Fridag nummer 1: Hvordan gjør man det?

"Hurra, jeg har fri!" tenkte jeg da min manns vekkeklokke gikk bananas på kjøkkenbenken klokken seks i dag morges. Ideen bak at den brølende, iltre greia skal ligge på kjøkkenbenken, og ikke ved sengen, er at han må stå opp for å slå den av, og teoretisk sett skal han våkne på veien. Praksis viser at teorien ikke alltid stemmer.

Etter omtrent fire minutter ba jeg ham til HÆLVETE å dra seg ut av soverommet om å slå den av slik at jeg kunne sove litt til.

*

En halvtime etter startet det samme bråket fra rommet til tenåringen. Han skal ikke opp før klokken syv, men for å våkne, har han alarmer på hvert femte minutt i omtrent en halvtime. Ulike alarmlyder for hver omgang, men alle har til felles at de ikke går an å sove til hvis man er over 20 år. Når man er 17, er det visst for en nattasang å regne.

"BUSSAN-FAENS-LULL!" hylte det inne på rommet hans, og jeg vurderte flere metoder (de fleste med en strafferamme på fire år eller mer) for å slippe bråket, men litt før syv virket det jammen som slappfisken hadde skjønt poenget. Du vet, det åpenbart underkommuniserte poenget med å stå opp slik at man rekker skolen.

*

Etter den hyggelige lyden av strykebrettet som tas opp og ned, bikkja som danser lykkelig på parketten før han skal ut og etter han har vært ute, litt skramling med kjøkkenting og to kraftige smell med ytterdøren, kjente jeg roen senke seg. Jeg var klar for å ha fri!

Dundynen var akkurat passe varm, luften på soverommet var akkurat passe kald og jeg var akkurat passe søvnig.

*

Rett før skillet mellom virkelighet og drømmer begynte å viskes ut, kjente jeg elleve kilo tibetansk terrier lande som en bombe på knærne mine. Etter landing var det et svare leven der det virket som han bygget rede.

At jeg lå i den sengen som han pleier å sove i mens vi er ute av huset, så han på som et mindre hinder. Han vrikket seg til og sparket bena mine bort mot kanten av sengen. Jeg var for trøtt til å diskutere.

*

Rett over veien for oss, bygges det nye leiligheter. Det er jo gjenbruk som er moderne nå, så bygget som tidigere huset Statoil Norges kontorer, skal nå bli leiligheter i luksusklassen. Foreløpig er bygget i fase "rive ned", og i tillegg til at det ser ut som et gjennomsnittlig bygg på Gazastripen, bråker det helt sinnsvakt.

Jeg har ikke vært plaget med det før i dag, ettersom jeg og bygningsarbeiderne har like arbeidstider.

*

Kort sagt: Jeg bestilte meg en frisørtime for å komme unna levenet og sto og skrapte på frisør-døren klokken 9.55.

Mens jeg satt i frisørstolen utredet jeg mulighetene for å bli hos den hyggelige frisørdamen resten av dagen, men jeg fant ingen formuleringer som ville virket normale.

1 Du, trenger du noen til å sope opp hår i dag? Jeg kan bidra!
2 Hvilken behandling tar lengst tid? Kan jeg ta to sånne? Tre, kanskje?
3 Jeg ser at det ikke er andre kunder her, vil du at jeg skal bli her og holde deg med selskap?
4 Kan jeg værsåsnill å få lov å sitte her resten av dagen? Jeg skal være helt stille, og jeg kan godt ha en pose over hodet.
5 Kan jeg låne toalettet? Til klokken seks?

Da jeg sto på fortauet, så jeg på kalenderen og fant ut at jeg hadde fire og en halv fridag igjen. Et øyeblikk vurderte jeg å dra på jobb uten å logge meg inn, men siden jeg har annonsert til alle som gadd å høre på at "nå skal det jammen bli godt med litt fri" så droppet jeg den ideen i frykt for å bli stemplet som arbeidsnarkoman. Der jeg jobber må man ha sikkerhetsklarering, og jeg vil helst ikke ha noen former for avhengighet å vise til i neste sikkerhetssamtale.

Fin bygning, ikke sant? Inni her jobber jeg når jeg ikke har fri. ( bildet er hentet fra regjeringen.no)

Å, som jeg savner kollegene mine!

Jeg sendte dem en sms: "Jeg savner dere. Savner dere meg?"

Kollega 1: Nei ...
Kollega 2: Du er syk i hodet.
Kollega 3: Jeg merker at du ikke er her, ja.
Kollega 4: Hæ? Er du ikke på jobb?

I morgen MÅ jeg få meg et liv.

Jeg dro til min manns kontor og lånte et skrivebord for å planlegge resten av uken.

Drømmemannen

- Jeg hadde en SÅ rar drøm i natt, sa min mann da jeg var i ferd med å avslutte jobben med å se så presentabel ut som mulig. Med andre ord var klokken ca 6.45 og jeg var fremdeles på badet. Med ytterligere flere ord: Jeg var dypt konsentrert, det er jeg nødt til hvis jeg ikke skal skremme fanden og småsatanistene hans.

Og hvis satanister skjelver av skrekk mens de griner og roper på mamma, kan du bare tenke deg hvordan du ville reagert hvis jeg hadde dukket opp slik Gud skapte meg. Du hadde tisset på deg av skrekk, hadde du.

Nok om det, og tilbake til min manns behov for oppmerksomhet.

Han som altså hadde hatt en kjemperar drøm.

Jeg samlet sammen alt jeg hadde av entusiasme og sa med relativ overbevisning at jeg kjempegjerne ville høre mer om den kjemperare drømmen hans.

- Jeg drømte at jeg fant en liten ryggsekk, sa han.

I lys av de siste dagers begivenheter tenkte jeg selvsagt at sekken var av den skumle sorten, den som det blir advart mot over høyttaleranlegg. Den som blir tilintetgjort av spesialtrente folk i tykke klær.

Men i sekken var det en liten hund, gitt! Sett sånt!

Jeg tenkte selvsagt på feige dyremishandlere som kvitter seg med dyr på en måte som burde straffes med harde slag mot knærne mens de stekes over svak varme.

Men nei, da. Hunden var bare liten, og i drømmen tok han den med seg hjem.

Så langt måtte jeg nesten fortelle ham at jeg hadde drømt veldig mange drømmer som slo hans ned i skosålen når det gjaldt å være rare. For eksempel drømte jeg en gang av min den gang tre måneder gamle sønn satt inni et kjøkkenskap og listet seg ut da jeg skulle finne en gryte. I drømmen min sto min mor og så på at det nokså fremmelige barnebarnet trippet over gulvet. Hun var mektig imponert og sa "Næmen, Birgitte, kan han gå allerede?". Jeg var ikke så imponert og forklarte at han nok bare gikk i søvne.

- Tenk over den drømmen, du! sa jeg. Men han fortsatte å fortelle om sin drøm og jeg mistenker at han ikke hørte et ord av det jeg sa, kanskje med unntak av "kjøkkenskap".

- Det viste seg at jeg hadde satt fra meg sekken i boden, sa han. - Og da jeg oppdaget det, tenkte jeg at den lille hunden sikkert var død.

Herregud! Min mann drømmer at han er en hundedreper! Og jeg som lot ham gå på fjelltur med bikkja alene i helgen. Min lille pelsdott kunne dødd!

- Var det bare flaks? spurte jeg.
- Hva da? spurte han forvirret.
- At Whiskey kom levende tilbake fra fjellturen deres på lørdag, svarte jeg.

Jeg så hjernecellene hans fyke rundt i hodet hans på jakt etter noen å koble seg sammen med, men det var visst ikke så vellykket, for han ga opp å forstå tankegangen min og fortalte at den lille hunden i sekken i boden levde.

- Jøss, det var en seig liten jævel, sa jeg.

- Jeg hadde jo trodd at dyret skulle være glad for at jeg fant ham igjen, sa han, men da jeg åpnet sekken så jeg bare et glefs. Bikkja var fly forbanna! Den bet seg fast i armen min!

- Ja, det var en skikkelig kjemperar drøm, sa jeg da jeg skjønte at historien hans var ferdig. Jeg prøvde så hardt å ikke være sarkastisk at det tippet fullstendig over.

Men så gikk det plutselig opp for meg hva drømmen hans betydde: Jeg var den lille hunden!

- Du drømte om meg! sa jeg. - Du har dårlig samvittighet for at du ikke tar ordentlig vare på meg, og når du en gang i mellom titter oppi sekken der jeg ligger, ser du bare et rasende tryne som prøver å skade deg.

Så kom jeg på det avgjørende beviset: - Jeg har jo til og med bitt deg i armen!

Det verste var kanskje at han protesterte så halvhjertet.

Da vi kom hjem etter jobb, så jeg at soveposen han brukte for tre uker siden fremdeles lå i gangen.
- Tror du at jeg kommer til å kaste deg ut? spurte jeg. Men så kom jeg på at den kanskje lå der for at
han skulle ha den lett tilgjengelig hvis jeg blir rablende gal og fullstendig grusom. Stakkars mann.

Knute på skjerfet

"Hm. Den genseren er kanskje litt for åpen i halsen," sa jeg til meg selv i halv-syvtiden i morges. Jeg sto inne i garderoben min, og de grå hårene tøt ut av hodet mitt i takt med refuserte antrekk.

Genseren jeg hadde på meg kom fra hyllemeteren med klær jeg har lagt vekk i påvente av å kvitte meg med dem. Regelen er at hvis jeg ikke har brukt - eller seriøst har vurdert å bruke - klær fra denne hyllen på ett år, må det leveres nærmeste Fretex-mottak. Denne genseren kunne med andre ord se frem til nok et år i mitt eie.

*

Jeg bruker nesten aldri skjerf i halsen innendørs. Skjerf og høyhalsede gensere gir meg pustevansker - særlig hvis de i tillegg klør.

Det betyr selvsagt ikke at jeg lar være å kjøpe et pent skjerf når jeg ser et, og en gang i 2006 så jeg et lekkert silkeskjerf som ble mitt etter en kort debatt med meg selv om jeg skulle redde noen tusen kvadratmeter regnskog eller om jeg skulle investere (jo, da) i rosa silkelykke. Jeg investerte og har siden den gang brukt skjerfet hele to ganger. (Regnskogen var, så vidt jeg kan huske, ikke så maltraktert for ti år siden, men jeg kan huske feil.)

*

Skjerfet ble dandert på en elegant måte - mente jeg - med en slags halv slufse som hang påtatt tilfeldig ned på venstre side av halsen.

- Synes du jeg er fin med skjerf? spurte jeg min noe søvnige mann.

- Du ser ut som en raddis, svarte han.

*

Jeg mente at hvis raddiser gikk rundt med rosa silkeskjerf fra Louis Vuitton, var verden slik vi kjente den på vei til å gå lukt til helvete, men når jeg tenkte meg om, kunne jeg ikke underbygge det med noe som helst, så jeg gikk tilbake til garderoben for å finne opp en ny knute.

Men først ba jeg min sønn om å ta et bilde av meg. Så angret jeg på det. Akkurat ikke tidsnok.

"Hvis jeg bare hadde fått gå med denne artige skjerfknuten i fred, hadde den blitt oppkalt etter meg!" mente jeg furtent. Jeg tenkte med lett irritasjon på det som nå heter "Mette-Marit-knuten" og som var en helt normal måte å knytte skjerf på da hun fremdeles lå i sin mors mage, men så skammet jeg meg litt, for det er jo ikke kronprinsessen som lanserte knuten som sin egen. Det ansvaret må motepressen ta.

*

Jeg knyttet skjerfet stramt om halsen og lot de to endene henge ned på hver sin side av venstre skulder: Jepp. Jeg kunne fått lange, misunnelige blikk i selveste Paris med den knuten.

I tillegg til at den var lekker, dekket den min rynkete hals på en aldeles genial måte. Jeg synes faktisk også den fikk halsen min til å virke lang og slank.

- Hva med denne? sa jeg med fornyet selvtillit.

Min kjære, som bare for få dager siden uttalte "Du er pen i all slags lys, kanskje særlig i skumring", så på meg og sa langsomt: - Du ser ut som et pålestikk.

- Noe som man effektiv kan fortøye båten med, la han til da han så mitt forvirrede ansiktsuttrykk.

Jeg vet hva et pålestikk er, tross alt har jeg vært gulmeis i Statehellespeiderne. Det han burde visst før han åpnet kjeften, var at jeg var kretsmester i rennaløkke.

Jeg ser kanskje uskyldig ut, men det har jeg aldri vært

Kvinne for sin lue

Egentlig skulle jeg kjøpt en hatt, men nød lærer kvinne med kalde ører å kjøpe noe fornuftig, så det ble en lue. Med dusk, faktisk. Jeg kunne sikkert funnet noe mer kledelig, men som sagt: jeg var kald.

*

Da jeg var liten - og særlig da jeg var tenåring - synes jeg nesten alt var flaut. Min mor - den rasjonelle - fortalte meg at det ikke er sånn at alle legger merke til deg og raritetene dine. Folk har nok med seg selv og sine egne problemer.

"Så ikke bry deg om at kvisene dine er større enn puppene, at overbittet er så stort og tannstillingen så skjev at vi fikk tilbud om å bruke deg som illustrasjon i Den norske tannlegeforenings Tidendes julenummer, at ørene dine får Dumbo til å se normal ut og at nesen din er trafikkfarlig. Hvis du er heldig, jevner det seg ut når du blir større."

Hun brukte kanskje litt andre ord, men budskapet var det samme.

Jeg fikk for øvrig briller og regulering på samme dag. Sett i ettertid: Heldigvis. For sånn blir man tøff av, og det trenger jeg.

*

- Hm. Jeg tror jeg må ha litt mer mat, sa jeg rett før hotellfrokosten skulle ryddes bort.

Jeg reiste meg og gikk med den verdigheten jeg mente at et hotell som det vi bor på krever. Men både verdighet og eleganse er temmelig bortkastet når han du er gift med roper "Run, Forrest! Run!" og ler av sin egen vits så kaffe og pølsebiter spruter.

Resten av dagen ropte han "Run, Forrest! Run!" hver gang vi skulle over en vei, og han lo like godt hver gang. Jeg følte meg som en idiot, men tenkte hardt på at hvis én av oss hadde IQ på nivå med Forrest Gump, var det i alle fall ikke meg.

Etter at vi hadde gått 500 meter fra hotellet, var jeg så kald at jeg enten måtte snu eller kjøpe lue. Som sagt ble det lue. Og etter ytterligere to kilometer - jeg målte med klokken min - fant min kjære ut at det var på tide med mat.

Vi testet først en kafé:

Praktisk å sy litt mens man venter

Du la kanskje ikke merke til dusken? Vel, det gjør du nok nå.

Men der var det for kaldt til å sitte ute (selv med lue), så vi fant frem til Miljøpartiet De Grønnes verste mareritt (se side ni i programmet): En uterestaurant med varmelamper på hvert ledige sted.

Mens vi satt og ventet på maten, studerte min mann bildet han hadde tatt av meg på symaskinkafeen.

- Du ser så ung ut, har du tatt noen plastiske operasjoner i det siste?

Da holdt Forrest (aka jeg) på å løpe av gårde helt uten oppfordring, men i stedet sendte jeg ham et surt blikk og tok opp telefonen. Og hey! Der var det mail fra Oslo hudpleie med tilbud om "soft facelift". Du snakker om å nå målgruppen på riktig tidspunkt.

Den lunsjen kommer til å bli dyrere enn det han trodde. Jeg trenger nemlig en annen foryngelseskur enn en lue med dusk, og jeg har ikke tenkt å bruke kleskontoen min på det. For øvrig gikk heller ikke luen av den kontoen. Ikke skoene jeg har kjøpt i det siste heller.

Ensom i Krakow

"Herregud, det var som en polsk riksdag!" har du kanskje hørt noen si. Eller kanskje har du sagt det selv. I så fall håper jeg du vet hva det betyr, for det er skikkelig teit å strø om seg med ord og uttrykk man ikke helt vet hva er.

*

Polens historie oppleves kanskje som en lang repetisjon av dem som bor her, for kort fortalt er den slik: Landet blir gjentatte ganger valset over når det er krig - landet er ganske flatt og ligger mellom sterke nasjoner - og stormaktene synes det er artig å prøve å få flertallet av polakkene over på sin side. Det er slitsomt for både land og folk.

For veldig lenge siden, omtrent fra midt på 1500-tallet og til slutten av 1700-tallet, var Polen og Litauen slått sammen. Enkelte av dem som bodde i land som lå rundt Polen - som for eksempel politikere i Russland, deler av det som nå er Tyskland og Østerrike - prøvde så godt de kunne å fyre opp under ulike konflikter som lå og gjæret, og sånt er alltid dumt, men spesielt dumt er det når hver eneste folkevalgte i riksforsamlingen hadde makt til å oppløse den.

