Merket av Australia

Jeg er en tøffing, men selv den tøffeste har sin akilleshæl - sitt svake punkt. Det som virkelig kan sette meg ut, er tanken på alderdommen. Ikke døden, men alderdommen.

Tanken på å ikke klare seg selv, er fryktelig, selv hvis jeg tenker på et sykehjem fullt av vakre, mannlige, unge pleiere. Kanskje særlig da, når jeg tenker meg om.

*

I dag tidlig stirret alderdommen tilbake på meg fra badespeilet.

Speilbildet var stort sett det samme som det er hver morgen, men det var én endring som jeg kunne sverget på at hadde kommet i løpet av natten; en pigmentflekk i pannen. En diger en.

Noen kaller pigmentflekker for leverflekker, men da får jeg pusteproblemet, så i mitt hode er det bare pigmenter som har kommet etter litt for mye sol, og ikke et resultat av at kroppens indre organer har glemt hvorfor de er der og begynt å gjøre ting de ikke burde.

*

Dette er ikke min første flekk. Langt i fra. Ikke min største heller. Men det er den første som likner på noe annet enn en tilfeldig flekk.

Denne likner nemlig på Australia.

*

"Go south!" hørte jeg en stemme som sa. Den kan ha kommet fra inne i hodet mitt, men hvem har nå egentlig bestemt at man ikke skal lytte vel så mye til dem? Jeg bestemte meg umiddelbart for å legge meg inn på et aldershjem i et varmt og ikke så fuktig strøk av Australia. Tasmania er ikke aktuelt, ettersom kartet i pannen min ikke omfatter den lille fluelorten sør for det store kontinentet, litt synd, for de har visst den reneste luften i verden.

*

Hvis jeg skal dø av alderdom i Australia, må jeg finne ut mer om landet. Alt jeg vet nå er:

1 Serien Home and Away, der tenåringer klekker ut konflikter mens de har på seg skoleuniformer, er australsk. Jeg misliker Home and Away.
2 Da jeg var barn var det en engelsk serie om en mann som ble sendt til Australia fordi han hadde gjort noe galt. Jeg hatet den serien og får fremdeles en krøll på overleppa hvis jeg hører musikken. Serien het Mot alle vindar. Det irriterte meg også. Jeg var ti år i 1978.
3 Tollerne i Australia er veldig strenge. Det har jeg sett på tv.
4 Det er stadig skogbranner og oversvømmelser der.
5 Mange barn må lære pensum via radio fordi det er så langt til klasserommet.
6 Operahuset i Sydney er veldig berømt.
7 Mange av de som bor der har forfedre som er kriminelle (eller som i alle fall var det da de kom til landet på 1700-tallet).
8 De har kenguruer og krokodiller
9 De har veldig mange sauer. Hvis sauene bestemte seg for å overta Australia, hadde de klart det. Lett.
10 Hvis du svømmer eller surfer utenfor Australia blir du spist av hai

*

Her er det jeg har lært i dag:

1 Det snakkes over 200 språk i Australia. Engelsk er mest vanlig, men som en god nummer to kommer italiensk.
2 Urbefolkningen heter aboriginer og ikke auberginer
3 Et sted der de har kyr, er større enn Belgia (men det sier jo ikke så veldig mye)
4 Veldig mange av de som bor i Australia lider av spillegalskap
5 Det er veldig mange av de som bor i Australia som er feite. Skikkelig feite.
6 De lager mye vin der
7 De liker å se på tv-programmer der noen lager mat
8 De kaller engelskmenn for "Pome" som er forbokstavene i Prisoners of Mother England
9 Grunnen til at hovedstaden er Canberra er at Sydney og Melbourn ikke greide å slutte å krangle om hvilken av dem som burde være hovedstad
10 Canberra er hovedstaden (jeg kunne sverget på at det var Sydney)
11 Uggs kalles "very ugly boots" og kommer fra Australia
12 For hvert 100.000 menneske er det bare 1,2 stykker som tar livet av seg mot 6,3 i USA
13 Gruvedrift står for 15 prosent av bruttonasjonalproduktet i landet, men puber dekker mer av Australia enn gruvene gjør. (Det er ikke fordi de er under bakken.)
14 En gjennomsnittlig australier svelger tre edderkopper hvert år
15 Australia har alper

16 Det er en ledig plass på et aldershjem som heter The Connault.

Kom gjerne på besøk.

Endelig voksen

Jeg har tatt en beslutning. Den tok seg egentlig selv for lenge siden, men jeg har ikke vært moden for den før nå.

Så lenge jeg kan huske har jeg vært motstander av juletrær. Jeg er mot trær i seg selv, men det at jeg ikke liker ting i naturen som er større enn meg selv (bortsett fra veldig store steiner, så lenge de ligger stille) kan vi holde utenfor diskusjonen. Dette handler om ydmykelse og empati. (Hvis du trodde at jeg ikke hadde empati, vil jeg at du skammer deg litt nå.)

*

Se bort fra at du måtte akseptere å få føttene hugget av: Hadde du likt å stå midt i en stue i flere dager med billig ræl hengende ned fra armene dine? Jeg tipper nei.

Hvis du fremdeles mener at det ikke hadde vært så dumt, vil jeg minne deg på at det hadde vært begynnelsen på døden for deg og sist, men ikke minst: Det er mange forskjellige stuer i verden. Og selv om de er møblerte, er det ingen garanti for at de er smakfullt møblerte, for å si det sånn.

Mener du fremdeles at du hadde likt å være juletre, tenker jeg at du er fortapt og at du helt sikkert går rundt med en stjerne på hodet hele året. Koko!

*

Så nei til juletrær, der altså. Jeg tar for gitt at jeg har klart å overbevise deg.

*

Når det gjelder julematen, skal jeg være litt diplomatisk. Det er tross alt kvinnene i familien som har lært meg å lage ribbe med svor som smelter på tungen, og det er en sann kunst. All ære til dem.

Men det er jo ikke godt. Sorry. Det er faktisk ikke godt.

En hver hobbypsykolog forteller deg at du skal lytte til kroppen din. Og det er riktig, du skal det. Så hvorfor prøver du da å ta livet av den på selveste Jesus' bursdag? Er det for å kjenne på Marias lidelser da hun fødte ham?

Eller prøver du å komme til himmelen ved å spise deg ihjel? Tenk litt på det når du tar deg en solid skje feit dessert etter fråtsingen av ribbe eller pinnekjøtt eller hva du nå dytter i deg. Hvis du spiser torsk, heier jeg på deg. Jeg har alltid ønsket meg fisk til julemat, men jeg hadde nok spist meg dødmett på det også.

*

Den siste skansen - og det som gjør at jeg hittil har vært en lunken juletilhenger - er gavene.

Men hør her. Nå må vi slutte. Vi bruker dobbelt så mye som svenskene og julehandelen øker hvert år. "Fuck finanskrisen!" sier nordmenn og drar kredittkortet midt i arbeidstiden. De har tatt seg litt fri fra jobben "for det er så slitsomt å gå i butikker når alle andre gjør det". Hvordan jeg vet det? Gjett.

Jeg stemmer for at vi skal gi hverandre gaver hele året. Ikke mer enn vi ville gjort på julaften, nivået kan godt være det samme, for money makes the world go round også videre.

Men tenk deg at du kjøpte en gave til dine kjære, for eksempel i mars. Rett før det hadde han eller hun sagt "En sånn ønsker jeg meg" da han eller hun gikk forbi et butikkvindu eller så ett eller annet i en katalog.

Tror du ikke at det hadde slått an? Jeg vet i alle fall at jeg hadde bitt kjempeglad for en gave i mars.

*

Jeg er glad for å ha blitt så modig at jeg kan være åpen om min juleaversjon. Det er godt å ha blitt voksen. Jeg fortjener en premie. Den trenger ikke være så stor, bare den som gir føler at det koster litt.

