Fotomodell for en dag

Ryktene om at jeg har vært i en alvorlig trafikkulykke er betydelig overdrevet. Ikke er jeg banket opp heller. Det bare ser sånn ut. Og julen er heldigvis en tid der man er sammen med mennesker som elsker for den en er. Som elsker en for den man er på innsiden.

I går ble jeg full av julestemning. I ca en times tid. Den timen brukte jeg på å trekke yngstemann rundt på Majorstua for å dytte på ham nye klær og alt han ellers måtte ønske, og i tillegg synes jeg det var en god ide å gå innom Oslo Hudpleieklinikk for å booke en time til ny forsyning av Restylane på nyåret en gang.

Det er nemlig utrolig hvor fort disse timene forsvinner. Og som en konklusjon av dette faktum; det er MANGE som stikker sprøyter i ansiktet i håp om å se litt friskere, smartere og yngre ut. Mange oppnår det også. Ikke la deg lure; gode gener er mye mer sjeldene enn gode kosmetologer og spesialutdannede sykepleiere.

Tilbake til julestemningen min; Når jeg har julestemning ... unnskyld; da jeg hadde julestemning følte jeg meg snill, pen, god og raus. Det var derfor uten tanke på konsekvensene at jeg svarte ja med et smil da damen hos Oslo Hudpleieklinikk spurte om jeg kunne tenke meg å snakke med en journalist som skulle komme dit om en knapp time. Jeg er jo tross alt en fornøyd kunde og en av de mest åpne personene som får gå fritt rundt uten å medisineres.


Tiden fra jeg sa «Ja, selvsagt kan jeg det» til jeg ble klint inn med bedøvende krem rundt munnen ble brukt til frenetisk shopping. En av mine teorier er at man aldri skal la en god grunn til shopping gå fra seg, og jeg kunne jo ikke bli fotografert i en genser jeg normalt bare bruker på hytta når rullgardinene er nede - og når jeg har influensa.

Heldigvis hadde Gunnar Øye-butikken en hel masse jeg kunne bruke, men blusen fra Boss som jeg til slutt valgte, trengte et skjerf. Et skjerf som skulle vise seg å koste 900 kroner mer enn blusen og som loet så inn i helvete at den hvite blusen ble hvit og blå.

Jeg stilte altså til intervju med en søt, ung VG-journalist i tøy som var splitter nytt og hår som ikke hadde vært vasket på ... la oss si et par dager. Mulig jeg burde brukt den timen annerledes.

Damene ved Oslo Hudpleieklinikk er utrolig flinke. Og profesjonelle. Og når jeg tenker tilbake, så kan jeg vel erindre at jeg ikke skulle snakke så mye, men egentlig bare ligge stille på en benk mens de demonstrerte sånn TEORETISK (tenkte jeg), men siden jeg jo er profesjonell i faget (faget med journalister og budskap og sånn), hadde jeg selvsagt planlagt hva jeg skulle si.

Men det er innmari vanskelig å dra en budskapsplattform når ansiktet er fullt av bedøvelseskrem! Nesten umulig, faktisk. Og selv om jeg synes jeg snakket i klartekst, merket jeg at jeg ikke ble tatt helt alvorlig når jeg tross alt så ut som jeg hadde dæljet ansiktet ned i en kremkake.

Fra før har jeg sprøytet Restylane inn i leppene. Uten å si noe til min kjære, for jeg kjenner ham godt nok til å vite at han er svært negativ til slikt, men så er det jo heller ingen som forventer at han skal legge seg under en sprøytespiss.

Leppene ble etterhvert veldig fine - akkurat slik de var da jeg var ca 30. Ok kanskje 25. Men de som spiste middag hos oss dagen etter at jeg hadde blitt innsprøytet, ler nok enda. Jeg så ut som en krysning mellom Linni Meister og en brunstig ørret. Og det var litt plundrete å drikke Farrisen min.

Ti dager etter leppene var behandlet, spurtet jeg tilbake og ba om å få bittelitt under øynene. Alle vet jo at øynene synker inn i skallen i rekordfart etter man fyller 40, og siden jeg først var der, kunne jeg jo like godt ta litt i hver kinn også - helt øverst på kinnet. Det ga et fint løft etter en uke. Etter fem minutter ga det et kjempeløft, og jeg så ut som Cecilia Brækhus etter litt mange runder i ringen.

Pussig nok sa min kjære ingen ting da jeg kom hjem med kjøttkaketrynet. I ettertid har han sagt at han bare trodde jeg hadde en dårlig dag. Hvis jeg hadde sett ham sånn, hadde jeg ringt politiet og ambulansen. Ambulansen først.

Jeg skal gjøre resten av historien kort; Jeg ble lagt ned på benken, stukket rundt munnen og i nedre del av ansiktet ganske mange ganger og fotografert omtrent like mange ganger. Det var ikke vondt, og da sykepleieren hvisket at jeg hadde fått injeksjoner verdt 7000 kroner føltes det faktisk ganske godt.

Sist gang jeg ble spurt om å stille som fotomodell var tidlig på nittitallet. Jeg ble bedt om å illustrere den nye gravferdsloven som ga mulighet til å strø asken til avdøde på et sted som hadde betydd mye for dem da de levde. Jeg hadde sett meg ut gulvet foran skohyllen på Galleriet i Bergen, men det var visst ikke helt fritt frem. Da jeg fant ut at jeg skulle stille som aske, var valget enkelt; Jeg sa nei. Åpenbart.

Nok om min manglende modellkarriere.

De av dere som kjøper VG i romjulen vil ikke se noe til det svindyre skjerfet - for det var litt i veien da hun med nålen skulle sikte seg inn, og hvis bildene er veldig gode, kan dere se at den nye blusen er full av flekker etter behandlingen, men den kan renses. No problem.

Ja, jeg fikser på utseende. Men jeg farger ikke håret. Jeg pusser tenner med tannpasta som lover hvitere tenner, jeg trener, jeg sminker meg og bruker en formue på kremer, jeg skulle fryktelig gjerne fettsugd meg både her og der, og den dagen det kommer DIY-sett med pumpe og beholder for overflødig fett, er jeg først i køen. Grensen for hva jeg er villig til å gjøre for å slippe å grine når jeg ser meg selv i speilet er ikke satt. Det er mulig den ikke finnes.

Jeg griner ikke nå heller. Selv om jeg ser blå og hoven ut. De eneste tårene som kommer som et resultat av dette er fuktigheten i øynene til min mann når VG offentliggjør hvor mye penger jeg har brukt.

Men alle vet jo at avisene kan være litt unøyaktige med faktaene sine.

Sykdom, død og håndverkere

Man kan ikke klage på håndverkere som ikke møter opp når man vet hva de går gjennom av fæle sykdommer, død og lidelse. Man må bare holde ut. Og som regel betale. Med blod.

Sommeren 2009 flyttet vi inn i splitter ny leilighet. Allerede da påpekte vi et par mangler utbygger skulle fikse. I dag er vi superfornøyde med å ha sett en elektriker, selv om han gikk rett etter han kom.

Utbyggeren er på vår side, som han sier. Han er helt enig i at alle manglene vi har på listen skal fikses vederlagsfritt, men han ba oss om å kontakte prosjektlederen slik at han kunne koordinere de ulike profesjonene.

Vi inviterte prosjektlederen til en befaring allerede uken etter, men da hadde rørleggeren som han var avhengig av å ha med, fått svineinfluensa. Uken etter var det elektrikerens tur.

Den influensaen var et rent helvete. Én etter én lå de faglærte strødd som fluer. Og da hoper jo jobbene seg opp, vi skjønner jo det - for jobbe gjorde de visst, det gikk bare litt senere enn normalt. Vi spurte likevel høflig om prosjektlederen kunne snike oss inn på arbeidslisten deres. I alle fall før jul. Julen 2009.

For en time siden var det altså en elektriker her, men så forsvant han igjen. Jeg er alvorlig bekymret, for jeg synes kanskje han så litt usunn ut. Svineinfluensaen viste seg nemlig å være barnemat. Samtlige håndverkere har vært svært uheldige sånn helsemessig sett de to siste årene.

I november kjøpte jeg en hel pakke munnbind i frykt for å bli smittet. Da var jeg helt sikker på at vi hadde en avtale selv om tidspunktet kunne variere mellom 7.00 og 15.30 hver dag en hel uke. Fire pakker med influensamedisinen Tamiflu som går ut på dato i januar har vi også på lager. Just in case.

Forkjølelser, influensa, tette bihuler, bronkitt, meslinger, kusma, røde hunder, lungebetennelser og omgangssyke med dramatisk blodoppkast i tillegg til ett tilfelle av mulige kopper og en mulig tuberkulose, har rammet dem hardt.

Og så begynte folk å dø.

Den stakkars prosjektlederen som skulle vært her på befaring hver mandag siden september 09 har mistet hele sin familie. Moren hans har til og med dødd og blitt begravet to ganger. Jeg kan bare forestille meg dramatikken bak det.

For en belastning for ham og de 23 gjenlevende brødrene og søstrene hans det må ha vært å grave henne opp igjen etter den første jordfestelsen, for eksempel! Heldig for oss at ikke det traumet kom i veien for en av avtalene våre. Nå har han ingen igjen. Stakkars mann.

De står på disse gutta. Ingen tvil om det. Nå sitter jeg og venter på en snekker som våknet opp med blodforgiftnig i klumpfoten sin. Men han kommer! Det har prosjektlederen lovet meg. Og hvis det skulle vise seg at snekkeren uteblir, har jeg bestemt meg for å være full av forståelse. Ingen skal anklage meg for å mangle empati.

Jeg har da hatt min andel av medisinske utfordringer og vet hvor vanskelig det er å gå på jobb med migrene og magesmerter, og jeg insisterte på å amme yngstemann selv om jeg hadde blodpropp i lungene og sprukken blindtarm. Det går, men det er ikke å anbefale. Brystmelk og intravenøs penicilin er dessuten ikke optimal babymat, fikk jeg høre.

Blodforgiftning har jeg gudskjelov aldri hatt og jeg kan bare prise meg lykkelig over å ha to føtter som passer perfekt inn i Pradas sko nummer 38 og Loubuotins nummer 38,5.

Bekymringene mine har nå økt til nye høyder. At termostaten på det ene badet ikke lar seg skru til mer enn halvveis eller at sprekken i taket på soverommet vårt er så stor at en hvilken som helst eiendomsmegler hadde regnet det inn som ekstra takhøyde, er ikke på listen. Og de fire stuevinduene som viste seg å ikke være fuget har sikkert bare vært med på å gjøre luften frisk og temperert. Nei, jeg er uselvisk og bekymerer meg kun om mine medmennesker og samfunnet som helhet.

For tenk på mørketallene! Tenk på mørketallene! Her har vi en hær av dødssyke og sørgende faglærte som går på jobb (bare ikke hos oss) okke som! Forestill deg sykemeldingsstatistikken hvis disse syke menneskene hadde lagt seg ned for å hvile!

Dette må helseministeren sette på dagsorden. Giske må rydde timeplanen sin og holde seg i landet. LO må på banen og jeg ville vurdert om FN også burde varsles. Dette kan være et verdensomspennende problem. Har forresten finansministeren blitt informert? Er dette en faktor som kan få oss nordmenn inn i finanskrisen med full tyngde? Jeg innser at jeg er litt egoistisk likevel. Det er jo mennesker som skaper ekte verdier og betaler skatt av det (don’t even go there) som betaler lønnen til statsansatte som meg.

Disse eiegode håndverkerne som jobber av seg liv og helse, vil ikke klare presset lenge. Selv om hodene sier ja, sier kroppen til slutt nei - det vil et hvilket som helst glanset ukeblad fortelle deg; Smack, bang. Rett i veggen, går de.

Og apropos ukeblader; Jeg har bestemt meg for å få meg en hobby. Det tar tankene bort fra syke klumpføtter (snekkeren skal forresten få ha skoene på hvis han kommer) og et land i krise. Og det gjør ventetiden kortere. I et ukeblad har jeg nå funnet den perfekte syssel: «Pynt en grav til jul. Lag fantastiske kranser med granbar og gullspray.»

Jeg skal lage en til verdens tapreste prosjektleder med teksten «Måtte du bare dø én gang».

Come fly with me

Uansett hvor søt ungen din er, bør jeg slippe å underholde babyen gjennom en firetimers flytur. Ikke gjør turen lettere for deg selv ved å la gullungen henge over seteryggen mens du hvert femte minutt smiler unnskyldene og sier «Han er så utrolig sosial». Jeg er også sosial, men jeg vedder på at du ikke gidder å ha sikkelet mitt tyve centimeter fra trynet ditt særlig lenge.

Og mens jeg er inne på ting du bør huske når du flyr ... med meg; Vask håret. Vask deg. Det at du har hatt det kjempefint på campingferie i Sør-Frankrike betyr ikke at alle dine medpassasjerer trenger å vite hvordan soveposen din lukter. 

Sitt rolig i setet ditt. Ikke rop selv om bestevennen din ikke fikk plass ved siden av deg og IKKE snork. Hvis du har flass, så ikke klø deg i hodet. Snø er bare pent utendørs (og knapt nok der, spør du meg). Hvis du har flass andre steder bør du dekke deg til. Ikke klø deg da heller. Særlig ikke under klærne.

