Verdt å forsvare

Jeg har verdens beste kolleger. Du tror kanskje du slår meg i den konkurransen, men spar energien din til neste julebord - du vinner nemlig ikke.

I tillegg til å være omsorgsfulle, morsomme, kunnskapsrike og kloke, er noen av dem villige til å ta en kule for deg. Bokstavelig talt, altså.

*

Jeg har kolleger som flyr fly som går kjempefort (også kalt F-16, for eksempel) og jeg har kolleger som hopper ut av fly som går litt saktere - uten at det er noe feil med flyet! De kaster seg fryktløst ut likevel. Jeg har selv sett kolleger som firer seg ned fra helikopter, og for meg som bare har sittet i et, virker det i overkant risikabelt.

Har du sett fregattene Norge har? Har du sett de nye kystkorvettene? Ubåtene våre? Vet du hva NSM er? NSM er et missil som kan treffe et mål bak et fjell. Imponert? Det er jeg.

Denne har jeg fulgt siden den var en modul stor. Søt?

Mine kolleger treffer målet, rett og slett, og de trenger ikke engang ha en skarpskytterrifle, men det er klart at de med rifla treffer usedvanlig godt.

*

Noen ganger kan man føle at man kommer litt til kort når man møter en i kantina som ikke bare treffer en svart prikk på tusenvis av meters avstand, men som i tillegg har gått gjennom tre skoger og over fire fjell med 60 kilo i hver hånd og sikkert 100 kilo på ryggen rett før han la seg godt til rette i lyngen og fyrte av.

Jeg kan bli beskyldt for å overdrive litt her, og det kan hende at jeg gjør det også.

*

Det er ikke til å komme fra at de fleste av disse tøffingene er menn og kvinner i uniform, men jeg vil trekke frem de uten uniform også. Ikke misforstå - de har på seg klær, altså. Ofte dress eller skjørt og jakke.

Noen er eksperter på matematikk. Og de kan mer enn gangetabellen, for å si det sånn. Andre kan analysere ting du ikke ville tenkt på engang. Resultatene de kommer frem til ville blåst håret av deg. Hvis du noen gang vil vite levetidskostnadene på den gamle Mazdaen din, så ikke kom til oss; det blir for smått, dessverre.

Tenker du på å anskaffe et avansert kampfly eller et fartøy av en viss størrelse, kunne du teoretisk fått hjelp. Men siden vi er et Forsvarsdepartement og ikke en samling avanserte revisorer, må du nesten gå til noen andre. Først må jeg imidlertid fortelle deg at du bør overlate kampflykjøp til staten.

*

I en bransje som vår, må man kunne snakke med omverdenen. Derfor omgås jeg daglig kolleger som når som helst kan slå av en prat med mennesker i stort sett de fleste land i verden om alt mulig rart. Det er i alle fall mitt inntrykk.

Jeg lar meg lett imponere av andre som kan ting jeg ikke kan, og selv etter snart ti år i Forsvaret og departementet, går jeg fremdeles rundt med store øyne og haka på tredje knapphull flere ganger om dagen. Siden jeg har hukommelse som en litt velutviklet gullfisk, sier det seg selv at jeg blir grassat imponert når jeg møter kolleger som husker detaljer fra noe som hendte for 15 år siden.

*

Jeg har rett og slett verdens beste jobb og verdens beste kolleger, men de jobber jo ikke her for å underholde meg. De jobber her for deg. For oss. For Norge, faktisk.

Vi bor i et fantastisk land som gir hver og en av oss alle muligheter - Norge er et godt land å bo i, og det kan alle vi som bor her og vil hverandre vel ta litt av æren for.

*

Vi har mye å forsvare.

Identiteten vår, ressursene våre, kulturen vår, naturen vår, mangfoldet både når det gjelder mennesker, meninger og vær, ytringsfriheten vår ... fremtiden vår, barna våre ... fortsett gjerne.

Summen av Norge er alt du ser, alle som bor her, alt vi liker og ikke liker, valgene vi tar - det er det vi har kjært ... det er det som er #verdtåforsvare.

Sauen er verdt å forsvare. I alle fall til får-i-kål-sesongen setter inn

Har du en last du er glad i?

Hvis nå bare resten av familien kan komme seg ut på den joggeturen de har skrytt av siden fredag, skal jeg ta for meg resten av potetgullposen. Vi har is i fryseren, og den planlegger jeg også å ta kål på før de kommer hjem.

For å rekke å spise opp en liter is mens de løper 4,2 kilometer, blir jeg nødt til å sette isboksen i mikroen i 40 sekunder, men mens den smelter, får jeg i meg en del potetgull.

*

Snop er en last. Det er shopping også. Og siden jeg ikke har shoppet siden 2. januar, sier det seg selv at inntaket av snop er ganske betydelig. Summen av lastene er jo som kjent konstant.

Det jeg lurer på, er hvilket geni som fant ut akkurat det der. Det med at man har ett bestemt laste-nivå.

Jeg lurer også på om det er riktig, eller om det har blitt riktig bare fordi denne luringen har greid å innbille oss det. Har de blitt en selvoppfyllende profeti? I så fall har oppfinneren mye på samvittigheten. Laster kan jo være så mangt, og mine to; snop og shopping, er tross alt ganske uskyldige.

*

Jeg har ikke greid å finne ut hvem som fant ut at summen av lastene er konstante, og det er jo litt mistenkelig i seg selv. Forsto vedkommende hva slags forbannelse han (eller hun) kastet over oss? Antakelig.

*

Siden det ikke har vært mulig å henge ut dusten som påvirket oss til å tro at vi til en hver tid må fylle opp lastekvoten, har jeg sett litt på andre som har ment noe om laster.

H C Andersen sa at alle laster og alle dyder ligger i hjertet. Andersen var en klok mann. Man dytter ikke i seg is, kokosboller, sjokolade og potetgull hvis man ikke elsker det inderlig. For man blir jo temmelig kvalm etter en stund, og det eneste som kan få en til å fortsette da, er ekte kjærlighet.

En italiensk forfatter - Pietro Aretino - som levde tidlig på 1500-tallet sa at den som ikke er lastenes venn, blir menneskets uvenn. Og det er jo klart som glass: Hvis du er mot alt som er gøy, blir du til slutt grinete og venneløs. Historien er full av slike eksempler. Og hvis du tenker deg om, kjenner du sikkert noen selvrettferdige moralister, du også.

*

Den engelske filosofen, Francis Bacon, mente at lastene viser seg i gode tider (og at dydene kommer frem ved motgang). Vi som har opplevd jappetiden, kan skrive under på det. Og siden Norge flommer over av melk og honning for tiden, er det bare å åpne en nettavis for å se grenseløsheten noen omgir seg med.

"For det én last kan koste oss, kunne vi oppfostre to barn," sa Benjamin Franklin 

Charles Dickens mente at laster kunne være dyder som ble overdrevet. Det kjenner jeg meg igjen i. Mitt engasjement i bretting av tøy og plastposer, er et eksempel på at en dyd har gått for langt. Jeg kan faktisk ikke se en plastpose eller en klesvask ligge ubrettet. Det forstyrrer meg. I en sik grad at noen mener det er sykelig.

*

Mens jeg har skrevet dette, har jeg spist opp potetgullposen. Jeg har trøstespist et ukesbehov for salt, fett og karbobydrater, men det rare er at jeg trenger mer trøst enn da jeg begynte.

Heldigvis fant jeg Henry Fielding - oppfinneren av romanen slik vi kjenner den. Han sa at det som er en last i dag, kan bli en dyd i morgen. Og hvem vet - kanskje vi våkner opp til nyheten om at hysterisk spising av is og potetgull fører til fred og fordragelighet.

Hvis det er en mikroskopisk mulighet for det, kan jeg ikke la være å prøve.

Ha en fin kveld! Mikrobølgeovnen har akkurat informert meg om at isen min har smeltet.

Den store kokosbollesynden

- Hallo? Hallo?? Er du der, Gud?
- Ja.

- Er du sur, eller?
- Nei, tenk!
- Å, kom igjen. Bare innrøm det; du er sur! Selveste Gud er sur!
- Greit. Jeg er sur. Fornøyd nå?
- Nei, ikke før du sier hvorfor. Er du sur på meg?
- Du har ikke litt høyere tanker om deg selv når du mener at jeg er sur på grunn av deg, vel?
- Nix. Jeg tror du er sur fordi jeg ikke har snakket med deg på lenge.
- Litt, kanskje. Men det er ikke hele grunnen!
- Nei, da, selvsagt ikke. Vil du snakke om noe annet?

- Det var du som tok kontakt. Hva er det du vil?
- Jeg ville bare skravle litt.
- Sett i gang!

- Er det sant at du har sagt at "bak hvert hjørne står det en god mann"?
- Jeg er eldre enn fjellene, hvordan skal jeg huske det? Men det høres riktig ut. Smart også. Så ja - det er godt mulig jeg kan ha sagt det.
- Men hvorfor skapte du da jorden rund?

Et slags bevis

- Er du fem år, eller? For en dum vits! Jeg vil nesten si at du syndet litt! Fy!
- Hahahahaha! Unnskyld, da.

- Den unnskyldningen var ikke særlig oppriktig.
- Nei, men siden jeg har sovet i hele dag, har jeg i det minste ikke syndet tidligere.
- Så du mener at du har en slags kvote?
- Har jeg ikke det?
- Hvis jeg var deg, ville jeg håpet at jeg svarte nei, men jo. Jeg holder regnskap, ja.

- Hvordan ligger jeg an?
- Det får du vite på dommens dag.

- Og når er det?
- Hvis jeg sa det, ville jeg bli nødt til å sende et lyn midt i skallen din.

- Det høres vondt ut.
- Nå, ja. Det går fort over.

- Men siden du holder regnskap; hva er det verste jeg har gjort denne uken?
- Det vet du selv.
- Handler det om kokosboller?
- Jepp.
- Var det de to kokosbollene som var igjen i esken og som jeg spiste til frokost?
- Nei, at du dytter i deg søppelmat, kommer langt ned på listen.
- Men du regner det som synd, altså.
- Selvsagt. Du ødelegger mitt skaperverk.
- Du verden.

- Du får en sjanse til - gjett, da!
- De seks jeg spiste i går?
- Nei! Men tenk litt over hvordan du kjøpte dem.
- Jeg kjøpte dem ikke, jeg ba min sønn gjøre det.
- "... ba min sønn ..." Tenk etter.
- Ok, jeg sa at han måtte vaske badene hvis han ikke gjorde det.
- Og?
- Kjøkkenet og stua.
- Og?
- At jeg kom til å ta fra ham iPhonen og Mac'en.

- Og det mener du var greit?
- Nja. Når du sier det sånn ... Men teller det ikke litt at jeg bidrar til at de to søte kokosbolledamene får overskudd og kan beholde arbeidsplassene sine?
- Ikke egentlig.

- Så neste gang må jeg gå og kjøpe dem selv?
- Du lærer litt sent, du.

- Burde ikke du ta litt av skylden her? "Mitt skaperverk" og så videre?
- Jeg tror vi får snakkes senere.
- Ble du sur?
- Nei.
- Jo, det ble du. Hva om jeg sprer et rykte om at vi har en humørsyk Gud?
- Da sender jeg et lyn i skallen din.

- Nå høres du glad ut igjen, gitt!
- Spre det, du. Din overspiste skravlekopp.

- Ikke sur, altså.
- Nix.

Den gode sirkelen

Dagbladet har akkurat bekreftet noe jeg har hatt mistanke om lenge: Innpakningen er vel så viktig som innholdet. Kanskje til og med viktigere. Hadde det bare dreid seg om gaver, hadde jeg ikke brydd meg - og det at jeg godt kan finne på å pakke inn en julegave i det samme gråpapiret som ungene bruker på skolebøkene sine, sier jo litt om hvor opptatt jeg er av det kosmetiske. Når det gjelder gaver, altså.

Jeg må understreke at jeg skulle ønske at man kunne høre hva folk sier uten å la innpakningen forstyrre eller skjønnmale, men verden er ikke sånn, dessverre. Dette må man forholde seg til enten man vil eller ikke.

*

Dagbladets artikkel tok for seg kroppsspråk. Som jo på en måte er innpakningen av det man sier og gjør.

Stikkordet her er hormoner. Disse småjævlene som noen ganger bestemmer seg for å gjøre livet til et helvete, men som selvsagt har en udiskutabel ære for at menneskeheten ikke har dødd ut.

Poenget er at man kan redusere stresshormonet og øke testosteronet ved hjelp av kroppsspråket. Egentlig er dette en sak som det bør undervises i på skolen. Så viktig er det.

*

Stresshormonet kortisol hemmer immunforsvaret. Og det er som kjent nyttig å ha et godt immunforsvar.  Det mannlige kjønnshormonet testosteron får oss til å tørre å satse, og ikke bare det! Når testosteronet øker, går stresshormonet ned. En slags god sirkel, der altså.

For å øke testosteronet (heretter kalt det gode) og redusere kortisolet (heretter kalt det onde) skal du for eksempel lene deg bakover i stolen og legge hendene bak hodet. Hvis du i tillegg strekker ut bena, vil du signalisere makt, og den første som lar seg lure av det, er altså din egen hjerne.

Det er ikke bare kroppsspråket som regulerer hormoner. Hvis du greier å puste riktig, har du et forsprang på alle dem som bare bruker den øverste delen av lungene når de puster. Sånne som meg, for eksempel. Greier du å kombinere kroppsspråk og pust, er det med andre ord ingen grenser hvor langt du kan gå. Bare husk at hvis du er kvinne, vil for mye av det gode føre til ansiktsbehåring og det som verre er.

*

Jeg har sett en ekte kroppsspråkscoach. I aksjon. Min mann var uvillig offer for hennes velvilje og godhet:

Det var muligens sommeren 2007. Vi var i Frankrike, nærmere bestemt Cap d'Antibes der vi for lenge siden fant et veldig hyggelig hotell som vi ferierte på i mange år.

Min kjære var så glad for å endelig ha ferie, at han gladelig jobbet tre-fire timer ved bassengkanten flere ganger om dagen. Før frokost tok han seg en joggetur. Slik levde vi i harmoni i to-tre dager.

*

"Jeg har fått en kul i leggen," sa han. Jeg tok en rask kikk på leggen og ga ham diagnosen umiddelbart. Jeg har tross alt en del medisinsk realkompetanse. "Du har fått en blodpropp," sa jeg. "Kom deg til legen!"

Han så overbærende på meg og forklarte at etter en del joggeturer hadde han nå fått så mye større muskler i leggene - "det er jo tross alt en del seige bakker i området" - at en blodåre antakelig kommet i klem mellom to leggmuskler.

Dette kom fra en mann som i store deler av sitt voksne liv har trodd at mennesker har to mager (én til drikke og én til mat) og som tok bibelhistorien så alvorlig at han mente at menn hadde ett ribben mindre enn kvinner.

*

Jeg tok grep. Etter to timer hadde en lege slått fast at jeg hadde rett. Og min mann måtte gå med støttestrømpe resten av ferien. Akkurat det gjorde ham ikke noe. Han er trygg på seg selv og lot seg ikke affisere av at jeg og ungene gikk tvikrokete av latter bak ham.

Men to av de tingene han virkelig hadde gledet seg til denne sommeren; løping og ett og annet glass med vin, var nå satt på nei-listen. I tillegg krevde jeg legeattest hvis vi skulle ha noe form for intimkontakt, ettersom jeg var redd for at blodproppen hans skulle løsne i ren ekstase, og han hadde ikke time hos legen før etter en uke. Han skulle heller ikke være i solen.

*

Siden han ikke fikk løpt, slo ryggen hans seg vrang, og siden han helst spiser biffer som er så blodige at en god veterinær kunne fått den til å raute, ble han matforgiftet. To ganger. På toppen av det hele greide han å slå hull i hodet da han traff et åpent vindu. (Ikke spør.)

Det var derfor en mann som trengte mye sympati som satt på solsengen - under en parasoll - og lirket av seg støttestrømpen. Han hadde planer om å sitte litt på bassengkanten for i det minste å få litt følelse av sommer.

*

Da han endelig fikk kreket seg ned (jeg husker ikke om jeg tilbød meg å hjelpe ham, men han ville uansett sagt nei) spratt det en dame opp fra sin solseng og jumpet ned ved siden av ham. Hun var trønder. Og hun var kroppsspråkscoach. Dessuten hadde hun en litt svikefull bikinioverdel som bare greide å holde én pupp på plass om gangen. Den til en hver tid frie puppen svingte lystig frem og tilbake.

"Du scher ikke fresk ut!" fastslo hun. Min mann påsto at han hadde det helt fint. Null effekt.

"Du MÅ pust, sjø!" sa hun inntrengende og fortalte at hun hadde sett SÅ mange "ledera i næringslive'" som hadde det samme problemet. "Pust no! Heeeelt ned i magan!" oppfordret hun i takt med min manns innånding mens puppen understreket poenget ved å svinge. I magehøyde.

Til slutt fant begge ut at det var vanskelig å konsentrere seg på grunn av en dame bak dem som gapskrattet kontinuerlig. (Det var meg.)

*

Jeg brukte naturligvis resten av ferien på å minne ham om å puste. Det ikke tvil om at han trengte å bli minnet på det. Mer og mer for hver dag, faktisk.

*

Dagbladet minner også om hvordan man bør bruke kroppen for å gjøre et godt inntrykk. Det er stort sett råd jeg har hørt før; se på folk du snakker med, ta dem pent i hånden når dere treffes og smil pent. Men det var én ting jeg ikke har tenkt på: Nemlig det at føttene avslører følelsene dine hvis du ikke har det bra.

Jeg kan bekrefte det. Mine tær krøller seg når jeg er irritert. Det er ofte jeg kjenner at tærne krøller seg FØR jeg skjønner at jeg er irritert.

*

Konklusjonen her blir derfor at verden trenger sko. Og jo mer irritert man er, jo flere sko trenger man. I alle fall jeg.

For man vil jo ikke vise verden at man er irritert. Irritasjon smitter, og når man er irritert øker stresset, og når man er stresset går det både ut over kjønnshormon og immunforsvar, hvis jeg har forstått dette riktig. Og hvis det blir mindre kjønnshormon i verden, blir det færre barn, og uten barn dør menneskeheten ut.

På den positive siden vil mindre irritasjon føre til mindre stress, bedre helse og større selvtillit. Som kjent er selvtillit attraktivt, og det er pene sko også. Attraktivitet fører til forelskelser og slikt ender ofte i babyer.

Og slik går verden videre.

Meg, meg, meg

Det har vært noe som har murret et sted i hjernen min i hele dag. Ikke hodepine. Aldeles ikke. Murringen kom fra underbevisstheten et sted og handlet om poesi.

*

Det høres finere ut enn det er. Poesien handlet om å være sur. Jeg aner ikke hvorfor underbevisstheten min maste sånn om det, men det gikk så langt at jeg anklaget en fire-fem kolleger for å være ukultiverte og kunnskapsløse bare fordi de ikke greide å hjelpe meg.

"Det var en dikter som ble hengt ut i en avis, også skrev han et leserinnlegg som var et dikt," sa jeg. Og fikk tomme, fiskeaktige blikk tilbake.

*

Blant annet derfor tok jeg med min mann på date. For å spise fisk. Jeg har nemlig erfart at
1) man skal følge assosiasjonsrekker som åpenbarer seg mer eller mindre tilfeldig (fiskeaktige blikk + fisk) og
2) det er lurt å be om unnskyldning når man har oppført seg som en dritt hele uken.

Og det har jeg. Jeg har heller nesten ingen problemer med å innrømme det.

*

Under middagen stilte jeg min mann det samme spørsmålet. Ingen hjelp å få der heller. Fisken var kjempegod, men søren så kaldt det var der. Jeg spiste i rekordfart. Den skreien har ikke sett et slikt tempo siden den lengselsfullt så søsteren sin unnslippe trålen. Eller hva den nå ble fanget i.

Hei på deg, du er en skrei, og veldig grei
(Dette diktet har jeg skrevet selv. Det heter "Grei skrei")

"Er du kald?" spurte min omsorgsfulle mann. Velsigne ham. Uansett hva jeg har sagt tidligere, er han snill og alltid varm.

Da jeg prøvde å svare, hakket jeg tenner så både rogn og lever spratt. Ufint. Jeg ser det. Men han skjønte at jeg var kald, og umiddelbart etter porsjon nummer to betalte han, og vi rullet stappmette mot garasjeanlegget på Aker Brygge.

*

Aker Brygge er et veldig kaldt sted. Et VELDIG kaldt sted. Det er nesten så man tenker at det er rart at ikke noen gjør noe med det. I verdens rikeste land, og så videre. Der og da hadde jeg stemt på det partiet som lovet glasstak over hele landet.

*

Vel hjemme krabbet jeg inn i armkroken hans, og han spurte om jeg hadde det lunt og godt.

"Lunt!" Jeg kom på frasen "slett lune" - eller "drittsur" som vi ville sagt i dag. "Fly forbanna" eller "jævlig grinete" kunne vi også sagt.

