Fast!

Hvis man faster i to dager, kan man spise så mye man vil de andre dagene i uken. I alle fall i følge kuren som kalles 2:5. Jeg synes det høres helt fantastisk ut. Særlig fordi man på fastedagene har lov til å spise 500 kalorier.

For godt til å være sant, sier du? Det er viktig å tro på det gode, svarer jeg da. Vær litt optimistisk! Det er nok av ting som er triste og leie i verden.

*

Denne kuren er det nærmeste jeg har kommet de fleste kvinners høyeste ønske, nemlig å kunne spise så mye man vil uten å legge på seg. Glem alt du har hørt om den perfekte mannen, en firekarats diamant eller evig kjærlighet.

Det er spising som gjelder. Dessuten må det jo være en sammenheng et sted mellom "faste" som i "ikke spise" og "faste" som i "faste lår". I min nyvunne optimisme tenker jeg at det engelske ordet "fast" også gir en pekepinn på hvor fort jeg kommer til å bli tynn. Det er logikk spesiallaget for meg.

*

I går - altså lørdag - fastet jeg. Det var kanskje litt dumt, for vi skulle på fest, men jeg har jo selvdisiplin som en ninja, så jeg planla å musespise meg gjennom kvelden. Jeg hadde spart hele 500-kalorikvoten til denne festen. Timene frem til noen ønsket velkommen til bufféten var tøffe.

I taxien på vei til våre venner som hadde invitert oss og 58 av sine andre nærmeste, sa jeg til min mann at jeg håpet at det var noe jeg kunne spise der fremme, for jeg er jo litt kravstor i matveien.

Skalldyr og gluten er neimat for meg. Ikke fordi jeg ikke vil spise det, men fordi jeg ikke kan. Jeg blir direkte usosial hvis jeg får i meg mat som har hatt kontakt med en reke eller et brød: i verste fall blir jeg liggende i en lallende ball på gulvet mens jeg venter på ambulansen.

*

- Er du sulten ALLEREDE? spurte min mann og så på meg som jeg skulle vært den lille larven AldriMett.

Du vet hvordan du ser på en larve (eller noe annet ekkelt): Du får en rynke under øyet, du trekker hodet ørlite tilbake og du trekker overleppen på den ene siden av nesen litt opp. Jeg tolket det han sa kritisk, men jeg pleier å treffe. Likevel kan jeg ikke se bort fra at sulten hadde gjort meg litt paranoid.

- JEG HAR FAKTISK IKKE SPIST I DAG! skrek jeg. Taxisjåføren skvatt, og vurderte helt sikkert om han skulle svinge til høyre eller venstre. Vi var rett ved Gaustad psykiatriske sykehus.

- Det er ikke måten å slanke seg på, vet du, sa min mann. "Veldig så besserwisser den dusten er i dag, da," tenkte jeg, men siden taxisjåføren fremdeles hadde mulighet til å svinge til høyre mot Gaustad, holdt jeg kjeft. Bortsett fra at jeg tillot meg et svakt protesterende "Jo!".

- Du ødelegger fobrenningen din! sa han.

- Nei, hveste jeg.

*

Min mann, vinneren av "Putt foten din i munnen og se om du klarer å snakke videre" 16 år på rad, tok ordet igjen og sa til den feite larven han kaller sin kone:

- Men det hjelper jo ikke!

Den uttalelsen der ga ingen rom for tolkning: Han hadde akkurat kalt meg feit. Når jeg tenker tilbake kan han til og med ha sagt "Men det hjelper jo ÅPENBART ikke!" men der skal jeg la tvilen komme ham til gode. Jeg er intet, om ikke raus og storsinnet.

Gratulerer! Vandrepokalen er din til odel og eie.

Jeg møtte et forståelsesfullt blikk fra taxisjåføren og angrer fremdeles litt på at jeg ikke ba ham om hjelp til å tvangsinnlegge min mann over helgen. I det minste til søndagen er over, og magen min er proppfull igjen.

Frokostforrett

- Takk skal du ha, dollface

- Er du fornøyd med produktene dine? spurte han. Jeg så interessert på ham. Ikke bare utpekte han seg som den eneste påfuglen i et bur fullt av høner, men jeg ble også veldig fascinert av det upresise spørsmålet og det åpenbare universet av misforståelser han la opp til. I alle fall i mitt hode.

Den eneste grunnen til at påfuglen Carlos holdt ut en tilværelse blant alle hønsehjernene, var at det var så mye rart å se på utenfor buret.  Carlos bor i Santiago, Chile. I alle fall gjorde han det sist jeg så ham.

- Hvilke ... produkter ... tenkte du på? spurte jeg og lot et kritisk blikk vandre fra hodet til føttene hans og opp igjen. Han lot seg ikke merke av det, men det kan ha vært fordi jeg hadde på meg solbriller.

Jeg fisket frem brilleetuiet fra vesken og byttet briller så elegant jeg kunne. Det hadde gått bedre hvis jeg ikke allerede hadde hatt en pose, en veske og båndet til en trekkhund i hendene.

Med brillene på nesen myste jeg på ham og gjentok spørsmålet "Hvilke produkter tenkte du på?".

- Kremer, sa han. - Til ansiktet.

- Jeg skal bare ha en mascara fra Lancôme, sa jeg.

- Hva med en god foundation? spurte han, og jeg forsto at det ikke var mye vits i å spørre om den ville gi meg det dådyrblikket jeg var ute etter.

- Nei, takk, bare en mascara i dag, sa jeg.

- En god foundation kan gjøre deg yngre, sa han drømmende.

"Hvem har sagt til ham at jeg kunne tenke meg å skru tiden tilbake til jeg var 40?" tenkte jeg.

- Fem år? spurte jeg.

Han så på meg. Det skal han ha. Han lot faktisk blikket hvile på ansiktet mitt i noe som kan ha vært et halvt sekund. Du mener kanskje at man ikke kan la blikket hvile på så kort tid? Jeg lover deg: det virket som en evighet.

- Nei, det var kanskje å ta i litt, sa han. "Takk skal du faen meg ha, dollface!" tenkte jeg.

- Da kan det være det samme i dag, jeg tar en mascara fra Lancôme, sa jeg.

- Vi har en veldig fantastisk - en utrolig fantastisk - foundation fra Sensei her, sa han.

- Jøss, veldig utrolig fantastisk, sa jeg.

- Vi du prøve litt på hånden, spurte han.

- Nei, takk. Jeg tar bare den mascaren, sa jeg. Bikkja begynte å pipe. Jeg mumlet noe forståelsesfullt.

- Du vil ikke prøve denne fra Shisheido, da? spurte han.

- Er det en mascara? spurte jeg.

- Nei! En FOUNDATION! stavet han.

- Men jeg vil bare ha en MASCARA! Fra LANCÔME! stavet jeg tilbake.

- Det har vi dessverre ikke, vi fører ikke det merket, sa han.

Siden jeg er så godt oppdratt, smilte jeg og ønsket ham en god dag da jeg gikk, men bikkja pisset på stativet med hårruller rett utenfor døren.

Puteblogg

- Jeg drar for å hente en overraskelse jeg har kjøpt til deg, sa min mann. En time senere lå jeg på magen og stønnet.

- IKKE der! prøvde jeg å si med ansiktet ned i en pute med mer enn 50 grånyanser, men han sto bak meg og mente at jeg "bare hadde godt av det".

Det gjorde vondt. Vondt på en god måte. Jeg prøvde å ligge stille, men det var ikke mulig. Så begynte jeg å le. Det virket heller ikke. Jeg antok at jeg fornærmet ham og bet meg i leppen til det smakte blod. Bak meg var det et helvetes bråk. Noen jobbet hardt.

- Hvis du ikke stopper, skjærer jeg over ... kabelen din, skrek jeg etter å ha prøvd å holde på verdigheten mye lenger enn jeg hadde trodd at jeg skulle klare. Jeg innså at bruk av ordet "kabel" var upresist. "Ledning" hadde vært bedre.

- Ligg stille! kommanderte han.

Jeg lengtet tilbake til sånn vi hadde det før. Da var det tente lys og dempet musikk, jeg lå med hodet i fanget hans og ble massert forsiktig med kjærlige hender. Dette var jo bare ren smerte.

- Liker du gaven? ropte han bak meg for å overdøve levenet. Jeg klarte ikke svare. Om ikke ryggmusklene hadde plaget meg før, gjorde de det nå. I tillegg begynte jeg å bli kvalm.

Endelig var han tilfreds. Det var ikke jeg.

- Kjøpte du denne maskinen bare fordi du er lei av å massere meg på ordentlig? spurte jeg med tårer i øyekroken.

- Nei, selvsagt ikke, jeg har tenkt å massere deg mer! sa han og da kjente jeg at jeg nesten begynte å grine. Snakk om perfekt kjæreste.

Kompromissløs

Jeg har begynt å skrive for Forsvarets forum, og i septembernummeret kan hvem som helst lese om min PMS og min manns forsøk på å holde familien samlet, seg selv i live og meg ute av fengsel.

Noen tror at jeg dikter når jeg skriver, men det er feil. Med få unntak, som når jeg refererer mine samtaler med Gud, er alt sant. Samtalene mellom meg og Gud er naturligvis ren fantasi. Jeg er jo ikke gal. Bare veldig, veldig åpen. Inntil det pinlige. Vil noen si.

*

Innerst inne er vi alle små barn som vil ha ros. Den ypperste rosen er den som kommer fra våre foreldre. (Hvis du fnyser nå, synes jeg bare synd på deg.) Derfor sendte jeg en mail til min far (min mor har ikke mailadresse) og ba ham trykke på lenken jeg la ved og gå til side 98. Det kan du også gjøre hvis du trykker her.

Jeg vil forresten anbefale deg å lese det meste FØR side 98, for jeg tror du får mer ut av det, men min far kunne godt gå direkte til den siden jeg hadde fylt med innhold, mente jeg.

*

Her er svaret hans:

Kjære datter,
All honnør til tegneren for flotte streker og uttrykksfullt motiv. Er det en som kjenner deg godt? Kjenner du deg igjen når det gjelder personligheten som karikaturen utstråler? Historien har som vanlig i det du skriver poenger og er flott skrevet. Jeg skulle gjerne kommentert mange av de andre bloggene dine, men en far kan vel fort virke inhabil i en slik sammenheng.

Har akkurat hatt besøk av Tordis som nesten lagde skandale på Brotorvet. Hun truet nemlig med å stille seg på en benk og hyle hvis Moder’n ikke ville ta imot penger for en bunadsjustering. Moder’n syns det var greit, hun kunne bare hyle og det hele endte visst med et kompromiss.

Ha det bra og hils de andre. Skal hilse fra Moder’n

Fader’n

Her er mitt svar:

Kjære fader'n,
Jeg aner en viss ironi når du omtaler karikaturen. Synes du den passer min personlighet? Det virker nemlig som alle andre enn meg mener at det likner utrolig godt, og at det nærmest tok meg på kornet. Tegneren har bare møtt meg én gang, men man kan jo selvsagt ikke se bort fra at han er en innmari god menneskekjenner og at jeg fullstendig mangler selvinnsikt.

Det skylder jeg naturligvis på deg og moder'n ettersom dere hadde ansvaret for meg i mine mest lettpåvirkelige år.

Angående tante Tordis og hennes reaksjon på modern's manglende evne til å ta betalt for talentet sitt, må jeg bare si at det virker både befriende og logisk. Vi burde stått på benker og hylt ofte. Kompromisser er for pyser.

Hils moder'n.

Datter'n

Og her er den omtalte tegningen:

Tegning: Oddmund Mikkelsen

Selv om hele verden mener at det er en fotografisk likhet som ikke bare fanger mitt ytre, men også mitt indre, vil jeg protestere til min dødsdag. Men overarmene synes jeg tegneren fikk til ganske bra. Det skal han ha.

PS Det siste der om armene var ikke jug, det var ønsketenkning.

Hårløs og hudløs

"Beskriv deg selv!" oppfordret LinkedIn da jeg logget meg på for å se om jeg hadde fått noen kontakter der. Det hadde jeg ikke. Ikke engang Facebook kunne tilby meg flere nære, kjære eller perifert bekjente, og langt inni meg et sted var jeg litt skuffet.

