Stålull og Timotei

Om to timer lar jeg en kirurg gå løs på meg med en forhåpentligvis svært skarp kniv. Jeg satser på å ikke merke noe. Faktisk bruker jeg ganske mye energi på å mentalt blokkere ut den tiden inngrepet tar. Det skal gå helt greit.

Det skal gå helt greit fordi jeg er knallgod på å forberede meg. Jeg våknet tidlig og leste litt i en god bok mens jeg lå i sengen - det er ren luksus og anbefales hvis du vil ha en myk start på dagen. Det krever imidlertid at du vet at du ikke trenger å forte deg og at du ikke leser spenningslitteratur.

Hvis du er glad i dikt, kan det være lurt å kontemplere litt over noe av Olav H. Hauge, kanskje?

Hva med diktet "Slå ring um ditt liv"?

Slå ring um ditt liv.
Ring på ring.
Kva me treskjarar gjer
når me fyrst er i sving
og gneistane spring,
hald dykk undan
den ting!
Grimute, svarte
me snur og snur,
opn gluggen for gyvet,
skræm dei med dur -
dung upp halm,
skuff agner på dør,
lang bundone fram,
lat det gå som fyrr
so dusti skjelv
under sperror og tak,
men, matar,
ver vak!
Korn skal de få
til mat og malt,
men fred vil me ha,
det er alt.

Eller du kan velge noe annet som du slipper å bruke ordbok for å forstå.

Jeg sto opp tidlig, slik at jeg kunne drikke et glass med klar væske i god tid før inngrepet og jeg dusjet og vasket håret. Dusje gjør jeg minst en gang hver dag, men det er ikke hver dag jeg vasker håret.

*

Hårvask krever remedier. For min del syv ulike flasker. Mens jeg står i dusjen bruker jeg først sjampo, så en miks av to ulike hårkurer; Både protein og fukt er viktig for en med hår som er likt stålull både i form, farge og tekstur, og til slutt en balsam av samme merke som sjampoen.

Det er en lang prosess, for hårkruren skal sitte i håndkletørt hår i minst fem minutter før alt må skylles grundig og balsamen kan avslutte det hele. Det er bare så vidt man ikke trenger en egen håndbok; Bare det å feste et håndkle rundt håret, er en kunst.

Mens hårkuren virker, skrubber jeg kroppen med nok et spesialprodukt - eller det vil si: jeg har to skrubbekremer - en for ansiktet og en for resten av meg.

*

Når jeg endelig kommer ut av dusjen - huden er lyserød som en baby og øynene er rødsprengte som på en gubbe som har drukket tett i 50 år (jeg klarer aldri dette uten å få noe i øynene) - begynner prosessen med å få håret til å se ut som håret til hun i reklamen for Timotei.

Det slår meg at Timotei-sjampoen som ble solgt i et hvert Samvirkelag på 80-tallet antakelig kostet en brøkdel av den ene av de to hårkurene jeg bruker. Selv om man hadde inflasjonsjustert den.

*

Først tar jeg i en mengde tilsvarende en litt stor plomme med hårskum. Dette skal gi volum og skal gnis inn ved hårrøttene. Noen som ser problemet her? Ikke? Prøv å gni noe inn ved hårrøttene uten å få det i resten av håret. Det går, men det krever trening.

Så et produkt som skal gi glans til håret. Det er et to-komponentsprodukt, og når man trykker på flasken, kommer det en blank væske ut av den ene tuten og en lilla væske ut av den andre. Mens man trykker på flasken, blandes de to væskene. Det er ganske kult å se på. Og det er en grunn til at jeg vet akkurat dette i dag, for normalt ser jeg ikke på det jeg gjør, jeg bare gjør det. Bare vent litt.

Til slutt skal det olje fra Marokko i hårtuppene. Denne oljen er så fantastisk at det ikke er måte på. Frisøren min fortalte at siden hun hadde begynt å bruke den, hadde hun aldri hatt tørre hender. Og det er visst helt utrolig, for frisører går visst rundt med tørre hender hele vinterhalvåret. Det er noe alle vet, så vidt jeg forsto.

*

Da jeg var ferdig med alt dette, rettet jeg ryggen. Jeg står nemlig med hodet ned fra jeg begynner med hårskummet. Jeg så meg i speilet, og selv uten briller kunne jeg se at noe var galt. Håret lå klistret inn til hodet og så fett ut. Ikke fett som i kult, men fett som i fet krem.

