Sokkebretting i dukkehjemmet

Enten man vil eller ei, er det umulig ikke å la seg inspirere eller påvirke av kunsten. Dessuten er jo kunstbegrepet så vidt at selv et søppelspann satt på riktig sted kan være en installasjon som setter søkelyset på den vestlige verdens avmakt grunnet kapitalismens balletak på oss alle.

Jeg lot litteraturen skylle innover meg da jeg sto og brettet sokker i går. Jeg bruker ikke sokker med mindre det er minus tyve eller under, og hvis det er så kaldt, holder jeg meg inne. Det var med andre ord ikke mine sokker jeg slet med.

*

Min svaksynthet er bare overgått av min tvangslidelse for bretting av plastposer og klær. Derfor har jeg trosset mine handikap og erklært at håndtering av klær i denne husholdningen er mitt ansvar. Jeg blir urolig og anspent hvis jeg vet at det er uorden i skapene, men jeg pleier å underkommunisere akkurat det, og heller legge vekt på familiens behov for struktur og sivilisert fremferd. For jeg vil jo helst fremstå i et så godt lys som mulig, og etter min mening er det ikke en martyr i historien som har tapt på sin kanonisering.

Min egen garderobe har et avansert system basert på årstid, farger og når plagget sist var i bruk. Noen vil påstå at det er enklere å ha et system når garderoben er like stor som barnerommene, men det kontrer jeg med at jeg har mer klær enn alle de andre i familien til sammen. Relativt sett har jeg kanskje den miste plassen av oss alle.

Så hva har litteraturen med sokkebretting å gjøre, tenker du kanskje. I så fall er jeg imponert, for det betyr at hjernene våre er like, og det taler til din fordel. Men vent litt.

*

Sorte sokker - selv om de i utgangspunktet er prikk like - har en tendens til å komme ut i ulike nyanser av sort - og etter hvert grått - når de har gått noen runder i vaskemaskinen. Og de må jo matche, så det å finne de to som er mest like, kan ta sin tid. I alle fall for en som er så svaksynt som meg.

"Sokkeklyper" sier du kanskje. "Pfhøy!" svarer jeg da. Det gjelder å velge sine kriger, og det å få min mann (som antakelig ikke bryr seg katten om den høyre sokken er sort og den andre er litt mindre sort) til å sette en klype på hvert eneste sokkepar han kaster på vask, er en utopi.

Jeg er fornøyd med at han treffer riktig skittentøyskurv. Dessuten kan det umulig bli rent akkurat under der sokkene blir holdt sammen av klypen, og det hadde vært helt uholdbart i mine øyne. Jeg kjenner skuldermuskulaturen stramme seg bare jeg tenker på det.

*

Mens jeg sto der - bøyd over kurven med rent, tørt tøy - informerte han meg kort om at gårsdagen var den siste gang i hele mitt tragiske og kanskje ikke så lange liv at jeg la ut et bilde av ham på bloggen min. Jeg trodde at begrensningene mine bare gikk på at jeg ikke fikk legge ut bilder av ham mens han sov, men etter å ha hengt ut bakhodet hans, er det altså slutt på all knipsing i hans retning.

Det er et tap for hele internett.

"Så får du heller skrive hva faen du vil," la han til. Det skal jeg nok.

*

"Selvsagt, Helmer," holdt jeg på å si, men så husket jeg at jeg ikke het Nora og at dette ikke var et dukkehjem.

Jeg så ned i kurven igjen og fikk øye på de 348 enslige sokkene som lå igjen og ventet på å bli 174 par. Omtrent nøyaktig det antallet sokker som brukes i løpet av en uke. (Jeg har kanskje rundet litt opp.)

"50 shades of black" slo det meg. Kanskje det var bretting av sokker som fikk forfatteren av "50 shades of grey" til å bli inspirert til å flykte inn i litteraturen? For å si det pent: Jeg fant ikke et fnugg av erotisk inspirasjon i haugen av klær, men folk er jo så forskjellige.

