Hund og kanari

Trodde du at Kanariøyene er oppkalt etter kanarifugler? Da tok du i så fall feil. Øygruppen har fått navnet sitt fordi romerne kom over en masse digre hunder da de vasset i land på disse ferieperlene, og da de hørte noen sangfugler i det fjerne, kalte de dem for kanarifugler. Forresten tror jeg det var en del år etter at kanariøyene ble kjent som turistmagneter.

*

Kanari betyr altså hund. Det er litt lettere å se sammenhengen mellom kanari og det latinske navnet for hund, nemlig canis. Du la kanskje merke til at det ene ordet begynner på k og det andre på c?

Godt observert, men selv om bokstavene er ulike, likner jo lyden veldig, synes du ikke? Vel, det er fordi et ord som begynner på k i et indoeuropeisk språk ofte blir til c når språket blir gresk eller romansk. Og siden disse språkene stammer fra den samme språkstammen, kan de både se og høres like ut.

*

Når et ord som begynner på k beveger seg fra indoeuropeisk til germansk (som for eksempel norsk) blir k'en til en h og derav kom ordet hund etterhvert til oss i Norge. Hvis du vil ha flere detaljer, kan jeg fortelle at k ble til s på en del andre språk som for eksempel baltisk, persisk og indisk, men nå er det vel en fare for at jeg har mistet deg allerede.

Men hva med det engelske ordet for hund, spør du kanskje. Og det er vel i så fall typisk, for ordet dog er det eneste jeg kjenner til som ikke kan spores tilbake til noen av disse ordene på k, c, h eller s. Dog er en slektning av navnet på en skikkelig diger bikkje som luntet rundt i England for veldig mange år siden: en docga.

*

Da jeg var 17 år og på mitt aller sureste, ble jeg tvangsferiert til Grand Canari. Den største av de syv Kanariøyene. Den eneste grunnen til at jeg ikke døde av skam og kjedsomhet, var at jeg oppdaget guanchene.

Guanchene ble beskrevet (og min eneste kilde er guiden på turistbussen vår) som Kanariøyenes urbefolkning. De var lyse i huden, mange hadde blondt hår og øynene var blå eller grå. De så litt ut som vikinger, etter hva jeg forsto, og de levde i grotter - eller åpninger som var hakket ut av fjellet. Jeg synes det virket lyst og trivelig.

*

Av en eller annen grunn forelsket jeg meg litt i guanchene, men det var en håpløs og stusslig kjærlighet, for det var ikke mulig å oppdrive en levende guanche på 80-tallet.

Ettersom det var hundrevis av år siden det sist fantes en kjekking som kunne vise til minst fire besteforeldre som igjen hadde fire besteforeldre som var ekte guanche, var grottefolket sakte men sikkert forsvunnet. Disse attraktive menneskene fant seg nemlig både spanjoler og andre, og plutselig var det ikke grunnlag for å hevde at man var noe særlig ur-aktig.

*

Hvorfor en jentunge som hatet alt som smakte primitivt skulle bli så fascinert av grotter, vet jeg ikke, men alt jeg så den gang har festet seg. Jeg kom lykkelig tilbake til skolen og annonserte at jeg ville skrive særoppgave om grottefolket, men læreren hadde en annen plan: for første gang i historien fikk vi ikke velge tema, vi måtte velge noe fra Snorres kongesagaer.

Jeg valgte selvsagt sagaen om Tore Hund.

Tore Hund var han som ga Hellige Olav banesåret i slaget på Stiklestad

Vrang

Det har vært en litt anstrengt stemning i heimen i dag. Jeg kan godt innrømme at det har vært min skyld, men det må da gå an å ta litt hensyn til en sensitiv sjel, eller hva?

Jeg har ansvaret for vasking og bretting av tøy i denne husholdningen. Det hender at jeg under sterk overvåkning delegerer innlegging av tøy i maskinen, men brettingen må allmuen vennligst holde seg langt unna. Tellekanter gir meg stor glede, og lite kan gi meg mer betente muskelknuter enn idioter som synes det er morsomt å prøve å legge sammen et formsydd laken rett foran nesen min.

*

Kan du legge sammen et formsydd laken? Et sånn med strikk rundt kanten? Det kan jeg. En av mine lykkeligste stunder var da jeg fant ut hvordan jeg skulle få et formsydd laken til å ende opp i en pen firkant på akkurat samme størrelse som et dynetrekk.

*

I dag tidlig var det tid for å brette cirka fire kilo sorte sokker. Ikke mine. Jeg har ikke sorte sokker. Min mann har derimot veldig mange.

Når jeg sier sorte, er ikke det presist nok. Vi snakker variasjoner av sort. Hadde alle hatt nøyaktig lik farge, hadde det hele vært unnagjort på et par minutter. Jeg er en effektiv bretter. Men i tillegg til å være effektiv, er jeg uhyre nøye på at begge sokkene i ett par er nøyaktig like.

*

Glem de der klypene man kunne sette på sokkene før man puttet dem i maskinen slik at de holdt seg sammen med sokkeektefellen sin. Min mann hadde aldri husket å bruke dem og jeg mener at klær uhindret må få kjørt seg i vaskemaskinen for å bli ordentlig rene.

Det blir jo ikke rent under plasten!

Jeg samlet alle sokkene i en pen bunke og gikk bort til vinduet for å få godt nok lys til å sortere de ulike fargetonene. For n'te gang irriterte det meg at noen av sokkene var vrengte.

- Det hadde hjulpet mye hvis du ikke hadde vrengt sokkene før du kastet dem i skittentøykurven, sa jeg.

Og det var da det begynte:

- Det er ikke meg som vrenger dem! svarte han.

H E R R E G U U U U D.

Jeg vurderte å la være å svare, men det gikk jo ikke. Hormonene tok styringen. Nok en gang.

- Så hvem er det som vrenger dem da? spurte jeg. Tonen min burde ha advart ham.
- Ikke vet jeg! Men det er i alle fall ikke meg! sa 45-åringen trassig.

- Du tuller. Tror du det er meg som vrenger de sure sokkene dine etter at du har tatt dem av deg? Er du helt syk i hodet? Synes du det er greit å sitte der og si så mye SINNSYKT dumt mens jeg står her og bretter DINE sokker? HVOR DUM GÅR DET AN Å BLI? spurte jeg. Mer eller mindre retorisk. I en voksen og moden tone. I alle fall mer voksen enn hans.

Han ga uttrykk for at det ikke var utenkelig at noen (altså meg) vrengte sokker på hobbybasis. Jeg ga uttrykk for at jeg godt kunne tenke meg å klippe i stykker hver eneste sokk og stappe hver bit ned i halsen hans mens han sov.

*

Noen timer senere fikk jeg tre ostesmørbrød meg ketsjuphjerter på. Jeg godtok det som en unnskyldning.

Bonanza i heimen

- Hoss er død! sa min mann. - Å, nei! sa jeg, men så kom jeg på at jeg ikke kjenner noen som heter Hoss. Derfor spurte jeg hva han snakket om.

- Hoss! Hoss Cartwright! I Bonanza! sa han indignert. - Hoss døde da han var 43 år!

- Oj, det er ungt, sa jeg medfølende mens jeg lurte på om Hoss var rollefiguren eller skuespilleren. Med andre ord: Var det bare rollefiguren som døde, var det begrenset hvor mye empati jeg kunne fremvise.

Jeg kom på at jeg ga nokså mye faen i om skuespilleren var død også. Jeg hadde nok med meg selv akkurat da: jeg hadde tross alt en mann som var på vei til å bli sinnsyk.

- Hoss døde av en blodpropp etter en galleoperasjon, informerte den potensielle pasienten som også kunne fortelle at det medførte at vedkommende måtte skrives ut av serien. Med andre ord et slags dobbeltdødsfall.

- Jasså, sa jeg.

- Visste du at Hoss var den eneste i Bonanza som hadde en mastergrad? spurte han.

- Nei! Men det visste åpenbart du?!

- Ja? sa han som om det var helt vanlig. - Også var han med i Korea-krigen.

- Du er en nerd. En Bonanza-nerd, sa jeg.

Han mente det var det peneste jeg hadde sagt til ham på lenge.

The Hoss

Hysj. Geniet jobber.

Denne uken har jeg pressevakt. På hjemmebane betyr det at jeg er enda mer fritatt for huslige plikter enn jeg er til vanlig. Noen mener at det ikke er mulig, men ham om det.

En av oppgavene for en pressevakt, er å se nyheter, og jeg rakk 18.30-sendingen med fire minutter. Det sier seg selv at man ikke kan handle mat på fire minutter, så min mann tuslet over veien til matbutikken, og etter hva jeg fikk med meg, blir det biff i kveld. Han må nesten få velge menyen, det er tross alt han som skal lage maten.

Da han kom tilbake fra Meny, kunne jeg informere ham om at bikkja trengte lufting. Jeg antar at det var minnene fra forrige uke (der resultatet var at vi måtte kaste det spesialtilpassede teppet under spisebordet) som gjorde at han ikke nølte med å ta dyret med ut.

Mens alt dette hendte satt jeg klistret til skjermen. Jeg fikk med meg hvert eneste ord, takket være en enorm konsentrasjon og jevn strøm av lakriskuler med hvit sjokolade. Man må ha energi for å holde seg på topp fra klokken halv seks om morgenen, og jeg hadde tross alt ikke spist mer enn to pærer (ikke start dagen med det, forresten) og litt cottage cheese med rødbeter (min faste lunsjmeny).

Mann og hund kom tilbake fra tur, og i det min mann gikk forbi meg for å rydde matvarene inn i kjøleskapet, sa han: "Jeg har kjøpt Belgiske trøfler."

Og så kikket han på meg (som akkurat da liknet på søsteren til Snipp og Snapp) og la til "Til dessert. IKKE til å spise før middag."

Hvis jeg ikke hadde hadde hatt munnen full av lakris, hadde jeg bedt ham passe sine egne saker, men jeg klarte i det minste å få ham til å forstå at han ikke måtte forstyrre det viktige arbeidet mitt.

Dagens første 

Dagens andre 

Dagens trettende. Ok, da. Det var den femtende.  

Tre igjen

To igjen

Én igjen

Ingen igjen

Stikkelsbær

Jeg har alltid vært heldig. Det er riktignok tider i mitt liv jeg ikke har vært så flink til å sette pris på det, men sånn er det vel med alle. Fra jeg var baby har jeg hatt mennesker i livet mitt som heiet meg frem og elsket meg høy.

Genmaterialet mitt er ikke så verst, men det skulle vise seg at jeg var på mitt søteste da jeg var et par dager gammel

Elleve måneder og konstant spising senere, så jeg ut som en av grandtantene mine

Siden jeg nå har dokumentasjon på at ingen tok mitt spiseproblem på alvor, vurderer jeg å saksøke noen.
Tine Meierier, for eksempel.

Da jeg var nyfødt ble jeg vist frem for penger. Min tante, som da var 12 år, fikk 25 øre fra hver eneste unge i gata som ville stå på tå og få et glimt av meg bak gardinene på barneværelset. Jeg har aldri vært bitter på henne for det, tvert imot. Det at noen har betalt penger for å se på meg, synes jeg er en ganske fin tanke.

*

Alle har ord de forbinder med en lykkelig barndom - jeg håper i alle fall det. De fleste av ordene jeg forbinder med min barndom, har sammenheng med mine besteforeldres hage: Lekestue, havehuske og fremfor alt: stikkelsbær.

Stikkelsbærbusken vokste bak lekestua, og så vidt jeg kan huske, var de søte, bløte og modne fra april til september. Jeg har spist kilovis med stikkelsbær i min barndom. Stikkelsbær ER min barndom.

I denne havehusken (hammock, vil vel noen kalle det) har jeg blitt vugget, lest for og sovet i. Man ble lykkelig av å sitte i denne.
Fra venstre: Karina Akerholt, meg, min tante Tordis og Magnus Akerholt 

"Grevling" er også et ord som for min del er nært knyttet opp til ordene over, men det var fordi det bodde en grevling under lekestuen min. Den ble overtalt til å flytte ved at min morfar brukte hageslangen til å fylle opp hulen dens.

Da grevlingen tok med seg det aller nødvendigste og forlot sin ringe bolig, var den overrasket over at tre kvinnfok og en jentunge fikk plass på ett hagebord. Til sin dødsdag lurte grevlingen på hva som fikk alle til å hyle hysterisk da den luntet forbi det vaklevorne bordet, våt i pelsen og litt lei seg.

*

"Rulleskøyter" er et annet ord fullt av minner, men til tross for at min rulleskøytekarriere både startet og stoppet på asfalten foran garasjen til mine elskede besteforeldre, er ikke det et spesielt godt minne. Jeg var tenåring, utstyrt med beskyttelse både på knær, albuer, hender og hode, og jeg var livredd for å falle.

"Du-huhu ser ut som en ku-huhuhu!" hikstet min mormor som aldri har hatt for vane å pakke ting inn i bomull. Men jeg så altså IKKE ut som en ku. En ku på rulleskøyter hadde vært mye mer elegant enn meg. En ku på rulleskøyter liknet mer på en debutant på et ball i Wien enn på meg. Og antakelig hadde ikke kua vært så lett å fornærme.

I går var det noen som nevnte stikkelsbær. Og det er ikke så ofte noen gjør det lenger. Kan du huske sist? Stikkelsbær er litt retro.

Scenen var som følger: Min mann og jeg spiste middag sammen med et annet par på Brasseri Hansken. Den andre damen i følget var utdannet sommelier - altså var hun helproff når det gjaldt å definere ulike smaker som kan finnes i et vinglass. Jeg lyttet med store ører (det er jeg jo nesten nødt til, all den tid jeg og Dumbo fremdeles krangler om hvem som har de største).

Jeg er veldig fascinert av vin. Tenk at vin som er laget av den samme druetypen (visstnok) kan smake så ulikt avhengig av sol, jord og vanningsforhold - og kanskje til og med humøret til vinbonden? Hadde ikke vin smakt så vondt, hadde jeg garantert drukket det i stedet for Farris, men etter min mening går Farris heldigvis til alt.

*

Min mann synes vin går til alt, så der er vi ganske ulike. (I denne sammenhengen passer det også å nevne at han liker Johnny Cash, at jeg blir voldelig av å høre den gamle alkoholikeren, at jeg er MYE mer interessert i klær, sko og vesker enn han er, og at jeg helst vil ha biffen godt stekt pluss. Han spiser den gjerne mens man fremdeles hører ekkoet av det stakkars dyrets siste brøl. Dessuten liker han ikke CSI, men det gjør jeg.)

*

Jeg spurte eksperten om smakssansen hennes var så fininnstilt at hun kunne kjenne hint av blyant og bensin (for det har jeg lest om en gang). Det sa hun at hun kunne, og da var jeg fan. Sånt synes jeg er helt utrolig.

Jeg spurte min mann om han kunne beskrive smaken av vinen de akkurat hadde fått servert. Om jeg får si det selv, så mener jeg det var vennlig og inkluderende å gi ham en mulighet til å skinne. Han burde nok - i etterpåklokskapens lys - ha sagt at han ikke var helt sikker, at det var vanskelig å sette ord på lukter eller at hun som var utdannet til dette heller burde svare, men sånn er han jo ikke. Han viker aldri en tomme i møte med en utfordring. Det skal han ha.

*

Han stakk store deler av ansiktet ned i glasset, snuste godt inn og tok en slurk. Ansiktsuttrykket hans var så konsentrert at jeg var redd han skulle bryte ut i formler. Eller - Gud forby - sang.

- Stikkelsbær, sa han triumferende.

Jeg kikket spent på eksperten. Jeg så på henne at den vinen ikke engang hadde en fjern slektning som visste at stikkelsbær fantes. Men hun var særdeles godt oppdratt, og sa bare:

- Hvis du kjenner smak av stikkelsbær, så er det nok det.

- Henne kan du lære mye av, mimet min mann fornøyd til meg.

Jeg vurderte å begynne å drikke.

Livet som byråkrat

I dag har Norge fått ny regjering og vi i Forsvarsdepartementet har fått ny sjef. Vi er byråkrater, vi heier på den til en hver tid sittende ministeren. Noen synes det er rart.

