Hjernen er alene

«Er det flere ting du føler at du må få sagt til meg før jeg drar?» spurte min sønn litt oppgitt en time før avreise til Shanghai. Jeg hadde vært gjennom listen med pass, visum, kredittkort og mobillader samt understreket for femte gang at nordmenn ikke er kinesernes favoritt for tiden, og at det uansett er lurt å være litt ydmyk i møte med andre kulturer. Dessuten hadde jeg vist ham et triks han skulle bruke for å takke; en subtil tapping i bordplaten.

«Tja ... blablabla ... nei, jeg tror det var alt,» svarte jeg. «Blablabla»????

Jeg sto faktisk og SA blablabla. Og plutselig slo det meg at jeg har sagt det før. Ganske ofte, når jeg tenkte meg om. «Blablabla» er det jeg sier når jeg ransaker hjernen min for å finne ut om det er noe mer der oppe.

Du godeste. Skyt meg nå. Stakkars barn. De har fått en lallende mor mange år før tiden.

Noen timer etter kom jeg tilbake fra legen som hadde gitt meg en ganske kraftig behandling mot hodepine, og en smule susete la jeg meg rett i sengen. Jeg husker ikke dette, men siden det siste minnet før jeg våknet opp i min egen seng var at en sykepleier sa «nå skal du få sove godt», konkluderer jeg med at det må ha vært det som har skjedd.

Da jeg sto opp i sekstiden (pm) spurte min yngste sønn om jeg ville ha is. Jeg svarte at jeg naturligvis ALLTID vil ha is, men at vi dessverre ikke hadde noe.

Da kunne han fortelle at jeg hadde bedt ham om å gå og kjøpe fire - jeg gjentar: FIRE - bøtter med Ben&Jerry’s da jeg kom hjem fra legen.

Jeg hadde nærmest forlangt at han skulle bruke mine penger også, kunne ungen fortelle.

I følge ham hadde dialogen vært omtrent slik:

«Kan du ta med deg Whiskey (hunden) og gå og kjøpe en bøtte is vi kan dele?»
«Ja, ok.»
«Kjøp en til hver av oss, forresten.»
«Ok!»
«Eller du, kjøp tre.»
«...»
«Nei, kjøp fire. Jeg vil ha to.» 

Som dere ser, er ikke en bøtte Ben&Jerry's skapt for å deles.

Jeg ser for meg hvordan han ble slitt mellom å passe på sin åpenbart skrullete mor og trangen til å løpe ut og shoppe før jeg kom til fornuft. Han ble sittende litt til.

«Hjernen min kjennes ut som potetmos,» vrøvlet jeg videre.
«Oj. Det høres ikke godt ut,» sa den omsorgsfulle 14-åringen.
«Jo, det er kjempedeilig,» skal jeg ha sukket før jeg sovnet som en død.

Han ble litt skuffet, for akkurat da hadde han kommet på at han skulle ta frem iPhonen og ta opp resten av idiotien som kom ut av munnen min, men så sovnet jeg altså.

Nå er jeg gudskjelov meg selv igjen; diskret, verken selvutleverende eller vrøvlete og hundre prosent mentalt og intellektuelt oppegående.

Jo, da.