Vi ferierte der en påske da jeg var 12-13 år; altså midt i kengurualderen, der armene, bena og nesen var for store for resten av kroppen. Det var kaldt og nokså kjedelig, og det eneste som fristet, var å kjøpe snop på den lille butikken rett ved der vi bodde.
*
Hver gang jeg kom inn i butikken, knakk de som jobbet der sammen av latter.
Første gang trodde jeg de lo av noe som ikke hadde med meg å gjøre.
Andre gang trodde jeg de lo av at vi snakket norsk.
Tredje gang trodde jeg de lo av den jeg gikk sammen med, men da jeg for fjerde gang gikk inn i butikken med en annen, lo de da også.
Eliminasjonsmetoden tilsa at det var meg de lo av, og det ble bekreftet av senere superenkel forskning. Som for eksempel at jeg gikk inn dit alene og sendte andre inn alene (hysterisk latter og ingen latter).
Følelsen av å bli ledd av uten å vite grunnen, er jo ikke behagelig for noen, men som voksen, trodde jeg at jeg skulle greie å heve meg over den.
*
Men nei, da.
I dag planla jeg å gå hjemmefra og til Kamikaze nederst i Hegdehaugsveien. Det er ikke så langt, og jeg hadde flate sko. Ny kjole hadde jeg også. Jeg synes jeg var nokså fin.
Rett utenfor døren ble jeg beglodd av tre mennesker som ikke var i samme følge. Fem meter til, og en ung jente smilte av meg. Ikke til meg. Sånt merker man.
To unge gutter begynte å le da jeg passerte dem, og en mann i 60-årene gliste ubehagelig.
På det tidspunktet hadde jeg forstått at noe var galt, jeg skjønte bare ikke hva.
Jeg trengte trøst og gikk inn i et bakeri der jeg ba om en av hvert slag uten gluten. Det ble en diger pose trøst.
Trøsten og jeg gikk rett hjem.
*
En god stund etter denne merkelige opplevelsen, hadde jeg spist meg til mot og gikk til et speil for å finne feilen.
Og da skjønte jeg det. Jeg ser jo blind ut med de brillene, og folk lurte sikkert på hvor den hvite stokken min var!
Men det er stygt å le av folk med handikap. Det er faktisk ikke pent å le av noen uansett hvor rare vi ser ut.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar