Innslaget jeg fikk med meg var om engangsgriller og en festival som visstnok skal foregå i en park i Oslo i helgen. Tema er gjenbruk. Engangsgrillene var skurken i innslaget, Arne Hjeltnes var helten.
Arne Hjeltnes oppfordrer alle til å lage restemat, og han hadde noe han kalte «hyllegryte». For å lage en hyllegryte velger man seg ut en hylle i kjøleskapet og lager en gryte av alt man finner der.
Jeg sjekket kjøleskapet og har tre mulige hyllegryter:
Hyllegryte nummer én: Diverse syltetøy, dijonsennep og et glass tomatsaus.
Hyllegryte nummer to: Egg, Jarlsberg og skinke (kunne blitt en omelett, sier du, men nei) i tillegg til brunost, italiensk salat og kaviar.
Hyllegryte nummer tre: 1 liter ferdigblandet iste, to ferdigskrellede løk og en pakke bacon
Resten av kjøleskapet består av noen gamle grønnsaksrester, juice og mengder av soyamelk.
Etter at Hjeltnes hadde snakket varmt om restemat og en skuespiller fra Hotell Cæsar (fikk ikke med meg relevansen der) hadde snakket stygt om engangsgriller (jeg er enig med begge to) intervjuet Vår Staude en dame som ivret for at vi skulle dyrke vår egen mat.
Hyllegryte nummer tre: 1 liter ferdigblandet iste, to ferdigskrellede løk og en pakke bacon
Resten av kjøleskapet består av noen gamle grønnsaksrester, juice og mengder av soyamelk.
Etter at Hjeltnes hadde snakket varmt om restemat og en skuespiller fra Hotell Cæsar (fikk ikke med meg relevansen der) hadde snakket stygt om engangsgriller (jeg er enig med begge to) intervjuet Vår Staude en dame som ivret for at vi skulle dyrke vår egen mat.
Hun hadde med seg en gammel skolesekk der noen hadde plantet tomat og squash i jord de hadde laget selv. Jeg gjentar: i jord de hadde laget selv.
På sekken sto det et skilt med teksten «Dyrk matpakka di sjæl».
Jeg blir litt trassen når folk er så fordømt perfekte. Trassen bunner selvsagt i en følelse av utilstrekkelighet, for jeg vet at jeg ikke kunne dyrket frem en eneste tomat om så livet mitt var avhengig av den.
Og jeg liker ikke å føle meg utilstrekkelig. Jeg blir sur når perfekte mennesker får meg til å føle meg som en som personlig har ansvaret for klimaendringer og dårlig vær.
En stund satt jeg og grublet over hvor sur jeg var, og da kom løsningen så og si flyvende av seg selv. En due landet på verandarekkverket. Den er kanskje ikke kortreist. Men den er min.
På sekken sto det et skilt med teksten «Dyrk matpakka di sjæl».
Jeg blir litt trassen når folk er så fordømt perfekte. Trassen bunner selvsagt i en følelse av utilstrekkelighet, for jeg vet at jeg ikke kunne dyrket frem en eneste tomat om så livet mitt var avhengig av den.
Og jeg liker ikke å føle meg utilstrekkelig. Jeg blir sur når perfekte mennesker får meg til å føle meg som en som personlig har ansvaret for klimaendringer og dårlig vær.
En stund satt jeg og grublet over hvor sur jeg var, og da kom løsningen så og si flyvende av seg selv. En due landet på verandarekkverket. Den er kanskje ikke kortreist. Men den er min.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar