Ello, Ello!

- Er du på Ello, eller? spurte jeg min sønn. Jeg var ganske fornøyd med å være litt mer innovativ enn ham, for jeg var ganske sikker på at jeg er den første i familien som er elloist (det var for øvrig et ord jeg fant på nå).

- LO? svarte 16-åringen.

- E-L-L-O, svarte jeg. Pedagogisk. Og kanskje litt arrogant.

- Hvorfor skal jeg være der? spurte han.

Jeg svelget fire-fem æh'er og sa "Fordi det er det siste, kule!"

- Så hvorfor er du der? spurte han (og jeg skjønte ikke at det var en fornærmelse før jeg skrev det ned nå, faktisk).

- (Æh, hm, uh) ... fordi det ikke er reklamer der, sa jeg.

- Du kan jo bare laste ned adblock og få Facebook til å bli reklamefri! sa han.

Jeg lot som jeg visste det fra før, og bestemte meg for å bli litt mer offensiv. Jeg er jo tross alt den voksne her.

- Du er bare sur fordi du ikke er der, sa jeg.

Jeg kunne like gjerne lagt til "æda, bæda".

- Pøh. Jeg kan når som helst få en invitasjon og bli medlem, sa tenåringen.

- Ja, ha! Hvem av da, lissom? lo jeg.

- Av deg, vel! sa han.

Og hva gjør man ikke for sine barn. Men han får det ikke i kveld.

Dagen derpå

Hvordan har de det i dag, lurer jeg. De som var i alle kanaler i går. Den ene store saken var jo Jens Stoltenbergs nye rolle som NATOs generalsekretær og den andre var smellen OL-tilhengerne fikk i trynet.

Den tredje var Jonas Gahr Støre som jeg mistenker at overrasket seg selv litte grann da han hørte seg selv angripe Høyre for å ha rotet til hele OL-saken og vært noen ordentlige dumminger. Alle kan plumpe ut med noe sånt.

*

Vi har vært der hele gjengen. Men de fleste av oss var så heldige at vi ikke hadde et kamera opp i trynet da vi gjorde det, og vi gjorde de kanskje inne i vår egen stue da vi var (og dette legger jeg til helt på egne vegne) under påvirkning av en helvetes masse fiendtlige hormoner i akkurat det øyeblikket gubben var usedvanlig teit.

Mitt råd til deg, Jonas, er å glemme hele greia. Hev deg over dem som kommer til å kose seg med det et par dager fremover nå. Tenk på det som et eksempel på din menneskelighet. Men husk på at du må være ekstra hyggelig og flink neste gang vi ser deg.

*

Jens må ha det helt supert i dag. For en start, mine damer og herrer! På en elegant måte klarte han å distansere seg fra sin forgjenger samtidig som han roste dansken opp i skyene. Det er en kunst, hva?

Jeg var i alle fall ikke i tvil om at det er nye, og mer fornuftige koster på plass i Brussel. Norge har ikke fått generalsekretæren i NATO, men generalsekretæren er norsk. En smilende, kjekk, sprek nordmann. Verden kan sove trygt.

*

Men så var det de andre sprekingene, da. De som ble valgt først i gymtimen. De som var for OL.

Jeg satt stort sett på benken i alle gymtimene. Enten gikk jeg på en eller annen antibiotika-kur mot diverse luftveisinfeksjoner (jeg vokste opp i Grenland, og luften der var giftig - kombinert med at jeg aldri har likt å se ut som Michelin-mannen når det er kaldt ute, ble jeg syk så fort gradestokken krøp under 10 pluss) eller så påsto jeg at jeg hadde mensen. (Vi hadde stort sett mannlig lærer.)

Jeg hatet gym. På gym. Senere har det blitt bedre. Jeg har funnet ut at jeg hater å bli kommandert. Svettingen er igrunnen ganske ok.

Beviset på at jeg ikke hater gym. Se! Skoene står klare!

Men det er nok uansett ikke mitt forhold til gym eller sport som har gjort at jeg er motstander av et arrangement som IOC står bak.

For jeg har nemlig aldri klart å skille OL og IOC.

Jeg opplevde nemlig Lillehammer-OL på ganske nært hold. Min daværende svigerfar var en av dem som hadde flest oblater på bilruten sin: han var en av dem som hadde tillatelse til å kjøre hvor som helst når som helst.

Jeg så også hvordan det sosiale spillet endret seg. De som var inne i varmen hos komiteen ble løftet fra middelklassen til overklassen, og de som ikke var inne i varmen ble ikke lagt merke til.

