Det store eksperimentet

De siste ukene har jeg foretatt et lite eksperiment. Jeg har ikke sagt det til noen, så du er den første som får vite det. Følg med.

Inspirert av drøssevis av oppmuntrende sitater som er delt på diverse sosiale medier og sidevis av ulest (men omtalt) litteratur som oppfordrer folk, og kanskje spesielt kvinner, til å elske/akseptere både kropp og personlighet, bestemte jeg meg for å legge mer vekt på det positive rundt meg enn det negative. Jeg innså at jeg ikke hadde vært flink nok til det tidligere.

*

Hver dag har jeg oppsummert hendelser og eventuelle komplimenter, og mentalt druknet de negative i do mens jeg har samlet på de positive i en imaginær minnebok med pene border og friske farger.

Det har ikke vært lett å fylle minneboken, det skal sies. For hver dag som gikk, ble det faktisk færre og færre positive oppføringer, og toalettet hadde vært tett for en uke siden hvis jeg hadde dumpet all negativiteten på ordentlig.

Årsaken til dette misforholdet kan være så mangt, men det er helt klart at mine nylige forsøk på å se yngre ut ved hjelp av kjemi slett ikke har hatt den samme oppløftende effekten på mine nære omgivelser som det har hatt på deler av ansiktet mitt.

Min mann vil nesten ikke snakke med meg, og han ser bare på meg hvis jeg kommer overraskende på ham - du kan trygt si at han ikke har glemt selvforsvaret han lærte i karateklubben, for å si det sånn. Guarden er allerede halvveis oppe før han skjønner at det er hans kone som helt uten å prøve får reptilhjernen hans til å rope "løp hvis du kan!".

*

I dag bestemte jeg meg for å avslutte eksperimentet. Det er bare deprimerende. Jeg er visst ikke skapt for å gå på propagandaen om at hvis du bare elsker deg selv, så går alt bra. For det gjør jo ikke det! Du kan elske deg selv til gåsehuden står og gledestårene renner, men du kan likevel bli påkjørt av en buss. Særlig hvis du hele tiden går i den kjærlighetståka.

Den direkte grunnen til at jeg nå går tilbake til mitt normale, angstbiterske jeg, er en underlivsundersøkelse jeg måtte gjennomgå i dag.

Underlivsundersøkelser er i seg selv en prøvelse. Bare stillingen man er nødt til å ligge i, er til å gremmes av. Alle slags spørsmål melder seg for en som ikke elsker seg selv nok til å gi faen: "Burde jeg barbert meg nedentil?" eventuelt "Burde jeg barbert meg mer/mindre?".

Du vil verken at legen skal tenke at du har pyntet deg for ham eller at han skal få mareritt fordi det han ser minner ham om skogen Rødhette gikk seg bort i. Du vil bare ha det overstått. Og du vi ikke ha kommentarer.

Jeg fikk det.

"Du tømmer deg godt," sa legen og undersøkte urinblæra mens han var der inne.

"Det er det peneste noen har sagt til meg i hele dag," sa jeg. Klokken var bare halv ti, og sånn sett var det jo flere muligheter til å fylle minneboken, men tenk - det fikk jeg ikke.

Elefanten i rommet

Du har hørt om elefanten i rommet, ikke sant? Elefanten i rommet er det alle tenker på, men som ingen får seg til å snakke om. Elefanten er påtrengende stor og umulig å overse, med mindre du er sosialt blind og døv.

Jo dårligere du hører og jo mindre du ser - nå snakker jeg om sosiale handikap, ikke fysiske - jo mer snakker du. Og med tanke på du har to ører og én munn, og derfor bør lytte dobbelt så mye som du snakker, blir det veldig galt.

Sosialt blinde og døve mennesker kan være forfriskende, men det er som regel en sammenheng med graden av friskhet og familiær tilknytning. Hvis du opplever at en du har et nært forhold til til stadighet tramper rundt på sosiale kutymer, oppleves ikke det så friskt som hvis du ikke kjenner vedkommende.

*

La meg gi et eksempel:
Min mann, jeg og våre to barn hadde akkurat spent sikkerhetsbeltet da kapteinen på flyet som skulle ta oss til Nice ga beskjed om at vi hadde en hyperallergisk person ombord. Vedkommende reagerte på peanøtter, og hvis noen åpnet en eneste pose peanøtter, kunne det ende fatalt.

