Effektivitet er oppskrytt

Det kan like gjerne bare begynne å regne. Jeg har løpt inn og ut med sofaputer og hengekøyer i flere timer etter at jeg så på yr.no at himmelens sluser skulle åpnes.

Selvsagt stoler jeg ikke helt på værmeldingen, det hadde jo gjort meg usannsynlig tungnem ettersom jeg har hundrevis av erfaringer med vær som ikke stemmer med meldingene. Jeg sjekket derfor skyene med jevne mellomrom, og så at de var mørke og truende til hva som helst rett før solen tittet gjennom akkurat raskt nok til å blende meg og til å få meg til å tro på det gode i alle rundt meg.

Det er ingen grunn til å være naiv. Husk det. En utstrakt hånd trenger ikke være et godt tegn. Det kan også være begynnelsen på en ørefik eller forløperen til en finger i øyet ditt.

*

Til slutt gadd jeg ikke mer usikkerhet og gikk inn. Vind og/eller pollen hadde dessuten fått meg til å nyse på meg en mindre brokk, så det var greit å slippe å oppholde seg i naturen. Hvis man altså kan kalle grønn plen og et par potter med lavendel for natur.

I går regnet det valper og kattunger, og jeg brøytet meg vei gjennom folkemassene i Bogstadveien. Med paraply, selvsagt. Det var ikke flaks som gjorde at de jeg møtte fremdeles har synet i behold, for jeg har bodd i Bergen, og der blir man vant til å håndtere paraplyer blant storøyde mennesker (det mysser av turister i Bergen).

Det er imidlertid mange år siden jeg aldri forlot hjemmet uten beskyttelse mot minst tre værtyper, og det var antakelig derfor jeg tenkte at jeg burde finne opp noe som både beskyttet mot vått vær OG som gjorde det tryggere/enklere å ferdes blant folk. Etter fem minutters intens tankevirksomhet fant jeg ut at den oppfinnelsen allerede var gjort, og at den het regntøy.

*

Mens jeg gikk og grublet på beskyttelse mot naturens ulike måter å plage oss på, gikk min mann og tenkte på hvordan han best mulig kunne utnytte naturens våte side.

Han (og yngstemann) ønsker seg ny båt.

- Kanskje vi skal dra til litt når vi først er i gang? tenkte han høyt.

- Kjøpe enda større båt enn det du hadde planlagt?! spurte jeg van(n)tro.

Han svarte ikke, men det var jo heller ikke nødvendig.

- Jeg trodde den "tre-fot-syken" først slo inn etter at du hadde hatt båten en stund og ikke før du kjøper den? spurte jeg uten å vente svar.

*

Et knapt døgn etter, ble det ny båt til far (og yngstemann) og båtførerbevis til yngstemann.

Alt dette mens jeg vurderte skyer og beregnet sannsynligheten for regn.

Det er mulig jeg må revurdere mitt syn på hvem som er den mest effektive av oss. Hittil har jeg vært den ubestridte innehaver av pokalen for planlegging og gjennomføring.

Best å dobbeltsjekke. Hvis jeg klarer å bestemme meg for om jeg skal vaske vinduene innen ti minutter, beholder jeg pokalen.

Men - hvem trenger egentlig pokaler? Ikke jeg.

Heldige meg!

- Jeg sier jo pene ting til deg også, påsto min mann etter å ha lest en datert oppsummering av merkelige utsagn han har hatt om meg siste 12 måneder.

Han var nok ikke forberedt på det, nei, men etter at jeg i snart en mannsalder har blitt møtt med spørsmålet "når sa jeg det?" har jeg begynt å notere.

- Du sier masse pent, trøstet jeg.

- Da kunne jo du sagt noe pent om meg også i stedet for bare å fremheve de ... ikke så pene tingene!

Han mente at uansett hva jeg sa nå, var det for sent. Sånt burde komme naturlig og ofte, mente han.

Jeg bannet inni meg for at jeg ikke hadde ramset opp fordelene ved ham litt tidligere. Som for eksempel for en ukes tid siden. Før jeg leverte inn bursdagsgaveønskene.

For ordens skyld - og selvsagt for å hjelpe ham - hadde jeg satt opp en liste i alle prisklasser, bortsett fra den fra 1 til 9.000.

*

Jeg må ha vært full. Eller gal. Sannsynligvis gal, ettersom det er vanskelig å bli full på BonAqua med jordbær- og kiwismak. Nå jobbet hjernen imidlertid akkurat sånn den skulle:

Jeg sa "Du er kjekk, sexy, smart, klok, morsom og trygg. Du er min beste venn. Jeg elsker deg.".

- Jøss, sa han.

Og så tok det 30 lange sekunder før han sa "Aha! Du har bursdag om en time! Dumt at jeg allerede har kjøpt gave, da! Da hjalp jo ikke den smiskingen!".

Jeg forsikret om at jeg ikke smisket.

- Men i lys av det jeg akkurat sa ... burde du ha kjøpt noe annet? spurte jeg.

Det viste seg at han ikke burde det.

Årsrapport

Birgitte Frisch - heretter kalt objektet - er ett år eldre enn i fjor. I dag er det (altså objektet) 46 i morgen, hvis det fortsatt lever, er det 47. Uttrykket "julibarn" kan kanskje høres litt skjørt og vakkert ut, men når det kommer frem at objektet er et julibarn, vil de fleste fylle begrepet med andre assosiasjoner.

Som for eksempel rustne spiker, tørt høy og et godstog.

Objektet er særdeles lite objektifisert på den måten objektet gjerne skulle vært ... objektifisert. I klartekst betyr det at det i løpet av året som har gått kun har fått ett kompliment av den mannlige delen av befolkningen - hvis man ser bort fra subjektet objektet er gift med.

Komplimentet kom 16. juni klokken 12.36 på hjørnet Skovveien/Colbjørnsens gate, og det kom fra en fyr i brun skjorte, matchende shorts og cowboyhatt med korker dinglende fra bremmen. Objektet takket (likevel) overstrømmende da han sa "Very classy lady. I like.". Objektet valgte å se bort fra at han kunne vært beruset eller i det minste kraftig svimmel av de svingende korkene.


Interne forhold

Av kompliment gitt av subjektet (altså objektets mann) kommer "Du ser ut som en diger marshmallows" (tirsdag 29. juli) høyt på listen. Objektet liker marshmallows, men er usikker på om subjektet liker det. Objektet har valgt å se bort fra subjektets holdning til marshmallows, noe som er i tråd med objektets syn på stort sett alt annet subjektet måtte mene.

"Du er jo helt lam i trynet" (18. april), vil man kanskje tro at ikke har noe på en slik liste å gjøre, men revisor minner om at objektet snart er halvveis til hundre, så objektet kan ikke være kresen. En riktig god PR-rådgiver vil dessuten  få "lam" til å assosieres med et lite brekende vesen med myke krøller.

Note: Revisor skylder å gjøre oppmerksom på at objektet sterkt vil ha seg frabedt å bli omtalt som lam brukt verken som adjektiv eller substantiv.

Av andre oppbyggelige kommentarer fra subjektet nevnes:
11. april: Rumpa di ser rar ut.
18. mars: Du ser ut som en laks.
9. november: Du har det samme sure oppsynet nå som da du var baby.
24. oktober: Kjøp en større størrelse så du kan bruke det når du blir feit igjen.

24. oktober: Hadde du kjøpt den første jakken du prøvde, hadde du sett ut som en diger sau.

6. oktober: Du fremstår kanskje litt nevrotisk.

24. juli: Fint at du ikke har skjegg.

Følgende konversasjon, referatført 1. mai,  er for øvrig svært beskrivende for objektets hjemmesituasjon:

Objektet: Tusen takk for at du støvsugde!
Subjektet: Uææ! Der var du! Jeg så deg ikke, du gikk i ett med stolen.
Objektet: ??!!
Subjektet: Stolen er jo grå, ikke sant?
Objektet: ??!!!!
Subjektet: Og du har (kremt) på deg grå klær, ikke sant?
Objektet: Jakken min er lilla.

Følgende konversasjon, referatført 23. mars, er svært beskrivende for objektets jobbsituasjon:

Kollega: Har jeg sagt at du ser veldig pen ut i dag, Frisch?
Objektet: Nei, men det var hyggelig.
Kollega: Jeg sa ikke at du var pen, jeg spurte om jeg hadde sagt det.
Objektet: Nei, det har du ikke.
Kollega: Hva er grunnen til det, tror du?


Kommunikasjon, måloppnåelse og åpenhet

Revisor skylder å påpeke at fornærmelser både har blitt mottatt og gitt - selv om objektet har en tendens til å huske de som mottas og glemme de som gis. Etter en opptelling som varte i en og en halv uke, kom revisor til at fornærmelser gitt av objektet er 147 prosent høyere enn antallet fornærmelser som objektet mottok. Revisor vil med dette påpeke at slikt ikke hører noe sted hjemme og ber objektet ta seg sammen og ikke være så hårsår.

Note: Objektet ber revisor slutte å mobbe det grå håret hennes.

Objektet var kun et hjerteslag fra å bli morder (12. juni). En jævla idiotsnylter av en uskyldig og miljøbevisst elbil-eier sto i veien da objektet skulle parkere, og det sies at han fremdeles ikke har fått normal hjerterytme etter at objektet stakk det gråhårete hodet inn i bilen og skrek formidlet at han "hadde til helvete å fløtte den feite ræva si" burde flytte bilen sin.

Bruken av "forpulte vattnisse" og "faens knudrekuk" er redusert med 67 prosent fra i fjor. Det må anses som bra. Årets mest brukte skjellsord har vært "dust", men det viser bare objektets evne til - eller forsøk på - å tilpasse seg normale mennesker.

Da objektet skulle sette seg ned på toalettet og i siste liten fikk det for seg at det satt en edderkopp på toalettsetet, skrek det et spontant og ufiltrert "fuck-etti-faaaaaaen" mens den halvnakne kroppen falt på skrå bakover mot veggen. Objektet tar sterk avstand fra at skriket ble levert i fistel og at toalettet forskjøv seg to centimeter, men revisor finner ingen grunn til å holde en slik opplysning unna revisjon ettersom objektet allerede har brukt opp sine tre endringsmuligheter (se avsnittet over).

Slik revisor ser det, er objektets eneste måloppnåelse siste år en vektreduksjon. Objektets strategiske mål er nå 173 centimeter og 60 kilo, noe som tilsier en BMI på 20. Øvrige mål er unntatt offentleglova §§13, 15, 20, 21 og 22. Målet for året som kommer er å holde vekten ellers må objektet kjøpe ny garderobe, og det kan subjektet ha visse motforestillinger mot.

Objektet scorer høyt på åpenhet, men det anses ikke nødvendigvis som en fordel.

Helse, miljø og sikkerhet

I sin desperate søken etter evig ungdom - eller i det minste noen færre rynker - meldte objektet seg frivillig til et eksperiment utført av profesjonelle hudpleiere med spisse nåler og flere doser nervegift og ett eller annet som etter objektets utsagn skulle "piffe opp en sliten stakkar".

Objektet var ganske fornøyd med injeksjonene og mente resultatet ble pent så lenge det ikke smilte eller snakket, men omgivelsene tok det som ren underholdning. Kollegene kvekket som for å understreke at objektet så ut som en and, og objektets eldste sønn var bare minutter fra å slette objektet som venn på Facebook etter at følgende profilbilde ble lagt ut:

Objektet mente etter dette å kunne konstatere at verken mann eller barn hadde sans for humor.

Av andre forsøk på foryngelse har objektet gjennomført i alt tre kurer der det kun er tillatt å drikke juice og oppsøkt i alt tre plastikkirurger for å be om dyp narkose og skarpe skalpeller. Ingen av de tre har så langt vært villige til å gjøre noe som helst, og etter at objektets 95 år gamle mormor sa rett ut at  barnebarnet nok måtte være "helt idiot" lovet objektet ikke å la seg skjære i uten at initiativet var tatt av en med minimum seks års medisinsk utdannelse.

Objektet forurenser det ytre og indre miljø. Objektet har greid å skaffe seg et kort til buss, t-bane og trikk, men objektet har bare brukt det én gang (3. juli). Objektet vil ha minst mulig å gjøre med "et forretningsforetagende som ikke klarer å finne et forståelig ord for 'å validere' og som heller ikke kan garantere at illeluktende mennesker befinner seg i nærheten av oss som dusjer hver dag.".

Revisor har ikke funnet å dokumentere noe som tilsier at objektet anses som trygt. Punktet om sikkerhet er derfor ikke reviderbart.

Styrets beretning

Note: Styret ga opp å styre objektet for over ett år siden, og har derfor ingen ting å melde.

Revisors avsluttende beretning

Objektet har sprengt skalaen for shopping og har i skrivende stund minst tolv kjoler, en jakke, to gensere, tre bukser og seks bluser som fremdeles har prislappen hengende på. 

Det var ikke mulig å revidere resten av garderoben, da objektet nektet å svare på om det hadde brukt klærne som hang der mer enn én gang. Objektet ble tilnærmet hysterisk da det ble snakk om å revidere skogarderoben, derfor ble det ikke gjennomført. Revisor ser det imidlertid som et særdeles dårlig tegn at det i panikk ble handlet to par sko etter at revisjonen feilet (3. juli). Objektet mener oppriktig at Valentino og Jimmy Choo er "verdens mest trofaste venner akkurat nå".

Note: Revisor krever at det blir gjort før årsskiftet.

Note: Objektet ber revisor ta seg bak.

Revisor har bedt objektet oppsøke psykolog for å finne ut hva denne trangen til å shoppe dyre klær og sko kommer av. Revisor har beregnet effekten av et vellykket opphold hos en psykolog (der timeprisen er 1.500 kroner) til å være så høy at objektet uten problemer kunne finansiert tre pikeskoler i Afghanistan, gjenoppbygging av Skjeggestadbroen eller oppgradering av en hel avdeling på Aker sykehus.

I inneværende år fikk objektet ny bil. På revisors forespørsel skriver objektet at "Det kan være en Mercedes ML, og den er helt sikkert sort.".

Revisor anbefaler at følgende tiltak gjennomføres i løpet av objektets 48. år:

- Lage en treningsplan

- Kjøpe max én kjole i måneden

- Få et fadderbarn eller fire

- Ikke se sur ut

- Slutte å banne

Note: Objektet har allerede varslet at revisor høyst sannsynlig byttes ut.

Skattepliktig humør

- Jeg har det så bra! strålte min mormor (heretter kalt Mor) fra sykesengen.

Hun strålte mot meg, og ingen sykehusbakterie i verden kunne konkurrere med det smittende smilet hennes. Perlehvite tenner og strålende blå øyne omgitt av en haug av brune rynker.

Og et oksygenkateter i nesen. Hvis du graver lenge nok i Norges lover, tror jeg man finner ut at det egentlig er forbudt å være så uforskammet opplagt og blid når man ligger på isolat. I alle fall kvalifiserer det til forhøyet skatt, det er jeg temmelig sikker på.

- Du så slank du er! Jammen har du en fin kropp, sa gamla i sykesengen.

- Okei ... Takk ...