Menneskene i den lille, uskyldige byen Lillehammer ble marionetter for en gjeng feite, korrupte gubber i IOC. Det var til å bli kvalm av.

Og "riderlisten" den gang? Den vil komme frem. Da mistenker jeg at noen vil få en enda dårligere dag enn det de har i dag.

Suging i dusjen

Jeg sto i dusjen. Jeg hadde dårlig tid. Normalt får jeg gode ideer i dusjen, men det forutsetter god tid. Nå har sameiet varslet at det skal bli vannmålere på hver leilighet, og da blir det vel uansett kortere dusjer og færre gode ideer, men den tid den sorg. Poenget denne morgenen var at jeg hadde dårlig tid, og med dårlig tid kommer ikke bare manglende ideer, da kommer også tabbene.

Mer om det senere.

Det slo meg etter denne dagen at det en kvinne kanskje har aller mest nytte av i situasjoner med dårlig tid, er suging. Suging er så utrolig praktisk. Suging kan redde forhold, faktisk. Kanskje kunne skilsmissestatistikken gått ned hvis kvinner hadde lært seg å suge mer. Og menn, for all del. La oss favne alle lyster og interesser her.

*

Tilbake til dusjen. Jeg skrubber ansiktet hver dag. Min usannsynlig dyre skrubbekrem voktes som rødt gull, og nåde den som rører min tube med skjønnhetsmagi. Sist jeg var hos frisøren ble jeg prakket på en balsam som også kommer i en tube, og ulogisk nok er balsamen i en mindre tube enn skrubbekremen (man bruker mer balsam enn skrubbekrem per gang - derav den manglende logikken).

Nesten hver dag vasker jeg håret. Da kniper jeg øynene hardt sammen, for hvis det er én ting jeg hater mer enn å få vann i øyene, er det å få såpe i øynene. Det har skjedd tre ganger i mitt liv, og to av dem var da jeg fremdeles ikke var gammel nok til å vaske håret mitt selv. Den tredje gangen gikk jeg rødøyd en hel dag. Jepp. Øynene mine er et speilbilde av sjelen. Vi er omtrent like skjøre.

*

Denne dagen var det hårvask, og jeg ødelegger vel ikke spenningen hvis jeg allerede nå røper at jeg tok feil tube da jeg skulle løse ut flokene i det tynne, bustete håret mitt. Ut av en mikrosprekk i det øyet jeg ikke har - 9,75 på, så jeg en finkornet masse som rundt regnet kostet 95 kroner og som helt sikkert ville virket kontraproduktivt på lokkene mine.

"Sug, Birgitte, sug!" tenkte jeg i panikk. Som tenkt så gjort.

Jeg dunket skrubbekremtuben myndig to ganger i låret slik at all massen havnet i bunnen av tuben, klemte den sammen for å få undertrykk og førte tuten forsiktig ned mot guggen jeg hadde i hånden. Deretter slapp jeg taket slik at tuben sugde i seg omtrent alt det jeg ved en feiltakelse hadde sprøytet ut. Også gjentok jeg operasjonen.

Perfeksjon.

*

Plan B hadde naturligvis vært å skylde på min mann som hadde dusjet før meg. Han hadde (ville jeg påstått) med vilje plassert tubene slik at jeg skulle forveksle dem. Men slik situasjonen løste seg, slapp jeg det.

Suging, mine damer - og herrer. Øv hjemme.

Det blir født en idiot hver dag

Ved en tilfeldighet oppdaget jeg at det er verdens prevensjonsdag i dag. Ikke spør meg hvem som bestemmer sånt. Hvilken verdens xx-dag det er, mener jeg. Og hvis du vet det, er jeg ikke sikker på om jeg vil vite det.

Jeg mistenker nemlig at det er et helt kontor fullt av høyt lønnede mennesker som bruker hele dagen sin på å sitte i seriøse møter og utarbeide lange rapporter. Antakelig leier de inn en masse konsulenter også.

*

Før jeg fant ut at det var verdens prevensjonsdag, hadde jeg planlagt å skrive om kondomer.

Røde kondomer, faktisk.

Du lurer kanskje litt på hvordan en godt gift kvinne uten livmor (vel, det var kanskje både nytt og litt for mye informasjon for deg, men velkommen til min verden) vet at det finnes røde kondomer?

Svaret er at jeg må tråkke over dem hver dag.

De ligger strødd på veien mellom de to kontorlokalene våre. Vi har kontorer i horestrøket, nemlig.

Et vissent blad, en brukt kondom og mine støvletter

Og da lurer jeg på:

Hva er det som skjer i hodet ditt når du mener at det er ok å slenge fra deg den brukte RØDE kondomen din midt på fortauet?

Men det jeg lurer aller mest på, er hva som skjedde med de som selger sex som ikke skjedde med oss som ikke trenger å gjøre det.

For det finnes sikkert ett og annet eksempel på "den lykkelige hore", men de stakkarene som står rett utenfor kontorene våre og venter på kulda, ser ikke særlig glade ut. Og jeg tror ikke at rødfargen på kondomene har gjort livene deres mer fargerike.

*

Disse røde, sammensunkne latekshylsterne er triste symboler for det livet de har vært med på. De er søppel, akkurat slik mange ser på både sexkunder og -selgere. De er brukt, de er enten noe man går rundt eller noe man kan tråkke på. Den driften som likevel trumfer samfunnets dom over dette, må være sterk.

Det er en liberal nerve i meg som hvisker at jeg ikke skal dømme dem, men jeg kan ikke fri meg fra det jeg har lest om menneskehandel og halliker. De jentene som henger på hjørnene i strøket der vi jobber, har ikke kommet dit de er i livet fordi de har hatt en hel masse ting å velge mellom, og de får ikke bestemme over sin egen lønn.

*

Jeg klarer ikke la være å forakte horekundene som kjører sakte rundt i strøket og som noen ganger sjekker ut om jeg er til salgs. En gang kjørte jeg ID-kortet mitt rett i frontruten på en mann i en grønn Volvo som kom kjørende mot meg og rullet ned vinduet sitt.

Kanskje skulle han bare spørre om veien, men det fikk jeg aldri vite, for han forsvant så fort. Det er mulig han trodde jeg var sivilpoliti, men det er ikke min feil at han ikke ser forskjell på Forsvarets ID-kort og politiets ID-kort.

*

Jeg spør meg selv hvorfor jeg forakter horekundene, og må motvillig innrømme at det er fordi de ikke er villige til å se på kvinnene som annet enn et salgsobjekt.

Og der møter jeg meg selv i døra så neseblodet flyter, for jeg er jo heller ikke villig til å se en horekunde som noe annet enn en idiot.

Etter litt krangling med meg selv, kommer jeg frem til at jeg likevel får lov til å forakte horekunder av den enkle grunn at de beviselig ikke greier å legge søpla si i søppeldunkene. Det må det være lov å kritisere.

Pen i tøyet

I dag har jeg i embets medfør vært noen timer på en konferanse. En Hær-konferanse. Før konferansen startet sto jeg og så utover alle som satt pent og pyntelig på plassene sine, og da slo to tanker meg omtrent samtidig:

1) "Jammen er det mye pent i ull," og så slo jeg meg selv i hjernen, sjokkert over de skitne tankene, i det jeg rettet meg selv og tenkte litt mer politisk korrekt: 2) "Denne forsamlingen er da veldig mannsdominert".

*

Mine ull-uniformerte kolleger er jo flotte, men de er ikke bare til pynt. Og jeg har vel en mistanke om at de ikke går i uniform fordi hver dag er en fest, men akkurat nå ble jeg litt usikker på hvorfor de gjør det.

Når de er på slagmarken, skjønner jeg at de har like klær - det er ganske praktisk å kjenne hverandre igjen, og det er ganske praktisk å ha klær som er tilpasset utstyret man skal ha med seg og situasjonene man ellers er i, men på kontoret? Kanskje er det bare gammel vane?

*

Før jeg begynte i Forsvaret - i 2003 - trodde jeg at i alle fall visste én ting om menneskene i uniform: de var like.

I august 2003 fikk jeg mitt største kultursjokk noen sinne. Jeg ble sendt på et møte av min daværende sjef og forsto at det som best karakteriserte miljøet jeg besøkte (den gang) var ordet "omkamp". En beslutning var ikke tatt før den var gjennomført, og egentlig ikke da heller.

Det gikk heldigvis over.

I dag ser jeg mine uniformerte kolleger som en svært differensiert og konstruktiv gjeng. De identifiserer seg selvsagt med det norske Forsvaret, men også med grenen sin - Hæren, Luftforsvaret eller Sjøforsvaret - og med kavaleriet, Garden, fregattvåpenet, helikoptermiljøet eller hva det nå måtte være.

Hæren øverst til venstre, Sjøforsvaret i ytterst til høyre og Luftforsvaret nederst i midten

I tillegg identifiserer de seg med det stedet de jobber og de stedene de har jobbet. De har med seg kunnskap fra avdelinger både nasjonalt og internasjonalt. Det gir en fantastisk arbeidsplass.