Jeg tok på meg brillene ... og så flasken med fuktighetskrem stå fremme. Den har ikke noe der å gjøre. Faktisk har den ikke noe på badet mitt å gjøre i det hele tatt, for jeg bruker et helt annet merke.

Flasken med fuktighetskrem og flasken med det morsomme to-komponentsmiddelet som skal gi glans, er veldig like hvis man ser dem ovenfra. Eller - det er de ikke, men for en som er så nærsynt som meg og som i tillegg lider etter en sjampoulykke, kan det forklares.

Derfor vet jeg nå hvor kul den to-komponentsgreia er. For da jeg vasket hårer for andre gang i morges, hadde jeg på meg brillene.

Den til høyre ligger nå i søplekassa, den andre gir glans hvis man bare bruker den

PR-eksperter, politikere og prinsesser

Märtha blir smykkedesigner, skriver Dagbladet. Jeg ønsker henne lykke til. Virkelig. Jeg sender gode tanker til alle som satser friskt, og når det gjelder engleprinsessen vår, sender jeg et par ekstra gode tanker.

Det er ikke sikkert hun trenger det, men jeg har lyst til å si at selv om jeg ikke har lest bøkene hennes og ikke har tenkt å melde meg på engleskolen, så heier jeg på henne.

*

Hun får kritikk. Selvsagt. Det er jo nesten ikke mulig å gjøre annet enn å vinne i Lotto eller sparke en fotball i en netting uten at en eller annen ekspert villig kritiserer i vei når en journalist ringer.

Kritikken går i hovedsak på rolleblanding.

- Märtha Louise må få gjøre som hun vil, men hun burde være mer forsiktig enn som så, sier stortingsrepresentant Martin Kolberg (Ap).

Makan til dobbeltkommunikasjon! "Det er greit at hun gjør det, men ikke at hun gjør det"?

*

- Hun må få drive egen virksomhet, men jeg tror ikke det er lurt. Jeg tror ikke det er en bærekraftig måte å forvalte omdømme sitt på. Hva blir da det neste? Vaskepulver? Selv om rolleblanding er vanlig, betyr det ikke at det er lurt, sier PR-mannen Jarle Aabø.

Og hva skjer her, da? Hvorfor ikke vaskepulver, forresten? Er det noe galt med å lage smykker? Jeg ville tro at det tvert imot var en kjempelur ting å drive med for en prinsesse.

*

Er det noen av dem som har lyst til å fortelle hva de mener hun burde gjøre? Være hjemme med barna, kanskje? Det hadde vel neppe blitt applaudert av et samlet Norge, det heller. Få seg en jobb som telefonselger? Nave? Eller leve på apanasje? Naving og apanasje er nærmere enn man skulle tro, forresten. Statlig støtte er det uansett.

*

Jeg er for at folk og drott skal få gjøre som de vil. Og siden jeg er republikaner, heier jeg ekstra på en fra kongehuset som kunne levd lykkelig alle sine dager på våre skattepenger, men som er tøff nok til å stikke nakken frem og gjøre noe hun tror på.

Og selv om du mener at engler omtrent er på linje med julenissen og nøkken, så kan du jo vurdere å holde det for deg selv.

Bildet er fra Dagbladet, smykkene har hun kanskje laget selv

Kjære fru Wenger

Jeg er jo en vennlig sjel på bunnen, og jo mindre mat jeg får i meg - grunnet en kinkig betennelse i kjeven - jo kortere vei er det til bunnen. Vennligheten min er i ferd med å vises i full offentlighet.

Jeg er sårbar. Rett og slett sårbar. Ikke fordi jeg har en intens verking fra høyre kjeveben og opp i hodet, men fordi jeg er så innmari snill. Snille mennesker blir ofte utnyttet, har jeg lest.

Og da passet det jo ikke så godt at jeg fikk en mail fra en åpenbart fortvilet dame som mest av alt i hele verden ønsker seg en hest.