- Men du er ikke alene om det! Pleierne her sier at jeg har fin kropp også, lo hun. - Men de sier nok det bare for å muntre meg opp.

I så fall var det vellykket, for Mor fikk et latteranfall av å tenke på å bli dusjet med vann og komplimenter av pleiere som er mer enn 60 år yngre enn henne. De skulle sett garderoben hennes. Olaskjørt (riktig nok langt) og høye sko. Blant annet. Hun er en babe på 95.

Da jeg snakket med moren min i går, sa hun "HVIS Mor noen gang dør, er det av latterkrampe." og det tror jeg nok er riktig. Hvis det er sant at en god latter forlenger livet, kommer hun til å leve evig.

*

En sykepleier kom inn og spurte om hun ville ha mat.

- Nei, jeg tror ikke jeg orker mat, sa Mor.

Jeg minnet henne på at en del av suksessformelen er mat, og at hun kan takke næringsrik kost for mye.

- Ok, da. En halv skive, sa Mor.

Den unge sykepleieren spurte hva hun ville ha på skiven, og da begynte debatteringen. Mor debatterte med seg selv.

- Hm ... ikke syltetøy, for da kan jeg ikke drikke søt te ...

Jeg spurte om hun var redd for å legge på seg. Ny lattersalve.

- Jeg er jo ikke så glad i kjøtt, så skinke er ut ... Hm ...

- Ost spiste jeg i går ...

- Egg spiser jeg til frokost ...

Sykepleieren foreslo leverpostei, og det gikk gjennom sensuren etter en liten stund.

- Men bare en halv skive! Og ekte smør! ropte Mor etter henne.

*

Sykepleieren kom tilbake med en hel skive.

- Jeg sa da en halv? sa Mor og fikk spørsmålet til å høres ut som en irettesettelse.

- Du må virkelig komme deg ut herfra før du blir bortskjemt sa jeg og delte skiven under instruksjoner. ("Nei, ikke sånn, litt mer dit, jeg tar den minste delen.")

- Ta godt med smør på! sa hun.

- Ja, da!

- Også litt tomat.

Jeg delte tomaten i to og så med en gang at det var feil. Hun mente jeg kunne rette opp skaden ved å skjære den i små båter. Har du prøvd å skjære en godt moden cherrytomat i båter med en sløv smørkniv? Vel. Det har jeg. Det ser ikke pent ut og hører antakelig mer hjemme på kirurgisk avdeling enn på lungeavdelingen.

Men hun spiste, og det var hensikten.

*

- Hvordan var mamma som barn? spurte jeg og håpet på noen saftige historier jeg kunne bruke til min fordel.

- Hun var veldig stille og forsiktig, sa Mor, men tok selvkritikk og mente at grunnen kanskje var at hun selv ikke tålte rot og uro.

- En gang var vi på besøk hos noen i familien, og alle ungene løp rundt og bråkte. Da sa svigermor "Ser du hva ungen din trenger? Hun trenger å få løpe litt!", og det gjorde hun jo.

- Litt senere hadde jeg lånt bort ti kroner til svigermor, og en dag spurte jeg din mor om vi skulle sykle en tur og besøke henne. Jeg sa vel sikkert at "kanskje jeg får igjen de ti kronene også" eller noe sånt. Da vi kom frem til svigermor, sa hun "å, nå må jeg huske på å gi deg pengene!" og jeg sa "Pytt, det haster ikke." Også sto moren din ved siden av meg og sa "Ja, men Mor, du sa jo at vi skulle sykle til bestemor for å få igjen pengene dine.". Du kan tro jeg ble lang i maska! sa Mor, også lo hun så tårene trillet.

Da jeg forlot henne hadde hun snakket nesten sammenhengende i to timer, men hun så om mulig enda bedre ut. Hun bør selges på flaske. Alle har godt av å være sammen med henne.