*

Det var det som skulle til før hjernen tok seg sammen: Jeg spratt opp og resiterte Henrik Wergeland:

"Jeg i slett lune? Jeg som bare trenger et glimt av solen for å briste i høy latter av en glede jeg ikke kan forklare?" 1)

Han kikket bekymret på meg.

Jeg fortsatte:

"Når jeg lukter på et grønt blad, glemmer jeg fattigdom, rikdom, fiender og venner!"2)

"Det er jo bare jug!" sa han. "Du pleier å nyse hvis du lukter på blader. I den grad du beveger deg ute." Hva gir du meg? Jeg ble nødt til å videre om han var verdt å kaste bort ekte kunst på.

"Når Whiskey stryker seg mot meg kurerer det alle sår i mitt hjerte," bablet jeg likevel. Lykkelig over å huske noe og dikte opp resten. 3) og 4)

"Whiskey? Er du full?" spurte han.

"Leggene mine er vokset," sa jeg, men skjønte i det samme at jeg nok ikke var helt tro mot gamle Henrik. 5)

Hjernen gikk på høygir, men kom ikke opp med annet enn at den var sikker på at Wergeland hadde snakket om voks. Jeg innså at det var en stor del av diktet som var gått i glemmeboken, men noen rester hang da igjen:

"... æææ ... jeg gleder meg over perler og pene smykker, særlig diademer," deklamerte jeg og hørte Wergeland krafse på kistelokket. 6)

Min mann ristet på hodet og så litt oppgitt ut.

"Klag ikke på stjernene bare fordi du har et kjedelig liv!" triumferte jeg og lurte på om Wergeland kunne ha ment filmstjerner, for eksempel. 7)

Men det mente han nok ikke, for diktet ble skrevet nesten 50 år før stumfilmens tid. Da jeg husket neste linje (ett eller annet med at stjernene blinker) fant jeg ut at han antakelig mente sånne stjerner som er på himmelen.

"Hvor høy feber har du egentlig?" spurte han. Den omsorgsfulle. Men ikke akkurat så litterær.

Jeg så nok litt fornærmet ut, så han skyndte seg å spørre hva diktet het.

"Meg selv," sa jeg. 

Da sukket han bare. 

*

Jeg fikk et inntrykk av at jeg slett ikke hadde greid å overbevise ham om at jeg var et kultivert, kunnskapsrikt, nytt og bedre menneske. Han tok tittelen på diktet som et tegn på at jeg fremdeles er like selvsentrert.

Og i tillegg til å være omsorgsfull, varm, kjekk og en hel masse annet, har han ganske god dømmekraft. Så han har sannsynligvis rett.

*

Ingen grunn til å anstrenge seg mer, med andre ord.

***********

Her er det Wergeland egentlig skrev. Jeg ser at hans versjon av diktet 'Mig selv' slår min og ber på forhånd om unnskyldning.

1) Jeg i slet Lune, Morgenblad? Jeg, som kun behøver et Glimt af Solen
forat briste i høi Latter af en Glæde jeg ikke kan forklare mig?

2) Naar jeg lugter til et grønt Blad, glemmer jeg bedøvet
Fattigdom, Rigdom, Fiender og Venner.

3) Min Kats Strygen mod min Kind udglatter alle Hjertesaar.

4) Bikkja vår heter Whiskey

5) Min Vedbende er voxet. Didudaf mit Vindu har den baaret paa sine brede Blade
alle de Erindringer, jeg ikke bryder mig om at gjemme.

6) Som Insektets Stik i Muslingen, avler Fornærmelser kun Perler i mit Hjerte.
De skulle engang pryde min Aands Diadem.

7) Klag ikke under Stjernerne over Mangel paa lyse Punkter i dit Liv.
Ha, de blinke jo, som om de vilde tale til dig!

Nøkkelproblemet

I de femti meterne fra parkeringsplassen til kontoret rakk jeg å heve stemmen fire ganger til min mann. Noen ganger er han ute etter trøbbel. Han er som en tenåring. Han vil bare ikke gi seg, uansett hvor fornuftige argument han blir møtt med. Stuck on stupid.

Årsaken til at han måtte settes på plass, var bilnøkkelen. For å få klappet den sammen etter bruk, må vi nemlig bruke et triks; vi må trykke på ett bestemt sted for å få nøkkelbladet til å legge seg i den plastdingsen som omgir bladet.