Jeg googlet "stygg julepynt" og fant dette, men et avhugget dukkehode med nisselue er innenfor det jeg kan akseptere av julepynt.

Røyk suger

Etter at min mann har vært utypisk irritert på sine omgivelser (les: meg) siden august, fant jeg ut at én av forklaringene kan være at han har sluttet med snus.

Hvordan jeg fant ut det? Vel, for to uker siden snuste jeg meg frem til at han hadde begynt å røyke. Sigarer.

Hver dag.

Sigarrøyken som hang igjen i klærne hans lot seg ikke bortforklare med "jeg tok en liten sigar da jeg sto ute og grillet da vi var på hytta" rett og slett fordi det begynner bli veldig lenge siden vi har vært der.

Han har gått fra asken til ilden, så og si. Og han er frekk nok til å mene at hvis jeg elsker ham, så burde jeg ha oppdaget at han ikke har snust på et halvt år.

*

Jeg har bedt ham slutte med den ekle, nye vanen og jeg har bedt ham begynne å snuse igjen. Begge deler er naturligvis av hensyn til meg selv.

- Du gjør noe som går ut over meg, din stinkende dust, sa jeg kjærlig. Eller ikke spesielt kjærlig. Samma det. Det er ikke så vesentlig i denne sammenheng.

Jeg har også bedt ham flytte ut, men da trodde han at jeg tullet.

*

Gårsdagens lutefiskmiddag hos venner gikk sivilisert for seg lenge. For å holde unna det verste røkesuget, satt han og fingerhelklet tråden med hamp vertinnen hadde brukt som deler av bordpynten.

Høyst sannsynlig var det for å holde tankene fra røyken, men det kan også ha vært fordi han mener at fingerhekling er en ærverdig kunst som han er en av de få som behersker.

"Lov at du ikke legger ut det bildet av meg!"
"Nei."
"Lov at du i alle fall spør meg før du gjør det!"
"Kanskje."
Vel. Jeg spurte, men du sov. Klokken er halv elleve, btw.

Etter at han opplevde en - la oss si - ikke spesielt stor interesse for håndarbeidet sitt, fikk han åpenbart så store abstinenser at han snek seg ut på verandaen for å røyke litt igjen. Jeg snek meg etter, lukket opp døren og informerte om at jeg kom til å låse den slik at han ikke slapp inn igjen. Det var minus seks grader.

Etter en halvtime kom han inn igjen. Først da hadde det gått opp for ham at døren ikke var låst, og jeg lo så ondskapsfullt at han til slutt innrømmet at han hadde brukt tiden til å planlegge et perfekt hopp de tre-fire meterne ned fra verandaen. Det hjalp ikke. Noen ganger har jeg null empati.

Hvem trenger en kone når man har sigarer, konjakk og tilgang til Internett?

Da vi kom hjem i halv tretiden i natt, lurte han på om jeg mente at han skulle begynne å snuse igjen.

- Det får du gjøre nøyaktig som du vil med, sa jeg og påpekte at han i alle fall i følge fødselsattesten er myndig.

- Men er det greit at jeg begynner å snuse? fisket han.

- Nei, sa jeg og snudde meg i avsky.

*

- Fucked if I do, fucked if I don't, sa han.

- Ønsketenkning, svarte jeg.

Lite fruktbart

Vi har et par utfordringer her i denne heimen. En av dem åpenbarte seg i går kveld. Det var tiden for Den Store Fruktdiskusjonen.

Igjen.

En annen utfordring er at vi stadig må gjennom de samme diskusjonene. Eller "opplæringsrundene", som jeg er nødt til å tenke på dem som for ikke å bli enda gråere.

*

- Hun der er bred nede og smal oppe, sa min mann og pekte på en dame på tv.
- Ja, hun har en såkalt pærefasong, forklarte jeg. Pedagogen.

- Synes du hun var fin? spurte jeg.

- Ja.

- Men du har også pærefasong, sa han la han fort til.