Your Assisantant Needed!!Hello, I am looking out to buy a horse because there is my friend Mr, William Johnson from United States of America who want to send me the money which he is owning me and his is willing to send $5,000 to me but right now he travel to Japan for vacation trip and I need the money to buy out things but due to I do not have an account this is why I am searching for an assistance person from Europe or USA that will be willing and trustworthy to help me cashed the cheque from Mr. William Johnson. Please are you in Europe or United States?  If so, then can you help me to cash the cheque and your share is 30% from the total money you will cash from the cheque and then you send me the remaining balance to enable me buy what I need.This business is 100% legitimate and let us help each order, please get back to me if you are interested for more information to enable us proceed.God bless you.Best Regard. tisa  wenger mrstisawengerr@yahoo.fr

Det er jo en skikkelig trist og desperat historie. Fru Wenger har en venn som heter herr Johnson, og denne Johnson hadde mer enn gjerne betalt Wenger de 5.000 dollarene han skylder, hadde fru Wenger bare hatt en konto eller noe han kunne puttet dem inn på.

*

Sånne kontogreier er noe herk, altså. Og på toppen av det hele forkludrer det historien at herr Johnson skal på ferie til Japan.

Jeg er ikke helt sikker på hvorfor ferieplanene til herr Johnson er et tema her, men det er klart for meg at en som driver og reiser på ferie til Japan, helt sikkert ikke har noen problemer med å punge ut med 5.000 penger uansett hvor de er trykket. I Japan er det fryktelig dyrt, og her om dagen hørte jeg at 20 kirsebær kostet 100 dollar. Frukt er i det hele tatt helt sinnsykt kostbart der, av en eller annen grunn.

*

Mens jeg satt og grunnet på hvordan jeg best skulle besvare denne høflige henvendelsen, merket jeg sulten komme. Jeg har levd på oppbløtt frokostblanding i over en uke, og det blir man verken særlig mett eller særlig glad av. Det gikk fint de tre første dagene, men nå er jeg skikkelig lei.

Sulten tok etter hvert over for medmenneskeligheten, og mitt naturlige anlegg for misantropi kom som en sort kappe over hjernen min. Jeg ble litt ond.

"Ikke faen om kjerringa skal få noen hest i dag!" tenkte jeg.

En hest (bildet er lånt fra Google). Lukten slipper du.

Jeg fikk aldri hest, så hvorfor skal hun? (Nå har jeg aldri spurt om å få en heller, men jeg kan regne ut min fars reaksjon hvis jeg hadde skrevet "hest" på julegavelisten: "Klart du skal få hest, men du må ha den på rommet ditt." Og min mor: "En hest? Ja, du vil ikke ha to? Husk på at de lukter ... hest.")

*

Jeg brukte litt tid på å regne ut hvor mye jeg skulle fått i provisjon og kom til at det kun var 1.500 dollar. Herregud. Jeg står da ikke opp om morgenen en gang for under 15.000 dollar, tenkte jeg, men så kom jeg på at jeg slett ikke er en supermodell og at 1.500 dollar sikkert kunne vært fint å ha når kjevekirurgen skal kutte meg opp førstkommende fredag.

Men da jeg kom på at noen skal skjære i meg, ble jeg enda surere, derfor satte jeg meg ned og skrev:

Dear Mrs Wenger,

I'm afraid I will not help you. In fact I think you should reconsider the whole "buy a horse"-thing. Horses are really big and they smell like shit.  

Regarding your so-called friend Mr Johnson, I think you have to ask yourself if he really is such a good friend. A good friend does not borrow money from you unless he pays them back without so much trouble for you. 

Since I have now given you some very good pieces of advice, I think you should send me some money even if I did not help you with your check problem. And I really need the money because I need surgery. This week, actually. So send the money quickly, will you? 

God bless you too, 

Regards,
Birgitte

Den frekke kjerringa har ikke en gang giddet å svare.

Flertallets diktatur

Tyrkias statsminister Erdogan burde lest Thorbjørn Egners bok om Hakkebakkeskogen. Hvis han i tillegg hadde opprettet en Twitterprofil og en side på Facebook, hadde han også forstått at sosiale medier ikke er er trussel, men rett og slett bare en ny kanal for utveksling av viktig og uviktig informasjon.

Tyrkias statsminister Erdogan og Klatremus. Jeg synes de likner litt.

