Hardt arbeid

Et ekteskap er fullt av utfordringer. Det finnes et utall saker man kan krangle om, og noen ganger kan det du likte best ved kjæresten din da du møtte ham eller henne bli det du irriterer deg mest over etter noen år med barn og boliglån.

Slik er det heldigvis ikke med oss. Vi lever i full harmoni og har fordelt arbeidsoppgaver og ansvarsområder ut fra kriterier vi begge er fortrolige med. Det er i alle fall min historie, og den holder jeg på.

Men selv ikke et gjennomlykkelig ekteskap som vårt er uten humper i veien. Og når jeg sier humper i veien er ikke det tilfeldig, for vårt problem åpenbarer seg normalt i bilen på vei til hytta på fjellet.

Johnny Cash.

Sånn da er det ute. Jeg HATER alt Johnny Cash lirer av seg. Min mann synes det er toppen av lykke å høre en alkoholisert gubbe knirke om en ring av ild eller andre selvopplevde mageplager. (Den sangen må jo være inspirert etter en middag med litt for mye chilli.)

*

Men. Nøkkelen til et langt og lykkelig ekteskap er hard jobbing. Noen sier det er dårlig hukommelse, og det skader nok heller ikke, men det er ikke lett å glemme ting når man er gift med en elefant. Han husker alt jeg har gjort og sagt, og jeg blir stadig minnet på mine mangler. Og enkelte mindre heldige uttalelser.

Som for eksempel den gangen vi ble forventet å beundre et 2 ganger 4 meter maleri av Odd Nerdrum som viste en haug halvnakne unge gutter på en strand. Eieren var stolt som en hane, og det eneste jeg fant på å si var "Jo 'a, Nerdrum er flink han, men kan du skjønne hvorfor han skal trøkke di derre hettene ned på huene til alle han maler?"

Det er jo nokså sært (Odd Nerdrum/Google)

Men det kan hende han har et hår-issue (Odd Nerdrum/vg.no)

"Har du husket å bytte vann på rosene jeg ga deg?" spør elefantmannen og det er ikke et spørsmål først og fremst for å finne ut om jeg har vannet rosene. Det er for å minne meg på at jeg ALDRI vanner rosene. Min oppfatning av avskårne blomster er at de vakre fordi man vet at de er forgjengelige, og da mener jeg at vanning er å holde dem kunstig i live og med det ødelegge magien.

Dessuten er det å vanne blomster ikke særlig hardt arbeid, og vil således ikke ha nevneverdig innvirkning på vårt ekteskap. Vil jeg tro.

Nei, da. Mitt prosjekt er å finne musikk vi begge liker. Jeg har holdt på med det i snart 17 år.

Tro meg: Det er hardt arbeid.

*

I går dumpet han ned i stolen ved siden av meg mens jeg satt med et salig smil og hørte Rufus Wainwright spille Out of the game.

- Liker du musikken? spurte jeg.

- Ja, svarte han og jeg kjente en rar, litt kilen følelse i kroppen. Det er helt sant. Rett etterpå skjønte jeg at jeg bare var litt sulten. Det var omtrent et halvt sekund etter at han sa:

- Det er sikkert fin heismusikk.

Jeg gikk for å trøstespise litt. I dag skal jeg ta trappene. Mest for å bli kvitt isen jeg spiste, men også i frykt for å bli sittende fast i en heis som spiller San Quentin.

Dodraugen

- Skal du legge den snart? ropte min mann så høyt at han kunne vekket hele kvartalet hvis døren hadde vært åpen. Heldigvis lever vi svært støyisolert. Jeg listet meg innpå ham og sa "Ja.". Stille og rolig. Bare litt for tett innpå øret hans. Han skvatt en centimeter.

Når den mannen skvetter en centimeter, betyr det at han sannsynligvis har dødsangst. Han er svært avbalansert.

- Er det liksom en greie nå? Du sniker deg innpå meg og prøver å skremme meg? spurte han. Jeg klarte ikke høre om han var irritert eller skremt.

- Hæ! utbrøt jeg uskyldig. - Pleier jeg å gjøre det?