Jeg så etter en benk for lett solbrente, men det hadde de ikke, så jeg gikk

Vara-kvinnens nederlag

Jammen er det fint her i Vestfold. Her vi er, på Ringshaug, har noen laget en kyststi, med blomster og busker - og et nokså jevnt underlag. Helt min greie, med andre ord.

Hvis du ser nøye etter, ser du en del ender som ligger og venter på bedre vær

Man må jo gå tur når noen har gjort seg så flid.

Naturlig blomstereng 1

Naturlig blomstereng 2

Tamme blomster

Tamme blomster og en busk

Dette er jeg ganske sikker på at er roser

Jeg ser for meg kommunestyret i Tønsberg der de sitter og debatterer for og imot bevilgninger til en sti versus penger til eldreomsorg, barnehager og reparasjon av byens tunneler.

Saksordføreren for Prosjekt Kyststi innleder med stor patos og sier at man ikke kan se alle disse viktige sakene opp mot hverandre. "Det perfekte må ikke bli det godes fiende," sier han.

Omtrent halvparten av representantene i kommunestyret tenker at han burde funnet en bedre klisje eller kanskje droppet den helt. Den andre halvparten skjønner ikke hva han snakker om. Alt de hører er "perfekt", "god" og "fiende", og en av representantene rekker opp hånden og sier at hun ikke synes det er noe vits i å trekke inn sikkerhetspolitikk her i det fredelige Tønsberg.

Det forvirrer saksordføreren som ble så oppslukt av sine egne ord at han ikke lenger husker hva han sa, og det blir en kort debatt om Tønsberg virkelig er så fredelig som man kan få inntrykk av hvis man ser byen fra et skjær på Verdens Ende. Debatten blir avsluttet ved at varaordføreren slår i bordet og sier at hvis de skal trekke inn storpolitikk og Tjøme, kommer de til å sitte der i hele natt.

"Hvis vi får til denne stien, vil det bety mye for både barnehagebarn, pensjonister og faktisk også for bilistene," sier saksordføreren.

"Bilistene???" sier flere av de andre høyt, og saksordføreren forklarer at han har foretatt en superenkel forskning ved å spørre et par kompiser, og det kunne hende at de ville ta en tur på kyststien i stedet for å kjøre seg en tur en søndagsettermiddag. Hvis det altså ble litt sving på kyststien.

"Samtlige ville gå tur og la bilen stå!" forteller han ivrig.

Nederst ved bordet spør en ung kvinne med bakgrunn fra matematisk institutt på Blindern om han virkelig mener at "et par kompiser" utgjør et godt nok statistisk underlag for en så viktig beslutning, men siden hun stiller som vara, er det ingen som gidder å høre på henne. "Vara er para" som en vittigper kom til å si i en julebordstale. Siden alle var temmelig brisne og vennlig innstilte, var det ingen som påpekte at han sannsynligvis mente "paria" og ikke "para".

Den unge matematikeren ga seg ikke. Hun spurte igjen om saksordføreren hadde tenkt på kostnadene ved å holde en slik sti ved like. "I sakspapirene kan jeg ikke se at du har noen beregninger som strekker seg frem i tid, og jeg er skeptisk til hvordan en slik forpliktelse vil påvirke neste års budsjett," sa hun.

På det tidspunktet hadde flere blitt ganske irriterte. Ikke bare fordi hun som vara brukte såpass mye taletid, men ingen av dem hadde lest sakspapirene, og det likte de ikke bli minnet på. "Hvem er hun der?" hvisket en eldre herre til sidemannen. "Vet ikke, men jeg er mot alt hun sier," svarte han.

Det viste seg at flere tenkte som ham, og kyststien ble vedtatt med et overveldende flertall. Faktisk var det bare to stemmer mot. Det var den unge vararepresentanten og saksordføreren selv.

Det siste var selvsagt et uhell. Saksordføreren stemte rett og slett feil, for han hadde blitt helt satt ut av at noen - og særlig en "ung vara-kvinne" som han kalte henne inni seg - var frekk nok til å påpeke mangler i underlaget hans.

