Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

lørdag 4. april 2015

Det store påskemysteriet

Evolusjonslæren og læren om markedsmakt har mye til felles. Det ingen vil ha, forsvinner hvis man ikke gjør tiltak for at det skal bli værende.

Ta for eksempel veldig korte menn med store føtter, langt nesehår og dårlig kroppslukt. For veldig, veldig lenge siden (vi snakker tusenvis av år) mysset det av slike. De var over alt, og fordelen deres var at de var kjempesterke. Altså hadde de draget på kvinnfolk som trengte tak over hodet og mat til barna sine.

Etter noen år fant menn med høyere IQ, lange ben og bedre kropplukt ut at de kunne bruke enkle verktøy og våpen til å finne mat og bygge hus til små barn, og da ble det dem som fikk bringe genene sine videre.

Dette bevises daglig, for når så du sist en mann på 1,25 med nesehår til knærne som stinket så mye at det eneste som tok oppmerksomheten bort fra ånden hans var de enorme føttene? Tenkte meg det, ja.

*

Hvis vi hopper litt frem i tid, ser vi at folkets markedsmakt er nokså sterk til og med i samfunn som holder den røde fanen høyt. Du trenger ikke stemme blått for å mene at Cola med kirsebærsmak var en drikk verden ikke tapte mye på å miste.

Cherry Coke kom og gikk. Den kom fordi noen med masse penger mente det kom til å gi dem enda mer penger, og gikk fordi folket ikke likte den, og da skjønte folka med masse penger at de tvert imot fikk mindre penger hvis de fortsatte å produsere skvipet.

*

Noen ganger må fellesskapet gå inn og overstyre markedet. Hvis ikke, hadde det for eksempel ikke være særlig mye internett rundt på knatter og knøs i dette landet. Ikke så mange broer på Vestlandet heller, forresten. Og medisiner til folk med sjeldne sykdommer, hadde det ikke lønt seg å produsere, for de syke menneskene kunne jo ikke betale.

Dette er noe av bakgrunnen for at vi betaler skatt, og det er lurt. Det er også lurt at skattepengene våre går til politi og forsvar, for vi vil ikke at politi og forsvar skal være drevet av andre enn de som har lovet å passe på oss alle og gi oss en rettferdig behandling uansett hvordan vi ser ut eller snakker.

*

I Norge vil troen på hvor mye eller lite fellesskapet skal blande seg inn, ofte definere de ulike partiene. I alle fall på papiret. Vektingen av fellesskapets påvirkning på enkeltmennesket og enkeltmenneskets påvirkning på fellesskapet, er et ideologisk spørsmål for mange, og da velger de parti ut fra det.

Eller så velger de det mora deres stemte på, for det funket fint for henne. Noen velger til og med parti ut fra hvor pen de mener at partilederen er, eller ut fra hvor teite de mener at de andre partilederne er.

Og det må de gjerne gjøre, for i Norge kan man nesten ta ubegrensede dumme beslutninger uten å bli straffet for det. I alle fall ikke gjennom lovverket. Selv om enkelte vil mene at bompenger og sykehussentralisering er en straff, så er det altså ikke det.

*

Jeg har altså gitt deg to eksempler på hvordan evolusjonen og markedet fungerer - gitt at ingen av dem blir utsatt for innblanding - og dermed bevist likheten mellom naturens utvikling og menneskeskapt utvikling.

Men ingen regel uten unntak, og her kommer påskemysteriet: Hvordan i helvete har snorking overlevd siden tidenes morgen?

*

Da menneskene bodde i huler, hadde snorking en misjon. Tenk deg at familiens overhode (den gang var det stort sett menn) lå og sov i huleåpningen mens han utstøtte lyder ingen ville dyr i verden ville våge å gå nær. Familien var trygge, og barna døde bare hvis de uheldigvis ble smittet av sykdommer alle med vettet i behold vaksinerer dem mot i dag.

Hvis de ikke døde av difteri, stivkrampe eller meslinger, og hvis de ikke ble funksjonshemmet av polio (jeg er ikke helt sikker på om disse sykdommene eksisterte da vi bodde i huler, men det er sikkert ikke du heller, så det hopper vi over akkurat nå) - hvis de altså ikke ble så funksjonshemmet av polio at de senere ikke greide å løpe fra farer som truet, kunne de leve et langt og lykkelig liv, takket være en snorkende far.

*

Men i dag har snorkingen ingen annen funksjon enn at den som ligger ved siden av en snorker blir en smule morderisk og bruker natten til å planlegge hvordan hun skal kvele sin dobbelt så tunge mann med en pute eller slå ham i hjel med nattlampen.