"Kongen er død, leve kongen," sier vi. Men vi mener ikke bokstavelig at kongen er død. Anne-Grete Strøm-Erichsen er høyst levende, faktisk en av de mer sprudlende damene jeg kjenner. Hun er tvers igjennom et godt menneske, og dem er det ikke mange av, men jeg tror kanskje vi har fått en som er like tøff, ærlig og sympatisk. Vår nye statsråd kan være trygg på at vi vil heie henne frem akkurat slik vi gjorde med henne som gikk av for noen timer siden.

*

Byråkratiet er et merkelig dyr. Vi er en organisme som både har integritet og har som vårt fremste mål å få statsråden til å skinne. Så hvordan gjør vi det?

Det er ikke noe hokuspokus: Vi er rådgivere. Vi vet at våre råd ikke alltid blir fulgt, og det lever vi stort sett godt med så lenge vi vet at vi har gjort så godt vi kunne.

Hvis vi skulle dumpe borti en sak som vi er gnistrende uenige i eller som vi vet at vi kan ha personlige relasjoner til, så rekker vi opp hånden og sier til sjefen vår at "du jeg er nok innhabil i denne saken, så den må en annen ta seg av, og vær så snill og ikke send meg mailer eller annen informasjon jeg ikke skal ha når det gjelder akkurat dette". Og da sier sjefen at "det var jammen fint at du sa i fra om det, for ingen må sette spørsmålstegn ved selveste departementets behandling av denne saken".

*

Det er kjempegøy å jobbe i et departement, så det jeg skriver nå, kan du anse som en slags rekrutteringskampanje, eller bare et informasjonsskriv som sier at jeg både er glad i og stolt av jobben min.

Hvis du er litt over middels interessert i nyhetssendinger eller avisskriverier, så MÅ du jo være enig med meg i at en jobb i et departement er noe i nærheten av toppen av lykke. Tenk deg en nyhetssending uten politikk? Da ville det jo bare blitt bilbomber og ran igjen! Men hei! Jammen er ikke bilbomber og ran også noe som kan handle om politikk. Politikk er i alt.

Nevn et område eller et tema, så skal jeg si hvilket departement det hører inn under. Eller forresten, nå begynte jeg å tenke på eksempler og da kom jeg på været. Siden det er Gud som styrer med slikt, er det kanskje det nye superdepartementet som er ledet av Jan Tore Sanner. Været er jo stort sett et lokalt, og dermed kommunalt, anliggende.

*

En annen ting som kjennetegner oss byråkrater, er at vi ikke så lett blir starstruck. Vi er litt blaserte. Når man har vært på reise i 24 timer med sjefen for landets militærmakt, er det liksom ingen grunn til å famle etter ordene og rødme når man hilser. Etter litt tid blant dem som stadig er på TV, forstår man at de ikke er så ulike alle oss andre. Forskjellen er at de sitter ved Kongens bord hver fredag, og da forventes det en viss verdighet både av dem og av oss som jobber for dem.

Derfor kler vi oss pent når vi skal på jobb, vi håndhilser, ser hverandre inn i øynene, respekterer andre avdelingers meninger (selv om vi er uenige innimellom) vi ler mye, men vi roper og skriker veldig lite.

Siden det er the Global Dignity Day i dag, tenkte jeg bare å nevne det. Vi i byråkratiet prøver imidlertid så godt vi kan å holde på verdigheten hver eneste dag.

Aldri mer Seefeld

Barndomsminnene strømmer på. De ble utløst av mine foreldre som kom innom på vei fra Gardermoen. De hadde med seg et dobbelt brett med Toffifee.

Ett brett har 24 biter, to brett har 48 og nå er det bare 19 biter igjen. Jeg er kvalm, men det er bare min egen skyld.

*

Mine foreldre har reist rundt sørstatene i USA i 14 dager. Da jeg ba dem oppsummere reisen, var det første ordet de kom på "høyt". Amerikanske jazz-, blues- og country&western-musikere konkurrerte visst om å spille hverandre i senk. Men å se hotellet der Martin Luther King ble drept, hadde visst også vært sterkt - for ikke å glemme Graceland og historien om da Elvis ble en verdensstjerne.

*

Mine foreldre, min bror og jeg har reist mye sammen. Men det begynner selvsagt å bli noen år siden.