Min mann prikket meg på armen - vi satt på hver vår side av midtgangen og ungene satt ved siden av meg. Han begynte å skjære grimasene som skulle illustrere en teatralsk peanøtt-død.

Han holdt på en god stund i et fåfengt håp om at jeg på ett eller annet tidspunkt skulle begynne å le.

"Jeg dør! Jeg dør! Nå døøøøør jeg!"

Tungen hang ut av kjeften hans, og han tok hendene rundt sin egen hals og lot som han ble kvalt. Øynene bulte og han gispet så voldsomt etter luft at jeg et øyeblikk lurte på om han hadde et anfall på ordentlig.

"Hjelp, jeg er under angrep av peanøttstøv!"

Dessverre satt peanøttallergikeren ved siden av ham, og det gjorde hun ham høflig oppmerksom på.

Hans reaksjon? Han prøvde med vekslende hell å undertrykke fnisingen sin til vi landet i Frankrike.

Min reaksjon? Jeg lot som jeg var alenemor.

*

Man skal være snill med mennesker som er sosialt utfordret. De har som regel en hjerneskade som følge av at de sosiale antennene har vokst innover i stedet for utover. Sånt er trist. Bare trist.

*

Det er to typer mennesker som adresserer elefanten i rommet. Den ene er de sosialt mistilpassede og den andre er de ærlige.

Jeg er heldigvis også omgitt av mennesker i den siste kategorien. Faktisk møtte jeg en av dem til frokost i dag.

Vi møttes på en kaffebar, og vi ventet sammen på kaffe, te og havregrøt mens vi snakket om løst og fast - men praten var ikke sånn som den pleier. Det var liksom noe avventende mellom oss.

Vi gikk for finne oss et bord, og da sa min venninne "Du, nå har det gått flere minutter og jeg greier ikke la være å si noe: Hva ER det du har gjort med ansiktet ditt?!"

Jeg forklarte om innsprøytninger som henholdsvis skal fjerne rynker og gi ansiktet et skinn av den rundkinnede, glødende ungdommen jeg en gang var. "Jeg får gratis behandling mot å stille opp på før- og etterbilder," forklarte jeg, og kom til å tenke på konfirmasjonsbildene mine som med all tydelighet viser at jeg aldri har vært verken rundkinnet eller glødende.

Tvert i mot: Jeg har alltid sett ut som en krysning mellom en hest og et spøkelse. I alle fall etter at jeg vokste fra meg babyfettet.

"Men ... det er vel meningen at det skal bli ... bedre?" spurte hun, og jeg måtte forklare at jeg er i en slags overgangsfase. Det er fremdeles trutmunn-faktoren som er mest fremtredende.

Da hun holdt på å le seg i hjel av at jeg slet med å få i meg havregrøten fordi leppene mine er så hovne, var begge enige om at morsomhetene på min bekostning bare viste hvor gode venner vi er.

For jeg liker sånne folk. Sånne som påpeker at det er en elefant i rommet.

Eller i dette tilfellet: en and.

Kvakk, kvakk!

Forhåpentligvis er dette den siste dagen der jeg ser ut som en and etter diverse injeksjoner hos hudpleieren før helgen. I tilfellet det skulle være slik at jeg ser mer normal ut i morgen, sørget jeg for å få tatt tidenes duckface-bilde i dag.

For sikkerhets skyld la jeg det ut som profilbilde på Facebook:

I et annet univers - for eksempel i Hollywood - hadde dette blitt ansett som lekkert. Tror jeg.

Jeg synes det var omtrent like morsomt som dette:

Det synes ikke familien min:

Reaksjonen fra min eldste sønn. Min yngste har slettet meg som venn for lenge siden.

Kollegene mine kvekket og danset fugledansen så fort de så meg, og til slutt ringte jeg min mann for å få trøst.

- Magnus vil ikke være venn med meg på Facebook hvis jeg ikke bytter profilbildet mitt, klaget jeg.
- Det skjønner jeg godt, sa han.

Jeg spurte ikke om vi fremdeles var venner. Man skal ikke spørre om ting man ikke vil vite svaret på.

- Så du har sett det? spurte jeg.
- Ja, det var triste greier, sa han. Min støtte i gode og onde dager.

Jeg fikk ikke trøst før jeg kom hjem. Bikkja elsker meg som jeg til en hver tid er. Pussig nok har han virket han ekstra interessert i meg siden jeg kom hjem fra hudpleieren sist.

Godt han ikke er en fuglehund.

