- Pieprzyć twarz, burde han ropt

På vei opp til hytta på fjellet i går kveld, forsto jeg at min mann virkelig mener at han burde hatt veien for seg selv. Jeg mistenker ham for å ha stemt FrP i den tro at de kunne fikse det for ham. Men det er jo hemmelig valg, så dette er bare noe jeg antar, selvsagt.

Uansett kryss på stemmeseddelen ligger biler foran oss tynt an. De skulle bare visst. Han æreskjeller dem til de flytter seg. Det er mer mellom himmel og jord, tenker jeg da. De kan jo umulig ha hørt det, men de kan selvsagt kjenne det som en kriblende, ubehagelig følelse i nakken.

*

I går fikk jeg en mistanke om at det har noe med språket å gjøre. Norske bilister spretter inn i nærmeste busslomme så snart de får en mulighet. Ingen orker det psykiske presset i lengden. Men i går lå vi bak en polsk trailer.

Alle vet at polske trailere kjører på slitte dekk. Denne polske traileren kjørte i tillegg midt i veien. Det var umulig å komme forbi.

- FITTETRYNE! skrek min mann. Og det var overraskende, for jeg satt og så på Facebook og oppdaget at en FB-venn akkurat hadde lagt ut et litt rart profilbilde:

- Hold øynene på veien! ropte jeg. Han kunne jo umulig mene at det liknet et kvinnelig ..., tenkte jeg i et millisekund før jeg forsto at det var en beskrivelse av sjåføren av den polske traileren.

Det var minus 13 grader og blank is på deler av veien. Den polske traileren ble forbikjørt etter gjentatte fornærmelser, men den la seg aldri inn til siden slik norske, godt oppdratte (lettskremte) bilister alltid gjør.

Jeg antar at "fittetryne" ikke har fornærmdende kraft på polsk. "Pieprzyć twarz", derimot ... i alle fall hvis Google translate er på min side.

*

Etter to minutter så vi baklysene på en ny skurk. Min mann kjørte litt fortere, og bilen ble tatt igjen. Denne gang var det en JV-registrert firehjulstrekker, og jeg trodde i min enfoldighet at dette skulle bli en venn på veien. Greit å være to hvis ulykken skulle være ute, liksom. Vi kunne grave hverandre frem eller bare dele på elgkjøttet som den første bilen i køen ville truffet.

Det finnes ikke venner på veien, visstnok. Bilister som ligger foran når klokken begynner å nærme seg midnatt og hytta venter er per def fi (altså "fiende"). Er det rart det blir krig i verden?

*

Den firehjulsdrevne vrikket på rumpa oppover bakkene. Han hadde nesten ikke feste, og jeg så for meg at han begynte å skli bakover og rett inn i oss. Det gjorde nok min mann også, og på en strekning jeg ville vurdert som en lang sving med tendens til bakketopp, var firehjulstrekkeren også historie etter at han hadde kastet seg inn i lomme som kan ha vært resultatet av en brøytesjåfør som prøvde å skjenke kaffe mens han leste avisen i fart.

Det var ikke et sted han burde stå lenge. Den polske traileren kunne umulig være mer enn et par minutter unna. Men hvis de traff hverandre, hadde de i alle fall noe å snakke om.

Lange sprøyter? Ja, takk.

Jeg synes det var nok å sitte oppreist mens noen banket en diger spiker ned i hodet mitt. Men nei, da. Ett eller annet OL-løp sto på i den andre enden av lokalet, og jeg tenkte at noen burde forsket litt på lydbildet av sånne sendinger.

Lyden har vært lik i årtier. Alle prøver å herme etter Bjørge Lillelien. De skriker over hverandre og kappes om å beskrive hvordan stakkaren som går på ski har det akkurat nå, hvilke strategi han eller hun planlegger og om vedkommende kanskje er litt stiv i siste bakke.

Jeg klarte å stenge OL-maset ute og prøvde å meditere skallebanken bort mens jeg ventet på å komme inn til legen med de lange sprøytene.

*

Da begynte damen ved siden av meg å sms'e med noen som svarte veldig fort. "Tingeling!" sa det muntert hver gang det kom inn en melding. Jeg ba henne være så vennlig å slå av lyden. Jeg pekte ikke opp på skiltet med et rødt kryss over en telefon, for jeg liker ikke (alltid) å være så streng, men jeg fikk viljen min likevel.

Problemet var bare at vibrasjonen som varslet at lyden var av, nesten ga fra seg en like høy og enerverende lyd. "BZZZZZZZZZZZZ! BZZZZZZZZZZZ! skrek den lille forbannande mobilen. I tillegg måtte jeg holde ut at hun sukket oppgitt eller fniste hver gang hun leste det som kom.

