Kjære partitilhenger

Kjære partitilhenger,

Jeg trenger hjelp av deg. Det er ikke lett å orientere seg i jungelen av lovforslag, løfter og spissformuleringer, og jeg er jammen ikke sikker på om jeg alltid kan stole på det som blir formidlet av journalister og politiske kommentatorer. Jeg er rett og slett forvirret, og det er jo en slags krise, for som du vet bedre enn de fleste, så er det jo snart valg.

Jeg er departementsansatt, og siden vi byråkrater alltid - og særlig i arbeidstiden - heier på den politikeren som til en hver tid er sjefen vår ("kongen er død, leve kongen"), deltar jeg ikke i den offentlige debatten. Hvis jeg skulle gjort det - og altså vært litt som deg - liker jeg å tro at jeg hadde gjort det med verdighet.

Nå er jeg ikke sånn superverdig til vanlig, så det er kanskje en illusjon, men politikk er alvorlige greier, og om ikke det er så alvorlig, så er det i alle fall veldig, veldig viktig. Derfor denne verdigheten, altså.

Jeg ville nok også hatt et ideal om å forklare hva jeg sto for uten å ta det pedagogiske grepet "vise hva jeg mener ved å trekke frem det motsatt og kanskje drite det motsatte standpunktet og de som hevder det litte granne ut". Håper jeg.

Men jeg innser jo at det er både enkelt og fristende å argumentere ved hjelp av motstanderen, for det er jo ikke til å komme fra at det er nok av pussigheter å ta av.

Som velger i denne jungelen, ber jeg altså om at du hjelper meg, og da er det bare forvirrende og litt irriterende, faktisk, hvis jeg først må forholde meg til ironien din og så - kanskje - til budskapet om hva du og partiet du heier på vil. Så ikke gjør den tabben, er du snill.

Og vet du hva? Når noen heller vil fortelle om motstanderens (i deres øyne) feilslåtte politikk enn om hva de selv står for, blir jeg skeptisk. Ja, regelrett mistenksom. Og sånne lettvinte sammenstillinger som "vil du heller ha iskrem enn gratis tannlege?" eller "vei eller miljø?" blir jeg litt sur av. Hvor dum tror de at jeg er? Det er til å bli fornærmet av. Og det er det vel ingen som tror de trekker stemmer på, vel?

Så - du som i de neste 30 dagene jobber hardt for å få stemmen min - gidder du å gjøre meg den tjenesten? Det burde være enkelt; snakk til meg som om jeg var smart (jeg glimter til innimellom, skjønner du, og dessuten er det veldig greit å ikke bli nedvurdert), fortell meg hva ditt parti mener, så tar de andre seg av resten og gi meg gjerne mer enn et slagord, for jeg vil vite hva partiet ditt kommer til å gjøre, og ikke hva reklamebyrået deres mener.

Til slutt vil jeg bare si tusen takk. Du som er politisk interessert og som til og med legger ned en haug med timer for demokratiet vårt, fortjener en stor takk - uansett hvilket parti du tilhører eller hvilken sak du støtter.

Birgitte, velger

Det er så pent at vi blir nødt til å fylle det med noe som står i stil

Sko-språk

Paraplyvær er perfekt når man skal granske hva slags sko folk går med. Du kan glane så mye du orker under paraplyen, og de du ser på vil aldri oppdage hvor nysgjerrig du er. Hvorfor skal man se på folks skotøy, spør du kanskje. For et dumt spørsmål, svarer jeg da. Du kan finne ut mye av å se på hva slags sko folk har på seg, i alle fall hvis man har litt fantasi.

*

På Heathrow i går kveld, la jeg merke til et par - jeg vil tippe de var i underkant av 50 år. Hun var slank med lyst halvlangt hår, store klare øyne og et høflig smil. Han var litt tynn i håret som var akkurat litt for langt, hadde skjegg og en helt ok dress. Først tok jeg ham for å være svensk, men så avslørte han seg; skoene var upussede og hadde gummisåler, og han gikk med sekk og trillekoffert. Han var norsk, ja.

Hennes sko var høye, pene og nye. Hælen var ikke for tynn, men å gå på flyplasser med sånne sko, krever trening - eller forelskelse. Hun var helt klart i den siste kategorien. Hvorfor hun hadde falt for fyren med gummisålene, må gudene vite. Alt jeg tenkte da jeg så dem var "Å, vennen min. Du kunne gjort det SÅ mye bedre.".