"Smil, jeg tar bilde av oss!"
"Næh. Kan'ke smile når jeg er sulten. Lurer på om jeg skal ha andebryst eller andelår?"

Ansikt 2.0

Jeg har lenge ment at man skal aldres med verdighet. Noen har antakelig hørt meg si at jeg synes man skal akseptere det trynet man har fått utlevert, men selv den beste kan jo møte seg selv i døren. Jeg har gjort det nå. Ikke bare det, men jeg ser til og med ut som jeg har fått en dør i trynet.

Jeg mener fremdeles at man skal aldres med verdighet, men jeg ser ikke helt hva som er verdig med å se ut som et inntørket eple i en alder av 46. Ok, snart 47, da.

Inntil videre lover jeg imidlertid å holde meg unna karaoke, gateløp kun for kvinner ikledd sykepleieruniform i plast og småblomstrete kjoler sammen med halvsokker og ballerinasko. Jeg ser ut som jeg kommer rett fra Sound of Music hvis jeg bruker klær andre kvinner ser yndige ut i.

*

Bakgrunnen for at jeg nå synes det er helt ok, nærmest påkrevd, faktisk, å foreta en oppdatering til Ansikt 2.0, er min mor.

Hun får bare finne seg i at jeg skylder på henne. Det er en hver datters rett å skylde det meste på sin mor, og jeg har tross alt hittil bare anklaget henne for å gi meg elendige gener og beholde de gode selv. Dette er forresten litt i samme gate.

Min mormor er pen og min mor er pen, jeg ble engang beskrevet som "helt ordinær". (Takk til deg, Tom, din jævla dust, håper du er singel og feit!)

Den gang var jeg student og hadde antakelig allerede begynt å spare opp til ekstra hud på halsen. Munnvikene søkte sydover og posene under øynene kunne allerede romme småpenger nok til en is.

Nå er det helt krise.

*

For en stund siden Skypet jeg med min mor. "Har du et sår på overleppen?" spurte hun. Jeg sa litt surt at det var en rynke. Men ga hun seg? Nei, da. "Jeg mener ikke rynkene, jeg mener det der!" sa hun og pekte på sin egen skjerm. "Det. Er. En. Rynke." sa jeg igjen. Heldigvis hadde hun poteter på ovnen eller en kake som var ferdig hevet, så hun logget av og tenkte sikkert ikke på at hennes datter sank ned i en lett depresjon.

I går møttes vi IRL (altså ikke gjennom Internett). "Har du munnskold?" spurte hun. Jeg nektet. "Er du sikker på at du ikke har munnskold?" insisterte hun. "Det er liksom noe rart her," pekte hun og traff nesten nesen og haken min med pekefingeren som laget en sirkel rundt den nederste delen av ansiktet mitt.

Strålende. Du skulle tatt en prat med Tom, mamma. Dere kunne snakket lenge om hvor treig jeg ser ut. ("Hun er jo helt ordinær." "Ja, bortsett fra at det er noe rart med munnen hennes.")

*

I dag trengte jeg førstehjelp. Den kom i form av sprøyter med den ypperste kjemiske blandingen for trøtte tryner.

10-20 sprøytestikk senere, var jeg veldig fornøyd. Det så bare ikke sånn ut, for jeg var så hoven i fjeset at det så ut som jeg hadde fått bank. Eller altså møtt en dør.

- Har du hydrokortisonkrem, spurte den utrolig vakre sykepleieren som hadde stukket meg.

Jeg sverget at hvis huden hennes var et resultat av innsprøytninger, skulle jeg øyeblikkelig bli sprøyteavhengig.

Siden jeg ikke hadde hevelsesdempende hydrokortiskonkrem, gikk jeg innom apoteket og ba om en tube.

*

Prøv å si "hydrokortisonkrem" uten å kunne bevege leppene. Jeg måtte si det tre ganger før apotekeren skjønte hva jeg skulle ha: "Hydro. (Svelg)  Kortison.  (Svelg) Krem. (Svelg)".

Mens jeg ventet på å bli ekspedert, kom det en mann inn sammen med en overtrøtt, rasende unge.

"Mamma, maaaaaaamma, jeg vil til maaaaaammma!" vrælte ungen.

Jeg er veldig flink med barn. Og jeg har sympati med slitne småbarnsforeldre som må dra på snørrete, bortskjemte drittunger, så på vei ut bøyde jeg meg ned mot den lille flyalarmen og sa "Næmen, er du litt lei deg?" mens jeg smilte.