*

Og det kan godt hende, men man kan jo ikke si sånn til folk. I alle fall ikke folk man liksom skal like godt nok til å være gift med.

- Pære??!!! Hva faen mener du??? spurte jeg. Nokså rolig. Sammenliknet med en eksploderende bombe.

- Pære er jo kjempefint, svarte han litt fornærmet. Det var som å høre et ekko av tidligere diskusjoner.

- Pære er "låra-rett-i-skoa"! sa jeg og minnet ham på mitt julegaveønske om fettsuging av diverse deler av kroppen.

Han så sjokkert på meg og lurte på om han måtte ringe noen. Noen med hvite frakker og sprøyter.

- Så lenge jeg våkner opp og er tynnere, mente jeg.

*

- Men hva slags frukt vil du være da? spurte han.

- Jeg vil da for helvete ikke være en frukt! ropte jeg.

 - Ok, men hvis du måtte velge? insisterte han.

- Jeg vet 'a søren? En banan?

*

Han lo på seg en stygg hoste og mente at jeg heller burde satset på ananas. Jeg antok at han refererte til håret jeg hadde satt opp i en slags palme midt opp på hodet da jeg håpet å få mer lyst til å trene enn å ligge på sofaen.

Jeg sa at det var forskjell på å likne en frukt og å se ut som et fruktfat. Det siste blir brukt i setninger av typen "Hun/han var ikke noe fruktfat, akkurat" og betyr at hun/han var ganske stygg.

- Én eller annen frukt må jo være best, mente han. Jeg mente ikke det, og det sa jeg. Tydelig:

- Hvorfor i himmelens dager skal kvinner likne frukt? (Mulig jeg sa "hvorfor i helvete" men la oss være litt rause. Det er jo snart jul.)

- Så hva er liksom den mest attraktive formen, da? spurte han. For fjortende gang bare i år.

- Timeglass, sa jeg surt. Vel vitende om at jeg ser mer ut som noe fra planteriket enn fra mineralriket eller hvor pokker timeglassene er født.

- Du ser jo ikke ut som et timeglass, sa han og mente kanskje å være støttende. - Du likner mer på en drue.

Jævla løk.

Kornsirkelmysteriet

- I går så jeg et program om kornsirkler, sa jeg.
- Også, da? sa Gud.

- Hey! Er du morragretten, eller? spurte jeg.
- Jeg sover aldri, hvordan kan jeg være morgengretten? svarte han.

- Hvis du aldri sover, skjønner jeg godt at du er sur.
- Jeg er IKKE sur! sa Han. Men den måtte han lenger ut på landet med. Jeg kjenner igjen en sur Gud når jeg ser en.

- Er det du som lager disse kornsirklene? spurte jeg Ham rett ut.
Han ble ikke blidere av det:
- Jeg har til og med laget deg! Ikke få meg til å angre, truet Han.

Jeg sa at han måtte se til å ta seg sammen, ellers var det ingen vits i at vi to snakket sammen. Han sa at han godt kunne tenke seg å la være uansett.

Jeg gjentok spørsmålet og la til at det verserte teorier her nede om både utenomjordiske vesen og rampunger som tråkket ned korn med planker.

Han virket enda mer irritert.

- Er det så nøye? spurte Han.
- Ja, svarte jeg.

Jeg forklarte at mennesker alltid søker å forstå det de ikke forstår og at det at vi ikke forstår Gud sannsynligvis er litt av grunnen til at Han er forholdsvis populær selv etter så mange år.

- Du er nesten like populær som sukker, sa jeg. Men det trakk jeg tilbake, for det ødela liksom litt av mystikk-forklaringen jeg hadde lagt opp til.

Vi vet nok om sukker til at det bør klassifiseres som et narkotika, men vi er for dumme til å gjøre noe med det. Særlig jeg.

- Jeg liker kornåkre, sa Gud.
- Det gjør jeg også! sa jeg begeistret.
- Jeg synes de ser ut som blanke ark, sa Gud, men det kunne jeg ikke akkurat være enig i, selv om jeg så poenget hans.