*

Jeg har aldri hatt et spesielt forholdt til uniformer i noen retning, men etter å ha jobbet i Forsvaret og Forsvarsdepartementet i over ti år, ville jeg sagt at det første jeg hadde forbundet med uniformer var profesjonalitet og trygghet.

En uniform er nemlig noe man ikke tuller med. Uniformen holdes ren og pen, og det er regler for hvordan den skal se ut. Det er også regler for hvordan man skal oppføre seg når man har på seg uniform. Heldigvis er det lov å le. Vi har veldig morsomme lunsjer i departementet.

*

Og nå lurer du sikkert på hvilken uniform som er den flotteste. Men det vil jeg ikke si. Det blir omtrent som å si hvilken bunad som er den fineste. Forresten. Akkurat det kan jeg si. Det er Telemarksbunaden.

Ikke den generelle Telemarksbunaden. Min Telemarksbunad. Der er jeg ikke tilsnakkende. Beklager. Jeg kan antakelig endre mening om alt annet i hele verden, men ikke når det gjelder bunaden min.

Tre generasjoner: bunadsyersken til venstre, matriarken i midten og jeg til høyre

Vakre, flinke mennesker

I dag vil jeg hedre mine kolleger. De av dere som bare er ute etter galle, kan gå til kategorier og søke på "Misantropi" eller "Min kjære". Men jeg anbefaler alle å følge med ett minutt eller to.

Jeg jobber altså i Forsvarsdepartementet. I dette departementet er det en politisk ledelse og en departementsledelse og i tillegg til disse flotte menneskene, er alle vi andre. Et flertall av oss er byråkrater.

*

Mange har et anstrengt forhold til byråkrater. "Byråkrati" sier mange, og får det til å høres ut som det er en aggressiv sykdom uten kur. Det kan jeg til en viss grad forstå, faktisk, for når byråkratiet viser seg på sitt verste, er det ingen tvil om hvor Kafka fikk inspirasjonen sin fra.

Mitt poeng er at mine kolleger er flotte folk. Jeg kan med hånden på hjertet (som jeg faktisk har) og to fingre i nesa (hvis noen skulle ønske å se det) si at ingen av dem går til jobben og tenker "i dag skal jeg jammen søren være vrang og vanskelig". Nope. Mine kolleger gjør sitt beste, og det er jaggu så imponerende at jeg blir stum noen ganger.

Jeg gjør så godt jeg kan, jeg også. Jeg følte at det var på sin plass å nevne det.

*

Siden jeg jobber i en stabsfunksjon (kommunikasjonsenheten), hender det daglig at jeg må ringe eller maile en fagavdeling for å få den informasjonen de sitter på om en eller annen sak. Min jobb er ofte å få den informasjonen ut i offentligheten - enten fordi noen har spurt etter den eller fordi vi ønsker å få den ut.

Forsvarsdepartementet driver med veldig mye rart; vi planlegger store og ikke så store materiell- og det vi kaller EBA-prosjekter (som står for eiendom, bygg og anlegg), vi driver med forsvars- og sikkerhetspolitikk, vi jobber naturligvis med mennesker og vi forsøker å se hvordan forsvaret av Norge bør innrettes i fremtiden. For eksempel.

Det vil si: alt dette gjør vi på oppdrag fra sittende statsråd. Det er politikerne som bestemmer hva departementet skal gjøre. Byråkratenes oppgave er å støtte statsråden (altså forsvarsministeren).

*

De siste dagene har jeg jobbet med en rengjøringsavtale, en pressekonferanse om støtte til Irak-konflikten og Feltprestkorpset, for å nevne noe. For meg er det et spennende spenn i arbeidsoppgaver, men det hadde ikke vært særlig morsomt hvis jeg måtte gjøre noe av dette mukk alene.

Når jeg får beskjed om å skrive en tale eller utforme et svar til en journalist, må jeg finne den personen i fagavdeligen som sitter på bakgrunnsinformasjonen. Og etter en telefon eller mail renner detaljene stort sett min vei etter en kort stund. Det er helt magisk. De er så utrolig flinke og hjelpsomme!

Og de er 200 år gamle! Tenk det!

Vel. Departementet er i alle fall 200 år. Og det er den egentlige anledningen til at jeg skriver. For i går feiret vi oss selv. Vi hadde pyntet oss, og alle var så pene. Og når jeg vet hvor pene de er på innsiden også, så ble jeg nesten litt rørt.

De som kjenner meg vet at det ikke skjer så ofte.

Kollega Marita. Veldig flink, veldig pen.