Det er lurt å strekke seg litt mens man er i luften, men husk at det der med at luften er for alle bare er tull. Hvordan skulle det gå? Hold armene innenfor din egen intimsone og langt fra min.

Men hvis du sitter og strekker armene i været som en gymlærer fra 60-tallet - du har sikkert hørt om linjegymnastikk, men det har aldri vært kult - må du finne deg i at noen kikker interessert på deg. Eller at de ler. Det er helt greit. Det er du som ikke får blodpropp.

Setene er til for å legges ned. Du skal ikke være redd for å gjøre det. Hvis gjøken bak deg hevner seg ved å dunke i setet ditt resten av turen, så bit det i deg. Ta det som massasje. Og tenk hva en firetimers massasjesesjon hadde kostet. Penger spart er penger tjent.

Det er lurt å lese. Men det er ikke likegyldig hva du leser. «Krig og fred» er aldri feil. Ingen gamle russere er feil. Alt du får kjøpt i kiosker som det er mer enn tre bind av er no-no. Alt som er skrevet av husmødre om tjenestejenter på 1700-tallet er big no-no.

Selvrealiseringsbøker er komisk. Ikke les «Ti trinn til større selvtillit» mens du får tiden til å gå hvis du faktisk vil ha større selvtillit. Selv den tøffeste kan få en lilten knekk av at alle som er på vei til toalettet fniser.

Hvis du ikke gidder klassikere, er aviser eller et ukeblad en fin-fin erstatning. Til og med Se og Hør er akseptabelt når du skal slå ut håret. Under tvil. Forutsatt at du faktisk ikke slår ut håret. Sånn bokstavelig. Ref flass.

Hvis du ikke liker å lese, eller hvis du har lest ut de fem bøkene du tok med deg på langweekend’en, kan du lytte til musikk. Men ikke syng med. Særlig ikke hvis du hører på Aleksander Rybak. Flymotoren dekker ikke over wannabe-Rybak. Ikke tro at nynning er veldig mye bedre. Og vit at du sannsynligvis ser ut som Titten Tei på syre hvis du vagger frem og tilbake og mimer. Dropp det. Bare sitt stille.

Du hadde sikkert aldri trodd at det skulle være så avansert å fly, men ikke ta dette som kritikk. Jeg har aldri flydd med deg. Hadde jeg flydd med deg og hadde du gjort noen av tabbene over, hadde du fått vite det. Diskret. Jeg vil jo ikke at du skal bli lei deg (jeg vil at andre ikke skal bli lei deg. See?). Jeg vil bare ditt beste. Jeg er din venn. Jo, da.

Med disse velmente rådene, ønsker jeg deg en fin ferie og en flott hjemkomst. Ring for boktips, mail for flere råd. 

PS Hvis du klapper når flyet lander er du sosialt død og hvis du ikke holder deg bak den røde linjen når du venter på bagasjen ... bør du revurdere det. La oss bare si det sånn.

Spis kake

"Likte du bringebærmuffinsene," spurte jeg min sønn. "Nei," svarte han. "Men det sier jeg bare fordi jeg vet at du ikke brukte så lang tid på dem."

Heldigvis kom min mann meg til unnsetning. Trodde jeg: «Det er sjelden hun bruker mer enn syv minutter på noe som helst,» sa han. «Med unntak av Facebook, da.»

Jeg vurderte raskt tre-fire reaksjonsformer;

1 Bli sur.
Kjedelig. Særlig når ingen bryr seg.

2 Leie et rom på Holmenkollen Park
Njaaa. Men nei. Det tiltaket spares til han er dum en gang jeg er premenstruell. Veldig premenstruell. Han trenger bare være normalt dum. Dessuten var det så dyrt sist.

3 Svare noe smart.
For sent. Fant ikke på noe.

4 Være enig.
Det gikk ikke. Er naturstridig. Jeg kan ikke sloss mot generasjoner med finjustert dna.

5 Henge dem begge ut på Facebook.
Ja. De bør grue seg.

Familiens dom er altså at jeg ikke kan bake og at jeg er en dårlig husmor som stort sett sitter med nesa i en Mac.

Etter å ha tenkt meg om, fant jeg ut at de sannsynligvis har rett.

Og at det ikke gjør noen ting.

Jeg er nemlig fullstendig happy med dommen, for jeg synes Toro-muffins med bringebær (min oppfinnelse) er kjempegodt (mer til meg) og mannen min er mye bedre til å vaske bad, lage mat og stryke skjorter enn jeg er.

Jeg bidrar til hjemmet på min måte: jeg er god på å pusse sølv (fort gjort).