Jeg hadde for vondt i hodet til å ta telefonen hennes og stappe den ned i halsen hennes. Det skal hun være glad for.

*

Hodet mitt var i ferd med å dele seg. En pussig følelse. Den venstre delen seg nedover og den høyre prøvde fortvilet å holde den igjen. Jeg snek opp en hånd for å hjelpe til, men jeg kunne ikke kjenne det samme med hånden som nervecellene fortalte meg. Vel. Noe var feil. Enten fortalte ikke hånden meg det jeg trengte å vite, eller så løy ansiktet mitt.

Et speil hadde ikke hjulpet. Jeg kunne ikke se på det høyre øyet og fra før er jeg nesten blind på det venstre. Over høyre øye lå det en grå masse jeg antok kunne være et teppe eller en gardin. Heller ikke nå klarte hånden å bekrefte mine mistanker, og jeg vurderte å si opp hele avtalen: hva skal jeg med en arm og en hånd som ikke gir meg korrekt informasjon?

Heldigvis kom jeg på den åpenbare grunnen til å beholde begge hender: hvor skulle jeg ellers plassert ringene mine? Dessuten har jeg en manikyravtale i morgen.

*

Lukten fra samtlige i venterommet begynte å bli påtrengende. Jeg sendte en vennlig tanke til alle som ikke hadde tatt av seg skoene, og som gikk rundt med blå dusjhetter på føttene. En sur lukt kom snikende og blandet seg med tåfis, svette, billig parfyme og røyklukt. Jeg brakk meg. Damen med telefonen trakk seg litt lenger bort. "Bare rolig, jeg skal nok greie å treffe deg uansett," tenkte jeg ondskapsfullt.

Brekkingen provoserte skallen veldig. Alt provoserer den skallen, så jeg tok det ikke personlig.

*

Endelig var det min tur. Legen tok frem sprøytene og startet jobben. Hun traff rett i sikringsboksene: nakke, triggerpunkter på skuldrene, bakhodenervene og en hel haug med andre steder som har plaget meg i dager.

"Beklager, jeg vet at dette gjør vondt," sa hun. "Du kunne smelt til meg med en klubbe og jeg hadde takket deg," svarte jeg.

Noen timer etter våknet jeg i min egen seng. Takk til alle som bidro. Og beklager hvis jeg har sagt noe jeg ikke burde i tiden fra kjemikaliene slo inn til jeg nå er sånn noenlunde meg selv igjen.

Og god bedring til alle som på ett eller annet nivå ikke er helt fornøyd med kroppen sin.

- Katastrofe! skrek han

"Det er en KATASTROFE for Norge!" hørte jeg i det jeg stakk hodet ut av dusjen. Det siste jeg hørte da jeg gikk inn i dusjen, var noen som annonserte at klokken var tolv og at det var tid for nyheter.

Jeg reagerte instinktivt, og var på vei til å gripe telefonen og melde at jeg kunne være på kontoret i løpet av 15 minutter. Er det krise, så er det krise, og da fikk det ikke hjelpe at jeg ikke fikk tid til tørke håret eller til å sminke meg.

Men så husket jeg at det var herrestafett i Sotsji, og da skjønte jeg sammehengen: Noen andre hadde rappet gullet vårt. Det vi alltid tar for gitt. Vi må være en av de få nasjonene som synes det er mer oppsiktsvekkende ikke å få medalje enn å få medalje. Det er til å bli uvel av.

Katastrofe, mine damer og herrer, er ikke at vi ikke vinner i et mesterskap som har kommet i stand fordi en gjeng med selvhøytidlige, påstått korrupte gubber fra IOC lar oss danse som trådukker. Katastrofe er når folk dør. Når naturen ødelegges. Katastrofe er ikke å komme sist i en stafett.

Heia Sverige! De var best i dag. I de olympiske LEKER.

En sur Valentin

Jeg har stått opp med begge bena i dag. Da alarmen gikk strakte jeg ikke armen ut og slo den av, sånn som jeg pleier, neida, jeg sto i rett og glodde som besatt på den lysende jævelen som hadde røsket meg ut av søvnen. 

Det er selveste Valentinsdagen og jeg har stått opp med begge bena. Det er ikke sånn det skal gjøres. Jeg er sur, og verden bør være klar over det.

Som vanlig skummet jeg gjennom nettavisene og humøret ble ikke bedre av den grunn. Jeg kom over en artikkel der J-Lo ble hengt ut for å gå i shorts og nettingstømper som ikke skjulte at hun hadde slurvet med selvbruningskremen og en "PR-ekspert" jeg aldri har hørt om som sa noe teit om Twitter. Han brukte en hel side på å si at hvis man er en bedrift og er opptatt av omdømmet sitt, burde man følge med på hva som blir sagt på Twitter. 

