Rått og elegant

De som kjenner meg og de som har sett meg sikle foran et gullsmedvindu, vet at jeg er i overkant glad i diamanter. Det ikke så mange vet, er at jeg også er ganske morbid.

Artikler om rare, helst dødelige sykdommer, utvekster og mystiske virus fascinerer meg, og jeg glemmer aldri noe av det jeg har sett liggende på formalin.

De gangene jeg har operert bort innvoller og ymse annet, har jeg alltid spurt om å få restene med meg hjem, men det har aldri lykkes. Enten er det kastet, "for ødelagt" eller så ser de jeg spør bare rart på meg. Jeg forstår at en sprukken blindtarm ikke bør stilles ut i stuen, men det hadde jo vært gøy å se den, ikke sant? Nei?

*

Jeg har dessuten sett meg selv innvendig via et lite kamera og en laaaang slange, og selv om det var interessant der og da, er jeg ikke den som oftest går rundt og sier at det er det innvendige som teller. Jeg er klart mye penere på utsiden, uten at det sier så mye om hvor pen jeg er.

Hittil har jeg ikke brukket noe, men det kan jo endre seg fort når det blir litt kaldere og hælene fremdeles er høye. Jeg har derfor ikke sett skjelettet mitt, men jeg regner med at det blir mer og mer porøst, for det skjer gjerne med gamle damer som meg. Selv om benskjørhet ikke er noe man skal spøke med, er det en trøst i at skjelettet mitt er på vei til å se ut som en veldig stor og lang Stratos.

*

Min mann er flink til å gi meg gaver, og opp gjennom årene har jeg fått mange diamanter - både bitte små og nokså store. Men selv etter at jeg ga ham to tettskrevne notater fra David Andersen med produktnummer og nøyaktig beskrivelse av diverse smykker fra Ole Lynggaard, har har han stadig spurt hva jeg ønsker meg til jul.

I dag dro vi derfor til Galleri Riis. Meningen var å se på et bestemt bilde, men jeg fant den ultimate gaven til meg: Et ekte lårben som hvilte på tre helt greie diamanter. Det diamant-hvilende lårbenet er en del av den svenske samtidskunstneren Dan Wolgers verk "Dagen er så kort men natten er så lang".

Er det ikke helt utrolig kult? Bare tanken på hvem lårbenet tilhørte og hvordan denne personen levde, er nok til å holde meg i ånde døgnet rundt.

*

Hele ideen tiltaler meg.

Lårbenet er det mest solide benet i kroppen, og diamanter varer evig. Mennesket (her symbolisert ved lårbenet) hviler - eller står i kontakt med bakken - på noe av det mest slitesterke og vakre naturen kan by på.

Dessuten ser man nesten ikke diamantene. Men man vet godt at de er der. De er jo fundamentet.

*

Råhet og eleganse.

Hvis du lever et liv som kan oppsummeres med de to ordene på gravstenen din, har du klart det, tenker jeg.

"Hun var rå og elegant. Nå hviler hun her."

Matriarken

Jeg har brukt en av fridagene jeg må ta ut før jul på å besøke min mormor (aka Mor) i Sandefjord. Hun blir 96 år i februar, og er muligens laget av flint. Hun er beinhard.

Da jeg kom, kommenterte jeg antrekket hennes. Hun sto der i en mørkeblå, smal bukse, en matchende, sporty vest og en lys, høyhalset genser i myk ull.

- Jøss, så stilig du er da, sa jeg og skulle ønske at jeg hadde sminket meg.

Det er tøft å være 47 år og begynne å føle på at man ikke lenger er så fresh som da man var 25. Det er ekstra tøft når man føler seg sliten sammenliknet med en som blir 100 om fire år.

*

Hun ville absolutt ikke være med på at hun verken var pen i tøyet eller at hun så uforskammet frisk ut. Jeg bøyde meg ned for å ta av meg skoene og kjente ryggen protestere på halvannen times bilkjøring.

