Gap opp!

- Hva har skjedd her? spurte legen.
- Jeg vet ikke, mumlet jeg med sammenbitte tenner.

Hun ba meg nok en gang om å forklare omstendighetene. Jeg klarte virkelig ikke å gjøre meg forstått. Problemet mitt er at jeg ikke klarer å svelge eller snakke, men jeg fikk en ekkel mistanke om at hun trodde jeg pleide å mumle desperat med låste kjever.

Jeg vurderte å ta opp mobilen min for å skrive en melding til henne, men siden jeg er litt redd for å drepe noen (man skal jo ikke bruke mobiler på slike steder) fortsatte jeg å bable.

Nytteløst.

- Gap opp! sa hun bestemt.
- Nei, bet jeg.
- Jo.
- Jammen, det er jo derfor jeg kommer. Jeg klarer ikke gape, spise eller drikke, sa jeg så tydelig jeg kunne.

Med sammenbitte kjever. Fremdeles uten å bli forstått. Hvis lydene ikke hadde kommet fra hodet mitt, hadde ikke jeg skjønt noe heller.

- Men du må gape.
- Jeg må ingenting, mumlet jeg.
- Kom igjen nå!
- Aaaaa
- Litt mer!
- AAAAA!

- Gjør det vondt her?
- JAAAAAAA!

- Her?
- For helvete, da!

- Ok. Det virker som du har en betennelse i kjevebenet. Gå til laboratoriet og be dem ta en blodprøve.

En halvtime senere sto jeg utenfor med antibiotika, smertestillende og en beskjed om å ringe en tannlege.

Resultatet var altså at jeg skulle svelge piller og snakke med noen andre. Og jeg kan fremdeles ingen av delene.

Den ene skal tas med mat, den andre ikke.
Hadde jeg kunnet spise, hadde jeg ikke trengt å gå til legen.