- Sist snek du deg inn på badet klokken fire om morgenen og satt der musestille til jeg kom inn, parerte han.

Min versjon av hsitorien er litt annerledes, men jeg skjønte hva han siktet til: Jeg våknet klokken fire av at jeg måtte på do, og som et hvert anstendig menneske gikk jeg på badet og satte meg på toalettet. Jeg så nok ikke helt våken ut og håret mitt kan ha forsterket inntrykket av at badet vårt var befolket av en trollkjerring med onde hensikter.

 - Du rygget tilbake og sa "faen i helvete!" da du så meg, sa jeg såret.

- Jammen jeg trodde du lå i sengen! påsto han, som om det var bedre. Ikke bare hadde han antatt at jeg lå der uten å sjekke (jeg kunne vært bortført av aliens uten at han hadde merket det) men da han fikk øye på meg, synes han at jeg var så stygg at måtte kaste ut besvergelser.

Jeg tror til og med jeg så at han korset seg der han løp tilbake til sengen og gjemte seg under dynen. (Det med dynen bare antar jeg.)

- Det beste med denne historien er at du aldri ville blogget om at du satt på do, triumferte han.

Ikke det, nei.

Elsker, elsker ikke

Aldri har jeg gjennomført et prosjekt på en mer patetisk måte enn Prosjekt sukkerstopp. Det kan forresten ikke kalles gjennomføring heller, det er rett og slett ikke gjort. Jeg har strøket, og det er ikke engang februar.

Ved nyttårstider hadde jeg to mål for 2014: jeg skulle videreføre shoppestoppen og jeg skulle slutte å spise snop. Shoppestoppen står også for fall etter at min snart 16-årige sønn fastslo at jeg hadde en midtlivskrise og at botemiddelet var å kjøpe et par nye kjoler. "Han kommer til å klare seg," tenkte jeg lykkelig. "Det er ikke sikkert det blir så mye igjen å arve, men han kommer til å klare seg likevel."

Det er ikke bare min skyld at jeg har stappet i meg uhorvelige mengder tomme kalorier siden cirka 6. januar (det holdt noen dager, nemlig) for alle rundt meg vet at jeg ikke eier selvdisiplin, og det har visst gått sport i å få meg til å sikle over en kake eller en is.

Til dere som har gjort det av skadefryd har jeg bare lyst til å si "FY" og til dere som har gjort det av godhet vil jeg bare si "Tusen takk, det smakte helt fantastisk". Det er flest av dere som har gjort det på pur faenskap og dere vet hvem dere er.

I går kveld skulle min man ut "og lufte bikkja". Den går jeg ikke på. Vi har hund og det er stort sett ham som lufter dyret, men ikke rett etter middag. Helt siden jeg ble kjent med ham, har han alltid satt seg ned litt etter en bit mat for å "la maten synke".

Nå var det så om å gjøre å komme seg ut at han skalv litt på hendene. (Jeg kan ha innbilt meg akkurat det.)

"Kjøp is!" sa jeg. Avtalen siden nyttår har vært at han skal ignorere meg når jeg sier sånn, men nikotinsuget hadde åpenbart ødelagt deler av hjernen hans - eller så var det en måte å si "unnskyld at jeg ikke greier å slutte å røyke sigarer" på - uansett forklaring, han kom hjem med en bøtte med Ben&Jerry's.

For en jævel.

Det hører med til historien at jeg akkurat hadde spist opp restene av en toliter med vaniljeis.

Jeg strålte opp da jeg så hva han hadde med hjem. Jeg sa nesten ikke (kanskje bare en eller to ganger) at han stinket som et helvete. Så glad ble jeg.

Men ikke lenge. For jeg forsto jo at om et kvarters tid kom jeg til å være så kvalm at jeg kom til å ha lyst til å dø.

Likevel spiste jeg. Jeg gravde ned på siden av boksen for å finne de mest smeltede områdene, de områdene der sjokoladeisen hadde blandet seg med den hvite seige marshmallowsen og de harde sjokoladebitene formet som små, feite fisker.

"Jeg lurer på om han elsker meg?" slo det meg plutselig. "Eller om han bare vil ha livsforsikringspengene?" Da kom jeg på at det forsikringsselskapet i verden som vil forsikre denne kroppen ikke finnes, så da ble jeg litt roligere.