*

Kyststien er pyntet med både ville og tamme blomster på denne tiden av året. Og med alle disse vekstene, er det sikkert bra at det kommer litt nedbør en gang i blant. At den kommer den ene gangen jeg frivillig tok på meg boblevest og ørepropper (jeg får vondt i ørene hvis det blåser over 2 m/s) for å gå tur, får jeg bare finne meg i.

"Ta bilde av meg. Jeg er gjennomvåt!" sa jeg.
"Ikke gjør deg til. Smil normalt!" sa han.

"Det er sånn jeg smiler!" sa jeg.
"Nei, det er det ikke," sa han.

"Jo!"
"Nei! Skjerp deg!"

"Bare se å få tatt det bildet! Jeg er kald!"

"Er du ferdig snart?" (med sammenbitte tenner)

"Det var det siste bildet, nå orker jeg ikke stå her mer!"
"Greit, men ikke legg ut de bildene du gjør grimaser på."

"Et bedremannsmenneske"

- Så alle søskenbarna dine het det samme som dere? spurte jeg Mor.
Hun lå i sykesengen, men kviknet litt til.

- Ja, det var Anne - hun var ti år eldre enn meg - også Astrid, Signe, Olav, Øystein, Knut, meg og John. Vi var åtte søsken.

Min oldemor hadde altså fått åtte barn på tolv år. Tøff dame.

- Men var ikke det litt upraktisk? Når noen sa "Jeg tar en tur til Anne" var det jo ingen som visste hvilken Anne det var? spurte jeg.

- Det gikk helt greit, for da sa vi "Astrid til Hans", hvis det var datteren til Hans vi mente, sa Mor og mente at det var en veldig praktisk ordning.

- Det var mye stusselig før, sa hun. - Folk hadde så lite.

- Jeg husker så godt 1927. Da var det storstreik på Hydro, også ble det lockout. Det varte lenge.

- Fikk dere problemer med økonomien, da? spurte jeg.

- Nei, nei. Vi led aldri noen nød. Da det ble lockout sa de voksne med alvorlige stemmer at det "kom pålegg". Og da skjønte ikke jeg noe, for vi hadde jo pålegg! Vi hadde til og med nøkkelost! Jeg visste jo ikke hva et pålegg var, smilte hun.

Da ble vi avbrutt av Mors favorittpleier som var en medisinstudent ved navn Eirik. Han informerte om at dagens lunsj var fiskesuppe, og spurte om hun ville ha.

Da blomstret min 95 år gamle mormor opp. Ikke på grunn av fiskesuppen, men på grunn av det mannlige nærværet. "Jaggu er det håp," tenkte jeg.

Fiskesuppen falt imidlertid ikke i smak. Den var for tykk og ble umiddelbart sendt ut. Hun vet hva hun vil. Og ikke minst hva hun ikke vil. "De må ikke tro at de kan servere meg hva som helst!". Vi snakker tross alt om hun som er bedre til å lage mat enn "hu derre tv-kokka, Espelid, eller hva hun heter".

*

- Men det var mange som slet da. Særlig de som ikke hadde fast jobb på Hydro, fortsatte hun og lot det være tydelig at hun ikke lot seg avbryte av en ussel tallerken suppe.

Jeg antok at det var en streikekasse som holdt dem over vannet, men da sa hun:

- Mamma var jo et bedremannsmenneske, vet du.

- Et hva? spurte jeg.

- Hun var et bedremannsmenneske. Faren hennes satt jo godt i det.

Et annet ord for overklasse, med andre ord.

- Samme året var det storflom på Rjukan.

- Så da var det mye som ble ødelagt? spurte jeg.

