefonsamtaler slutter med «da sier vi det sånn» og i løpet av de snart 15 årene vi har vært gift, har han alltid sagt akkurat det samme, og jeg aner femdeles ikke hva vi sier eller hvordan vi sier det.

I starten vurderte jeg å spørre ham, men da var liksom forholdet så ferskt, og jeg tenkte kanskje at jeg burde ha forstått det. Man vil jo umiddelbart tro at det er noe man ikke har fått med seg, og det kan det jo være litt flaut å innrømme.

Etter som tiden gikk ble det vanskeligere og vanskeligere å spørre hva han mente, for hvorfor hadde jeg ikke spurt før, liksom?

Jeg spurte ham i går. Han hadde akkurat kommet hjem fra jobben og jeg mistenkte at han hvilte litt med øynene igjen før han skulle ut i en middag:

«Du? Hva mener du når du sier ‘da sier vi det sånn’ hver gang vi snakker i telefonen sammen?»
«Jeg oppsummerer det vi har blitt enige om ... Pokker! Driver du og blogger om meg nå?»
«Ja. Men du sier jo ‘da sier vi det sånn’ selv om vi ikke har blitt enige om noe.»
«Nei, det gjør jeg ikke.»
«Sover du nå?»
«Ikke helt.»
«Så da sier vi det sånn?
«Faen ta deg.»

Han kommer garantert til å nekte for at han bannet til meg.

Men det VAR sånn han sa det.