Det er liten tvil om at Tyrkia har hatt gode år under Erdogans styre de siste 11 årene, men Erdogan og hans regjering styrer mot et mer religiøst samfunn, og det er det motsatte av det Tyrkias store mann, Kamal Mustafa Atatürk, sto for. Atatürk samlet Tyrkia til ett rike, vant en del kriger på veien og mente at Tyrkias fremtid var å la religionen få en mindre rolle og ikke - som Erdogan nå vrir det mot - en større.

*

Under Erdogans styre de siste årene ser man flere og flere kvinner gå med hijab, og i tyrkiske fengsel sitter i underkant av 100 journalister og i overkant av 300 offiserer. Journalistene fordi de har skrevet noe myndighetene mener de ikke burde ha gjort og offiserene fordi noen mener de har planlagt et kupp. Så langt har ingen greid å bevise det, men fire generaler må likevel sitte 20 år i fengsel. Lavere offiserer har fått kortere straffer.

Da jeg var i Ankara i desember i fjor, snakket jeg med sønnen til en av de fengslede generalene. Han var naturlig nok fortvilet, og fortalte at familien så ofte de kunne dro til Istanbul for å besøke faren hans. Fengslesforholdene var ikke av de verste, som han sa, men det preget naturligvis hele familien, og det ble jobbet iherdig for å få saken kjent internasjonalt og for å få den opp for menneskerettsdomstolen. Han trodde fornuften ville seire, men han innså at det kunne ta lang tid.

*

Mange tyrkere har fått det mye bedre de årene Erdogan har sittet ved makten, og det er derfor ikke rart at han vinner valg med solide flertall. Men som en av demonstrantene sa på en av nyhetssendingene i går: Flertallets ansvar er å ivareta mindretallets rettigheter.

En av disse rettighetene er ytringsfrihet. En annen er å ikke bli puttet i fengsel i 20 år bare fordi noen vil statuere et eksempel.

*

Flertallets diktatur blir belyst på en genial måte i Hakkebakkeskogen. Der er de små dyrene så lei av å bli spist at de stemmer over saken og resultatet er at alle må bli vegetarianere. 

Og det er jo rett og slett naturstridig. Derfor går det heller ikke.

I avslutningen kan vi lese om forberedelsene til den store festen der Bamsefar fyller femti år ("omtrent på denne tiden"). Reven - som sannsynligvis var møkklei salat - løp til bondens gård og hentet "åtte høner og en sekk med gulrøtter".

Det er bare de mest naive av oss som tror at hønene fikk beholde hodene og bli med på festen.

Gap opp!

- Hva har skjedd her? spurte legen.
- Jeg vet ikke, mumlet jeg med sammenbitte tenner.

Hun ba meg nok en gang om å forklare omstendighetene. Jeg klarte virkelig ikke å gjøre meg forstått. Problemet mitt er at jeg ikke klarer å svelge eller snakke, men jeg fikk en ekkel mistanke om at hun trodde jeg pleide å mumle desperat med låste kjever.

Jeg vurderte å ta opp mobilen min for å skrive en melding til henne, men siden jeg er litt redd for å drepe noen (man skal jo ikke bruke mobiler på slike steder) fortsatte jeg å bable.

Nytteløst.

- Gap opp! sa hun bestemt.
- Nei, bet jeg.
- Jo.
- Jammen, det er jo derfor jeg kommer. Jeg klarer ikke gape, spise eller drikke, sa jeg så tydelig jeg kunne.

Med sammenbitte kjever. Fremdeles uten å bli forstått. Hvis lydene ikke hadde kommet fra hodet mitt, hadde ikke jeg skjønt noe heller.

- Men du må gape.
- Jeg må ingenting, mumlet jeg.
- Kom igjen nå!
- Aaaaa
- Litt mer!
- AAAAA!

- Gjør det vondt her?
- JAAAAAAA!

- Her?
- For helvete, da!

- Ok. Det virker som du har en betennelse i kjevebenet. Gå til laboratoriet og be dem ta en blodprøve.

En halvtime senere sto jeg utenfor med antibiotika, smertestillende og en beskjed om å ringe en tannlege.

Resultatet var altså at jeg skulle svelge piller og snakke med noen andre. Og jeg kan fremdeles ingen av delene.

Den ene skal tas med mat, den andre ikke.
Hadde jeg kunnet spise, hadde jeg ikke trengt å gå til legen.

Helvete eller Helgeroa?