Og jeg er en racer på å legge sammen klær. Jeg legger til og med sammen formsydde laken. (Og plastposer. Selv om det ikke er klær.) Ingen andre bretter håndklær som meg. Ingen andre får lov heller, men det er bare fordi de ikke gjør det riktig. Jeg legger sammen et håndkle på to sekunder. Og det blir perfekt.

Jeg rydder utrolig godt. Alle ting har sin plass og når jeg rydder, er det ingen som klager på at de ikke finner det de skal ha. Det er fordi jeg er så forbasket logisk. Jeg er rett og slett litt klok. Det er ikke sikkert de rundt meg vil innrømme det, men jeg er den lureste de kjenner. Gi meg en krise eller et dilemma, og du vil ikke angre.

Jeg holder ut snorking. Men er så lur at jeg bruker ørepropper.

Jeg er ganske hyggelig. Selv om noen snorker.

Jeg husker bursdager. Til veldig mange mennesker.

Jeg legger meg ikke opp i andres liv og uvaner. Med mindre det plager flere enn meg.

Jeg er god til å generalisere; hvis det gjelder meg, gjelder det sikkert andre (se over).

Jeg er god til å delegere. Men det er bare fordi jeg er lat.

Dessuten er jeg god til å få ting unna. Jeg gjør ting med en gang. Stort sett. Selv om det er den ultimate formen for lathet.

Og jo eldre jeg blir, jo bedre blir jeg til å gi fullstendig faen.

For jeg vet at jeg ikke kan gjøre alle fornøyde. Alle blir ikke happy uan-pokker-sett hva du gjør, så drit i det.

Lytt til rådene som gir deg glede, men ikke glem Kardemommeloven. Husk at du skal ha det bra. Hver dag. Ikke bruk tid på mennesker og ting som ikke gir deg glede. Lag Toro-muffins hvis du har lyst på det. Eller bak en avansert kake som tar en hel dag. Hvis du liker det. Spis opp alt selv hvis det er det du virkelig vil.

Elsk familien din, de vil ditt beste. Vær lykkelig. Spis kake. Gi faen.

Do’s and don’ts på do

Jeg er en av de heldige. Ikke bare har jeg en spennende jobb, men jeg har hyggelige kolleger og vi har flotte kontorlokaler. Til og med toalettene er pene. De kaller litt på stemningen fra Ally McBeal. Litt sånn unisextoalett-aktig med tre små toalettrom samlet bak én dør.

Vi har ett dametoalettet og to herretoaletter, men siden det bare er skiltet på døren som skiller dem, blir alle rommene brukt av begge kjønn hvis trangen er stor nok. Et tegn på at man visker ut skillene mellom menn og kvinner, tenker jeg på en god dag.

Hvert av de små toalettrommene har egen vask, flytende såpe og rikelig med papir både til hender og annet. Samt dobørste.

Ja, dobørste.

Ny og fin. Til tross for at bygget nå snart er fem år gammelt. En dobørste skal være pen og ikke preget vesentlig av sin livsoppgave, men den bør ikke være ubrukt. Det er en sammenheng mellom hvor lite brukt dobørsten er og hvor mye man skulle ønske at den ble brukt. Hvis man aldri har tenkt “Nå skulle jeg jammen ønske at noen hadde benyttet toalettbørsten, gitt!” er sjansen for at dobørsten faktisk er brukt, stor. Enkel logikk.

Jeg har tenkt lenge på det jeg nå skal si. Og det jeg allerede har sagt. Ikke fordi jeg har spesielt vanskelig for å uttykke meg, men fordi jeg forstår at det kan fremkalle ulike reaksjoner som kanskje ikke er så attraktive. Det er imidlertid viktig å understreke at det jeg nå skal si er et resultat av mange års erfaring. Fra flere jobber.

Jeg ser for meg at mange tenker «Nå må hun gi seg. Dette var bare ekkelt». Eller at noen føler seg truffet (men det tror jeg egentlig ikke). Eller at noen er svært uenig og mener at det som skjer på do skal forbli på do. Og der er jeg langt på vei enig. Likevel må dette sies. Og det kan ikke vente:

Her er regler for hvordan du skal oppføre deg når du benytter toaletter andre skal bruke etter deg og som ligger slik til at andre blir nødt til å dele deler av opplevelsen med deg. Regler som moren din lærte deg, gidder jeg ikke gjenta; Håndvask er en selvfølge (for eksempel) likeså rydding og et sveip over vasken for å fjerne vannsøl.