Hun var en av disse kvinnene som ser ut som en million dollar selv i en billig dress eller kjole, men hun visste det ikke selv. Hun hadde virkelig klasse. Det hadde ikke han. "Nettdating," tenkte jeg. Og hun må virkelig ha vært desperat. Eller bare for snill.

*

Jeg tror han hadde betalt for turen. Eller mer presist; han hadde tatt henne med til London for bonuspoengene han hadde opptjent på jobbreiser. (Og det skulle ikke forundre meg om han hadde fått henne til å betale for hotellet - et hotell han valgte etter at hun hadde sagt at hun nærmest insisterte på å få betale for oppholdet når han var så snill og betalte for reisen.)

Hvis han jobber i staten - noe han godt kunne gjort, en mellomleder i ett eller annet direktorat, forestiller jeg meg - risikerer han jobben for den turen der. Vi statsansatte har nemlig ikke lov til å bruke bonuspoengene vi tjener gjennom jobben på privat moro.

*

Hun jobber i et parfymeri eller så er hun sekretær i et stort firma. Hun er barnløs (hvis ikke er verden endeløs urettferdig, for hun var virkelig spikertynn) og hun har - fordi hun er alt for snill og godtroende - blitt dumpet av mange menn etter mange korte forhold. Etter et av de mange bruddene, begynte hun med yoga.

Han er muligens gift, men har lovet henne å gå fra sin kone som i virkeligheten bare venter på en anledning til å sparke ham og gummisålene hans rett ut. Sannsynligvis finner hun en kredittkortkvittering fra en viss London-tur som gjør nytten i en av lommene på sekken hans allerede denne uken.

Han kommer til å gråte og banne, men det han egentlig er sur for, er at han ble oppdaget. Han synes livet var behagelig slik det var, og kan ikke se for seg å komme hjem til den blonde, storøyde hver dag, selv om det er den blonde, storøydes høyeste ønske. Den blonde, storøyde har nemlig bein i nesa (selv om hun ikke vet det selv enda), og damer som har bein i nesa skremmer vettet av ham.

Dessuten er det kona som eier huset de bor i - det er hennes barndomshjem, og han har brukt pengene han har tjent på viner han har lest om i Finansavisen og en ny Ford Mondeo hvert andre år. Han kjenner ikke forskjell på rød saft med sprit og en Barolo fra 1999, men han strør rundt seg med fraser som "intens kompleks aroma av kirsebær, rose, tørt treverk, lakris og hint av tjære". Han har hittil klart å lure den blonde, storøyde.

Han er mislikt av sine underordnede, og ler bare av egne vitser. Han er svært stolt av at en ansatt beskrev ham som "hel ved", men forsto ikke at alle mente at han var dum som en stokk tvers igjennom. Han fortjener verken sin kone eller den blonde, storøyde. Han er en liten stakkar. Han er en som sniker i køer fordi han mener at han fortjener det. (Jeg hater folk som sniker i køer.)

*

Alt dette fortalte skoene deres meg. Og du mener fremdeles at man ikke skal studere hva folk har på føttene? Nei, jeg tenkte meg det.

Blomster har også sitt eget språk. Disse sier "Nå har du jammen hatt ferie lenge nok". Eller, de sa det rett før de omkom og ugresset tok over.

Terminaler

Reis med meg, og du vil oppleve masse. Bare spør min sønn. Han har hatt gleden av å se både terminal 1 og 4 på Heathrow - i tillegg til terminal 3, som vi fløy til og fra.

Da vi ankom, tok jeg ham (om enn litt utilsiktet) med til terminal 4 i stedet for rett til Paddington stasjon, og da vi skulle dra, gikk jeg målbevisst mot terminal 1 til tross for hans svake protester. Han mumlet noe om at han trodde vi skulle til terminal 3, men sånne tenåringer er alltid verdensmestere.

*

Da vi småjoggende ankom riktig terminal, fant jeg ut at min lille avstikker var et forkledd lykketreff. Køen foran tax refund-kassen gikk nemlig langt ut av bygningen, mens den på terminal 1 (dit vi egentlig ikke skulle vært) var ikke-eksisterende. Jeg hadde enten stått i den køen enda, eller jeg ville gitt opp og dermed gått glipp av en masse penger. Hvis jeg altså hadde gått til riktig terminal med en gang.