Hvis Piotr eller Tomaz eller en av de andre mannfolka i riksdagen var misfornøyd med forslaget til en lov eller en beslutning, kunne han legge ned veto. Og vips, var det nyvalg, og alt den forrige regjeringen hadde bestemt ble erklært dødt og maktesløst. Det komplette kaos, eller med andre ord: polsk riksdag.

*

Jeg har en bitte liten polsk riksdag i mitt eget hode.

Ikke misforstå, jeg har bare én personlighet (så vidt jeg vet) men stilt overfor flere valg, surrer jeg rundt som en hjemløs flue.

I dag lå det en hel dag full av muligheter foran meg. Jeg er alene i Krakow og har ingen jeg må ta hensyn til. Deilig? Man skulle jo tro det, men nei.

Skulle jeg dra til Saltgruvene? Shoppe? Gå rundt og se på kirker? Besøke den jødiske kirkegården? Gå til frisøren? Spise til det tøt mat ut av ørene?

Etter en lang frokost i ensomhet, der det mest spennende som skjedde var at yoghurten min eksploderte over det meste av overkroppen min, prøvde jeg å gjøre alt.

*

Jeg tok en taxi til et shoppingsenter som skulle være veldig bra. Jeg burde husket at "bra" og "shoppingsenter" er en umulig kombinasjon, og tok en taxi tilbake etter ti minutter.

På veien kom jeg på at den jødiske kirkegården var rett ved shoppingsenteret, men da jeg fortalte taxisjåføren at han kunne kjøre meg dit i stedet, gikk det helt i ball for ham, og det endte med at han stoppet taxien og mimet at han ikke skjønte hva jeg sa og at jeg burde gå ut av taxien hans med det samme.

Jeg tar høyde for at den roterende fingerbevelgelsen hans mot tinningen kunne ha noe med meg å gjøre, men jeg fikk ikke spurt ham nærmere.

*

Heldigvis hadde jeg med meg et kart, og heldigvis gikk jeg rett på et par skobutikker, men i forvirringen ser jeg at jeg har klart å kjøpe ett par sko som er en kombinasjon av filttøfler og stiletthæler og ett par litt mer solide sko som bare mangler øyne for å se ut som de er noens kosedyr.

Det er viktig for meg å understreke at jeg ikke kjøper alt jeg synes er fint eller morsomt. Jeg kjøpte for eksempel ikke pels til bikkja, selv om det hadde vært litt gøy å se en hund med leopardmønster.

Kokken var tolv da jeg kom på at det antakelig var lurt å booke meg inn på transporten til Saltgruvene, men da jeg endelig fant igjen hotellet, kunne conciergen fortelle meg at det ikke lenger var plass. Antakelig kunne jeg tatt en taxi dit på egenhånd, men det kom jeg ikke på før mye senere.

*

Jeg gikk ut for å få vasket håret. Frisøren kunne fortelle at de ikke hadde en eneste ledig time før om en uke. Jeg ga opp det prosjektet og gikk inn i nærmeste kirke i håp om å i det minste få en renere sjel. Der var det midt i andakten. Etter prestens monotone messing i en del lange minutter, var det tid for salmesang. Alt jeg fikk med meg, var noe som liknet på "Jesus" (ikke unaturlig i en slik sammenheng) og en masse nødrim. Seriøst? Det kunne vært en hvilken som helst sang fra en hvilken som helst gammel tante i et hvilket som helst bryllup.

Det var på tide å oppsøke en av kirkene Krakows turistinformasjon skryter mest av. Jeg kjøpte billett til én stykk voksen og fikk et medlidende blikk av damen bak skranken. - Du vil ikke kjøpe en billett til tårnet også, da? spurte hun og la til at det var 63 meter høyt. Minst.

Jeg lurte på hvorfor hun ville meg så vondt.

* 

I motsetning til i frisørsalongen, var det plass i kirken. Et sted har jeg hørt at det alltid er plass i Guds hus, men det må være virtuelt, for selv en kirke har begrensninger. Forresten, kanskje det betyr at det alltid er plass i norske kirker? Det er nok helt riktig.

I fjor var det i gjennomsnitt 93 personer på hver gudstjeneste, det er en nedgang siden i 2013, men utrolig nok greier Den norske kirke å fremstille det helt motsatt. De sammenlikner dessuten antall tilskuere på eliteseriefotballkamper med antall kirkegjengere hvert år, og skryter av at de vant.