Nøkkel med og uten triks

«Jeg er så lei av at nøkkelen er ødelagt,» sa jeg. Rolig. Jeg var ikke ute etter en krangel.

«Den er ikke ødelagt,» sa han.

«HÆ! Er ikke den ødelagt?» spurte jeg.

«Nei, det er jo bare å gjøre sånn,» sa han mens han viste meg trikset jeg allerede kan.

«Men det skal jo ikke være nødvendig å bruke et jævla TRIKS for å lukke den igjen!» sa jeg. Ikke så rolig.

«Den er ikke ødelagt,» gjentok geniet.

«JA, MEN HERREGUD! SELVSAGT ER DEN DET!» ropte jeg.

Da passerte vi festningspolitiet, og jeg kunne merke at vi tiltrakk oss oppmerksomhet.

Vi gikk videre i iskald taushet. Det var ti minusgrader. Det kan ha vært min skyld.

«Hvorfor må du krangle på at den er ødelagt?» spurte jeg.

«Jeg krangler ikke,» sa han. Han ante ikke hvor nær han var på å bli liggende med sprukken leppe på fortauet. Og i strøket hvor jeg jobber kunne han ha blitt liggende lenge. Her er ikke menneskeverdet den fremste verdien.

«For FAEN DA! Trenger du å krangle på at du krangler???»

«Jammen, jeg gjør jo ikke det,» forklarte han i det vi forlot hverandre foran mitt kontor.

Jeg sa «faens dust», men mente «Ha en fin dag, kjæresten min».

Vel inne på kontoret ba jeg om en forklaring på mannens uutholdelige humørsvingninger. To av mine tøffeste mannlige kolleger stilte villig opp.

«Hva var problemet?» spurte de omsorgsfullt.

Og jeg tegnet og forklarte og viste til og med frem nøkkelen som var utgangspunktet for dagens første krise.

«Ikke sant den er ødelagt?» spurte jeg triumferende etter at ingen av dem hadde klart å smekke nøkkelhælvete sammen.

«Men starter bilen, da?» spurte den ene.

Jeg vurderte å juge og si nei.

En lykkelig slutt

I dag satt jeg med et smil om munnen mens jeg leste en historie om ekte kjærlighet. Det kan tyde på at jeg har blitt litt bløt. Paret jeg leste om var nemlig to ulver.

Jeg liker ikke farlige dyr. Det å være sterkt skeptisk til farlige dyr, må være noe av det mest naturlige som finnes. Når jeg ser en ulv – som regel på et bilde, heldigvis – tenker jeg at den hadde blitt en fin lue. Når jeg ser en slange, tenker jeg på sko. Jeg tenker ganske ofte på sko, men det er ikke nødvendigvis fordi jeg ser en masse slanger hele tiden.

*

Historien om de to ulvene rørte meg. Visstnok hadde hannulven vært singel en stund, men for tre måneder siden fant han sin utkårede. Når jeg ser dette for meg, merker jeg at jeg er litt preget av å ha sett alle Twilight-filmene, men det er bare fint.

*

Her er det jeg ser (inni hodet mitt):

Hannulven – la meg kalle ham Jacob ... Black – lunker rundt med et miserabelt uttrykk i det spisse, litt hårete fjeset. Eller ok: det temmelig hårete fjeset. 

I alle fall. Han er lei seg. Skikkelig lei seg. Han føler seg ensom og upopulær, og sist han sjekket Facebook-feeden sin, så han lykkelige ulvepar over alt. Det var søte bilder av ulvebabyer, bilder av nydrepte sauer og rene, pene hi. 

Han hadde nesten bestemt seg for å kutte ut hele Internett. 

Her er bildet han bruker som profilbilde. Du hadde også funnet et bilde via nettet hvis du hadde vært en ulv.

Men så fikk han en venneforespørsel:

"The name is Hardley i was looking through a list of profiles when i found yours. i looked at it carefully and found out that we have lots in common, especially in the area of smiling like no one is watching, as ur picture suggested that. That is a very sexy picture u have there. it reminds me of the likes of the duchess of castle bridge, lady Jane who was made queen of England cos of her charming beauty, most catching enough she was a maid to the former queen Anna Boleyn when King Henry sited her in court (British History...tell u more later)lol. Hope u don't mind my humorous comparatives as i couldn't think of a better comparative than this.hehe. They were all damn beautiful.
what do u say dear??? we could get to know each other more and better...would u like thta?.....chuckling.
Love Always
Hardley"

Jacob ble veldig glad. At han ble forvekslet med en hunnulv, tok han ikke så tungt. Hvem kan se forskjell, liksom. Dessuten hadde han et profilbilde som uansett ikke ga ham den rettferdigheten han fortjente. 