Familien Syvertsen

Et normalt år for familien Syvertsen var å pakke bilen to ganger for å dra til Seefeld. Ett besøk i påsken og ett besøk når de østerrikske blomsterkassene virkelig var på sitt mest blomstrende. Seefeld var det peneste mine foreldre kunne tenke seg.

Jeg kunne vært innmari god til å kjøre slalåm, hvis jeg ikke hadde vært så opptatt av å være sur. Her hadde jeg akkurat fått beskjed om at hvis jeg ikke smilte, kom jeg til å bli sendt hjem. Med posten. Boblejakken min far har på seg, var faktisk ganske kul på den tiden. Det var ikke min.

På vei til Østerrike var vi innom billigmatkjeden Aldi, der min bror og jeg brukte alle lommepengene på brett med brusbokser, bokser med Toffiefee og store poser med småversjoner av ulike sjokolader.

Det er årsaken til at jeg ikke har spist verken Mars eller Bounty på cirka 30 år. Og til at barndomsminnene mine nå truer med å sende meg ut på badet med hodet først. Man blir fryktelig kvalm av å spise Toffifee, særlig når man kjører bil, men også når man ikke har spist verken frokost, lunsj eller middag. (Jeg skulle egentlig faste i dag.)

*

Sommer som vinter var det obligatorisk å stoppe når mine foreldre mente vi hadde behov for litt kultur. I 90 prosent av tilfellene besto den kulturelle opplevelsen i å se på en gammel borg som det bare var en halv vegg igjen av. Min bror og jeg var så lei av borger at vi hadde lyst til å rasere de siste restene av ruinene.

De siste 10 prosentene var heldigvis hyggeligere: Da spiste vi Wienersnitzel. Mat er jo som kjent kultur.

En ruin. En av veldig mange. Jeg kan fremdeles drømme om at jeg går meg bort i en sånn.

Utover de årlige turene til mine foreldres paradis på jord, hendte det at vi dro til København, og noen ganger dro vi innom Jugoslavia og Italia ... på vei til Seefeld. Felles for alle våre ferieturer var at jeg og min bror holdt oss våkne ved å spise snop, og at jeg var sur. Jeg kan ikke lenger huske hvorfor.

Tivoli i København. To sure tenåringer.

Utsikt. Over Italia. Sjekk t-skjorten som likner på det amerikanske flagget.  Vi reiste sammen med en annen familie og foreldrene våre hadde kjøpt slike til oss alle. Vi hatet dem. Og t-skjortene.

Strandliv i Jugoslavia. Min mor. Ikke toppløs, nei.

Da min mann og jeg var nyforelsket og jeg (skulle det vise seg) var bittelitt gravid, tok jeg ham med meg til Seefeld. I et anfall av "jeg vil at du skal vite alt om meg" dro jeg ham med til hotellet vi bodde på da jeg var barn, og etter det ble han gående gatelangs i byen og drikke Jägermeister mens jeg lå på hotellet og spydde. Det ville jeg helst ikke ha vitner til.

Et hotell. Og en stakkars unge med USA-t-skjorte. Min bror (uten t-skjorte) er akkurat så forbanna som han ser ut. Han har aldri likt posering.

Ungene er bedt om å beundre blomsterkunst i Kitzbuehl. Mine tanker gikk til hun med t-skjorten.

Min lillebror til hest. Han har sikkert t-skjorten på under genseren. Han har alltid vært smartere enn meg. Jeg er den guttungen som holder hesten. Min mor har skylden for hårklippen. Gud må ta ansvaret for resten.

Vi kommer aldri til å dra til Seefeld igjen, men det var ikke bare mine hormoner som hadde skylden for det - været var grusomt, og da min mann spørrende banket på døren for å høre om kysten var klar, var han både våt og temmelig full. Jeg var for sliten til å kjefte på ham, men jeg minnes at jeg tok det opp dagen etter. Jeg tar det opp fremdeles, når jeg tenker meg om, men ikke mer enn et par-tre ganger i året. Ok. Fem, kanskje.

*

Hvis du ber meg tenke på ett ord som oppsummerer feriene jeg har beskrevet over, er det første ordet som faller meg inn "kvalm". Men er det best å holde seg hjemme av den grunn? Nei, da. Men hold deg unna snop. Det er et godt råd. Og for Guds skyld: IKKE kjøp teite t-skjorter til barna dine.