Det var i alle fall meningen.

Ut fra ungens reaksjon tror jeg kanskje ikke jeg så veldig barnevennlig ut. Men jeg bidro i alle fall til at jævelungen klappet igjen. I omtrent ti sekunder.

*

I det jeg snudde meg for å gå, hørte jeg et hysterisk vræl og en far som tverrsnudde for å redde gullklumpen fra et monster. Jeg antar at leggingen i kveld kan bli utfordrende ("Damen er under sengen min, pappa! Hun har SPIST monstrene som var der før!")

Her gråter jeg

Her holder jeg på å le meg skvett i hjel

Her har jeg akkurat spist noe jeg ikke tåler og har skikkelig mageknip

Her er jeg fullstendig rasende

Rumpetryne

Etter én hel time hos hudpleier, kom jeg hjem til min mann som sa "Så - hva snakket dere om?".

("Snakket", altså. En typisk ting å drive med i en time hos hudpleier, selvsagt.)

- Ser du ikke noen forandring? spurte jeg som var veldig fornøyd med den siste timen.

- Jooo ... du ser litt .... friskere ut ...? prøvde han seg.

*

Jeg gadd ikke høre mer, så jeg begynte å snakke om noe annet. Noen ganger er han som en hund: du kan bare kaste en pinne, så løper han etter den, og glemmer alt annet.

Mat og biler er sikre pinner.

Da jeg dagen etter gjerne ville vite om han synes jeg så bedre eller verre ut enn sist han la merke til meg - det er viktig å drive benchmarking på hjemmebane også - lurte han på om jeg hadde fått "sprøytet noe inn i trynet - for eksempel noe saltvann, sånn som de gjør med svinefileter?".

- "Svinefileter"? Virkelig? spurte jeg.
- Nei, jeg mente lam, sa han.
- Ikke kylling? spurte jeg.
- Jo! Kylling! sa han og begynte å snakke om morgendagens middag. Som skulle bli grillet biff ..

*

Etter å ha gitt ham en dose dårlig samvittighet for at han ikke behandlet meg slik jeg fortjener (jeg lar det være opp til den enkelte å mene noe om hva det er) begynte jeg å forvirre ham.

- Jeg har fått MASSE sprøyter! sa jeg og droppet navn som Botox, Restylane og Juvederm.

Og da kunne han plutselig se det helt klart.

- Jeg kødda, sa jeg.

Det synes han var veldig urettferdig.

- Vet du hvordan du kan sjekke at noen har Botox i ansiktet? spurte jeg.

Han mumlet ett eller annet. Sannsynligvis en fornærmelse.

- Folk som har mye NERVEGIFT i ansiktet kan for eksempel ikke gjøre sånn, sa jeg og rynket pannen. - De ser ut som glatte bakender i ansiktet.

Han så ikke på meg.

- Du er jo helt lam i trynet uansett, sa han.

(Skjønner du hvordan jeg har det? Jeg visste ikke om jeg skulle gråte eller le, men hvis jeg hadde fortalt ham det, hadde han garantert fått vann på mølla.)

- Så du tror at jeg ville sprøytet masse NERVEGIFT inn ansiktet? spurte jeg.

- Hvis du fikk det gratis, så, sa han.

*

Jeg takket for tilliten og satte meg ned for å dokumentere livet mitt (blogge, med andre ord).

Det er jo ikke noe annet jeg kan gjøre.

Bortsett fra å si at jeg hadde gjort hva som helst hvis jeg trodde det kunne bidra til at jeg ble i bedre humør når jeg ser meg selv i speilet.

Poenget er bare at man ikke må gjøre så mye rart at grunnen til at man blir i godt humør, er at man holder på å le seg i hjel.

Donatella Versace (60 år) Sjekk den glatte panna!

Skal det være et glass krydret sitron?

Verden har fått et nytt verb. Det er mulig at verden har hatt det en stund, men jeg oppdaget det i helgen, og nå gjør jeg det: Jeg juicer.

Hvis du hører til dem som fikk med deg rettskrivningsvedtaket i 1979, og derfor skriver jus og ikke juice, vil du sikkert sette pris på at man også kan juse. (Men det ser jo helt merkelig ut, synes du ikke?)

