Brenn en bok i dag

Jeg er tilhenger av bokbål. Ikke arrangert av det offentlige, absolutt ikke, men jeg er stor fan av private bål, der boksider fyker til værs mens de gløder og dør ut før de antenner tørt gress og annet brennbart materiale.

Akkurat nå vurderer jeg å brenne Helene Uris bok Kjerringer.

Det er kanskje ikke en spesielt dårlig bok - jeg har ikke lest mer enn 60 sider, så grunnlaget for litteraturkritikken er litt tynt - men det å gå rett fra en bok av en forfatter som Haruki Murakami til fru Uri, er som å bli tvunget til å spise svensk kylling som er pumpet full av vann etter at du i flere dager har fått nyte godt av maten til Andreas Viestad.

Om du noen gang blir utsatt for det, får du bare håpe at det ikke er meg som har tilbredt kyllingen på toppen av det hele.

Skal man flotte seg med fremmedord, er autodafé ett av de beste man kan bruke, etter min mening. Hvis du bruker det (autodafé) bør du selvsagt vite at det betyr bokbål, men du bør også vite at det ikke er spesielt politisk korrekt og at det opprinnelig ble brukt til å bli kvitt kjettere. Kjettere som i mennesker, altså.

Her prøver Luther å holde varmen
ved å brenne et pavelig bannlysningsskriv.
Det kunne jeg kanskje støttet, men det hadde da vært
 unntaket som bekreftet regelen om at bokbål er barnslig.

 
Historien gir oss flere eksempler på at myndigheter har stolt på at bokbål var et virkningsfullt middel. Historien viser også at de som trodde det, har postkassen full av skjegg. Undertrykking har som regel den samme effekten som en gryte med lokk og kokende vann; Det koker over til slutt.

Jeg tror altså ikke på organiserte bokbål. Men private bokbål må være greit. Og da mener jeg IKKE private idioter som brenner bøker andre setter høyt, jeg mener en enkel privat greie uten publikum der man kvitter seg med bøker man irriterer seg grønn over.

Siden jeg bare har lest 60 sider Uri, er det ikke så mye jeg har rukket å irritere meg over, men det er altså nok til at jeg ønsker å nyte varmen fra de til sammen 460 sidene (inkludert en liste over uoversatte latinske ord, sitater og uttrykk). Siden jeg ikke kommer til å fortsette på side 61, kan jeg bare trekke frem tre irritasjonsmoment, men det får holde:

1 Jeg synes ideen om å skrive om kvinner som lærer latin er kunstig. Og siden tittelen er «Kjerringer» og boken startet med noen damer som kastrerer en mann med en saks, ser jeg konturene av en kjønnskamp jeg ikke tror er spesielt bærekraftig.

2 Jeg begriper ikke at man må dikte opp så usannsynlige navn som Celeste, Elvira Louise Blom og (hold deg fast) Edmund Benewitz-Nielsen. «Benewitz»? Attpå til «Benewitz-NIELSEN»??? Brukte hun alle brikkene til Scrabblespillet da hun fant på det der?

3 Jeg har aldri visst at "curriculum vitae" uttales "korricolom vitai", og det irriterer meg grenseløst at jeg nå aldri kan si annet enn CV så lenge jeg lever.

Hvis jeg sier "curriculum vitae" sånn som jeg alltid ha gjort det, risikerer jeg at en eller annen pompøs gjøk retter på meg, og da kommer jeg kanskje til å skalle ned noen for første gang i mitt liv, og hvis jeg sier "korricolom vitai" kommer jeg til å føle meg som et oppblåst fjols og flertallet av de som hører meg si det kommer 1) til å mene at jeg er et oppblåst fjols og/eller 2) ikke til å forstå en dritt.

Forresten; hvis det er riktig å si korricolom vitai, må man vel si KV i stedet for CV. Det vil jo bli helt håpløst.

Alle jeg kjenner kommer til å lure på hvorfor jeg snakker om kystvakten.