Hvis man er bedrift og opptatt av omdømmet sitt, så sørg for å etterleve verdiene dine og ikke drit deg ut, er mitt PR-ekspert-råd, men hvem spør meg.

En gang gikk jeg på dagen fra en jobb. Jeg ble oppringt av en PR-ekspert som sa at han hadde blitt bedt om å kommentere min avgang, men at han ikke kunne gjøre det uten å ha litt mer informasjon om saken. Jeg svarte at jeg ikke kom til å si noe mer til ham enn til resten av de som var interesserte: Jeg gikk fordi jeg ikke kunne beholde integriteten min lenger.

En time etter kunne jeg lese at han hadde uttalt seg likevel. "Det var fint at hun sto opp for integriteten, men samtidig burde hun kanskje stått ved sin sjefs side," sa eksperten. Etter det har jeg kalt ham Ole Brumm. En godslig bamse som står oppreist takket være masse bomull.

Jeg har to ønsker for Valentinsdagen: At PR-eksperter over hele verden holder kjeft med mindre de har noe vettugt å si og at min helt egen PR-ekspert lager middag til meg.

Gamla

- Hei, det er Birgitte, sa jeg og manøvrerte bilen ut fra parkeringsplassen. Jeg var på vei hjem fra jobben.

- Så KOSELIG å høre stemmen din, trillet min mormor i andre enden av linjen. En oppriktig snart 94-åring uten spor av klaging over at jeg ikke hadde snakket med henne siden jul.

Jeg fortalte at kransekaken hun hadde bakt til oss hadde ført til opptøyer i familien da vi begynte å nærme oss den siste ringen.

- Fikk du smakt på den, da? spurte hun.
Jeg spiste det meste av den, men det sa jeg ikke. Jeg antydet imidlertid at det var meg som sto for rasjoneringen. "Selvsagt gjorde du det," sa hun.

(Hæ? Jeg lurte på om hun var litt frekk akkurat der.)

Hun spurte om jeg reiste mye i jobben for tiden, og jeg utbroderte og overdrev det en smule, man vil jo gjerne virke litt viktig i sine foreldre og besteforeldres øyne. Hun lot seg ikke imponere, men det kom noen halvhjertede "oj" og "du veeeerden".

- Flyr du noe rundt for tiden, da? spurte jeg. Dama er kjent for å nås på telefon i 20 prosent av tilfellene. Når hun ikke tar telefonen er det enten fordi hun er ute og trimmer, hjelper de gamle i Sandefjord eller går rundt og maler røde T'er på steiner og stubber for Turistforeningen.

- Ja ..., hun dro litt på det. Jeg antok at hun satt og tenkte på hvilken av alle de hundre sosiale aktivitetene sist uke hun skulle fortelle om.

- Jeg har vært hos tannlegen i dag, sa hun.

- Ja, vel. Og hva sa han? spurte jeg.

- Han sa at jeg var søt! svarte hun.

Latterkrampen hennes varte fra Rådhuset til rundkjøringen ved den amerikanske ambassaden, og det var to røde lys på veien. Jeg fikk presset inn et spørsmål om tannlegen kanskje var på min alder, men han kunne visst vært sønnen min, mente hun og lo rått.

Hun gruset meg med den kommentaren. Hun er et forbilde.

Stå opp!

Hvor vanskelig kan det være å stå opp? IPonen min ringer enten 0500 eller 0540 og rekker akkurat å spille fire sekunder av Bruno Mars' Treasue før jeg slår den av. Og står opp. Det er nemlig ingen som passer på at jeg ikke sovner igjen, og dessuten liker jeg å komme tidlig på jobben.

Men min førtste klare tanke hver fordømte morgen er "jeg skulle ønske at jeg var pensjonist!". Min andre er "i dag skal jeg spise mindre enn i går".

Jeg må innrømme at de første 20 minutter av hver morgener noe uklare, men jeg har mine rutiner og jeg er stort sett ferdig til 0630. Da har jeg brukt 50 minutter. Eller halvannen time hvis det inkluderer hårvask.

Det er min tid. Og det i seg selv er jo god nok grunn til å stå opp når Bruno ber meg om det.

Min mann vekker seg selv nesten hver dag, men jeg har hørt gnelderet fra telefonen hans i minst ti minutter før jeg minner om at man kan bli i dårlig humør resten av dagen hvis man hører for lenge på sånt. Da jeg fant ham i sengen i morges - fremdeles sovende - hadde han mobilen på full guffe. I hånden.

