Fotomodell for en dag

Ryktene om at jeg har vært i en alvorlig trafikkulykke er betydelig overdrevet. Ikke er jeg banket opp heller. Det bare ser sånn ut. Og julen er heldigvis en tid der man er sammen med mennesker som elsker for den en er. Som elsker en for den man er på innsiden.

I går ble jeg full av julestemning. I ca en times tid. Den timen brukte jeg på å trekke yngstemann rundt på Majorstua for å dytte på ham nye klær og alt han ellers måtte ønske, og i tillegg synes jeg det var en god ide å gå innom Oslo Hudpleieklinikk for å booke en time til ny forsyning av Restylane på nyåret en gang.

Det er nemlig utrolig hvor fort disse timene forsvinner. Og som en konklusjon av dette faktum; det er MANGE som stikker sprøyter i ansiktet i håp om å se litt friskere, smartere og yngre ut. Mange oppnår det også. Ikke la deg lure; gode gener er mye mer sjeldene enn gode kosmetologer og spesialutdannede sykepleiere.

Tilbake til julestemningen min; Når jeg har julestemning ... unnskyld; da jeg hadde julestemning følte jeg meg snill, pen, god og raus. Det var derfor uten tanke på konsekvensene at jeg svarte ja med et smil da damen hos Oslo Hudpleieklinikk spurte om jeg kunne tenke meg å snakke med en journalist som skulle komme dit om en knapp time. Jeg er jo tross alt en fornøyd kunde og en av de mest åpne personene som får gå fritt rundt uten å medisineres.


Tiden fra jeg sa «Ja, selvsagt kan jeg det» til jeg ble klint inn med bedøvende krem rundt munnen ble brukt til frenetisk shopping. En av mine teorier er at man aldri skal la en god grunn til shopping gå fra seg, og jeg kunne jo ikke bli fotografert i en genser jeg normalt bare bruker på hytta når rullgardinene er nede - og når jeg har influensa.

Heldigvis hadde Gunnar Øye-butikken en hel masse jeg kunne bruke, men blusen fra Boss som jeg til slutt valgte, trengte et skjerf. Et skjerf som skulle vise seg å koste 900 kroner mer enn blusen og som loet så inn i helvete at den hvite blusen ble hvit og blå.

Jeg stilte altså til intervju med en søt, ung VG-journalist i tøy som var splitter nytt og hår som ikke hadde vært vasket på ... la oss si et par dager. Mulig jeg burde brukt den timen annerledes.

Damene ved Oslo Hudpleieklinikk er utrolig flinke. Og profesjonelle. Og når jeg tenker tilbake, så kan jeg vel erindre at jeg ikke skulle snakke så mye, men egentlig bare ligge stille på en benk mens de demonstrerte sånn TEORETISK (tenkte jeg), men siden jeg jo er profesjonell i faget (faget med journalister og budskap og sånn), hadde jeg selvsagt planlagt hva jeg skulle si.

Men det er innmari vanskelig å dra en budskapsplattform når ansiktet er fullt av bedøvelseskrem! Nesten umulig, faktisk. Og selv om jeg synes jeg snakket i klartekst, merket jeg at jeg ikke ble tatt helt alvorlig når jeg tross alt så ut som jeg hadde dæljet ansiktet ned i en kremkake.

Fra før har jeg sprøytet Restylane inn i leppene. Uten å si noe til min kjære, for jeg kjenner ham godt nok til å vite at han er svært negativ til slikt, men så er det jo heller ingen som forventer at han skal legge seg under en sprøytespiss.

Leppene ble etterhvert veldig fine - akkurat slik de var da jeg var ca 30. Ok kanskje 25. Men de som spiste middag hos oss dagen etter at jeg hadde blitt innsprøytet, ler nok enda. Jeg så ut som en krysning mellom Linni Meister og en brunstig ørret. Og det var litt plundrete å drikke Farrisen min.

Ti dager etter leppene var behandlet, spurtet jeg tilbake og ba om å få bittelitt under øynene. Alle vet jo at øynene synker inn i skallen i rekordfart etter man fyller 40, og siden jeg først var der, kunne jeg jo like godt ta litt i hver kinn også - helt øverst på kinnet. Det ga et fint løft etter en uke. Etter fem minutter ga det et kjempeløft, og jeg så ut som Cecilia Brækhus etter litt mange runder i ringen.

Pussig nok sa min kjære ingen ting da jeg kom hjem med kjøttkaketrynet. I ettertid har han sagt at han bare trodde jeg hadde en dårlig dag. Hvis jeg hadde sett ham sånn, hadde jeg ringt politiet og ambulansen. Ambulansen først.

Jeg skal gjøre resten av historien kort; Jeg ble lagt ned på benken, stukket rundt munnen og i nedre del av ansiktet ganske mange ganger og fotografert omtrent like mange ganger. Det var ikke vondt, og da sykepleieren hvisket at jeg hadde fått injeksjoner verdt 7000 kroner føltes det faktisk ganske godt.

Sist gang jeg ble spurt om å stille som fotomodell var tidlig på nittitallet. Jeg ble bedt om å illustrere den nye gravferdsloven som ga mulighet til å strø asken til avdøde på et sted som hadde betydd mye for dem da de levde. Jeg hadde sett meg ut gulvet foran skohyllen på Galleriet i Bergen, men det var visst ikke helt fritt frem. Da jeg fant ut at jeg skulle stille som aske, var valget enkelt; Jeg sa nei. Åpenbart.

Nok om min manglende modellkarriere.

De av dere som kjøper VG i romjulen vil ikke se noe til det svindyre skjerfet - for det var litt i veien da hun med nålen skulle sikte seg inn, og hvis bildene er veldig gode, kan dere se at den nye blusen er full av flekker etter behandlingen, men den kan renses. No problem.

Ja, jeg fikser på utseende. Men jeg farger ikke håret. Jeg pusser tenner med tannpasta som lover hvitere tenner, jeg trener, jeg sminker meg og bruker en formue på kremer, jeg skulle fryktelig gjerne fettsugd meg både her og der, og den dagen det kommer DIY-sett med pumpe og beholder for overflødig fett, er jeg først i køen. Grensen for hva jeg er villig til å gjøre for å slippe å grine når jeg ser meg selv i speilet er ikke satt. Det er mulig den ikke finnes.

Jeg griner ikke nå heller. Selv om jeg ser blå og hoven ut. De eneste tårene som kommer som et resultat av dette er fuktigheten i øynene til min mann når VG offentliggjør hvor mye penger jeg har brukt.

Men alle vet jo at avisene kan være litt unøyaktige med faktaene sine.