Juicing (jusing) - her brukt som et substantiv (en juicing, juicingen, juicinger, juicingene) - går ut på at du drikker juice. Jeg tror ikke det holder å drikke et glass eple- eller appelsinjuice en gang i blant, for juicing er mer omfattende. Hvis du skal juice må du bare drikke juice. Hele dagen. Og gjerne flere dager på rad.

*

Jeg er nå på min første juice-dag. Av til sammen tre. Og jeg opplever nå sannsynligvis det største i-landsproblemet jeg har hatt siden jeg fant ut at jeg hadde fire kliss like nye bukser i skapet.

*

Mange presser sin egen juice. Det gjør ikke jeg. Jeg fikk ferskpresset juice levert på døren i går: Seks ganger tre flasker med ulik farge og innhold. Det vil si; av de seks flaskene jeg må drikke i løpet av en dag, er to like. Uheldigvis er det de som er laget av presset agurk, kål, selleri, sitron, ingefær og persille. Den smaker kål, lukter agurk og ser ut som en haug med smeltet gress.

Jeg er svimmel og sulten, og jeg har hodepine. Dessuten suser det i ørene mine. Grunnet høyt syreinnhold i dagens meny, er toalettet det mest besøkte rommet.

Merkelig nok har jeg ikke kort lunte, men det kan komme av at min mann ikke har kommet hjem enda.

*

Jeg har drukket tre av seks flasker, men jeg har ikke lyst på flere. Det er 15 flasker av 473 milliliter igjen i kjøleskapet. Litt mer enn syv liter, med andre ord.

"Minn meg på hvorfor vi gjør dette, er du snill," skrev jeg til min venninne som begynte juicingen i går. "Det er veldig sunt (eller kanskje ikke?). Du vil føle deg bedre i morgen," lovet hun.

*

Jeg tror det er sunt. For den følelsen jeg har nå, er den motsatte følelsen av å spise is eller styrte en pose M.

Og alle vet at fråtsing i tomme kalorier ikke er sunt.

Pokker at jeg kom på det med is og M.

Jeg blir nødt til å drukne sorgen over min selvpålagte snopnekt med en flaske Spicy Lemonade. Tipper magen blir glad for noe å jobbe med selv om det er sitron, agave og cayenne.

Eller kajenne, da. Hvis du insisterer på å unngå anglofisering av språket.

Whiskey og juice

- Rumpa di ser rar ut

Kroppsnære plagg krever at man velger undertøy med omhu. Å kjøpe kroppsnære plagg kan derfor kreve en viss evne til å forestille seg hvordan kroppen vil se ut med riktige truser. Det har jeg. Min mann har det ikke.

*

Kjolen jeg prøvde satt som den skulle vært sprayet på, og jeg vendte meg fornøyd frem og tilbake foran ham.

Det var en viss avstånd mellom oss, for han ønsket å demonstrere sin manglende entusiasme for min pengebruk, men han så meg godt der han sto en halvmeter fra utgangen.

- Fin? spurte jeg forventningsfull.

Han skar en grimase og skakket tvilende på hodet.

- Din dust. Du skal si "Baby, du er oversexy, skynd deg og betal den, så vi kan komme oss hjem!", sa jeg nokså høyt, for han sto som sagt et stykke unna.

Han fulgte ikke oppfordringen. Han bare fortsatte å se skeptisk ut.

- Du er gal hvis du ikke kjøper den kjolen, den var kjempelekker, sa en annen kunde.

Heldigvis beviste jeg at jeg var ved mine fulle fem: Jeg betalte, og fikk med meg kjolen i en pen pose.

*

- Den der kan du IKKE bruke på jobben! sa min kjære da vi kom utenfor.

Jeg bestemte meg der og da for å ha den på ved første anledning. Jeg er allergisk mot at menn dikterer hva kvinner kan ha på seg.

Blæ til alle menn som mener de kan bestemme hva vi skal ha på oss

- Hvorfor ikke? Fordi den er for trang? spurte jeg.

- Rumpa di ser rar ut, svarte han.

*

Da jeg fikk igjen talens bruk sa jeg "OG DET SIER DU NÅ????".

Han forklarte at det "var noe som ikke så ut som det pleide" og at det var "litt buklete, liksom".

- Kanskje det var undertøyet, mente jeg. - Du synes kanskje jeg så litt ut som en surret svinestek?

- Nei, mer som lam, sa han.

Og det er et kompliment når det kommer fra ham, så da var jeg happy.

Han burde heller kritisert det bustete håret mitt. Det hadde jeg vært helt enig i.