• Ikke dra ned smekken før etter du har låst dodøren. Belter og knapper bør også være urørt til etter at du vet at rommet du skal inn i er ledig og etter at du er rommets eneste innbygger. (Det har hendt at noen har glemt å låse, og da er pinlig for begge at du rauser inn, men det grenser til traumatisk hvis buksen din er i ferd med å falle rundt knærne dine.)
• Hvis lyden av at du spyler ned fremdeles kan høres når du åpner døren, har du ikke rukket å vaske hender. Spyl, kle på deg og vask hender (ok, der ble jeg et ekko av moren din likevel). Så kan du gå ut. 
• Det er lov å spyle ned flere ganger. Spyling kan med fordel benyttes til luktfjerning, men er bare effektivt på et tidlig stadium. (Skit, spyl, skit, spyl ... ok, du ser sikkert sammenhengen nå)
• Bruk gjerne papir i skålen for å dempe lyder. Eller la vann renne i vasken. Hostingen kan du droppe med mindre du har en luftveisinfeksjon. 
• Ikke tenk "de flekkene går sikkert ned når nestemann spyler for da har de fått bløtet seg opp litt". Bruk dobørste. 
• Lukk døren når du går ut. Like greit at lukten blir bearbeidet der den er. Døren inn til toalettavdelingen skal også være lukket, forresten. Ingen dodører skal være åpne. Enkelt å huske.
• Ikke les aviser på do. Og IKKE les sakspapirer. Særlig vil jeg ikke at du skal si "Jeg leste gjennom disse da jeg var på toalettet ..." når du gir dem tilbake til meg. Det får deg verken til å virke effektiv eller velformulert. Leser du mens du skiter, kan du like gjerne kalle det du sitter på «en do».
• Ikke kall det «dass».
• Ikke fortell hvor du skal før du skal på do, heller ikke at du har vært der. Fjellvettreglene gjelder ikke her.

Kjære leser. Jeg er imponert hvis du fremdeles leser og takknemlig hvis du nikker til fornuften som ligger i punktene over. Hvis du ble overrasket og tenkte "dette har jeg aldri tenkt på" bør du ikke fortelle det til noen.

Just do it.

Birgittes jul og gule hår

Jeg skulle ha blitt i drømmeland denne julen. Der hadde jeg mørke krøller og var i ferd med å bli invitert til åpningen av Farris sine kontorer i New York. Det hadde vært bedre enn å krabbe inn i dusjen for å vaske håret jeg betalte 2500 kroner for sist mandag og se at stripene fortsatt var gule og ikke grå slik jeg hadde håpet.

For å late som jeg ga blanke, brukte jeg føneren for å få det tørt og beviste dermed at frisøren min i det minste visste hva han snakket om da han sa ”la håret tørke naturlig ellers vil det stå rundt deg som en glorie”. Halleluja.

Jeg samlet den gylne glorien med en strikk og gikk ut av badet for å møte dagen. Den første jeg møtte var bikkja som pep og løp som et pisket skinn inn under stuebordet. ”En stor hund i en liten hundekropp” – pøh. Lettskremte loppeskinn. Mann og barn var atskillig mer diskret, men jeg mistenker at de hadde snakket om hvordan de skulle ta dette før jeg kom ut av badet. Tipper de begynte å planlegge allerede da de hørte meg skrike ”Faen i helvetes frisørjævel”.

Vi feirer alene på hytta i år også. Vi trives best med våre egne tradisjoner som i korthet går ut på å stappe fjeset fullt av mat og snop, lage ribbe til ni personer mer enn det vi er til bords og sove mye og svært lenge. En masse storfamilie hadde lett forstyrret denne skjøre idyllen med mas om skiturer, kaffe på faste tidspunkt og kortspill ”fordi det er så hyggelig”. Akkurat som vi ikke har 115 kanaler på tv’n og X-boks på barnerommet. Kortstokken har dessuten bare 51 kort etter at jeg brukte ruter åtte til å drepe en mygg med i fjor sommer.

I mange år klarte jeg å holde julen fri for stæsj og juletrær, men i år som i fjor krevde 12-åringen å få både tre og pynt. Han er sterkt påvirket av samfunnet utenfor, og jeg skylder på Coca Cola. Så nå drysser det grannåler ned i skjul og englene sitter i en klynge i kroken og skuler opp på de mer attraktive stedene i stua som for eksempel peishyllen og vinduskarmene. Falske, små sniker.