I løpet av den lille joggeturen til terminal 3, fattet jeg en beslutning. Den var nok preget av en liten brist i selvtilliten, men selv om det nå viste seg at alt ble bedre til slutt, skal jeg være tøff nok til å stå på det jeg har sagt.

Foreløpig har jeg bare sagt det til min sønn, men selv om han bare ristet på hodet mens han lo ondt og sa at det aldri i verden og alle galaksene som hittil er kjent kommer til å gå, skal jeg prøve så godt jeg kan:

Frem til jul skal jeg ikke kjøpe verken klær, sko eller vesker.

*

"Hvorfor det?" spør du kanskje. Eller så er du en av dem som slår deg sjokkert for munnen og sier "Hun kommer til å stryke med!". Rå latter er et annen alternativ, selvsagt, men hvis du ikke kjenner meg, vil du kanskje bare trekke på skuldrene og lure på hva som er så gildt med det.

Jeg kommer til å overleve - eller for å si det slik: hvis jeg ikke overlever, er det ikke mangel på shopping som har tatt livet av meg. Og du må gjerne både le og trekke på skuldrene, bare vit at jeg har brukt en stor del av livet mitt på å shoppe.

Jeg har latt meg motivere av shopping, jeg har til og med blitt restituert etter dobbelt lungeemboli (blodpropp) fordi jeg husket hvor godt det var å dra kortet og komme hjem med en pose med en ny bluse eller et par sko. Jeg har helt til nå vært glad i å shoppe.

*

Så hvorfor slutte? Midlertidig i alle fall?

Vel. Jeg er lei. Jeg har alt jeg trenger og enda litt til. Jeg kan gå i nye antrekk hver dag i mer enn ett år. Jeg husker ikke klærne mine, så gang på gang har jeg kjøpt ting jeg har hatt fra før. Jeg føler meg umoralsk. Og ganske grunn.

Og sånn kan man ikke ha det.

*

Det er selvsagt unntak her. Jeg har lov til å shoppe til andre, og jeg har lov til å kjøpe klær, sko og vesker hvis jeg skulle miste bagasjen på en reise, for eksempel. Dessuten er undertøy og strømper unntatt.

Jeg har lovet min sønn 2 000 kroner hvis jeg bryter løftet mitt, og siden jeg har to sønner, må det jo bli 2 000 til den eldste også.

Og nå har jeg jo sagt det offentlig: Jeg har shoppestopp. Frem til jul. Med opsjon på et halvt års forlengelse.

Neste halvår blir det færre terminaler på meg, i alle fall sånne som tar kort, men kanskje ikke sånne som tar passasjerer.

Silencio!

Jeg våknet av skriking og hyling. Jeg har betalt for å slippe skriking og hyling, så jeg ble naturligvis sur. Klokken var seks. Engelsk tid.

Jeg kreket meg ut av hotellsengen og slepte kroppen til døren som skilte meg og den lille djevelungen som var utenfor. Det var stille et øyeblikk, men så hørte jeg en voksen stemme rope ett eller annet. "Fint," tenkte jeg og dundret i døren. Hadde det vært meg som sto utenfor med en bråkete unge, hadde jeg skjønt det signalet. Det er universelt. "Se for helvete til å holde fred!" betyr det.

Ungen kom tilbake. I kjempehumør. Det var åpenbart gøy å løpe i hotellgangen. Jeg markerte uenigheten ved å rope "Be quiet!". Men det virket ikke som noen hørte meg.

*

Jeg sover lettkledd, derfor var jeg svært diskret da jeg åpnet døren - ingen kunne se meg, men de kunne helt klart høre meg. Jeg gjentok det korte budskapet som jeg allerede hadde utarbeidet: "BE QUIET!". Null respons. Det lille barnet var fullstendig ute av kontroll og moren var kanskje døv, eller så hadde hun falt under kofferten jeg antok at hun prøvde å få ut av rommet sitt.

*

Jeg kom på at de kanskje ikke forsto engelsk. "Kanskje de er spanske?" tenkte jeg. Hotellet er eid av spanjoler, og det mysser med "Hola" her. Jeg kan ikke spansk. En stund reiste jeg mye til Spania i forbindelse med jobben, men jeg klarte ikke engang å huske hva appelsinjuice het, selv om alt jeg spiste da jeg var der var spansk omelett med et glass juice ved siden.