Det var imidlertid 48.000 gudstjenester i 2014, og i følge min far, spilles det 240 eliteseriekamper hvert år (16 lag spiller to omganger med de 15 andre lagene).

Kirken sammenlikner altså 48.000 med 240. Sånt er ikke ok. Skamme seg, kirken!

*

Hvis jeg har tid, oppsøker jeg alltid kirker når jeg er i utlandet. Jeg går fra kirke til kirke som andre går fra bar til bar. Gudshus kan være utrolig flotte, særlig de katolske. (Og de kan være utrolig treige - som for eksempel Stathelle kapell der jeg ble konfirmert. Stathelle kapell var en arkitektonisk bommert i hamp og ubehandlet treverk.)

Å ta bilder i kirker mens folk sitter og ber, gjør jeg ikke av respekt for de troende. I Mariabasilikaen var det imidlertid én avdeling for dem som kom dit for å be og én for dem som kom dit for å glo.

Jeg gjorde begge deler i den delen som kostet 10 polske penger (du ganger med 2,2 for å få norske kroner, men jeg har en regel om at jeg bare regner om til norsk valuta når summen er under 1.000, slik blir klær og sko ganske rimelige).

På vei ut så jeg at vakten jeg hadde hilst på da jeg kom inn, hadde stått foran skiltet som sa at det ikke var lov til å fotografere. Jeg ba en bønn til. En om tilgivelse.

Etter å ha dekket behovet mitt for åndelig føde (og her mener jeg både kirkegåing og skoshopping) var det på tide med mat i magen. Men hva skulle jeg velge? Og hva skulle jeg spise? Det måtte være omtrent hundre restauranter rundt meg der jeg sto og så ensom ut midt på den enorme plassen som danner selve sentrum i Krakows gamleby.

Jeg sto der helt til en due trodde jeg var en statue. Da gikk jeg den veien nesa pekte og snublet inn på en restaurant med egen is-meny. Det så jeg på som et tegn fra oven.

*

Her er samtalen mellom meg og kelneren:

- Welcome, Madame, have you decided?
- Yes, but I'm allergic to gluten. Do you know gluten?
- Yes.
- So can I eat this?

- No.

- But it is ice cream? Is it really gluten in your ice cream.

- Yes. Everything is with gluten. Always.

- Do you know what gluten is?

- Yes, but I can't explain it in English.

- Can you ask someone else?

- Ok.

Neste kelner insisterte også på at det alltid var gluten i iskrem, og jeg begynte å mistenke at de blandet gluten og laktose. Blandet begrepene, altså.

Etter en liten innføring i allergener, kunne jeg plutselig spise alt på menyen. Restauranten hadde sin engen tvist på desserter: Is og marengs var laget som om det var pizza eller pastaretter. Veldig fiffig.

Og faktisk liknet det jeg fikk ganske mye på bildet av maten. Det er ikke ofte.

Jeg vraltet tilbake til hotellet, og der fant jeg ut at min ensomme tilværelse var over: Jeg hadde fått selskap av en marihøne og en flue.

Om seks timer kommer min mann, og da blir vi plutselig en familie på fire. Så lenge det varer.

Hei på deg på polsk

Var det ikke noe med en drink? spurte jeg meg selv. Hotellrommet mitt var ikke ferdig, så jeg måtte slå ihjel to timer i Krakow, og da bør man i det minste kunne si hallo.

Sist jeg var i Polen, pugget jeg to ord. God dag og takk. God dag liknet veldig på noe med alkohol, men jeg kunne ikke komme på hva det var (jeg må alltid forbinde ny kunnskap med gammel kunnskap. Det er vel et tegn på at harddisken begynner å bli full.

*

Noen ganger skulle jeg virkelig ønske at jeg drakk.

Jeg gikk gjennom alle drinkene jeg visste om. Det gikk fort. Er Whisky en drink? Må en drink bestå av mer enn én ingrediens? Er det alltid sprit i drinker? Dette kan virke banalt for deg som med den største selvfølge går bort i baren og bestiller akkurat det du har lyst på, men for meg - som helst drikker Farris eller bringebærsaft - er barer like ukjent som månens overflate.

Bare for å ha sagt det: Jeg skulle ønske jeg drakk, men jeg klarer bare ikke smaken. Det er et sosialt handikap, men ikke verre enn at jeg ikke drikker kaffe, ikke tåler skalldyr eller noe som har vært i nærheten av mel. Med mindre det er glutenfritt, da.

Når jeg lister det opp på denne måten, skjønner jeg at jeg ikke er den første folk tenker på når de skal ha det gøy.

*

Listen over drinker jeg husket navnet på, var ikke så lang:
Dry Martini (tror kanskje tanten min drikker det?)
Sex on the beach (Gud vet hva den inneholder.)
Mojito (Halle Berry drakk det i en James Bond-film - tror jeg.)
Cosmopolitan (Ref Sex in the City og Carrie Bradshaw.)
Fjellbekk (Temmelig sikker på at en venninne fikk for mye av den da hun ble drukket ut for cirka 18 år siden.)

Så hvilken av disse drinkene kan minne om det polske ordet for heisann?

Fjellbekk kan det ikke være. Det virker ikke særlig polsk. Eller, hvem vet. De kan jo ha fjell selv om ikke jeg har sett noen.
Cosmopolitan? Nja ... Nei.
Mojito? Den er ikke helt usannsynlig, faktisk. Den minner om en pervertert versjon av halloien! men nei.
Sex on the beach går ut av så mange grunner.
Men Dry Martini, er logisk hvis du tenker som meg: "Martini" likner på "matiné" som betyr "sånn litt utpå formiddagen", og en høflig hilsen inneholder jo ofte en henvisning til når på dagen man hilser. (God morgen, god dag, god kveld og god natt.)

*

Jeg falt altså ned på at god dag på polsk måtte være noe i retning av "Dry Martini".

Slik jeg husket det, besto en polsk hilsen av to ord, der det første nesten var det samme som en drink som jeg nå hadde dedusert meg frem til at var "dry". Det siste ordet husket jeg ikke, så jeg bestemte meg for å være litt vag. Mumlende, rett og slett.

Hotellet mitt ligger ti meter fra en diger plass som må være sentrum av Krakow, og etter å ha passert 200 meter med turistfeller fulle av juggel, ramlet jeg inn på MaxMara.

OBS! Turistfelle rett frem

"Dry Martini!" hilste jeg blidt og glemte helt å være litt uklar i diksjonen.

De to damene i stramme designerkjoler så på meg som om jeg fremdeles hadde merker etter tvangstrøyen. De hvisket litt med hverandre, og den ene tok tak i en telefon som lå på disken mens den andre stilte seg rett bak meg. Gikk jeg ett skritt frem, gjorde hun det også. Hun fulgte meg som en skygge, og det hadde ikke noe med service å gjøre.

Da jeg gikk - etter omtrent ti minutter med følge - kom det inn et eldre ektepar.

"Dzień dobry!" sa de. Hvilket uttales omtrent sånn: Gin dobre.

Gin Tonic! Det var det jeg burde husket, men det var i det minste godt jeg ikke sa "Bloody Mary", for den drinken kom jeg først på nå.

Natta!

Varm, vennlig og trengende

Effektivitet og varme er to ord jeg mener beskriver meg forholdsvis treffende. I alle fall i dag. Jeg bestemte meg i morges: "I dag skal du være ekstra snill med alle rundt deg," sa jeg til meg selv.

Jeg trengte ikke bestemme meg for å være effektiv, for det ligger i genene mine. Tross alt kommer jeg fra en rekke med kvinner som aldri har sittet på do uten å gjøre noe samfunnsnyttig samtidig. I alle fall hvis man definerer samfunnsnyttig til å være å tørke av gulvet så langt man når eller skrive mentale pakkelister til barnas skoleturer.

*

Da jeg gikk fra jobben - noen timer etter normal arbeidstid for statsansatte (ikke mobb, vi jobber hardt vi også) - kom jeg på at jeg ikke rakk lunsj i dag. Ikke dobesøk heller, kom jeg til å tenke på etter tydelige impulser fra vesica urinaria.



Normalt ville sult og verdig trang få meg til å bli litt kort og skarp med mine medmennesker, men ikke i dag. Jeg holdt hardt på mitt forsett om å være et godt menneske, men skrittene mine ble merkbart kortere og stilen enda mer bestemt. Jeg så nok ut som en svært målbevisst kvinne, tenkte jeg. Inntil jeg så meg selv i et vindu.