- Zürich er en vakker by, sa min mann til vår yngste sønn. "Hvem er du, og hva har du gjort med min mann?" tenkte jeg og så bort på fyren som satt ved spisebordet. Han liknet veldig på han jeg er gift med, men min mann har aldri tatt ordet "vakker" i sin munn. I alle fall ikke som jeg har lagt merke til.

Ord sier mye om hvem du er. Du kan ikke fastslå hvordan et menneske er selv om du vet at vedkommende sier "lissom" i annenhver setning (eller jo, det var et dårlig eksempel), men hvis du hører etter hvordan et menneske bruker ord, kan du lære mye.

Min mann bruker altså sjelden eller aldri ordet "vakker", men jeg er ganske sikker på at han mener at jeg er vakker likevel (arme sjel).

*

Foreldrene mine prøvde å lære meg at jeg ikke skulle banne. Det gikk ikke. "Banning tyder på et begrenset ordforråd" sa min mor. Jeg mente det motsatte. Banning ga meg et vell av nye muligheter å uttrykke meg på. "Banning høres så stygt ut" var et annet argument. Jeg var uenig i det også. Alt kommer an på hvordan man sier det. Man kan høres både dum og stygg ut selv om man aldri driver det noe lenger enn til "søren klype".

"Banning er å misbruke Guds navn eller kalle på djevelen" sa kristendomslæreren vår. Det var forresten den samme læreren som mente at israelerne var Guds utvalgte folk og at det at "de har vunnet alle kriger de har deltatt i" var beviset.

Jeg tenkte at hvis Gud var så trang i nøtta at han ikke klarte å skille en bønn fra en som ropte "Herregud!" når han slo tåa i et bordben, så var han sannelig ikke mye å skryte av. Og hvis djevelen kom hver gang vi sa "faen" så var det egentlig bare fint. Det måtte jo bety at han hadde vært rundt oss nokså ofte, og så vidt jeg kunne se hadde det ikke gjort stor skade.

*

Det er vi som legger betydningen i ord. Det er vi som gjør dem farlige eller ufarlige. Alle trenger et eller annet ord å rope når hammeren treffer tommelen i stedet for spikeren, og for min del må du gjerne hyle "Å, deiligste Helgeroa!" (jeg tuller ikke, det er noen som sier det) men jeg brøler "faen i svartbrente helvete!" og det fungerer for min del.

Og han som plutselig har begynt å omtale sveitsiske byer som vakre? Hans favoritt har så langt vært "jævla fittetryne".

Men nå kan alt skje.

Nærhet til naturen

- Ha, ha, hun går nesten i bakken! sa en stemme bak meg.
- Rumpa i bakken, rumpa i bakken, svarte en annen stemme syngende på en barnslig melodi.

Stemmene kom fra et av de syklende, middelalderende parene som det går fjorten av på dusinet her ute ved vannet i Vestfold. De fleste pleier imidlertid å vente med baksnakkingen til de har trillet utenfor hørevidde.

- Jeg er kanskje feit, men jeg er ikke døv, brølte jeg tilbake, og da jeg kikket bak meg så jeg dem vingle avgårde, tydelig uforberedt på å bli besvart av den potensielt livsfarlige dundra som lå i hengekøyen.

Jeg trøstet meg med at selv en 35 kilo tung anorektiker kan nå bakken med baken hvis bare hengekøyen henger lavt nok i utgangspunktet, og det er selvsagt det som er problemet her. Ikke at jeg er tjukk. Absolutt ikke.

Kunne de ikke ventet med spydighetene i noen meter til? Tenk om jeg hadde blitt litt lei meg?

Jeg kunne ha begynt å grine. Jeg kunne takket nei til crème brulé-isen i fryseren bare fordi jeg følte meg tjukk og ubrukelig. Det med isen hadde jo vært tragisk.

Men hvis de ikke hadde sagt det så jeg hørte det, hadde jeg ikke fått anledning til å brøle, og innimellom liker jeg å brøle.

Naboene våre - som befant seg på baksiden av huset sitt - hørte ikke hva det syklende paret sa, men de hørte meg rope. De snudde seg synkront og så på meg med trillrunde øyne. Av en eller annen grunn så de skamfulle ut.

Jeg mistenker at det er flere som mener at baken min burde hatt mer klaring til gresset.

Hvis noen klipper gresset, ser det ikke så ille ut

Livsfarlig dundre