Vurdering: Ikke tung nok til å slå noen i hjel med

Det er ikke snorkingen som holder familien i live lenger. Det er nesten motsatt. Den kan føre til død og lang fengselsstraff.

Likevel blir altså snorkegenene ført videre fra generasjon til generasjon, og ikke bare det: Den blir verre. For når hulens herre ikke lenger trenger å jakte på maten, blir han mer sedat og det hender at han legger på seg noen kilo. Som kjent går grafen for vekt og snorkevolum helt parallelt: Jo flere kilo, jo høyere snorking.

Jeg vet ikke hvorfor vi ikke har utryddet snorking på samme måte som langt nesehår og cola med kirsebærsmak, for jeg kan bare snakke for meg selv (og muligens for min mor, ettersom min ankomst bare var seks måneder etter bryllupet): Jeg hørte det ikke før det var for sent.

*

Men så har kanskje skjebnen, universet eller Gud en tanke bak det hele, for menn som snorker kan være tilnærmet perfekte på andre områder. Noen av dem drar til og med i timesvis for å hamstre bringebærsaft til sine bringebærsaftavhengige koner.

Åtte esker med tolv flasker i hver pluss fire glass med bringebærsyltetøy. Det bør holde til over påske.

fredag 3. april 2015

Dog facing stars

- Skal vi to gå en skitur i morgen? spurte jeg min sønn som satt og klødde bikkja.

Ved ordet "tur" skjedde det to ting: Min sønn mistet interessen, bikkja ble lys våken.

"Tur? Yummy!"

Han er en hund etter tur, og selv om han ligger og drar seg i ukesvis, løper han uten anstrengelser så lenge han får lov når vi slipper ham ut. (Her er det på sin plass å minne om båndtvangen som ble innført for et par dager siden.)

- Glem det, sa jeg og så på bikkja. - Jeg må trene meg opp lenge hvis jeg skal på tur med deg.

Jeg tok opp det siste nummeret av KK Sporty (ikke spør) og viste ham en plan.

- Hvis vi skal på løpetur, må jeg først trene meg opp etter dette, forklarte jeg og tenkte at han skjønte at det ikke var noe vits i å reise seg.

I åtte uker, må jeg trene, faktisk


- ... også må jeg skaffe meg sesongens drikkeflaske ...

"Det er mulig å være både trendy og miljøvennlig"

 - ... og nye sko, avsluttet jeg.
Nummer 7 var fine. Zoom Terra Kiger fra Nike. Størrelse 38.

Det fikk ham til å le seg fillete.

Hahahahahahaha!

- Så du må kjøpe ny drikkeflaske denne sesongen ... og argumentet er at det er miljøvennlig???

Jeg så idiotien i det, og fortet meg å juge om at jeg ikke kom til å kjøpe sko.

Det virket som han så idiotien i et slikt løfte, men han var klok nok til ikke å si noe. I sin ungdom har han tygd opp en del par sko, og jeg tippet at han ikke ville rippe opp i det.

- Kanskje du kan gjøre noe annet enn å løpe for å stramme opp kjerringkroppen? foreslo han hjelpsomt. - Hva med yoga?

Jeg sa at det ikke var så dumt, og spurte om han visste at det var referanser til ham i den eldgamle treningsformen.

- Det er både hunder som ser opp og hunder som ser ned, sa jeg og viste ham bilder fra bladet.

Dog facing up

Dog facing down
Han synes det var naturlig at eldgammel visdom inneholdt referanser til hans rase, men jeg ba ham om å ikke bli høy på pæra av den grunn.

- Vi lærer mye av katter også, sa jeg.


Dette var reaksjonen hans på den informasjonen:

"Er du dum i hodet?"
- Du tror kanskje du er en hund, men egentlig er du en Fisk, ertet jeg og leste horoskopet hans:

Whiskey er født 1. mars.

- Tro på meg selv? gjentok han spørrende. - Hvem ellers? Men vet du hva? Det står i stjernene mine at jeg skal ta skritt ut i det ukjente og følge drømmene mine, så få på deg tøflene og bli med på tur, din treiging!

- Sorry, sa jeg. - Jeg er Kreps. Og i mitt horoskop står det at jeg må spare på energien.

Jeg er født 4. juli
 - Du tror på de greiene der, du! sa han.

"Seriøst?"
- Bare når det står noe jeg er enig i, sa jeg og la meg ned på sofaen for å være sikker på at jeg ikke brukte energien feil.

onsdag 1. april 2015

- Ikke innafor!