Jammen godt de 800-og-noen vennene jeg har på Facebook er så innmari trivelige, man trenger jo strengt tatt ikke flere enn en 8-900 gode venner, så jeg burde vært fornøyd.

Men jeg var altså ikke det. Årsaken? Tja. Hvis du hadde hatt en familie som den jeg har, hadde kanskje heller ikke du alltid følt at du var på toppen av næringskjeden: Daglig må jeg tåle kommenterer om at jeg kan gå ut og kjøpe sjokoladen min selv eller strekke meg etter fjernkontrollen selv om den faktisk ligger like langt fra meg som fra de andre og ikke minst: Jeg må forsvare garderoben min.

Hver fordømte morgen sier min mann "Jøss, den har jeg ikke sett før! Er den ny?" og jeg må i gang å forklare at den ikke er ny (uansett hva det er, for jeg har fremdeles ikke shoppet siden onsdag 7. august klokken 18.00) og at jo, da, han har sett den før.

Uten unntak vil han vite når, og siden jeg ikke fører logg over antrekkene mine, kommer jeg til kort. Og der står jeg stivpyntet og ser ut som jeg er tatt på fersken i å juge. Det er ikke til å komme fra at sånt er en nokså dårlig start på morgenen.

*

For et par ettermiddager siden skulle jeg ut og lufte bikkja. Jeg tok på meg en kjole som jeg har brukt minst fem ganger i sommer. Jeg var svært godt forberedt. Jeg visste med sikkerhet at han hadde sett den før, og jeg hadde gravd frem en dato. Det var en dag vi først var på Maxbo, så på Montér, så på Farmandstredet og deretter på Meny. Vi hadde dekket det meste av Tønsberg, med andre ord. Sammen.

Jeg ventet.

"Den har jeg ikke sett før," sa han. "Jo, det har du," sa jeg, og dro med det samme datoen opp av ermet kjolen ikke har. Den er veldig sommerlig.

"Men du skal vel ikke gå UT i den der?" spurte han vantro. Det var 25 grader ute og selv om det var sent august, var det ikke en genser eller jakke så langt øyet kunne se. "Og hvorfor skulle jeg ikke det, liksom?" spurte jeg spydig i det han dro meg bort foran speilet. "Som du ser er den SVÆRT gjennomsiktig," sa han.

Og det hadde han rett i. Men alvorlig talt synes jeg han kunne sagt det for noen uker siden. For eksempel da vi var på Maxbo.

Eller Montér.

Eller Farmandstredet.

Eller Meny.

Eller aller helst før jeg gikk ut av porten.

*

Jeg la meg ned på sofaen i protest. Jeg slang bena opp på armlenet og ga uttrykk for at jeg var litt sur. Han mumlet noe om at jeg benyttet en hver anledning til å ligge og dra meg på sofaen og at han hadde luftet bikkja to ganger hver dag de siste fire årene.

"Jeg er ikke lat!" sa jeg. "Nei, selvsagt ikke," svarte han, og jeg hadde lyst til å påpeke at tonefallet hans ikke på noen måte svarte til ordenes egentlige betydning.

"Har du gnagsår?" spurte han og pekte på et plaster jeg hadde under foten. Det hadde jeg ikke. Plasteret dekket et kutt og jeg føler behov for å påpeke at det nokså nylig var påsatt.  Jeg er opptatt av hygiene.

"Ha, ha, ha! Du har hår under føttene!" gapskrattet han.

*

Det er svært vanskelig å unngå at det fester seg litt støv til noe som er festet med lim under foten din. Jeg bare nevner det. Og jeg har ikke hår under føttene. Ikke oppå heller for den saks skyld. Men jeg kom ikke til for å forklare det, for han lo så fælt.

"Men hår på ryggen, har du i det minste ikke," hikstet han. "Der slites det av fortere enn det klarer å gro!"

*

Er det rart at jeg trenger venner? Noen som liker meg? Eller som i det minste liker ett og annet innlegg på Facebook? Jeg synes ikke det er for mye forlangt.