Min aversjon mot juletrær er både rasjonelt og følelsesmessig betinget, uten at jeg skal ta på meg å si hva som er hva; det er da meningsløst å hugge ned millioner av trær bare for å dra dem inn i stuer og henge på dem en masse smakløst ræl? Den eneste formildende grunnen jeg kan se, er at man kan begrense antall dager i året der man må vise frem det ungene har laget på skoler og barnehager til et minimum (”Å, så fin, den henger vi på treet, vennen min. Rart å henge et leiraskebeger med oransje glasur på treet, sier du? Nei, da, det blir kjempefint å ha rosiner i den, skal du se.”)

En annen grunn til å nekte trær inngang har vært insekter. Jeg HATER edderkopper. Og etter å ha blitt fortalt at et gjennomsnittlig juletre er bolig for ca 20.000 små og store kryp, må jeg dopes før juletrefoten tas ned fra loftet og dopes litt til før treet entrer stua. Da jeg skjønte at jeg tapte juletreslaget i fjor, prøvde jeg også å dra allergi-kortet, men det var det ingen som brød seg om. ”Bare ta en pille,” liksom. (Ja, herregud, gi meg to.)

Til neste år tror jeg kanskje jeg får viljen min igjen etter at vi nå er enige om at den skarpe, litt sure duften av edelgranen nok skyldes en katt med markeringsbehov.

Da vi våknet i halv tolvtiden i dag (og etter at jeg hadde skremt bikkja) var det tid for laaang frokost. Fordelen med å spise så sent i desember er at man slipper å få sol i øynene. Solen var i ferd med gå ned bak Reinsjøfjell i det jeg la rundstykkene i ovnen.

Og i det jeg la rundstykkene i ovnen, noterte jeg meg at ovnen trengte en storrengjøring etter at vi hadde prøvejulemiddag sist vi var på hytta i slutten av november. Lukten minte meg også på at det bare var en kort uke siden jeg sluttet å gulpe ribbesvor etter den overdosen.

Nå står ribba i ovnen. Jeg valgte å ikke vaske ovnen. Både fordi jeg er kjempelat (man må være ærlig i dag, ellers kommer ikke nissen) og fordi jeg heller vil at ribba skal smake brent ribbe og harskt fett enn MrMuscles ovnsrens som alle vet at er umulig å få vasket ordentlig bort.

Det blir jul. Det blir ribbe. Det blir sprø svor (det og seig kransekake er det eneste jeg mestrer på kjøkkenet). Og det blir julefeiring selv om jeg er litt på etterskudd i forhold til å pynte meg. Jeg utsetter i det lengste å ta på meg kjole og strømper for på ett eller annet tidspunkt i den prosessen må jeg se meg selv i et speil og da finner jeg nok fort ut at det er bare hvit kjortel som står til håret mitt. Og kjolen min er verken hvit eller særlig lang. Og siden jeg fikk alle julepresangers mor rett over klokken tolv i natt, kan jeg vel heller ikke håpe på å få oppfylt ønsket mitt om en frisør med full fargeplett. Eller i det minste en rettetang.

Hadde det ikke vært – 20,2 grader ute, hadde jeg tatt en tur ut og skremt vettet av hyttenaboene våre. Jeg ser for meg dem litt utpå kvelden – lett påseilet og sentimentale – der de ser ut av vinduet for å fortelle om Betlehem og julestjerna. Og der dukker jeg opp. Som et selvlysende troll. Eller en engel hvis man er velvillig innstilt. Hvis jeg virkelig ville dem vondt, kunne jeg skreket "Du grønne, glitrende tre GOD DAG!!!!!!!!" Men det hadde vel skremt meg mest.

Det blir nyttår også. Det er bare å holde ut. Men hvis jeg hører én jævel snøvle noe som likner ”Ha en riktig ny jul og et gult nytt hår” stapper jeg ham inn i den fettede stekeovnen og skrur den på grill.

Blomsterpike med sirup på

Jeg har møtt en blomsterpike i dag. Blomsterpiker er ikke hva de engang var, men kanskje de heller aldri har vært det. Gi meg heller den dansende blomstermannen Finn Schjøll eller hvem som helst andre med et halvt servicegen i kroppen. At Blomster-Finn setter dansende kuer med hemorroider i forlegenhet, gjør meg ingenting. Jeg heier på ham når som helst hvis alternativet er hormonelle blomsterpiker som har gjort langsomhet til en kunstform.

