Hverdagsgleder

«Jeg oppdaget akkurat at jeg har veldig dårlig tid, kan du pakke den inn raskt?» spurte jeg. Høflig. Men det hun hørte (hvis jeg skal dømme etter ansiktsutrykket hennes) var «Forbannande drittjente. Jeg hater bikkja di, familien din, deg og alt du står for, din ekle bæsj!».

Hun så nedlatende på meg og tok laaaaaangsomt etter en penn. Det viste seg at hun måtte gjennom tre penner før hun fant en som lå tilfredsstillende i hånden hennes, og da hun endelig fant favoritten sin, tenkte hun "Det er da vel for faen ikke mitt problem at den teite kjerringa ikke kan klokken!" men hun sa «Jeg får vel gjøre mitt beste, da!».

Tonefallet liknet det Klepoatra antakelig hadde da en av slavene spurte om hun kunne tenke seg å putte en drue inn i munnen selv. Litt sånn «hvis jeg absolutt må, men det kommer aldri til å skje igjen, dessuten må du dessverre dø nå»-aktig.

Vi hadde ulikt syn hva som var raskt og hva som ikke var det. Ikke én av bevegelsene hennes var i nærheten av å være raske eller spesielt effektive etter min standard. Faktisk så alt ut som det gikk i sakte film. Jeg slo fra meg å late som jeg også beveget meg i sakte film fra den ene enden av disken til den andre mens jeg sa "Liiiiikeeeeer duuuuuu joooooobbeeeeen diiiiiiin?" men det kan hende jeg fniste litt mens jeg tenkte på det.

Jeg tok tiden på henne mens hun brettet jakken jeg hadde kjøpt. Hun var nøye på å brette ermene heeeelt symmetriske. Og hun var ekstremt nøye på at byttelappen skulle ligge litt kunstnerisk på skrå i halslinningen. Hun tok ett skritt tilbake, sjekket vinkelen, rettet litt på den og vurderte den kritisk en gang til.

Gavepapiret ble revet med saktmodighet og brettet som en respektfull, men ganske alderstynget japaner. Så kom limbåndet. Hun mente det var påkrevet å gni nøyaktig elleve ganger (sakte) frem og tilbake på hver liten limbåndbit. Ikke tvil om at den var festet godt til underlaget, nei. Det gule pakkebåndet ble målt så nøyaktig at Benettons kvalitetssjef ville fått tårer i øynene.

Det er mulig at den unge damen har mistforstått
firmaets slagord en smule.

Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ikke skulle se på klokken, tromme på disken eller gjøre andre ting som kunne provosere henne ytterligere. Jeg har nok erfaring med tenåringer til å vite hva som forverrer trass.

Men jeg tror min unormalt rolige fremtoning (hun kunne jo ikke vite at jeg normalt ville forsøkt å rive hodet av henne mens jeg trakk ut fingerneglene hennes med pinsetter og helte kokende saltvann ned i halsåpningen) provoserte henne enda mer. I alle fall registrerte jeg små irriterte, usikre øyekast fra jentungen omtrent hvert halve minutt. Jeg holdt tellingen (tusen og én, tusen og to ...).

Da hun endelig hadde funnet frem en pose i riktig størrelse (hun prøvde en som hun mente var for stor) lette hun frem kvitteringen som var min blant de to andre som lå bak disken (de to andre lå riktignok i den andre enden av disken og min hang fremdeles fast i kassaapparatet, men sånne ting må man ikke ta lett på) og rakte meg først posen, så kvitteringen. Uten å si et ord.

Jeg sa «Tusen takk!» og hun så på meg som jeg var et hull i luften.

I dag skal jeg tilbake. Jeg skal kjøpe fire jakker, få dem pakket inn hver for seg mens jeg leser et par kapitler i min medbragte bok, og når hun er ferdig skal jeg ombestemme meg rett før jeg skal betale. Jeg gleder meg som en unge.