Men elsker han meg?

Jeg begynte å telle. "Elsker," mumlet jeg og tok en bit. "Elsker ikke," kvekket jeg mens jeg svelget den neste.

Jeg fant det aldri ut. Jeg gikk i et slags sukkersjokk og klarte ikke tenke på annet enn at jeg måtte få denne ekle halvspiste bøtta bort. Så langt bort som mulig.

"Hjelp," ropte jeg fra sofaen. Min sønn kom nysgjerrig ut fra rommet sitt. Jeg ba ham ta med seg resten av isen og kaste den.

Etter det husker jeg ikke mer før jeg hørte min mann si "står du her og spiser isen til mamma?".

Også husker jeg at jeg egentlig synes det var litt dumt at han ikke bare hadde satt den i fryseren, også seg jeg tilbake på sofaputen og drømte om en feit utgave av Gollum som liknet mistenkelig på meg.

Den ensomme hansken

Omtrent klokken fem i ettermiddag fant jeg en hanske. Den lå med håndbaken ned og sprikte med fingrene som om den ba om nåde. Det var en sort skinnhanske, størrelse stor mann. Den så desperat og ulykkelig ut. 

Jeg antok at den lengtet etter eieren sin, eller kanskje partneren sin. Jeg er faktisk litt usikker på hvem hansker er mest knyttet til, men hvis jeg hadde vært hanske, tror jeg at jeg hadde satt pris på den andre hansken. Felles skjebne, felles trøst, liksom. Så lenge man ikke ligger ensom på et vått gulv, selvsagt.

*

Jeg plukket opp hansken. Det virket som den slappet litt av. Det var åpenbart en tillitsfull hanske.

Strengt tatt kunne den jo ikke vite om jeg hadde tenkt å kaste den eller bruke den til å tørke av bilruten. Når jeg tenker meg om, kunne det vært en god idé å bruke den på vinduet. I alle fall en bedre idé enn å bruke mine svindyre hansker.

*

Jeg er opptatt av hansker. Det er delvis fordi jeg er en snobb og delvis fordi jeg ikke kan fordra å fryse.

Jeg har mange par hansker, og jeg har full kontroll på dem alle. Særlig glad er jeg i et par som går nokså høyt opp på armen. De bruker jeg bare til en sjokkrosa kåpe som har halvlange ermer, og mer skal det ikke til før jeg føler meg litt som Audrey Hepburn.

Det er stor forskjell på hansker og votter selv om begge deler er funnet opp for å holde hendene varme. Jeg er ikke så sjarmert av votter. Det er flere som har sett meg naken enn som har sett meg med votter.

*

Visstnok skal det være lettere å holde varmen med votter enn med hansker, men på ett eller annet tidspunkt må det også være greit å si at det er for kaldt å gå ut. Jeg har to par votter. Det ene er et par Selbu-votter jeg har strikket selv (imponert?) og det andre er et par jeg kjøpte i forbindelse med en jobbtur til et av Norges kaldeste steder.

Jeg ble sterkt anbefalt å legge igjen de høye hælene og skinnhanskene hjemme, og det er jeg glad for nå - for jeg hadde ikke overlevd så mange minusgrader i ett av mine vanlige antrekk - men det kommer til å bli et trist kapittel i min selvbiografi, og jeg kommer til å slå det sammen med den gang jeg måtte bruke stillongs. Det var for øvrig den samme gangen.

*

Den ensomme og lett desperate hansken ble gjenforent med sin eier, og historien fikk en lykkelig slutt. I det jeg overleverte hansken til den iskalde mannen, tenkte jeg på Piet Hein:

Den som mister sin ene hanske 

er heldig i forhold til den 

som mister den ene og kaster den andre 

og finner den første igjen,

Av hanskeeierens ansiktsuttrykk forsto jeg at jeg hadde sagt det høyt. Jeg puttet min egen hanske i munnen før jeg begynte å bable om riddere og dueller. Og Ari Behn.

Fridag

"Fri! En helt blank torsdag!" tenkte jeg oppløftet da jeg la meg i går. Jeg sovnet mens jeg planla dagen:

Sove så lenge jeg ville - minst til halv sju - spise en lett frokost (en tomat og en liten agurkskive, kanskje?), hoppe rett i treningstøyet (og trene lenge), ta en lang dusj, spasere (det må man når man avspaserer) en tur med bikkja og gjøre rent før jeg leste en bok i noen timer.

Det skulle bli en sunn dag der både sjel og kropp fikk behovene dekket.

Jeg våknet da vekkeklokken til min mann ringte. Jeg vet ikke når, men det var så tidlig at byen var stille, og jeg ignorerte trangen til å stå opp og gå på do. Jeg ville ikke våkne. Fornektelsen var vellykket helt til jeg forsto at ingen kom til å slå av den grusomme lyden.

Derfor smalt jeg en albue i min manns tinning og ba ham så kjærlig jeg kunne om å slå den jævla alarmen av innen to sekunder hvis ikke kom jeg til å flytte fra ham og ta alle pengene hans ved hjelp av en intrikat advokatmanøver jeg akkurat hadde drømt om. Drømmen liknet veldig på en såpeserie jeg følger med på.

Jeg sovnet søtt få minutter etter at bråket ga seg, men våknet igjen da min mann kysset meg på pannen og sa at han var på vei til flyet. Det var da pokker til elskelighet, da! tenkte jeg og kom på at vi har en sønn som resultat av all denne kjærligheten. Og en hund, men den var mer planlagt.

Jeg sto opp og fant ut at verden hadde greid seg fint uten meg. Ungen var på vei til skolen, bikkja var luftet og dynen min ropte meg tilbake. Jeg sov til halv ti.

Tre timer etter skjema allerede.

Tomatene var så små at jeg forkastet dem som menneskelig føde. Agurk er jo som kjent bare vann, så det er å regne som drikke. Det ble til at jeg stappet i meg en diger bolle med frokostgryn. Heldigvis er akkurat den typen gryn sjenerøs med betegnelsen. Den kunne like gjerne hett forkosttørketfrukt tilsatt sukker.

Den timen jeg hadde satt av til trening ble til 30 minutter, bikkja ville ikke ut (tror jeg) og etter den varme og lange dusjen ble jeg så trøtt at jeg la meg på sofaen.

Jeg lurer på hva de gjør på kontoret nå? tenkte jeg i det jeg sovnet.

Avspasering er oppskrytt. I morgen er det heldigvis jobb igjen.

Forsvarsdepartementet (Google)

Kjære kolleger

Jeg er usikker på om mine kolleger elsker meg like høyt som jeg elsker dem. Denne mailutvekslingen kan tyde på et noe ujevnt kjærlighetsforhold.

Jeg skrev:

Kjære kolleger

Som noen av dere vet, har jeg slitt med hodepine en stund, og i dag har jeg vært hos legen - igjen. 

Dessverre fikk dette legebesøket en trist utgang. 

Jeg fikk som vanlig sprøyter i hodet, nakke, skuldre - og denne gang også ryggen (rett ved venstre lunge). Deretter fikk jeg et narkosemiddel som får meg til å sove en stund.  

Det er mulig jeg har sagt det før, men folk dør stadig mens de sover, så man bør være forsiktig. Man bør egentlig være forsiktig med alt man sprøyter rett inn i blodårene selv om man ikke ligger under full overvåkning slik jeg heldigvis gjorde. Husk det. 

Jeg skal gjøre resten av historien kort, for jeg husker ikke så mye mer etter at jeg sluknet. 

Resten av historien har jeg bare fra andre som var rundt meg da jeg våknet etter fem timer - den første timen ligger jeg i en sykeseng, de andre timene sover jeg av meg rusen hjemme. 

Normalt er det min mann som henter meg - det tror jeg også det må ha vært denne gangen. 

Det jeg fikk høre da jeg våknet var to ting: For det første hadde jeg insistert på at jeg var våken og kunne klare meg selv, og for det andre fikk jeg høre at jeg hadde mistet mobilen min i do. Jeg har ikke bedt om detaljer her, og det ville jeg selvsagt heller delt med dere (eller jo, det hadde jeg). 

Min sønn - iPone-reparatøren - har prøvd å redde den, men den er og blir druknet. Og jeg er uten telefon.

Fryktelig, fryktelig trist. 

Men jeg er bra i hodet, og det er dere vel glade for på mine vegne, ikke sant? 

Deres kjære kollega, Birgitte

Svar fra kollega nummer 1:

Shit head.

Svar fra kollega nummer 2:

Det han sa.

Svar fra kollega nummer 3:

Jeg var sikker på at du skulle dø din forbanna hestepølse!!!

Mal en lyd

Jeg lar meg sjelden overraske. Det kan hende jeg later som jeg blir overrasket og slår hendene sammen og sier "wow!" eller "du verden!" eller "næmen, det ville jeg aldri ha trodd!", men det vil i de fleste tilfeller ikke være særlig ektefølt. Til det er jeg altfor blasert og mistroisk.

Disse negative egenskapene gjør at jeg nesten aldri får brukt ordet "bardus" som er et av favorittordene mine. Man kan ikke både juge og bruke et så spesielt ord som bardus - det blir så lett gjennomskuelig. "Oj, det kom jammen bardust på meg, gitt" er jo knapt troverdig uansett hvem det kommer fra.

*

Bardus er et lydmalende ord. Det beskriver for eksempel lyden av noen som kommer overraskende rundt et hjørne og rett mot deg der du går og nynner stille for deg selv.

Eller så kan det være lyden av deg som nesten tråkker på en rype som ligger og småsover under en fjellbjørk. Hvis noe kommer bardus på deg, kan du komme til å svare med et annet lydmalende ord: "Au!" eller "oops!" er nokså vanlig respons på bardusitet. Rypa vil nok bare skrike ett eller annet på rypisk og fly forskremt av gårde mens den håper at du ikke har med deg hagle.

Jeg er ikke helt sikker på om bardusitet og rypisk er ordentlige ord, men hvis de ikke er det, bør de snarest bli det.

Bardus kommer fra lavtysk, og det er kanskje derfor vi nordmenn ikke helt klarer å forbinde en lyd med ordet. Men jeg har laget mitt eget bilde av bardus - i hodet mitt ser jeg scener fra en Disneyfilm der Fetter Anton kommer så brått på Donald at fjæra fyker. Litt sånn som deg og rypa.

*

For spesielt interesserte:
Lavtysk er ikke dårligere enn høytysk, det betyr bare at det blir brukt i Nord-Tyskland og deler av Nederland. Forskjellen på lavtysk og høytysk (i tillegg til geografien) er at konsonantene (de som kan være doble, vet du) i høytysk ble utsatt for en forskyvning omtrent rundt år 600. For eksempel ble p til pf og k til ch.

*

Dyrelyder er også lydmalende ord. "Nøff" etterlikner en norsk gris, mens "oink" er det samme på engelsk (det er litt rart). Hvis du prøver å sette i gang en samtale med et norsk fjærkre vil den svare deg med et klukk, mens hvis du spør en amerikansk kalkun om den gleder seg til Thanksgiving vil den bare se dumt på deg og si "hobble wobble gobble".

Noen ganger kan et ord som opprinnelig bare var funnet på for å beskrive en lyd bli et verb, et adjektiv (eller et adverb) eller et substantiv.

"Buldre, buldre, smell, bæng, krasj" vil du kanskje si for å beskrive et steiras for meg, og jeg vil svare "Så du mener at du hørte et smell, litt krasjing og noe som buldret akkurat nå?". Det er en spørrende hovedsetning med både verbal, predikativ, subjekt, adverbial og direkte objekter.

*

Ringer det noen bjeller fra norsktimene? Føler du at du har lært litt i dag også? Det kan jo hende at du kunne alt dette fra før, og hvis du kunne det, vet du garantert at en annen måte å si "lydmalende ord" på er "onomatopoetikon". Og da vet du sikkert også at ónoma betyr navn eller ord og at poetikon kan spores tilbake til poiein som er nært beslektet med ordet poesi.

Kan du forresten tenke deg et mer poetisk ord enn poesi?