- Kan jeg by deg på noe? spurte den perfekte vertinne og dyttet meg mot stuen.

Det er godt mulig hun synes jeg var litt treg. Jeg svarte at jeg ikke trengte verken vått eller tørt, i frykt for at hun skulle slite seg ut.

*

Vi hadde en lang prat om verdenssituasjonen, familien og helsevesenet. Hun opplyste meg om det siste innen lokalpolitikken og unnskyldte seg for at hun ikke var helt oppdatert, for dagens avis lå fremdeles uåpnet ved siden av henne sammen med iPaden.

- Er du på nett? spurte jeg, men det var hun ikke, for padda var tom for strøm. Jeg tilbød meg å finne ladekabelen som visstnok skulle befinne seg på kjøkkenet, men der lå bare PC-kabelen.

Hun fikk seg PC da TV Norge gikk over til kun å sende favorittserien hennes på nett.

- Nei, nå husker jeg det! Den ligger på soverommet! ropte hun og spratt opp av stolen.

Jeg mistenker at hun lot meg hjelpe seg med å lade opp iPaden bare sånn at jeg skulle føle at jeg bidro.

*

Min tante kom innom da hun var ferdig på jobben.

- Har du fått deg noe middag? spurte hun omsorgsfullt.

Mor sa at hun skulle varme opp en ribbebit litt senere.

- Husk å slå av platen når du er ferdig, formante min tante.

- Ja, da! svarte min mormor litt irritert.

- Jeg har stekt ribbe siden før du ble født, mumlet hun og ba min tante slutte å koble fra diverse elektriske duppeditter.

- Det er så irriterende! Jeg må åle og krype de underligste steder for å få på strømmen igjen! Da velsigner jeg deg i høye toner, kan du tro! sa hun.

Dama kan banne også. Er de rart hun er forbildet mitt?

- Kom og sett deg her. I denne stolen er det plass til to små rumper, sa Mor.
Mulig det, men det var bare plass til en halv Birgitte-rumpe.

På det neste bildet fikk hun ha stolen for seg selv.

Juletraumet

En venninne sendte meg et horoskop der det sto at jeg kom til å møte utfordringer og motstand, men heldigvis kom det til å gå over og jeg ville begynne å glede meg til jul i løpet av helgen.

I think not.

For min del hadde det vært helt fint hvis vi nøyde oss med å feire julen sånn omtrent hvert femte eller tiende år. Jula kommer for ofte, i alle fall på denne kjerringa.

*

Jeg liker å få gaver, men jeg ser ingen grunn til at folk rundt meg skal begrense seg til å kjøpe gaver (til meg) på bestemte tidspunkt i året. Hvis jeg for eksempel får en middels stor diamant på en torsdag i mars, blir jeg jo mye mer overrasket enn hvis jeg allerede har sett den lille pakken under treet den 24. desember.

Nå har vi vel ikke hatt juletre siden 2010, for jeg er motstander av å drepe et uskyldig tre bare for å dra det inn i stua og ydmyke det med hjemmelagede remser av glanspapir, men du skjønner sikkert poenget likevel.

*

Jeg er en jævel på å lage flettede kurver og til å steke en perfekt ribbe, så det er ikke dannelsen som mangler, men jeg har enda ikke møtt en julekurv som har imponert meg, og ribbe gir meg senskader. Eller fordøyelsesbesvær, som de fleste ville sagt.

Dessuten har jeg et anstrengt forhold til nisser.

*

Nisser er fryktelig påtrengende. Jeg liker ikke påtrengende folk, og helt siden tidlig barndom har jeg visst at det er folk bak nissemasken.

Dessuten har jeg aldri forstått at foreldre maser om at man ikke skal ta imot noe fra fremmede i 364 dager i året og dytter ungene sine mot en innsmigrende, tvilsom fyr med maske på selveste julekvelden.

"Kom til nissen, jenta mi"
(Bildet er lånt av Festmagasinet Standard.
Hvis du mot formodning skulle kjøpe en sånn, må du ut med 279 kroner.
Du får minst fire Helnøtt for den prisen. Eksemplet er tilfeldig valgt.)

Nei. Julen er oppskrytt. Dessuten har jeg aldri skjønt poenget med å være så gjerrig med seg selv; Hvis du synes at julen er så inderlig koselig, så kall sammen slekta, server feit mat på det fineste serviser og kjøp gaver ingen har bruk for hver eneste uke, da vel!

Eller er du en av dem som mener at mystikken forsvinner hvis tilgangen er større enn etterspørselen?

Det er greit for meg, altså. Ikke misforstå. Poenget mitt er at folk skal få gjøre som de vil.

Særlig oppfordrer jeg min kjære folk som vil gi meg det jeg har skrevet opp på ønskelisten min til å kjøpe hva han de vil. Gjerne hele året.

Uansett hva du gjør, ønsker jeg deg en riktig god desember. Husk at hvis du i vanvare skulle dra til en innpåsliten gubbe med hvitt skjegg, kan du påberope deg juletraume. Jeg er sikker på at det er formildende. Jeg håper i alle fall det.

***

PS Stein Jacob, på den ene ønskelisten min står det en stjerne ved det ene gaveforslaget. Det betyr at jeg liker det veldig godt. På den andre listen vil jeg gjerne ha alt.
#OleLynggaard

Fridag nummer 5: Renselse

Fredag morgen våknet jeg og hadde lyst til å gjøre rent. Jeg vet ikke om det har skjedd før, faktisk - at jeg har hatt lyst til å gjøre rent, altså. (Jeg har naturligvis våknet før.)

Etter fire dager med fri, var jeg altså desperat etter å jobbe at jeg frivillig og uten opphold begynte å rydde, tørke støv, støvsuge, vaske og skrubbe.

At jeg gjorde rent var ikke oppsiktsvekkende - det har jeg gjort før. Det oppsiktsvekkende var at jeg likte det. Ikke bare likte jeg det, men jeg koste meg! La meg understreke at det ikke var selve skrubbingen jeg likte (selv om jeg også så kaloritelleren på klokken min gå bananas). Jeg nøt å bekjempe inntrengerne i hjemmet mitt. Støv og drit er ikke invitert, ergo er de like uvelkomne som en gjeng møkkete tjuver.

*

Jeg støvsugde den lille sprekken mellom gulvlistene og veggen, jeg pirket av beslaget rundt lysbryterne og vasket alle de løse delene og jeg lå langflat med lommelykt for å sjekke at jeg hadde fått med meg hvert lille støvkorn.

Jeg vasket hver eneste baderomsflis til de skinte, og panelovnene fikk seg en omgang med Jif og håndklepapir. Nå kan jeg speile meg i hver eneste blanke overflate, og det er jo en bonus i seg selv for en som meg.

Et tips: Hvis du bruker baderomssprayen Cillit Bang, så hold kjeft. Jeg kom til å åpne munnen (jeg kan ha sunget, unnskyld til Universets balanse) og da stakk det på tungen. Dampen fra Cillit Bang er ikke sunn.

*

Mens jeg holdt på, var jeg inspirert og konsentrert, og da alt var rent både så jeg ut og oppførte meg som en av vaskeklutene jeg hadde brukt: Jeg var utslitt og og lå i en haug. (Vaskeklutene lå i vaskemaskinen, jeg lå i en stol.)

Resten av ettermiddagen, kvelden og den påfølgende morgenen ble tilbragt i migrenehelvetet, og da jeg kom til meg selv og så ut i stuen der solen tittet inn, skimtet jeg så vidt den andre enden av rommet gjennom en sky av støv.

*

Hvor faen kommer driten fra? Og hvorfor må solen være så inderlig avslørende? Kan den ikke finne på noe annet? Spre varme og lys, for eksempel? Dustesol.