Men jeg har jo sett mye på tv, og det jeg kom på der og da, var læreren i Lene Kongsviks skikkelse som sto foran klassen og ropte "Silencio!".

Så jeg ropte silencio. Og tenkte kanskje at det var et ord som - om ikke det var helt eksakt - var noe alle kunne assosiere med å tie stille. Men nei, da.

*

Jeg gikk inn og googlet "hold kjeft, for faen" på spansk.

"Cierra la boca!" ropte jeg ut i gangen.

"Pokker, kanskje de er franske?" tenkte jeg og skyndte meg tilbake for å sjekke Google translate.

"Ferme ta gueule!" skrek jeg bak døren med en ti centimeters gleppe (selv om jeg garantert ikke uttalte "gueule" riktig). Det ble stille i noen lange sekunder, og jeg rakk akkurat bli fornøyd med meg selv da spetakkelet startet igjen. Da ble jeg så forbanna at jeg stakk hodet ut. Jeg så rett ned i et par vettskremte barneøyne. Det neste jeg så var en liten ungen som løp som han hadde sett fanden på flatmark.

Jævla drittuge. Så ille morratryne har jeg da ikke.

Shop til he drops

Jeg elsker London! Helt siden jeg var på skoletur i denne byen i januar 1988 har jeg og London vært perlevenner, først og fremst fordi det er så billig her, men også fordi byen og jeg forstår hverandre.

I januar 1988 var det ganske kaldt og vått, og siden jeg var vant til at nedbøren kom som snø og ikke vann på den tiden av året, hadde jeg ikke fantasi nok til å ta med meg paraply på reisen. Jeg gikk derfor inn i nærmeste butikk - som var en Benetton-butikk - og kjøpte en stor mørkeblå paraply med brune kanter, og betalte med en hundrings, en femtilapp og en tier.

Mine medstudenter lurte på om jeg hadde arvet da jeg fortalte hvor mye den kostet, og først da regnet jeg ut hva det tilsvarte i norske kroner.

Det var en særdeles ubehagelig opplevelse, og derfor har jeg unngått det siden.

*

Jeg vet at det jeg driver med er fortregning, men alternativet er verre. Alternativet er depresjon. Tenk for eksempel på hvor forferdelig jeg hadde hatt det akkurat nå hvis jeg ikke hadde vært så flink til å glemme det der valutastyret: i posen ved siden av meg ligger en nydelig skinnfrakk fra Burberry som opprinnelig kostet to tusenlapper og to hundringser.

En sånn, bare uten flekker

Men det var før de satte den ned med en hel masse prosent, og da kan jeg på ikke skjønne annet enn at jeg må ha gjort et kjempekupp. Vi snakker mykeste lammeskinn her, altså.

*

Og buksen jeg kjøpte! Den skulle du ha sett! Forhåpentligvis hadde du ikke først ledd på deg et tidlig stadium av brokk for deretter å spørre "Hæ? Er du seriøs? Skal du ha den? Du ser ut som en klovn!" slik min yngste sønn gjorde. Kanskje hadde du heller sagt "Jøss, den kledde du jammen kjempegodt!" slik jeg tenkte da jeg så meg selv i speilet i butikken. (Senere nektet han for å ha sagt at jeg så ut som en klovn: "Jeg sa ikke klovn, jeg sa idiot.")

Men akkurat nå er jeg uansett kjempeglad for at jeg kjøpte den, for på veien hjem ble vi overrasket av et vær som ordet van(n)vittig er oppkalt etter, og jeg ble våt til skinnet. Siden jeg bare har med meg ermeløse kjoler (værmeldingen sa at det skulle bli sol og varmt hele uken) hadde jeg frosset ihjel hvis jeg ikke hadde kjøpt et par bukser. Og en oransje kashmirgenser.

*

Jeg kunne selvsagt kommet billigere unna hvis jeg hadde kjøpt en paraply, men det er ett eller annet som sier meg at det ikke er så lurt. Den paraplyen jeg kjøpte i 1988 ble tatt av et vindkast dagen etter, og det kvalifiserer dermed til å være en av de dårligste investeringene jeg har gjort i hele mitt liv.

Du vil kanskje protestere mot å kalle det en investering? Vel, i så fall får vi to bare være enige om å være uenige. Noen ganger er det både riktig og viktig. (Håper du la merke til de to meningsløshetene der. Jeg har gledet meg sånn til å bruke dem. Alt som mangler nå er å få inn "hovedfokus" og "kraftsamle".)