Dagens blomsterpike ignorerte meg fullstendig i to hele minutter (og det var etter at jeg tok opp iPhonen min for å ta tiden på henne) mens jeg sto halvannen meter bak henne og ropte ”hallooooooo” som en komplett idiot og gikk frem og tilbake i håp om å komme unna blindsonen hennes. Til slutt tok jeg en handlekurv og dyttet inn i ryggen hennes rett før jeg snudde meg og latet som jeg så på noen pene blomster. Da hun snudde seg, sa jeg høflig ”Jobber du her?” Hun så på meg som om jeg var dusten og fjernet øreproppene fra ørene sine. (Og gned seg bitte litt i ryggen, så vidt jeg så.)

Det tok henne ett minutt og tolv sekunder å fortelle meg at blomsten jeg pekte på kostet 249 og at potten kostet 199. Og selv om jeg var ganske sikker på at det var omvendt (jeg tok det på at det sto et skilt der: ”Blomsterpotter 249,-”) sa jeg at jeg fryktelig gjerne ville ha med meg hele stasen.

Hun var skrekkelig langsom da hun pakket inn blomsten i noe som så ut som det var bobleplast og spurte (etter at hun var ferdig) om jeg skulle gå langt. Av hensyn til blomsten, tror jeg ganske sikkert – vi var gjensidig skeptisk til hverandre på det tidspunktet. Eller, mulig det hadde skjedd før. Mulig det hadde noe med en handlevogn i bevegelse å gjøre. Da jeg sa at jeg bare skulle være ca fem minutter ute i 4,8 sekundmeter vind og minus 4,6 grader virket hun lettet over å slippe mer bry, og så begynte det jeg bare kommer til å tenke på som plastposehelvete.

Hun brukte to minutter og 3 sekunder (takk til iPhone som har rundetidfunksjon) på å finne en plastpose som passet. Selv bikkja mi kunne plukket ut riktig størrelse på første forsøk. Spesielt siden den første knapt nok hadde hatt plass til en flaske gjødning og et pent kort.

Da hun endelig fant en pose, tok det henne 15 laaaaange sekunder å få åpnet den. Hun skal ha takk for at hun ikke slikket på fingrene sine for å få bedre grep, det er høyt på listen over det ekleste jeg vet – spesielt når folk gjør det i grønnsaksdiskene. Og så tok det nye 35 sekunder å legge den riktig slik at hun kunne få blomsten og potten oppi. På det tidspunktet lurte hun åpenbart på hvorfor jeg var så opptatt av mobilen min.

Hun skal også ha ros for at hun tok rådet mitt om å sette blomsten opp i potten også sette begge i posen i stedet for å sette blomsten og potten ved siden av hverandre slik hun slet med i 41 sekunder.

At hun nektet å innse at potten var knust, trakk definitivt ned (om mulig) helhetsinntrykket og replikken ”Nei, den er ikke knust, den skal være sånn,” greide jeg heldigvis å le høyt av. Etter det forklarte jeg pedagogisk – jeg er jo både mamma og voksen – at det nok ikke var riktig, at det tvert i mot var feil og på toppen av det hele nokså teit sagt ettersom det var så lett å motbevise. De andre pottene var nemlig ikke knuste. Nokså surt sa hun at hun selvsagt kunne hente en annen, og jeg svarte høflig at hvis ikke hun gjorde det litt kjapt var hun tjukk i hodet. Jeg sa det ikke akkurat slik, men alle som sto rundt vil nok sverge på at det var slik det var ment. Hun brukte bare 18 sekunder på å hente en ny potte samt å bevise at den var like knust, hvilket den ikke var. Det er stor forskjell på å ha krakelert overflate og å ha en brist fra topp til bunn som i tillegg synes både innenfra og utenfra. Så! Det sa jeg også, forresten.

Også var det endelig tid for å betale. I et ondt øyeblikk vurderte jeg å si at jeg ikke ville ha den likevel eller å betale med 50-øringer. Men siden jeg ikke går rundt med så mange mynter – ikke mynter i det hele tatt, faktisk - ble det kort. Plastkort. Ikke kort tid. For nå var tiden inne for å lære kassen.

Hun lærte aldri kassen. I alle fall ikke mens jeg sto der. Det tok henne tre minutter og 58 sekunder å ikke lære kassen, men på den tiden hadde hun greid å trykke ”gavekort” i stedet for ”kort” to ganger og en svært hjelpsom kollega som ikke snakket norske og ikke forsto engelsk reddet henne ut av krisene. Jeg så ironien i at hun ikke forsto begrepet ”kort”.

Gudskjelov husket jeg koden. Og blomsten er trygt plassert på min manns nye kontor, med hilsen hans svigerforeldre. Så får vi se om den overlever uken eller om jeg må ta turen tilbake for å klage. I så fall kan det hende jeg sender en mail. Eller min litt mer tålmodige og veloppdragne mann.