- Dette kan ikke fortsette, tenkte jeg og grøsset ved tanken på støvkorn som eglet seg ned under tunge møbler, oppå bilder og mellom teppetråder.

*

Hushjelp er utelukket etter å ha betalt mellom seks og syv tusen kroner hver måned til CityMaid i flere år. Det var før vi fikk hund, og nå kan vi ikke ha fremmede som bruker støvsuger her. Bikkja er allerede traumatisert av at noen han kjenner drar rundt på et livsfarlig, brølende dyr.

Dessuten vasket CityMaids rengjøringskonsulenter RUNDT møblene. Ikke under. De ryddet ikke (det ville jeg heller ikke at de skulle gjort, for det er bare meg i hele verden som vet hvordan det skal gjøres her) og de løftet ikke opp en eneste lysestake når de skulle tørke støv. Sånt holder ikke.

En selvgående støvsuger som gjør jobben mens vi er på kontoret er uaktuell av samme årsak (bikkja ville blitt gal). Det ville blitt en daglig kamp mellom natur (bikkja) og vitenskap (støvsugeren), og uansett hadde det blitt dyrt og rotete. Kontraproduktivt, altså.

*

Siden jeg åpenbart er så skjør at en utvidet rundvask tar knekken på meg, kan jeg heller ikke drive med dette på heltid. Det er for tøft. Til daglig jobber jeg med krig og fred og sånt - det er min greie, og det fremstår mye enklere enn å holde det støvfritt.

*

Jeg har vurdert ulike metoder for en støvfri verden, og forkastet dem alle. Et støvfritt hjem burde imidlertid være innen rekkevidde, så jeg planla å

1) kaste ut alle tekstiler (bortsett fra klær som ikke avgir støv - skinn eller silke, med andre ord)
2) barbere bikkja
3) utlevere drakter sydd av Swiffer-kluter til alle som kommer inn
4) be familie og besøkende ligge på gulvet og rulle seg fra sted til sted for å samle opp eventuelt støv som likevel har sneket seg inn (siden sofa og stoler er kastet ut, har de ikke noe å sitte på uansett)
5) skifte briller (støv man ikke ser, finnes ikke)
6) dekke til samtlige vinduer slik at solen ikke avslører dårlig vindusvask og flater som kan ha fingermerker

Jeg må også kvitte meg med håndklepapir, for papirstøvet borte ved håndklepapirholderen kunne måles i kilo! Håndklepapir kan erstattes med mikrofiberkluter, men jeg er litt mer usikker på hva vi skal bruke i stedet for toalettpapir.

*

- Hva har du gjort på den siste fridagen din? spurte en venninne.

Jeg kastet meg inn i en detaljert forklaring om hvordan støv kan trenge ned i de minste og mest konspiratoriske sprekker.

- For ikke å snakke om under kjøleskapet og fryseren! sa jeg med følelsen av brekning i halsen.

- Du begynner på jobb igjen på mandag, eller? spurte hun.

Jeg bekreftet det.

Hun sa at hun trodde det ville være en lettelse for alle.

Jepp, blomsten er også vasket

Fridag nummer 4: Hud og kake

Om ikke lediggang er roten til alt ondt, er det i alle fall ikke særlig sunt. Ikke for kroppen, og ikke for sjelen.

Stølheten etter gårsdagens trasking i London kjentes godt da jeg sto opp (i 10-tiden) i dag, og det eneste man kan gjøre med stølhet, er å fortsette å bevege seg. Har jeg hørt.

Jeg tok sikte på Frogner.

Men før det, så jeg meg selv i speilet. Her er samtalen jeg hadde med meg selv (og før du sier noe, vil jeg minne deg på at folk som snakker med seg selv er smartere enn andre, så sett i gang).

- Heldig at det øyevippehåret som ligger under øyet ikke har havnet innpå øyet!
(Pirker bort i det med en negl.)
- Det ... er ... ikke ... et hår. DET ER EN RYNKE!
- Faen! Den er ny.
(Myser inn i speilet igjen.)
- Men ... den flyttet seg da jeg tok på den!? Da kan det jo ikke være en rynke.
(Pirker bort i den med neglen igjen.)
- Den flyttet seg tilbake, og det er en rynke.
- Dobbeltfaen.