*

Det er ikke til å legge skjul på at jeg ble litt sur på forbudet mot å legge ut bilder av min mann. Slik jeg ser det, bidrar jeg til merkevarebyggingen hans, og alle trenger det. At all PR er god PR er nok ikke sant, men han er sikkert enig i at noe PR er bedre enn ingen PR, og hvem andre skulle tatt jobben med å brande ham? Helt gratis?

Jeg ble surere og surere der jeg sto, og ryggen begynte å verke (for jeg må jo stå med nesa nesten helt ned i kurven for å se). Da kom jeg på en ny bok jeg har lest om. Boken er skrevet av Anita Krohn Traaseth - alias Tinteguri - og har tittelen "Godt nok for de svina".

Jeg lukket øynene og brettet de siste og mest slitne 40 parene i blinde.

Hentesveis in spe

Hos oss er kjønnsrollemønsteret snudd på hodet. I normale ekteskap er det kvinnene som sutrer over at de ikke blir sett, hos oss er det mannen. Jo, da.

En gang gikk han med et blåmerke på rumpa i halvannen uke før han gjorde meg oppmerksom på det, og da var det knapt mulig å se, så jeg forsto aldri hvorfor jeg skulle gjort noe nummer av det. Han mente åpenbart at jeg burde lagt merke til det og vært litt bekymret.

"Jeg kunne ha dødd da jeg falt!" sa han dramatisk, men jeg har aldri hørt om noen som dør av å slå seg litt på rumpa, så jeg begynte å le av tanken på at hjernen hans kanskje faktisk befant seg i baken hans. Han er jo et fenomen på så mange måter. Et funn for både meg og en hvilken som helst obdusent. I følge ham selv, har han nemlig to mager: én som maten går i og én som drikken går i.

- Sparer du til hår, eller? spurte jeg da jeg tilfeldigvis kikket på ham i går kveld.

Han ble så glad.

- Tenk at du merket det! sa han og smilte.

- Du bør snarest barbere det av deg, sa jeg. Han gned seg på hodet (han vil antakelig mene at han dro fingrene gjennom håret) og spurte om jeg ikke likte det. Jeg tilbød meg å hjelpe ham med å få det bort, men det har jeg gjort en gang før, og det var en gang for mye.

- Det ser ut som du sparer til hentesveis, sa jeg. Noen ganger ser jeg (i ettertid, naturligvis) at jeg kunne være litt hyggeligere.

Han protesterte veldig og kom helt bort til meg for å motbevise min påstand.

- Men du ser faktisk mer skallet ut nå enn når du er helt barbert, sa jeg. Igjen: Det kunne jeg formulert på en annen måte. Antakeligvis. Så jeg la til "Du er sexy uten hår," men det hørte han ikke. Jeg kan ha tenkt at jeg skulle si det.

Han gadd ikke snakke mer med meg, men livnet litt opp da jeg kom inn på kontoret der han satt og jobbet. Kanskje han trodde jeg skulle kysse ham på hodet, men jeg skulle bare ta et bilde.

Rene hippien, vettu

Togkompis

Facebook er full av kloke ord. Det er ikke alltid jeg synes alt alle legger ut er like smart, men det samme gjelder helt sikkert for det jeg publiserer også. Smaken og intelligensen er ujevnt fordelt her i verden, men så er jo heller ikke verden rettferdig.

I dag var det noen som la ut en svulstig greie med at ting som er kjedelige blir spennende hvis du gjør det sammen med noen du liker.

Det er jo helt sant, og jeg kan bevise det. I går tok jeg nemlig tog. Og det er i utgangspunktet nokså kjedelig.

*

Jeg landet på Gardermoen og ble sluset rett inn i tax free-sjappa. Heldigvis, for så trøtt og sur som jeg var da, hadde jeg antakelig glemt at jeg skulle kjøpe vin til min mann, snus til en kollega og snop til resten av mine kolleger. 

Det ble temmelig tungt, og jeg slet med å balansere en koffert, en veske, en bag og to poser med ting som helst ikke burde knuse. Vi skulle videre til fjells rett etter at jeg kom hjem, så jeg stresset litt med å nå det første mulige flytoget.

Jeg er ikke på mitt stiligste når jeg løper med tunge ting i hver hånd, men så er jeg jo heller ikke på sjekker'n. Dessuten er jeg blitt så gammel at jeg vet at folk har nok med seg selv. Og som om ikke det er nok grunner til å gi faen i stilkarakterer, er det sannelig ikke alltid folk rundt meg er så forbanna elegante heller.

*

Da jeg skulle stappe meg og bagasjen min inn på toget, hørte jeg en bekymret stemme bak meg: "Går det bra med deg?"

Jeg hadde i det minste vett på å takke den høye mannen i en mørkeblå ullfrakk for at han så meg. Vel innstappet på toget, ble jeg sittende ved siden av ham. En offiser og en gentleman, skulle det vise seg.

- Er du interessert i noe av dette? spurte han og viste meg VG, Dagbladet og Se og Hør.

Jeg ristet på hodet og tok en slurk av isteen jeg hadde i vesken. Jeg tok ikke bare en slurk. Jeg bælmet og tørket munnen med håndbaken. Han så på meg og jeg fikk en bitteliten mistanke om at han ikke så damer drikke med begge hender så ofte.

*

- Jeg leser dette av gammel vane, sa han. - I min tidligere karrière måtte jeg holde meg oppdatert hele tiden.

- Ja, vel. Hva drev du med, da? spurte jeg. Jeg er fryktelig nysgjerrig og blir overlykkelig hvis noen er villige til å fortelle meg noe om dem selv.

På vei fra Gardermoen til Oslo S fikk jeg historien om familien hans fra 900-tallet og frem til i dag, med hovedvekt på tiden fra 1940 og frem til i dag. Han var en fantastisk historieforteller og en utrolig klok mann.

- Jeg er opprinnelig fra Borre, sa han, og jeg fikk nevnt at jeg er født i Horten. Så snakket vi litt om det, og da jeg fortalte hva mine besteforeldre het til etternavn spurte han om det kunne stemme at min morfar hadde hatt en tilknytning til marinens verft på Karl Johans vern. Det stemmer, men det er cirka 50 år siden. Hvis ikke mer.

Det viste seg at vi hadde en masse felles kjente og at vi tenkte ganske likt om mangt og mye. Og plutselig var vi på Oslo S.

Min nye bestevenn heter Ove og er 77 år. Det kan hende at vi aldri kommer til å møtes igjen, men jeg skulle gjerne fortalt ham at jeg gjerne kjører tog med ham flere ganger.

Kjærlighetens tyranni

Jeg er viden kjent for mitt behov for en god natts søvn. I tillegg er det min tålmodighet og overbærenhet når det kommer til kjærlighet som virkelig definerer meg. Alt for kjærligheten, er liksom mitt motto.

Jo, da.

Så da jeg hørte hyling og stønning fra naborommet i ellevetiden om kvelden, la jeg en pute over hodet og tenkte at dette antakelig kom til å gå over relativt raskt.

Det var feil.

Klokken tolv banket jeg i veggen. Klokken halv ett fikk sengen min et dytt, og da sprakk jeg. "Jammen i helvete, da! Nå får dere faen meg roe dere!" skrek jeg. Det ble en pause. På noen minutter. Så var kaninene i gang igjen.

Jeg fant frem øreproppene og lurte på om Belgia har lange straffer for dobbeltdrap.

Klokken ble to, og de holdt det gående bare avbrutt av noen pauser som akkurat var lange nok til at jeg trodde at showet var over.

Men nei, da. Jeg skvatt til av et vræl som hvis det ikke hadde vært for en gjenkjennbar stønning i umiddelbar etterkant, kunne vært grunn til å ringe ett eller annet nødnummer.

Da tok jeg frem penn og papir, og skrev en velment hilsen.

Jeg tok på meg hotelles morgenkåpe og var nokså fornøyd med at jeg husket å ta med meg romnøkkelen, for døren smalt igjen bak meg. Det smellet var høyst tilsiktet, men selvsagt litt dumt for de andre naboene. Unnskyld for det.