Å være tenåringsforeldre er utfordrende. Ikke bare må du forholde seg til avkom med egen vilje, men du må også finne deg i at de kan debattere deg i senk. For min del gjelder det også at jeg må se opp på en unge jeg prøver å sette å plass. Det er noe feil med hele konseptet.

Tenåringsforeldre må bruke kløkt og visdom, og til dels grove trusler og rundhåndede bestikkelser i håp om å oppnå to ting: 
1) Ungen skal ta fornuftige valg. Med andre ord de du anbefaler.  
2) Ungen må lære hvordan verden er. Med andre ord at den ikke er rettferdig. 

*

Mange vil påstå at det beste du kan gi ungene dine er ubetinget kjærlighet, men jeg har erfart at de gjerne kan være litt usikre på det. Det holder dem på tå hev.

Tenåringsforeldre må ha tålmodighet, være rause (med seg selv - så spis is når du vil) og bruke en hver anledning til å le på ungens bekostning.

Husk at 1. april er en kjempegod anledning til å gjøre det.

*

Klokken 00.10 ringte vi opp vår sønn, som ikke engang hadde giddet å spørre om han kunne være ute til klokken 1 - som er det absolutt seneste han får være ute i helgene. I morgen er det arbeidsdag for meg, så da det kom inn en sms med "Jeg kommer hjem kokken ett, skal til Isabella." ble jeg lettere irritert.

Som den kloke mor jeg er, skrev jeg tilbake at jeg håpet at han kunne komme hjem tidligere ettersom jeg ikke kom til å sove før han var trygt hjemme. Deretter begynte jeg å planlegge en hevn.

*

Den unge gjeldsarvingen tok telefonen og sa "Jeg kommer ikke hjem før ett, altså!"

- Kan du ikke komme hjem litt før, sa hans far. - Vi drar på hytta i kveld.
- Hæ??!! Nå??!! Kan vi ikke vente til i morgen? sa vår sønn med stigende desperasjon i stemmen.
- Nei, hvis vi drar i morgen mister vi nesten en hel dag, sa hans far som nå hadde blitt litt utålmodig.

Det fikk vår yngste til å bli kampklar. Det er noe rart i forholdet mellom far og sønn. Jeg antar det er testosteroner.



- Jeg kommer uansett ikke hjem før ett!
- Da må du pakke fort, for mamma og jeg er ferdig pakket, sa min mann.

Jeg hørte alt, for telefonen har høytalerfunksjon. Etter hvert som vår sønn ble mer og mer desperat ved tanken på å tilbringe flere dager på fjellet enn det som var avtalt, hørte jeg også at vennene hans begynte å forstå hva som foregikk.

- Jeg vil ikke på hytta i kveld! sa han og fikk åpenbart støtte fra sine 25-30 nærmeste venner.

Mine tanker gikk til Isabellas foreldre, og parketten i stua deres.

- Kom. Hjem. Nå! sa hans far.
- Nei!
- Ok. Hvilken dag er det i morgen tidlig, spurte min mann. Hans far.

- Æh. Onsdag? svarte jyplingen som lot det skinne gjennom at gamlingen var på god vei inn i alzheimer-tåka.

- Hvilken dato? fortsatte hans far.
- 1. 
- Og hvilken måned?
- April. ... Faen! 

*

Vi hørte et unisont brøl fra vennene hans som kjente igjen en aprilspøk når de fikk den inn med teskje.

- Faen, pappa, det der er IKKE innafor, assa! IKKE innafor.

Han fikk svar i form av en mor og en far som lå tvekroket på sofaen og lo av hvor lettlurt han var.

- Nå legger jeg på. Og jeg kommer ikke hjem før to! var det siste vi hørte.

Jeg kommer til å være veldig trøtt på jobben i morgen. Og antakelig veldig lett å lure. 

fredag 27. mars 2015

- Det viktigste er ordet

Visste du at du kan takke en 100-åring for friheten du nyter i dag? Jeg vet det. Hvordan jeg vet det? Vel. Først av alt har jeg bare lyst til å si at jeg har verdens beste jobb.

I dag har jeg vært på Lillehammer og feiret Wilhelm Molberg Nilssen. Han er 100 år og kjempet i Milorg. Han var én av cirka 40.000 soldater i hjemmestyrken, og han er den siste gjenlevende distriktssjefen i Milorg.

Da jeg så ham på scenen i Weidemanssalen i kveld, så jeg ham plutselig for meg som en ung mann på 25, med glimt i øyet og stål i ben og armer. Slike gutter ville Norge ha. Ikke det spor rart.