- Så det er deg som lager disse kornsirklene? spurte jeg. Hjertet mitt banket som besatt. Jeg var bare sekunder fra å ha løst en av verdens største gåter.
- Jeg bare skribler litt når jeg kjeder meg, pleier ikke du å gjøre det? spurte Gud.

Jeg sa at det var to forskjellige mennesker her i verden: de som rabler i margen på notatblokkene sine og de som ikke gjør det.

- Så du er en av dem som skribler, fastslo Han.
- Nei, jeg noterer bare ideer og det som blir sagt - det jeg trenger å huske, forklarte jeg.

Han begynte å le, og fortalte at jeg hadde en av de styggeste håndskriftene Han hadde sett.

- Snikkikker du i notatene mine? sa jeg sjokkert. Jeg lurte på om Han visste hva slags overskrifter overvåkning kunne føre til i våre dager.

- Meg er gitt all makt i himmel og på jord, sa Han. Jeg ba Ham slutte å fjase.

- Skjønner du hva du skriver selv? spurte Han. Jeg svarte svevende at det var avhengig av rom, lys og tid.

- Du MÅ gjøre noe med den håndskriften din, sa Gud. - Her om dagen trodde jeg du hadde løst en av de største utfordringene jeg noen gang har gitt menneskeheten, men så sto det bare "Kjøp en potteplante jeg klarer å holde liv i". Jeg vil forresten anbefale plast.

- Hvis jeg kjøper en blomst av plast, må jeg jo tørke støv av den! sa jeg og lurte på om blomster av plast ikke egentlig var et hån mot Hans skaperverk. Han sa at Han hadde skapt plast også. Jeg synes Han var i ferd med å bli usjarmerende overlegen.

- Du er jo ikke James Bond heller, mumlet jeg og tenkte på Daniel Craig.

- Så du er ikke interessert i det jeg trodde du hadde løst, spurte Han.

- Jo! Var det noe med planter? Noe med liv? spurte jeg.

Men da bare lo Han og forsvant i løse luften.

Keep it simple, stupid

Neandertalerbesøk

Jeg satt ved siden av en mann jeg ikke kjente. Vi så på TV.

- Jøss. Han der het ikke det sist jeg så ham på nyhetene, sa den ukjente mannen. Jeg spurte hva han mente. - Han har fått et ekstra etternavn, sa mannen.

- Kanskje han har giftet seg? spurte jeg.

- Men jeg trodde ikke han var homse? kom det fra tegneseriefiguren fra 50-tallet.

- Du må være dum i hodet, svarte jeg. Det var faktisk det mest intelligente svaret et sånt spørsmål fortjener. Man kan nemlig ikke se på folk hvem de ligger med. Det ville jo også vært temmelig spesielt og litt overraskende noen ganger, vil jeg tro. ("Hæ? Har DE to seg, snakk om mismatch!" liksom.)

For å være høflig, og det skal man jo med fremmede,  sa jeg:
- Han kan ha tatt navnet til kona, kanskje?

Svaret mitt resulterte i en rå latter fra den fremmede. Tenk om man måtte være gift med en sånn fyr.

- Så kona vant, da eller? spyttet han mer enn han snakket.

- Det er mange eksempler på at folk vil hete det samme og at de tar hverandres etternavn, påsto jeg uten å kunne komme på ett eneste ett. Jeg tror uansett neandertaleren i sofaen ikke hadde latt seg overbevise av fakta om de så sto i kø på nesen hans.

- Det har jeg ALDRI hørt om! sa han.

Jeg spurte om han vennligst kunne gå bort, og da gikk han faktisk. Jeg håper jeg aldri ser ham igjen.

Han kan se hyggelig ut, men ikke la deg lure, kast ham ut, eller ikke slipp ham inn

Hundredagersprosjektet

Det er første søndag i advent. Ventetiden har begynt. Hva vi venter på? Det er høyst individuelt, og antakelig varierer det også med humøret.