For at de skulle finne lappen, banket jeg forsiktig på døren før jeg pilte barbent tilbake til rommet mitt og ba karma overse denne litt ugreie handlingen mot min medmennesker. Karma så en annen vei, og nøkkelkortet mitt virket.

Lappen min hadde ingen virkning, og siden verken banking eller roping hjalp, ble jeg bare liggende å lure på om jeg skulle ringe resepsjonen og be om assistanse. Pausene var imidlertid fremdeles akkurat lange nok til at jeg trodde alt var over, men det siste stønnet kom godt over klokken fire og jeg ble liggende å frese av irritasjon i minst en halvtime før søvnen tok meg.

Da telefonen vekket meg etter et par timer, holdt jeg på å kaste den i veggen, men så kom jeg på en smartere løsning. Jeg googlet metalbandet Dimmu Borgir; Produsentene av den absolutt mest støyende musikken jeg vet om.

Etter min mening kan det ikke engang kalles musikk. Det er mer "slik høres det ut i helvete når djevelen ikke har fått morgenkaffen sin".

* 

Mine naboer fikk høre dette bråket på full guffe mens jeg var på badet. Jeg bruker nokså lang tid på badet, men nå måtte jeg løpe frem og tilbake hvert femte minutt for å starte Youtube på nytt, og det var litt masete, så denne gangen tok det enda lenger tid. 

Så synd.

Etter konserten ble jeg inspirert til å skrive et nytt lite brev til de hensynsløse bråkmakerne. Naboene mine, altså.

Jeg smatt det inn under døren deres da jeg sjekket ut av rommet, men denne gangen banket jeg ikke. Jeg er tross alt ikke slem.

Europas navle

Alle valgene gjorde meg helt handlingslammet. Skulle jeg ta et bad? Gå ut og kjøpe belgisk sjokolade? Lese en bok? Finne noen som kan lære meg fransk på en time?

Jeg valgte til slutt å gå ut for å slå meg skikkelig løs på shoppingfronten, men samtlige butikker i strøket stengte senest 18.30 og derfor måtte alle pengene mine brukes opp på 10 minutter.

Jeg visste at Louis Vuitton lå ett eller annet sted ikke så langt fra hotellet, men da jeg skulle spørre en tilfeldig forbipasserende om veien, så han bare helt forstyrret på meg og rygget skremt tilbake. Han var i beste fall autist og i verste fall en gal, pedofil forbryter som antok at jeg kom fra Interpol. 

Jeg kan ha sett litt streng ut. Han skulle bare visst at det var sånn jeg så ut når jeg er blid.

*

Helt uten handleposer fra overprisede butikker, kom jeg tilbake til hotellrommet og bestemte meg for å se en film, så jeg slo på TV'n. 

Og skvatt som faen. 

Han eller hun som bodde på rommet før meg hadde skrudd volumet på maks, og her er det jeg fikk se:

Møt den russiske versjonen av Belgisk blå

I tillegg til noe som hørtes ut som et brøl fra en vårgretten bjørn, synes jeg fyren viste meg fingeren, men han gjorde nok ikke det, og jeg må virkelig slutte å ta sånt personlig.

*

Hele denne hendelsen gjorde meg oppmerksom på mine fysiske behov: Jeg trengte trøst, og jeg trengte mat. 

Jeg ringte room service.

- Hello, this is from room number 417 - I would like to order some food, sa jeg.

Fyren svarte på fransk. Jeg kan ikke mye fransk, men jeg er ganske sikker på at han sa "Når skal sånne som deg forstå at du ikke trenger å oppgi romnummeret ditt? Jeg får det opp når du ringer, hvordan skulle jeg ellers visst hvor jeg skulle levere maten?"

Jeg kunne jo ikke begynne å argumentere. Så sikker er jeg ikke på at han sa det akkurat sånn, dessuten er jeg enig med ham, og heretter skal jeg bare si heisann eller navnet mitt.

Han sa ikke noe mer, så jeg stammet "je (kremt) voudrais (host) commander (gisp) ..." og der stoppet det. Han fikk såpass mye medlidenhet med meg at han gikk over til engelsk, og vi ble enige om at jeg skulle få en kylling med salat.