Da Molberg Nilssen var enda yngre - da han var russ - ble det laget et russerop som illustrerer at russen før krigen var akkurat like absurde som russ 15. «Solberg, Fjeldberg, Molberg og rips! 3-0 til Norge!» løp Molberg Nilsen og hans medruss rundt og ropte på 30-tallet. Russeropet står seg enda. Du snakker om å sette spor etter seg både i krig og fred.

«Vi vant holdningskampen,» sa Molberg Nilssen og understreket hvor viktig ordet var.

«De tok fra oss våpnene, men vi hadde ordet,» sa han.

Og så siterte han jammen Per Sivle i flere minutter. Selvsagt uten manus.

Per Sivles verk - og flere diktere med ham - skrev tekster, dikt og sanger som inspirerte og ga mot. Så mye mot ga Per Sivle at tyskerne utstedte arrestordre på ham.

«Men da hadde Per Sivle vært død i 40 år,» flirte Molberg Nilssen - eller Lilleby som var dekknavnet hans under krigen.

Molberg Nilssen beskrev hvordan han og hans menn hadde ligget helt i ro i krigens absolutt siste dager. «Vi fikk beskjed fra London om at vi skulle holde oss helt i ro og ikke finne på noe fanteri,» sa han, før han beskrev hvordan de avvæpnet de over 10.000 tyske soldatene som var på Lillehammer.

Han sa at alt gikk rolig for seg. «Vi appellerte til tyskernes egen disiplin, og det hele gikk utmerket,» fortalte han.

Og hva er det beste en 100-åring har opplevd? Jo, det var frigjøringsdagen 8. mai.

Men det viktigste? Det var utvilsomt ordet. Og det var verdt kampen.

Molberg Nilssen og mannskoret Klang


PS Hva gir man en 100-åring? Jo. Forsvarsministeren ga ham en vinterkammo med navnet hans på, og av Lillehammer kommune fikk han et par nye ski. Jeg gjentar: Mannen er 100 år.

torsdag 26. mars 2015

Det er ikke en nattkjole, tenk!

I hele dag har jeg hatt på meg en myk, deilig kjole av reneste kashmir. Jeg kan ikke si at jeg har gått rundt i den, for jeg har stort sett ligget på sofaen og holdt meg på magen mens jeg har vært både kvalm og sulten samtidig.

Kjolen var mitt hittil dyreste bomkjøp for et halvt års tid siden, for i tillegg til at den er i en farge som ikke kan plasseres på noe fargekart jeg er kjent med, er den minst to nummer for stor.

Unnskyldningen min er at jeg var full av smertestillende på kjøpstidspunktet, og at butikken ligger midt mellom legen min og der jeg bor. Jeg husker vagt at jeg trengte å sette meg ned, og butikken virket derfor forlokkende på mer enn én måte.

*

- Nå er det natten, erklærte min mann sånn cirka klokken elleve.

Lett fortumlet prøvde jeg å reise meg fra sofaen, men siden jeg greide å holde meg selv igjen ved å sette hånden på kjoleskjørtet, dumpet jeg ned i sofaen igjen.

Min mann tok tak i kjolebrystet (!) for å dra meg opp. Jeg følte meg som en av skurkene i Kardemommeby. Løftet opp etter klærne, liksom. Det er jo helt parodisk. Dessuten minner jeg mer om tante Sofie enn om Kasper og Jesper og Jonatan. Men han kunne passert som politimester Bastian. Uten problemer.

*

- Hei! Vet du hvor mye denne kjolen kostet, eller? sa jeg strengt.

Han tippet 800 og jeg ville ikke ødelegge nattesøvnen hans ved å si at han bommet med en null.

Da kom min yngste sønn for å si natta.

- Jøss ... har du - æhm - fått deg nattkjole, eller noe? sa han og rynket på nesen.

*

"Nattkjole"???

For det første: Tror han at jeg har hatt på meg nattkjole i hele dag?

For det andre: Er den virkelig så grusom at den ser ut som noe man har på seg når det er mørkt?

Og for det tredje: Jeg har brukt den på jobben .... Én gang. Og nå lurer jeg på om kollegene mine trodde jeg hadde glemt å skifte.

*

17-åringen bablet i vei for å dekke over tabben sin: "Det ser jo ut som sånn nattkjolestoff, da! Litt sånn koseklær-greier ... Den er i alle fall sikkert god å gå i! Ok, nå tror jeg at jeg bør slutte å snakke."