Prinsippbrudd

Kjære barn,

Når jeg sier "kjære barn" så vil jeg ikke utelukke deg som er voksen, jeg mener å snakke til massene litt sånn som prester gjør. Ikke helt sånn som Gud, altså, men kanskje som en prest. Hvis de sier "kjære barn", da. Det er visst en stund siden jeg har vært i kirken.

Jeg trives i kirken, så det er litt dumt at jeg ikke er så god kunde der, men jeg trives med å sove søndag morgen også, og søndag morgen vinner alltid dyna fremfor kirkeklokkene. Men de gangene jeg har vært i kirken i voksen alder, har det alltid vært en fin opplevelse. Særlig hvis det er korsang. Korsang i kirkerom er noe for seg selv. Korsang utenfor kirkerommet er noe HELT annet.

*

Men altså: Kjære barn,

I dag skal jeg snakke om prinsipper. Nærmere bestemt det å bryte prinsippene sine.

For å ta poenget først: Du må ikke bryte prinsippene dine.

Bare ikke gjør det.

Ta det fra meg. Jeg har gjort det, og det gjør vondt. Både fysisk og psykisk. Det smerter.

Et prinsipp er en grunnregel. Du lager selv dine egne grunnregler for livet ditt. Med andre ord er det ekstra dumt å bryte noe du selv har pålagt deg. Ekstra dumt, hører du. Ekstra dumt. Prinsippene er jo der av en grunn, ikke sant?

*

Du kan velge hvilke prinsipper du vil. Det er helt opp til deg.

Mange i vår kultur vil nok legge seg tett opp til de ti bud, kanskje uten å vite det: Du skal ikke stjele, ikke drepe, ikke lyve (så veldig mye) og så videre. Også har man kanskje lagt til noen for egen del som for eksempel at man ikke skal spise snop bortsett fra i helgene og på dager som har a i seg.

Andre mener at de må gå med lykketrusa hver fredag, og de fleste vil mene at det er lurt å vaske seg hver dag. Det er et godt prinsipp, mener jeg, på vegne av mange.

*

Noen prinsipper blir påført deg av andre. Det er imidlertid opp til deg om du ønsker å leve med dem eller ikke. Hvis du ikke vil leve med dem, må du ta konsekvensen av det. I ytterste konsekvens må du i fengsel.

Et eksempel der prinsipper kommer seilende på fjøler er ved inngåelse av ekteskap. Det er nok å nevne monogami, gjeldsnedbetaling, middagsselskap, familiejuler og overbærenhet ved snorking.

Da jeg ble sammen med min kjære, sa han at han ikke kom til å finne seg i at jeg gikk med smykker jeg hadde fått av andre enn ham. "Start buying, darling," sa jeg. Bare på norsk. Og det gjorde han.

Ett av hans prinsipper er at mannen skal kjøpe kjempedyre gaver til sin kvinne, og at mannen egentlig ikke skal ønske seg noe.

Det kan være en utfordring hver gang han har bursdag og hver gang det er jul, men det overskygges av det fantastiske prinsippet hans. Jeg sender varme tanker til hans mor som har gjort en aldeles fantastisk jobb med indoktrineringen.

Dette var gaven til hans 46-årsdag: En søppelsekk full av splitter nye sokker, underbukser og skjorter. Tanken var at han kunne bruke søppelsekken når han skulle kaste de gamle sokkene, underbuksene og skjortene. Gjenbruk er jo så inn.

Jeg tror muligens ikke min mann har brutt et prinsipp i hele sitt liv. Det har altså jeg. Stadig vekk, faktisk. (Note to self: Rediger prinsipplisten.)

En av mine mange grunnregler for et langt og lykkelig, og ikke minst smertefritt liv, har siden jeg fikk råderett over egne penger vært: IKKE KJØP SKO I KLESBUTIKKER! (Jeg har også en regel om å ikke kjøpe sko i butikker der de har mer enn ett par av den samme skoen stående fremme, men det er åpenbart enklere å overholde, for det har jeg aldri brutt.)

Så: hvorfor bør man ikke kjøpe sko i klesbutikker? Jo. For de som selger klær vet ingenting om sko. Nemlig. Og når du kjøper sko av noen som ikke vet noe om sko, så får du INNMARI vondt i føttene av å gå med dem.

Og når du har så vondt i føttene at du vurderer å amputere føttene i stedet for å ta av deg skoene - da har du opplevd et nytt nivå av vonde føtter.

Tro meg.

Disse skal få ligge HELT i ro noen timer til før jeg prøver å ta dem av. Drittsko.