Jeg ville gjerne holde samtalen i gang, men han så visst ingen grunn til det.

*

Det går fort å spise en kylling, så etter 35 minutter (inkludert 30 minutters leveringstid) satt jeg der og tvinnet tomler igjen. Etter at jeg hadde forberedt meg på et lydsjokk og raskt skrudd lyden ned, sjekket jeg tvkanalene. Jeg forkastet alle kanaler der de snakket russisk, arabisk, italiensk, fransk og spansk og sto igjen med BBC 1, 2 og 3. 

To av kanalene sendte programmer om antikviteter og den tredje sendte en hockeykamp.

Det var så lite underholdende at jeg vurderte å gå ned i resepsjonen for å høre på fyren som har sittet og spilt piano i snart et døgn.

Men så kom jeg på at jeg har en Mac med internettilgang og et helt eget Netflix-abonnement! 

Det var da jeg forsto at Belgia virkelig er Europas uvaskede navle: et sted fullt av lo der solen aldri skinner og som egentlig er en designfeil. Det er et høl som burde vært grodd igjen fra begynnelsen.

Språkleksjon for 45 euro

- Good evening, Madame. Did you have a nice trip so far? hvisket den bitte lille resepsjonisten. Det var ikke noe galt med ham, han var tvert imot antakelig en veldig god menneskekjenner og et inderlig godt menneske, for han så lei seg ut allerede før jeg svarte:

- Not really, no. But thank you for asking.

- I'm so, so sorry, hvisket han med tårer i øynene.

Jeg orket ikke forklare. Jeg innså at jeg ikke hadde så mye å komme med heller (utover at jeg var litt sur), men det trengte jo ikke fyren med puselankene å vite.

*

Flyturen var fryktelig lang, men det tok lenger tid å vente på bagasjen. Etter mitt lille intermesso med damen i skranken til Brussels Airlaines på Gardermoen hadde hun åpenbart bestemt seg for å gi bagasjen min spesialbehandling.

Antakelig har den vært en tur i London og kanskje også i Roma, men den var akkurat ikke så forsinket at jeg kunne gå bananas med penger som ikke var mine. På kjole, sko, undertøy og diverse toalettsaker.

Hun lo sist og best, jeg må bare gi henne den.

*

Taxituren var det ikke nødvendigvis noe galt med. En hvilken som helst passasjer hadde sikkert hatt det helt fint, men for en som får hodepine av sånne duftting som henger i biler og som blir desperat av lyden av hvaler og delfiner, var det ingen højdare.

Jeg snakket strengt til meg selv: "Skjerp deg, din bortskjemte megge. Pust med munnen og benytt sjansen til å lære deg litt delfinspråk!"

*

Så jeg prøvde å finne ut hva de pep til hverandre. Her er det jeg tror de sa:

- Hei, Lasse-mann! Ute og svømmer?

- Jajamensann, må jo holde seg i form, vettu! Bra med deg, eller tjommi?

- "Tjommi?" Du husker ikke hva jeg heter, du!

- Jo, 'a ... du heter ... Martin?

- JEG HETER MARIT! Kan du ikke se forskjell på en mannedelfin og en damedelfin, eller?

- Du må jo innrømme at du er litt ... mandig?

- Hva?! Mandig? Jeg?

- Ok, ok, unnskyld, da!

- Du er en forbanna dust!

- Mulig det, men det ekk'e meg som svømmer rundt og ser ut som en mann.

- Jo, det er det faktisk.

- Ja, men jeg ER jo en mann!

- Du er en dust, det er det du er.

- Vet du at menneskene tar opp det vi sier nå?

- Hæ? Er det lov? Hva sier Datatilsynet til det?

- Det faller ikke under deres ansvarsområde.

- Men hvorfor? HVORFOR, Lasse?

- De mener det er avstressende.

- Er det bare oss de tar opptak av?

- Nei, de avlytter hvaler også.

- Ha, ha, ha! Vet de hva de schvære idiotene pleier å si til hverandre eller?

- Tru'kke det, nei.

- Det eneste de snakker om er jo hvor gode de er til å prompe!