*

Jeg har med andre ord fått rynker jeg kan legge på forskjellige steder i ansiktet! Huden min er så slapp av jeg snart kan ommøblere hele trynet!

Hvis jeg må omskolere meg, kan jeg bli modell for kunstnere i sjangeren surrealist-kubisme (en slags blanding mellom Pablo Picasso og Salvador Dali). Lurer på om den sjangeren i det hele tatt finnes?

*

Jeg samlet sammen ansiktshuden og gikk ut. Jeg gikk helt til jeg var så kald at huden hadde stivnet, men kulden gikk også ut over ørene, og siden de er ganske store, blir de veldig kalde.

Valget sto altså mellom fortsatt ha et stivt tryne (bli ute) og å unngå øreverk (gå inn).

Her er diskusjonen jeg hadde med meg selv.

- Du må gå inn en eller annen gang.
- Nei, det må jeg ikke.
- Ok, men hvis du blir ute i månedsvis blir det varmere i lufta og da faller ansiktshuden din ned uansett hva du gjør.
- Jeg kan bruke tape. Eller stiftemaskin.
- Det vil se rart ut.
- Kan jeg få kake?
- Selvsagt kan du det. Du kan alltid få kake.

*

Siden jeg vant diskusjonen ble det ikke bare kake, men også kakao med krem.

Og så satt jeg der da. Med trynet fullt av flyttbare rynker og krem på overleppa. Det var helt fint!

Det er ikke så gæli å bli gammel så lenge det finnes kremfløte. Det er ikke så gæli å ha fri heller.

Fridag nummer 3: En gratulasjon fra London

Kjære mamma og pappa,

Gratulerer med å ha vært gift i 48 år! Så vidt jeg har sett, har det vært 48 nokså lykkelige år, kanskje med unntak av en liten dipp da du, pappa, kom hjem fra jobbreise og fant ut at mamma hadde solgt skrivebordet ditt.

Stemningen var heller ikke helt på topp da dressene du hadde fått sydd i Singapore plutselig forsvant etter at din kone hadde kritisert både dem og syersken for å være elendige. Det var visst noe med en søm som hun "kunne gjort bedre i søvne" men jeg reagerte mest på fargene. Burgunder og lyseblå, var de ikke? (De brant godt - det kan tyde på at de ikke var av silke, men jaggu var de blanke.)

Dere er forbilder både for meg og broder'n, og selv om vi kaller dere "gamlingene" oss i mellom, er det ikke vondt ment. Vi er veldig glade i dere.

Jeg minner igjen om at regnestykket ikke går helt opp, all den tid jeg er født i juli og er 47 år, men etter hva jeg kan se på brudebildet deres, var ikke kulen på magen din særlig stor, mamma.

Både jeg og broder'n lurte i mange år på hvorfor du ikke har briller på brudebildet, pappa, men etter at vi spurte og fikk til svar at "jeg hadde vel sett nok, antar jeg", har vi ikke tenkt noe mer på det.

Dere har alltid svart oss når vi har spurt om noe og stort sett alltid sagt ja hvis vi har bedt om noe. Med unntak av den gangen jeg måtte velge mellom en skoletur til London og ett eller annet som jeg ikke husker, men som måtte vært fint, for jeg dro ikke til London.

Jeg har tatt igjen for det, og hilser fra London i dag.

Hotellfrokost. Jeg spiste det meste av hele bufféten. 

Nå skal jeg ut å shoppe. Og det kan hende det blir opptil flere par sko. Min sko-lidenskap (litt tvangsmessig, det skal sies) er deres skyld/fortjeneste. Husker dere da jeg ønsket meg Isba-sko og fikk en kopi? Sånt setter dype og dyre spor.