*

Han forsto at dette ikke var en venn han ville gifte seg med, for han var helt sikker på at det var en hunnulv Hardley ville ha, men han sendte et hyggelig svar, der han gjorde rede for sin seksuelle legning og fortalte hvor glad han hadde blitt da han så meldingen. "Det var et lyspunkt i en tung tid," som han sa.

*

Like etter kom det en ny mail.

"Hello Dear mr Black,
Good morning to You,
Am Bella Swan single and new on here.I'm so sorry If I might have disturbed you in anyways by sending you a Message, You've got a wonderful and pretty pictures I'm sending you an email to show my interest. and i became so much interested in it that i could not resist it and i have to drop you this few lines to tell you that someone is very much interested in you here.That is me. I have learn to be strong to go for what i see and like and as i like your profile,i hope you don't mind us getting to know each other,what a Lovely smile My Prince.. How are you doing today,like your profile picture.Am a widow and need a husband..Am God fearing and honest sincere easygoing romantic,easygoing and hard working.I need same in my man.,Feel free to reply me back I must confess,your Pictures have really captured my attention and i will love to share what i have with you... Bella"

Her er Bellas profilbilde. Jacob tok høyde for at hun pyntet litt på sannheten.

Ulven Jacob var i ekstase. Han sendte umiddelbart en melding og ba om et møte. De ble enige om å møtes omtrent på grensen mellom Norge og Sverige et sted.

Man skulle kanskje tro at dette var en litt ullen angivelse, men Jacob visste at han kunne snuse opp Bella hvor som helst.

Han var ikke spesielt imponert over Bellas formuleringsevne og ortografi, men han visste at de var ment for hverandre.

De møttes. Og det var akkurat den fantastiske opplevelsen de begge hadde håpet på. 

*

Men. Så kom hverdagen. Og med den kom paparazziene. 

Bella og Jacob ble avbildet i en masse aviser, og fordi disse dumme menneskene ikke visste at de hadde navn, ble de kalt Nesoddenulvene.

Jacob hadde en grense. Han var en rolig og avbalansert ulv, men han fant seg ikke i alt. En dag leste han følgende i avisen:

"Flink til å svømme, men ikke i saltvann"? "Ikke lært av sine foreldre"? Og sist, men ikke minst: Denne idioten av en forsker sjenerte seg ikke for å brette ut sexlivet deres!

Jacob hadde fått nok. Han skrev en klage til PFU.

"Kjære Kokkvold," skrev han. 

"Jeg er en ulv, og jeg forventer respekt. Å omtale mitt privatliv på den måten som her er begått, mener jeg må være et brudd på samtlige selvpålagte etiske regler dere i pressen har.
Jeg er selvsagt enig i at ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati. En fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn. Jeg mener at pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Men pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk. 

Dette har ikke skjedd her. 

Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold, og det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle. Dette vet jeg at dere er enige i også. 

Men. Siden det også er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper (dette inkluderer selvsagt ulver og andre dyr) mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre, mener jeg en klage er på sin plass.  

Jeg kan ikke se at det er lagt vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.Det er heller ikke vist respekt for ulvers egenart og identitet, privatliv, nasjonalitet og livssyn. Derimot er det helt tydelig fremhevet personlige og private forhold selv om dette er saken uvedkommende.Jeg må også få gjøre Dem oppmerksom på at verken jeg eller min hustru noen gang ble tilbudt å benytte tilsvarsretten. 

Vennlig hilsen
Jack Black aka Nesoddenulven"

*

Svaret fra Kokkvold var på fire linjer:

"Herr Black,
Jeg er ganske sikker på at du kødder meg meg.
Ha en fin dag,
Edgar"

*

Og snipp, snapp, hårete snute, så var Nesoddenulven på vei tilbake til Sverige. Blodtørstig og rasende. Bella hadde dumpet ham, for som hun sa: "Hvis du ikke engang greier å få til en dom i PFU hvordan skal jeg da stole på at du kan ta vare på barna våre."

The end.