- Stemmer, men de er ikke så avanserte disse menneskene. Nokså analfikserte, virker det som.

*

Og for 45 euro ble jeg altså flytende i delfin.

Hadde vi hatt delfiner, ville vi sikkert spist dem også

"Husj!" sa hun

Jeg er på tur. Så langt er det ikke så veldig givende, og jeg vil ikke si at reisingen har gjort meg spennende, slik et eller annet reisebyrå reklamerer med.

Jeg sitter på Gardermoen, ved gate 47f. Det er den gaten som er absolutt lengst unna sikkerhetskontrollen, men det står i stil med innsjekkingen som lå absolutt lengst mulig vekk fra flytogterminalen.

"New time 1800"

I dag skal jeg til Brussel. Med Brussels Airline.

Siden jeg flyr takket være dine skattepenger, sørger jeg naturligvis for å gjøre det på billigst mulig måte, og så lenge jeg er ute i god tid, er det normalt ikke noe problem at køene er milelange. Det er nemlig mange som flyr billig. Billig er like bra som dyrt, bare billigere.

*

Siden jeg var ute i så god tid, hadde ikke innsjekkingen åpnet da jeg ankom enden av Gardermoen. Skrankerekke H. Så jeg ventet tålmodig og gikk i rolig tempo bort til skranken da lyset endelig ble tent.

Jeg var nummer to i køen. Men det hjelper ikke engang å være nummer én når det ikke sitter noen i skranken.

I køen ved siden av - den som de som betaler dyrt for å stå i sto - var det bare seks stykker. I min kø var det seks hundre. Kanskje litt færre. De seks businesspassasjerene ble effektivt sjekket inn, for den skranken var bemannet. Fint for dem, litt dumt for oss og særlig for den barnefamilien som sto bak meg. De hadde fire skrikerunger og åtte kofferter av den store typen.

*

Da damen i businesskranken begynte å kjede seg, tok han som sto foran meg mot til seg og gikk for å sjekke inn. Det gikk helt fint. Derfor tenkte jeg å prøve det samme. Det gikk ikke så fint.

Der og da, rett foran øynene, mine fikk dama et alvorlig PMS-anfall. I mangel av en ektemann å ta det ut på, valgte hun meg.

- Du kan ikke komme hit! Det er passasjerer som har prioritet før deg! ropte hun. Jeg ser veldig dårlig, men hørselen er det ikke noe i veien med.

- Hvem da? spurte jeg og myste demonstrativt rundt.

- BUSINESSPASSASJERER! stavet hun.

- Men det er ingen i denne køen, og det sitter ikke noen i skranken ved siden av deg ..., begynte jeg, men hun avbrøt meg:

- Husj! Bakerst i køen med deg!

Jeg følte meg som en måke eller en innpåsliten katt. "Husj!"???

- Bakerst?! Jeg sto jo som nummer to i den andre køen?! sa jeg nokså forbanna.

- Det så ikke jeg! Du gjorde ikke det! sa hormonbomben.

- Jeg sto rett foran de der! sa jeg og pekte på faren som fortvilet prøvde å balansere to treåringer som hadde en dårlig dag. Den ene hadde krabbet opp på hodet hans, og jeg satte virkelig stor pris på at han likevel nikket bekreftende til det jeg sa.

- Du har ikke riktig billett! sa hun og snudde seg vekk.

Jeg bestemte meg for å trappe ned konflikten. Til tross for mitt rykte, er jeg ganske god til det.

- Når kommer det noen i economy-skranken, da? spurte jeg. Som for å signalisere at jeg 1) ikke tok meg nær av at hun mer enn antydet at jeg løy og 2) var villig til å vente i riktig kø. Under enkelte avgjørende forutsetninger.

Det kunne gått fint. Hun kunne svart at hun ikke visste, at det nok kom til å ta litt tid eller ett eller annet sivilisert. Men hun sa:

- Kollegaen min har pause! Vi må også få lov til å ha pauser! Skjønner du ikke det?

Og tenk. Det hadde jeg ingen forståelse for i det hele tatt.