- Nei, jeg tror ikke det. Vi ungene synes det var litt gøy. Det var jo masse bekker og vanndammer å hoppe i. Dessuten var det ikke så mye bebyggelse den gang, men det var jo sikkert noen veier og broer som ble ødelagt.

- Dere bodde kanskje litt opp i lia?

- Nei, da bodde vi på Øverland. Det huset står der enda.

- Var det i eldhuset? spurte jeg og husket at min oldemor visstnok hadde sagt noe om å bo i eldhuset. På dødsleiet hadde hun sagt "Tenk at jeg som er datter av Ole Øverland måtte bo i eldhuset.". Etter et langt og godt ekteskap mellom det som måtte ha vært (Rjukans versjon av) sositetspiken Thorbjørg Øverland og rallaren Hans Skjelhaugen, kom det altså frem at min oldemor var en smule bitter over hvordan livet var blitt. Selv om hun giftet seg på tross av sin fars ønske. En rallar var ikke verdig hans datter.

- Nei, eldhuset var hos go'fa.

Go'fa. Min tippoldefar og Rjukans store mann på den tiden.

*

- Har du noen gule klær? spurte hun plutselig.

Jeg sa at jeg hadde en sommerkjole med noe gult på.

- Du kler gult, sa hun. - Den drakten var veldig fin til deg.

Jeg satt der med blå plasthansker og en pissegul smittefrakk. Hvis hun synes jeg er fin i pissegult, gidder jeg ikke protestere på det.

Livet er for kort. Rett og slett.

Ikke le

Hver gang - og det er heldigvis ikke så ofte - jeg hører noen snakke om Løkken i Danmark, blir jeg litt usikker. Jeg har dårlige minner derfra.

Vi ferierte der en påske da jeg var 12-13 år; altså midt i kengurualderen, der armene, bena og nesen var for store for resten av kroppen. Det var kaldt og nokså kjedelig, og det eneste som fristet, var å kjøpe snop på den lille butikken rett ved der vi bodde.

*

Hver gang jeg kom inn i butikken, knakk de som jobbet der sammen av latter.

Første gang trodde jeg de lo av noe som ikke hadde med meg å gjøre.
Andre gang trodde jeg de lo av at vi snakket norsk.
Tredje gang trodde jeg de lo av den jeg gikk sammen med, men da jeg for fjerde gang gikk inn i butikken med en annen, lo de da også.

Eliminasjonsmetoden tilsa at det var meg de lo av, og det ble bekreftet av senere superenkel forskning. Som for eksempel at jeg gikk inn dit alene og sendte andre inn alene (hysterisk latter og ingen latter).

Følelsen av å bli ledd av uten å vite grunnen, er jo ikke behagelig for noen, men som voksen, trodde jeg at jeg skulle greie å heve meg over den.

*

Men nei, da.

I dag planla jeg å gå hjemmefra og til Kamikaze nederst i Hegdehaugsveien. Det er ikke så langt, og jeg hadde flate sko. Ny kjole hadde jeg også. Jeg synes jeg var nokså fin.

Rett utenfor døren ble jeg beglodd av tre mennesker som ikke var i samme følge. Fem meter til, og en ung jente smilte av meg. Ikke til meg. Sånt merker man.

To unge gutter begynte å le da jeg passerte dem, og en mann i 60-årene gliste ubehagelig.

På det tidspunktet hadde jeg forstått at noe var galt, jeg skjønte bare ikke hva.

Jeg trengte trøst og gikk inn i et bakeri der jeg ba om en av hvert slag uten gluten. Det ble en diger pose trøst.

Trøsten og jeg gikk rett hjem.

*

En god stund etter denne merkelige opplevelsen, hadde jeg spist meg til mot og gikk til et speil for å finne feilen.

Og da skjønte jeg det. Jeg ser jo blind ut med de brillene, og folk lurte sikkert på hvor den hvite stokken min var!

Men det er stygt å le av folk med handikap. Det er faktisk ikke pent å le av noen uansett hvor rare vi ser ut.