I min verden er dette investeringer. Ikke bare det; jeg gleder meg til å shoppe vilt i morgen, for i min økonomiske teori, har jeg ikke bare spart penger i dag. Jeg har tjent. Mange tusen kroner, har jeg tjent. Når jeg tenker meg om, er jeg ikke sikker på de 20 000 jeg tjente er kroner eller pund, men jeg er sikker på summen. Og det må jo være det viktigste?

I tillegg til at min mann overlever når han ser hva jeg kommer hjem med, selvsagt.

The blue train

Jeg har vært i London før. Mange ganger. Jeg har vært mange andre steder i verden også, men stort sett har jeg da reist med folk som har vært mye mer kjent enn meg, så jeg har bare diltet etter med nesa i mobilen min.

Det har nesten aldri vært meg som har vært ansvarlig for at vi skal komme frem dit vi skal. Det merket jeg i dag.

Min yngste sønn og jeg landet på Heathrow i morges. Det gikk helt fint, takket være piloten. Det er dessuten nesten umulig å gå på feil fly i våre dager. Flyet var ikke særlig fullt heller, så vi slapp den sedvanlige knuffingen og konkurransen om å komme fortest ut av flyet og det var heller ingen grunn til å la bagen min sneie han som satt bak meg, for han hadde stort sett oppført seg ganske bra, selv da jeg la ned setet mens han leste avisen. Sånt må man finne seg i.

*

Så var det passkontroll. Jeg følte det som et slag i ansiktet. Et stort skilt ønsket alle velkomne, særlig de som kom hjem eller var fra et land som var medlem av EU. Den køen vi ble forvist til var enorm. Det var flere hundre som sto foran oss, og alle bar på store dokumentbunker som jeg antar var noe visum-greier.

Da vi endelig kom frem til damen som viste køståerne hvilken skranke de kunne gå i, kastet hun et blikk på de røde passene våre og sa «Norway? Next time, use EU line, please.».

- Vi er ikke medlemmer ... begynte jeg og fikk et hardt dytt i ryggen av min sønn. Skranke 36 var ledig.

*  

Vi hadde ikke dårlig tid. Absolutt ikke. Men det er jo noe med å komme seg inn til hotellet så fort som mulig, og vi småløp for å nå Expressen til Paddington stasjon. 

"The smarter way", nemlig

«Paddington stasjon» høres veldig koselig ut. Noen som husker den lille bjørnen Paddington? Han som var fra det tjukkeste Peru? En litt klønete, men trivelig fyr som gikk rundt med store øyne og lærte om verden. Men det var på 70-tallet, og verden er en helt annen nå enn da. 

Dagens Paddington stasjon er en støyende trafikkmaskin, men før vi kom så langt, måtte vi finne toget. Det var superlett. Det vanskelige var å finne det riktige toget, skulle det vise seg.

Men. Når det står at Heathrow Express går fra plattform 2 og det står digre tall som blinker 9.40, så må man jo bare kaste seg på det toget som står der når klokken min er 9.39, eller hva? Hvordan skulle jeg vite at 9.40 refererte til tiden akkurat da og ikke tiden da toget skulle gå? 

Masse informasjon å forholde seg til

Jeg mener fremdeles at det er min klokke som er riktig, at den gikk ett minutt for fort, og i tillegg at den på en mye tydeligere måte burde vist at det var en klokke og ikke en angivelse av når neste tog skulle gå.

*

Jeg burde kanskje ha reagert på at det ikke kjørte umiddelbart etter at vi kastet oss inn i kupeen. Jeg burde kanskje heller ikke vært så bastant da min sønn sa "skal vi ikke lese på skiltene, mamma?" ("Nei, da.") eller da han sa "er du sikker på at dette er det riktige toget?" ("Ja, helt sikker.").

Det toget var ikke riktig. Vi var på vei til terminal 4, faktisk. Ingen avstigning før endestasjonen.

*

Da toget ankom terminal 4, spratt jeg ut. Ivrig etter å gjøre tingene riktig og forberedt på å ta en taxi hvis ikke noe annet skulle vise seg å virke. Jeg fant en uniformert fyr som så ut som han visste hva han drev med. "Æh .... vi skal til Paddington stasjon ...?" stammet jeg på engelsk. Den jernbaneansatte holdt på å le seg fillete. Herregud, det kan da ikke være så uvanlig at folk gjør den feilen, tenkte jeg. 