Jeg venter alltid på ett eller annet, som regel venter jeg på inspirasjon, men rundt halv elleve hver virkedag venter jeg på lunsj.

*

Nå venter jeg på at jeg skal få lyst til å trene.

Jeg frister meg selv:
1 Du blir tynn!
2 Du kommer til å få på deg den Ralp Lauren-buksen i størrelse 4 uten å se ut som en feilstappa pølse!
3 Du kommer til å bli så fornøyd med deg selv etterpå!
4 Du kan velte deg i Netflix-serier! (Jeg trener ofte hjemme.)
5 Du kan spise enda mer is!

Jeg svarer fristerinnen:
1 Jeg vil heller prøve å elske den kroppen jeg har.
2 Den buksen er sikkert ikke moderne lenger.
3 Se punkt 1
4 Jeg kan se Netflix fra sofaen også.
5 Jeg spiste opp isen i går.

Fristerinnen gir seg ikke:
1 Men vil du elske den kroppen du får?
2 Med det tempoet vektreduksjonen din har, er buksen sikkert blitt morderne igjen innen du passer inn i den!
3 Det kommer aldri til å skje, og det vet du!
4 Du vet hvordan du føler deg etter å ha ligget en dag på sofaen og sett på TV, ditt undermenneske!
5 Det er alltid mer is i verden!

*

Jeg sitter allerede i treningstøyet. Når du har tatt på deg klær du ikke kan bruke andre steder en på trening, er halve jobben gjort, nemlig. Men lysten er fremdeles ikke til stede.

I dag er det dag 15 av mitt hundredagersprosjekt. I 85 dager til skal jeg gjøre noe godt for kroppen min hver dag. I alle fall skal jeg gjøre det 85 ganger til før prosjektet er over. Hvis jeg hopper over én dag, må jeg ta det igjen.

Jeg er forberedet på å avlyse julaften, for jeg mistenker at det kan være et lite minus på treningskontoen når jeg kommer så langt, men å gå en time rundt juletreet kan også kvalifisere til en treningsøkt, så jeg får vel i alle fall forsøke å få med meg det.

*

Å gjøre noe godt for kroppen, kan i følge prosjektreglene også være å gå til frisøren eller å få massasje.

Jeg har imidlertid valgt å se det som tilleggsaktiviteter. Jeg prøvde nemlig å spise litt snop hver dag i hundre dager, for noen måneder siden, men magefølelsen min (som ble større og større) sa meg at det var å pervertere tolkningen av "å gjøre noe godt for kroppen" så det å definere prosjektet til kun å handle om trening, er en selvpålagt straff.

For å binde meg selv til masten, legger jeg ut oppdateringer på Instagram med hashtagen #hundredagersprosjektet. Jeg har flere venninner som gjør det samme, og vi bryr oss ikke det minste om at vi spammer ned hele bildedelingstjenesten med illustrasjoner av en sliten joggesko eller (i mitt tilfelle) bilder at det jeg ser på tv mens jeg trener.

*

I går måtte jeg logge to økter ettersom jeg ikke var helt levende på fredag. Jeg trente kondisjon og core-muskulatur i en time og 40 minutter og var ganske fornøyd med meg selv, særlig fordi jeg jobbet de siste ti minuttene av den siste økten. Man er da kvinne, liksom. Baller i luften, rockering i høy fart rundt livet og telefon til øret: No problem.

*

Hadde telefonen kommet halvannen time før, hadde det vært en perfekt unnskyldning til å droppe trening den dagen.

Jeg leter nemlig etter unnskyldninger. Og tror jeg kanskje at jeg fant en akkurat nå. For jeg begynte helt uprovosert å blø neseblod! For første gang i mitt liv!

Kan man trene da? Jeg klarer så vidt å skrive her jeg sitter med papir i nesa og hodet godt bakover.

Posisjonen er imidlertid helt perfekt for å ligge på sofaen å se på tv.

Stakkars, stakkars meg