Armen var strukket så langt bort fra øret som mulig, men han hadde altså ikke slått bråket av. Han mener det er en formildende omstendighet at han bare hadde sovet fire timer, men sånt velger man jo stort sett selv, mente jeg.

Min sønn kan sove gjennom tordenvær, full utrykning fra samtlige nødetater, mine vennlige henstillinger til å "FÅ BENA PÅ GULVET!" og sin fars forholdsvis uvennlige formuleringer om hva som skjer med livene til folk som ikke kommer seg opp om morgenene.

Det er fra de nyfrelste man skal høre det, tenker jeg da. Tiraden fra far til sønn kommer som regel bare minutter etter at jeg har fått opp den eldste av dem.

Jeg er ingen morgenfugl og slett ikke et A-menneske, men jeg vet at det er like vondt å stå opp klokken sju som klokken fem (i alle fall er det det for meg) og hvis jeg står opp klokken sju, ligger jeg på etterskudd hele dagen.

Også vet jeg at når arbeidstiden går mot sluttet, er jeg fryktelig glad for at jeg skal på jobben dagen etter også.

Ha en strålende dag!

Relativt rasende

- Jeg kan ha funnet årsaken til hodepinen min, sa jeg.

Min mann virket interessert, og oppmuntret av det, fortsatte jeg:

- Jeg tror rett og slett at skallen min ikke er stor nok til alt som er der inne.

- Er det så mye der inne, da? svarte han ukonsentrert mens han sjekket sidespeilet med litt mer entusiasme.

Vi var på vei ned i garasjen, og det hender han har vært litt tett innpå syklister som har kommet intetandende langs fortauet, så jeg burde jo vært glad for prioriteringen hans, men jeg ble ganske muggen. Enkelte ville kalt meg eitrende forbanna.

*

Den eneste grunnen til at han var i live tre minutter etter var
1) at han kjørte min bil (jeg ville nødig at han skulle ødelegge den i det han gikk over til evigheten) og
2) at jeg hadde kommet til at det er greit å ha ham til forefallent arbeid (i det minste) innen han parkerte nede under jorden.

Jeg hadde med andre ord greid å roe meg kraftig på den tiden det tok å kjøre ned til garasjeplassene våre, og det sier mye om meg. Jeg har blitt voksen og ganske sikkert litt kjedelig, men mulig å leve sammen med.

*

Det der med et voldsomt raseri har gitt seg gradvis. Men veldig, veldig sakte.

Mitt første raserianfall - som jeg kan huske - hadde jeg da jeg var omtrent syv år. At jeg er i stand til å huske det, er bra. Før det har jeg antakelig vært så forbanna at jeg påførte meg selv hukommelsestap for i det hele tatt å overleve skammen etterpå.

Noen mener at barn skal få lov til å føle akkurat hva de vil og agere deretter. Det er jeg IKKE enig i. Store som små må lære seg at det de gjør får konsekvenser. Enten i form av fysiske begrensninger eller i form av sosial misbilligelse.

Folk gidder ikke snakke med deg hvis du til stadighet legger deg ned og slår med ben og armer mens du vræler "Nei, nei, nei!". Det var ikke engang akseptabelt da du var to år.

*

Det er en sammenheng mellom lidenskap og muligheten til å bli rablende rasende. For å bli fryktelig sint, må man føle masse. Men man kan føle masse uten å bli fryktelig sint. Det er det viktig å understreke.

De som har en lidenskap er heldige. De som blir utsatt for lidenskapen kan også være heldige, men det kan bli for mye av det gode også.

*

- Hvem eller hva er du mest glad i? spurte jeg da vi hadde kommet oss hjem og middagen var spist.

Han svarte ikke. Han svarte ikke!

- Er du mer glad i bilene dine enn i meg? spurte jeg.

Det var fremdeles ikke en lyd å høre fra den dype lenestolen.

- Du er mer glad i bilene dine enn meg! fastslo jeg og kjente ergrelsen stige som sevje i mai.

- Coooorrrrrrrrrrrrrrrvette ....ssssss, kom det fra dypet.

*

Men det var bare en ekstra høy sovelyd. Jeg er nesten sikker på at det ikke handlet om "den vakreste skapningen i verden, som har former som en perfekt kvinne".

Noen sier "Å, se! Det er blå himmel!". Min mann sier "Corvette-vær!".

Nesten helt sikker. 

Men har jeg nevnt hvor lav terskel jeg har for snorking?

Jeg så meg om etter en liten bok jeg kunne kaste på ham.

1920 sider