Hans mor sa ikke noe, men hvis blikk kunne drepe, hadde hans bror vært enebarn nå.

*

Som alltid når verden er vond og vanskelig tok jeg en trøsteprat med bikkja:

Jeg: Du elsker meg, ikke sant?
Bikkja: Hvis du klør meg.

Jeg: Jeg kan klø deg hvis du sier at kjolen min er fin.
Bikkja: What??? Er det en kjole? Jeg trodde det var et teppe?

Jeg: Si at kjolen er fin!
Bikkja: Dyremishandling! Hjelp! Jeg blir dyrenappet av en snikende kjerring i et ullteppe!
Jeg: Du kan i det minste si kashmir.
Bikkja: Klø meg.

mandag 23. mars 2015

En mulig sprøytenarkoman royalist

For 17 år siden var min yngste sønn ti timer gammel, og jeg lå og lurte på hvordan dette skulle gå. Så langt har det gått nokså bra, men russetiden gjenstår, så jeg tar ingen seier på forskudd.

Jeg er dessuten litt bekymret for hva jeg kan ha utsatt ham for, og hvilke senskader han vil oppdage når han skal flytte ut av hjemmets brettekantede rede.

Den gang - for 17 år siden - var jeg fast bestemt på å amme, for i tillegg til at det var en effektiv slankekur (og gudene skal vite at jeg trengte å få av de tredve kiloene litt brennkvikt) var det jo så bra for barnet.

Nå viser det seg at det kan ha gjort ham til alkoholiker. I alle fall hvis jeg skal følge logikken til Feminister mot vaksinasjon som mener at vaksiner gjør folk til sprøytenarkomane.

Begge mine barn er selvsagt gjennomvaksinerte, men jeg kan ikke huske at de likte det.



Når man tenker over det, burde jo flertallet i befolkningen vært heroinvrak hvis dette var riktig, men man kan jo bare være sikker på én ting som foreldre: Du kommer til å drite deg ut.

Nå merker jeg at jeg er litt bekymret for om han kommer til å bli pillemisbruker, for en gang fikk han et Kongen av Danmark-drops av min bestemor.

For ikke å snakke om risikoen for at han blir royalist.


fredag 20. mars 2015

- Emuens testikler er sorte

- Du har tatt på deg det skjørtet bare for å fremprovosere en blogg, sa min mann anklagende.

Dagens outfit

Jeg benektet ikke det. Sist han beskrev antrekket mitt, mente han at jeg så ut som en laks, så jeg sa bare:

- Så hva synes du jeg ser ut som, da?

Og selvsagt klarte han ikke holde seg. Jeg så hans indre kamp, og jeg så at han ikke greide å holde tilbake en spydighet.

- Du. Ser. Ut. Som. En. (host) EMU! kom det støtvis.

Likere blir det ikke

En emu, du. En diger fjærkledt sak med stygge knær og rynker på halsen.

Jeg så meg i speilet og så at han kanskje hadde mer rett enn han visste selv. Jeg har alltid hatt komplekser for knærne mine, og de siste fem årene har jeg løpt fort og smilt mye, i håp om at folk ikke skal legge merke til halsen min.

*

I bilen på vei til jobb begynte han å fortelle alt han visste om emuer. Det siste han hadde sett før han sovnet i går kveld, var programmet Bizzare Food America der de tilbereder mat man aldri skulle tro noen kunne spise. (Den norske versjonen heter Der ingen skulle tru at nokon kunne bu, og handler om steder man aldri skulle tro at noen kunne bo.) 

I går sto emuer på menyen i Amerika, visstnok.

- Jeg kan alt om å tilberede emuer, skrøt han.

Og da lurte jeg naturligvis på hvordan han ville tilberedt emuen meg. 

Visstnok burde jeg trekkes sakte på en seng av varmeflasker.

*

- Emuenes testikler er sorte, fortsatte han, men så husket han plutselig at hans kone satt og samlet stoff til bloggen, og da klappet kjeften igjen med et smell.

Jeg tidde stille i to minutter. Noe som er 90 sekunder lenger enn nødvendig for at han skal glemme at verden er ond.

- Hva er forskjellen på en struts og en emu, forresten? spurte jeg.

Han tenkte lenge.

- Emu må være et påskedyr, kom han til.

- Et påskedyr???

- Ja, for det er jo i et hvert påskekryssord, svarte han fnisende.

*

Vel fremme på kontoret møtte jeg en kollega i døren.

- Hei! hilste jeg med et smil.

Han så kritisk på skjørtet mitt.

- Du ser ut som en stor hundepose, smilte han tilbake.