Gratulerer med dagen!

Hilsen deres favorittdatter

Hadde det vært så jæ*** vanskelig å gitt meg disse, da? Jeg kunne kjøpt et hus for det jeg har brukt på sko til nå! Men jeg lærte sikkert noe. Usikker på hva.

Fridag nummer 2: Gardermoen

I går virret jeg rundt som en liten bie på en nyklippet fotballbane: Ingen jobb så langt øyet kunne se. Allerede klokken 11 hadde jeg konkludert med at det å ha fri var oppskrytt.

Om ikke annet beviste gårsdagen at jeg ikke må være så rask til å konkludere, for klokken åtte om kvelden hadde jeg booket meg et hotellrom i London og rett etter satt jeg med et referansenummer til et fly som går om en liten time.

To nye egenskaper til listen min, med andre ord.

På den negative siden: Tar for raske avgjørelser.
På den positive siden: Tar raske avgjørelser.

*

Det er viktig å holde oversikt over egenskapene sine, for når som helst kan man bli nødt til å snakke seg selv opp, og da er det tillitsvekkende hvis man også viser at man er bevisst sine minussider.

En annen minusside, er at jeg ikke kan fylle drivstoff på min egen bil.

Det vil si, jeg kan hvis jeg må, men det skjer alltid ett eller annet kødd, så jeg har lang erfaring i å overlate det til min kjære.

I går fylte jeg drivstoff på min egen bil for første gang, og jeg fikk den for snart et år siden. Resultatet ble et par ødelagte hansker, og en nesten-arrestasjon, men det siste skjedde ikke før i dag.

Pumpen jeg holdt i ble glattere og glattere, og da jeg var 700 kroner fattigere (men bilen var i det minste 700 kroner mer verdt) var jeg våt av diesel på begge hender. (Ja, for jeg måtte bruke to hender til å holde med, tenk. Ikke le. Jeg mistenker at jeg har en genfeil som gjør det umulig å bygge armmuskler.)

Det stinket diesel, men jeg har råd for det meste og håndsprit i vesken. Selv tre liter håndsprit hadde imidlertid ikke fjernet lukten, og for at jeg ikke skulle kaste opp i bilen, tok jeg på meg hanskene.

Jeg tok dem ikke på meg igjen før en times tid før jeg skulle gjennom sikkerhetskontrollen.

*

I sikkerhetskontrollen er det noe som heter "tilfeldig kontroll". Hvor tilfeldig det er, vet jeg ikke, for tilfeldigvis blir jeg alltid plukket ut. Heldigvis er det ikke lenger noen som tar på deg for å kjenne etter om du oppbevarer noe du ikke skulle oppbevart på kroppen - jeg er så innmari kilen, nemlig, og det er teit å fnise når en Securitas-vakt klapper deg nedover kroppen.

Utviklingen er rivende også på sikkerhetsområdet (og kanskje spesielt der) og nå stryker de bare en papirlapp over hendene dine for å finne ut om du er en fare for deg selv og andre.

*

Selvsagt pep det også muntert da jeg gikk gjennom metallscanneren denne gangen. "Fuck! Det var den London-turen!" tenkte jeg før jeg kom på at det ikke var det verste som kunne skje.

"Kan du holde frem hendene?" spurte damen i uniform.
"Slår den ut på diesel, for du skjønner jeg ..." sa jeg i det hun avbrøt og ba meg følge hennes enkle instruks en gang til.

Jeg skalv, og kunne muligens bare av den grunn bli deportert, men jeg gjorde som hun sa. Jeg gjør stort sett som jeg får beskjed om (ikke hør på han som sier noe annet).

Dagens andre lærdom er at diesel påført gjennom infiserte hansker ikke er nok til å bli nektet adgang til å dra på tur. Så nå vet du også det, men hold deg unna dieselsøl for sikkerhets skyld. Hanskene finner snart sin siste hvile i en søppeldunk, og jeg har minst én ting på shoppinglisten.