På LinkedIn skal jeg skrive "Hårløs og hudløs". Sympativenner er også venner.

Vår båt er så liten og havet så stort

Det er seks dager til valget, og TV2 har i dag presentert KrFs kjernevelger. Jeg fikk en fysisk reaksjon, og den var ikke behagelig.

KrFs kjernevelger er kvinne, 60 + og bor i innlandet, kanskje særlig på Sørlandet. Det er antakelig gjennomgående gode mennesker som baker sitt eget brød, lager middag fra bunnen og leser høyt for barna sine. De banner nok ikke, og hvis de likevel gjør det sier de kanskje "heiane" eller "du milde kineser" uten at det med kineseren er rasistisk ment i noen som helst retning.

KrFs kjernevelgere er gode mennesker, men jeg (mitt elendige menneske) får krampe i tærne av å se på dem. Dette er mitt problem, ikke deres.

KrF står for mye fint. Det er ikke partiet for misantroper som meg. Men å se en eldre dame med flanellograf som snakker til barn om Nohas ark og synger "Når Han styrer båten, så går det så bra. På veien til himmelens land" gjør meg helt fortvilet. Akkurat det øyeblikksbildet får meg til å tenke på alt jeg misliker; indoktrinering, ensporethet, null rom for diskusjon og reaksjonære holdninger.

"Hva hadde skjedd hvis en av de barna som satt der hadde rukket opp hånden og spurt hva den eldre, pene damen mente om eggdonasjon? Om innvandring? Om homofiles rett til å adoptere barn?" tenkte jeg. Og i min misantropiske fordomsfullhet tenkte jeg at KrFs kjernevelger bestyrtet hadde holdt Bibelen foran seg og ytret ord som "vederstyggelighet" og "synd".

Men det er jo ikke sikkert. Kanskje hadde hun satt seg ned og sagt at livet er mangfoldig, at det viktigste er menneskeverd uansett hvilke farge man har på huden, at man skal tenke selv og at alt hun ville var å gi dem en del av historien slik at de var bedre i stand til å ta egne beslutninger i mangfoldet av inntrykk og intens påvirkning.

Det virket bare ikke sånn når hun sto der med flanellografen og sang om Han som styrer båten.

"Kunne hun ikke gjøre Gud litt tilgjengelig for dem, litt mer tilpasset 2013?" tenkte jeg som er helt sikker på at Gud har humor. At han er en raus og god kraft som bare vil vårt beste uansett hvor villfarne vi er. At han er trygg, at han er lyttende og at han sitter og ser på oss med tålmodighet til all galskapen vi utsetter hverandre for endelig går opp for oss.

Han har et evighetsperspektiv. Jeg mistenker at de fleste politikere har et fireårsperspektiv. Maks. I disse dager er det kanskje bare en uke.

Politiske partier som baserer seg på en religion eller en idé burde gå over fra å stille stortingslister til å bli en interesseorganisasjon. Er du overrasket over at Miljøpartiet de grønne både vil nekte kvinner og ta abort og legalisere cannabis? Og lage lokale valutaer i flere av Norges byer? Virkelig? Det er ikke jeg. Et parti som ikke ser lenger enn sin egen økologiske gulrot kan umulig ha overskudd til å lage seg et ideologisk grunnlag.

Men for all del. Det er folket som avgjør, heldigvis. For selv om demokratiet har sine sider, er det det beste av det vi hittil har prøvd oss på. Men vær så snill og husk på at demokratiet ikke er synonymt med den sterkestes rett. Flertallet har et ansvar - og det er å ivareta mindretallets interesser på best mulig måte. Det inkluderer eldre, snille damer som synger og liker grønn filt med sauer og Jesus-figurer på.

Betingelsesløs

Det er på høy tid å snakke litt om Nobelprisen. Du lurer kanskje på hvorfor? Vel. Jeg har ikke annet svar enn at du trenger det. Dessuten gjør jeg det. Og dette er min blogg.

Det blir voldsomt å ta for seg hele Nobelprisens historie, derfor har jeg valgt ut to prismottakere; Pavlov og Frisch.

Du tror kanskje Frisch har noe med meg å gjøre? Dessverre har han ikke det. Jeg er inngiftet i slekten, og Ragnar Frisch var min manns grandonkel, eller noe. Han er ikke spesielt stolt av sine aner: "Ragnar Frisch dro til India, innførte planøkonomi og vips, så var hele Indias økonomi rævkjørt," var den første versjonen jeg fikk høre.

De to andre gangene temaet har vært oppe, har "rævkjørt" blitt byttet ut med ord som passer målgruppen. "Ødelagt" ble brukt da mine foreldre spurte om det var noen familiær forbindelse mellom selveste R. Frisch og deres tilkommende svigersønn, og en gang vår sønn spurte, fikk han høre at Indias økonomi "aldri ble den samme etter".

Ragnar Frisch var professor i økonomi og fikk Nobelprisen i samme fag i 1969. Hurra og gratulerer.

*

Det andre eksemplet er Ivan Pavlov. Han var lege og fikk prisen i "medisin eller fysiologi", ganske nøyaktig i 1904.

Du har sikkert hørt om Pavlovs hunder. Hvis du ikke har det, må du følge med nå. Hvis du vet alt om bikkjene til Pavlov, kan du hoppe til avsnittet som begynner med "Hvis Pavlov hadde prøvd seg på meg".

*

Ivan Pavlov fant ut at hunder fikk vann i munnen når de skjønte at de skulle få mat. Da han forsto at hundene fattet sammenhengen mellom mat og lyden av en bjelle (fordi han pleide å ringe med en bjelle når han kom med maten) var Nobelprisen så og si i boks.

Hunden Whiskey. Alltid sulten.

Hundene hadde lagt en ny refleks til en naturlig refleks; de siklet ikke bare ved synet av en pølse, de siklet også ved lyden av en bjelle, og det kan jo hvem som helst forstå at ikke er medfødt.

Hvis Pavlov hadde prøvd seg på meg - altså i eksperimentsammenheng (han er litt for død og gammel for meg) - hadde han ikke fått en eneste medalje. I følge min kjære motbeviser jeg hele Pavlovs teori.

Klassisk betinging ligger ikke for meg. NB! Det gjør heller ikke små diamanter (på tide å nevne det, siden det går så fort mot jul).

*

Ta for eksempel lakris:

Jeg ELSKER lakris. Virkelig. Men hvis jeg spiser den sorte deiligheten, blir jeg så og si alltid sittende som en litt forvirret prøvedukke med stivt blikk og et spørrende ansiktsuttrykk mens jeg prøver å holde meg fast i stolen og ikke hyperventilere. Pulsen raser og blodtrykket stiger.

Dagen etter ser jeg ut som en gravid, litt gammel elefant, i alle fall i bena. Lakris binder vann.

Jeg skjønner sammenhengen, og jeg lider virkelig under bivirkningene, men jeg endrer ikke på en ting. Jeg synes jeg fortjener lakris, jeg vil ha det, jeg begjærer det (nå, ja) og jeg er villig til å nekte på at jeg noen gang har smakt lakris. Jeg ser selv at jeg likner Gollum.

Gollum med en fisk eller Birgitte med en lakris? Vanskelig å se selv for en kjenner.

Det eneste som er bedre enn lakris er is, kokosboller og karameller. Og marengs. Marengs er jo spiselige godværsskyer laget av smilende engler. Krem er også godt. Det er jo så og si smeltet is. Og hvis du topper det med hele med friske bær, kan du få hele lageret mitt av lakris og karameller.

En kake av marengs, krem og bær kalles Pavlova, men dessverre har det ikke noe med han med bikkjene å gjøre. For det hadde jo vært en skikkelig morsom tilfeldighet.

Gi meg en Pavlova og jeg gjør nesten hva som helst

Anna Pavlova var russisk, og det var også han med bikkjene, men utover at de også levde på samme tid, har jeg funnet noen sammenheng.

Hvis jeg hadde hatt litt bedre tid, skulle jeg kanskje greid det, men nå fikk jeg så lyst på godteri at jeg blir nødt til å stikke ned på Deli de Luca.

God apetitt til deg også.