Han fortalte at vi måtte sette oss tilbake på toget, huske å gå av på det stedet vi kom fra og deretter finne et blått tog. Han snakket så sakte og gjentok "blue train" så mange ganger at jeg nestet mistet evnen til å forstå sammenhengende tale.

Resten av turen inn til Paddington brukte jeg på å overbevise min sønn om at jeg var skikket til å ta vare på passet hans mens vi er her. Han mente også at jeg burde overlate kredittkortene i hans varetekt.

Nice try.

Luftforsvaret

Nesehuden min er nyfødt for femte gang siden slutten av juni, men resten av meg er brunere enn jeg noen gang har vært. For en sommer.

De lange varme kveldene og den blå himmelen har åpenbart fått blodet til å bruse, for jeg har sjelden sett så mange lykkelige par rusle smilende forbi hytta vår, det er på grensen til uanstendig.

*

Hyttas leieboere har også fått hekke i fred denne sommeren. Det har vært for varmt til å drive jakt på dårlige betalere, og de har unngått utkastelse helt til nå, men nå var det også på overtid. Jeg snakker om maur. I hundretall. Kanskje tusentall, jeg har ikke tenkt å telle dem.

*

Vi har en litt liten veranda av betong, og etter at hytta nå har fått helt ny kledning flere steder og helt ny farge over alt, er det snart på tide å gjøre noe med plattingen, men inntil videre ligger den der med sjarmerende sprekker og gresstuster som stikker opp hist og pist.

Betongen har sunket litt i meste laget på den ene siden, og i går lanserte jeg teorien om at det kanskje ligger et lik der. Kanskje har det ligget så lenge at det har blitt til pulver, og kanskje er det årsaken til sammensynkingen?

Min mann synes ikke det var det minste morsomt at jeg spurte ham om han var helt sikker på at den mye omtalte slektningen som dro til USA og ble rik, virkelig dro over dammen eller om det er en teoretisk mulighet for at vi har et lik i verandaen. Jeg har regnet med tilbake og funnet ut at det til og med kan være Jimmy Hoffa som ligger der.

*

Maurene har ligget tynt an lenge, og siden jeg likevel måtte en tur innom Maxbo i dag, rasket jeg med meg en boks maurkverk.

Flaks at jeg ikke kjøpte noe som var FOR insekter

Min sønn - maurmorderen - gikk systematisk til verks, og de stakkars maurene stormet opp av sprekkene mens de holdt seg til halsen og hostet med den lille tungen sin hengende ut av munnen. Litt overdramatisk, spør du meg.

Etter den første runden med kjemisk krigføring, måtte 15-åringen ta en pause. Jeg ble litt bekymret da han sa at han var kvalm og svimmel, men jeg trøstet meg med at det tross alt ikke var tenåringskverk han hadde lekt seg med.

Etter den andre runden - der gjeldsarvingen hadde hatt vett nok til å tenke på vindretningen - satte maurene inn sitt hemmelige våpen; Luftforsvaret.

Store, ekle flyvemaur kravlet ut av de innerste sprekkene. "Ikke noe stress," sa min sønn og ga dem en ekstra dose rett i skallen. Deretter ble det stille nok til av både jeg og han fikk igjen roen. Han dro på kino, og jeg slo meg til med en bok i solstolen.

*

Da kjente jeg plutselig noe hardt dælje mot pannen, og jeg rakk å registrere en skygge som falt fra pannen og ned på låret mitt. "Fuck!" ropte jeg.

Det var to kopulerende, digre beist av noen maur. For en fornærmelse! Ikke bare hadde insektene frekkhet nok til å angripe meg - selve moderskipet, så og si - men de hadde seg mens de gjorde det! Hva er det for noe, liksom? Maurenes miles high-club?

Men det verste var respektløsheten i at det bare fortsatte. En masse amorøse eklinger hadde kurs rett mot meg, og de stanget i boken min, i øret mitt, i kinnet mitt og to par landet på brystet mitt. Det var det reneste swingerspartyet. Yak!

Jeg ble tvunget inn, men jeg løp med hevet hode. Og maurkverken i hånden. At den ikke skal brukes innendørs, anser jeg som veiledende.