Voodoo

Noen ganger er jeg litt dramatisk. Jeg vet det. Men siden det nå engang faktisk er slik at jeg er utsatt for voodoo, må jeg jo forsøke å snu det til min fordel så godt jeg kan. Enkelte hevder at jeg er en dramatisk hypokonder, men de er ryggesløse løgnere og slike folk skal man ikke lytte til.

Jeg er helt sikker på at noen utsetter meg for nåler og heksekunst. Og jeg benytter anledningen til å si unnskyld til alle jeg har vært ond, slem og/eller bare ubetenksom mot i håp om at de nå vil legge bort det spisse verktøyet.

Jeg minner også om at det å rappe hår og negler for å støpe det inn i voks antakelig er forbudt, i alle fall i enkelte strøk i Karibien og Vest-Afrika.

Akkurat nå lurer en skokk med leger på hvorfor jeg har vondt og hvorfor det er en kul inni meg samtidig med at en blodprøve som heter d-dimer er veldig høy. Jeg lurer ikke så mye, ettersom jeg allerede har konkludert med at kulen er en hårball og at stikkingen jeg kjenner er en nål som en eller annen sitter og fordriver tiden med.

Men dette får legene finne ut av selv. Jeg mistenker at de har et anstrengt forhold til voodoo som medisinsk forklaring, og har ikke behov for en psykiatrisk diagnose på toppen av dette.

Hadde jeg visst hvem det var som satt og stakk vokskopien av meg, hadde jeg anbefalt vedkommende å få seg en annen hobby for å beholde kneskålene intakte, men det er så mange å ta av at jeg ikke kan begynne å ringe rundt for å finne det ut. Det er tross alt arbeidsgiveren min (som er staten og med det altså skattebetalerne) som betaler for mobilbruken min.

I stedet for å gå løs på den enorme oppgaven med å spore opp heksa, går jeg for åpenhet og informasjon til mine omgivelser. "Åpenhet inntil det pinlige" har jo lenge vært et slags varemerke på meg.

Siden samtlige barnepsykologer mener at man til og med skal være åpen med barna sine, brukte jeg det som en unnskyldning da jeg fortalte om min begredelige helsetilstand til min yngste sønn på 14 år. Det jeg egentlig ønsket å oppnå var å få såpass mye medlidenhet at han skulle ta bikkja med ut på tur. Og kanskje tømme oppvaskmaskinen.

«Hva kan være årsaker til at en sånn blodprøve er for høy, da?» spurte tenåringen usedvanlig akademisk. (I denne sammenhengen betyr det bare å bruke ord. Ikke lyder.)

«Vel,» sa jeg og la inn en liten pause og et sukk «hvis den ikke er høy, har man ikke blodpropp, men hvis den er for høy kan man ha blodpropp, være veldig gammel, være gravid - men det er jo ikke jeg - ha vært i en trafikkulykke, for eksempel, eller ha kreft eller en alvorlig blodsykdom.»

Jeg regnet med at han skulle få en bekymret rynke i pannen, håpet på en medlidende tåre i øyenkroken og antok i alle fall at det med bikkja skulle gå ganske greit.

«Ja, ja. Vi får håpe at du bare er gammel, da,» sa ungen.

Og la til "Du mamma," (og jeg tenkte 'nå kommer det, jeg er klar med papirlommetørklet og trøst') "husk å ta med mange poser når du skal ut med Whiskey. Fisen hans stinker, så jeg tror han kommer til å skite MYE."