*

Jeg så ut som noe jeg bare kan beskrive som en gretten rumpe med bustete hår. Ja. Jeg vet akkurat hvordan det høres ut. Husk at jeg så det.

Desto større grunn til å være hyggelig, minnet jeg meg selv på. Her skulle de som skuet baken på hårene skamme seg.

Så jeg tvang meg selv til å smile og ble glad av det.

Det virker faktisk: Hvis du er sur og tvinger ansiktsmusklene til å dra kjeften oppover, blir du i bedre humør. Du blir i alle fall ikke surere.

*

Mitt gode humør ga meg selvtillit. Jeg trippet fremover mot målet som i tillegg til å pudre nesen (damespråk for å tisse) var å rekke hjem til nyhetene begynte, og roste meg selv for alt jeg kunne komme på. Det er også et triks hvis du er litt rusten i selvtilliten.

Du ER snill mot dyr, du ER forholdvis flink i mange ting selv om du ikke kan bake eller synge, du ER VELDIG flink til å brette tøy - i særdeleshet formsydde laken og det ER veldig lenge siden du har dummet deg ut, messet jeg. Inni meg, selvsagt.

*

Jeg la merke til et skilt som gjorde oppmerksom på at det var visning i nabolaget. Skiltet var lite, faktisk så lite at jeg holdt på å snuble over det, men bannet jeg? Nei. Ble jeg sur? Nix. Sparket jeg skiltet til helvete? Ikke på langt nær. Svartelistet jeg megleren? Nope.

Derimot rettet jeg blikket fremover og så en mann som kom ut av døren noen meter bak skiltet.

*

Men stakkars, tenkte jeg. Han har jo glemt å ta av seg de blå plastposene man bør ha på seg når man valser inn til folk som skal vise hjemmet sitt fra den reneste og ryddigste side.

Selvsagt kunne jeg gått forbi ham uten å si noe, jeg fikk det tross alt mer og mer travelt. Men, tenkte jeg, hadde jeg satt pris på å bli reddet fra ydmykelsen det er å tråkke rundt i byen med blå dusjhetter på bena? Svaret var selvsagt ja, og man skal gjøre mot andre som man vil at andre skal gjøre mot en selv. Det mener jeg står i Bibelen, til og med.

Hvis du heller forholder deg til vitenskapen enn til religion, vil jeg minne deg på den store tenkeren Immanuel Kant som utarbeidet Det kategoriske imperativet: Med mindre det du gjør kan gjøres om til en allmenngyldig handling, skal du bare ta lang fart og drite i det. (Så vidt jeg husker fra examen philosophicum.)

*

Med ex.phil. og barnetroen i bakhodet stoppet jeg rett foran mannen, lente meg mot ham og sa - med et smil, det vil jeg gjerne understreke - "Hei, jeg tror du har glemt å ta av deg de blå posene på bena. Jeg tenkte bare å tipse deg om det før flere ser det, liksom.".

Liksom, sa jeg. For det er ordenes måte å blunke på, ikke sant? Og blunking signaliserer vennlighet, gjør det ikke det da? Litt sånn "Du och jag, Alfred. Du och jag.".

La meg beskrive stemningen jeg prøvde å skape: Vennlig, kompis-aktig og hjelpsom på en måte som skulle forhindre at han følte seg irettesatt eller dum.

Han ga tydelig uttrykk for at han verken fikk med seg stemningen eller mitt oppbyggelige tips ved å si "hæ" mens han så mistenksomt på meg.

"Du kommer jo rett fra visning," påpekte jeg, men det premisset aksepterte han i alle fall ikke. Tvert imot, han blånektet.

Jøss for en suppegjøk, tenkte jeg mens jeg holdt maska.

"Visning, du skal kanskje kjøpe ny leilighet," spurte jeg for å hjelpe ham tilbake til full bevissthet. I ettertid innser jeg at tonefallet mitt likner det noen bruker når de snakker med små barn, veldig dumme mennesker eller ektemannen sin, og det er jo ikke bra.

*

Kort fortalt brukte han omtrent tre sekunder på å fortelle meg at han aldeles ikke hadde tenkt å kjøpe leilighet - "i dette jævla snobbestrøket," som han sa - at han av naturlige grunner var like lite interessert i meglertjenester og alt det måtte medføre som han var i "sånne jævla snobbekjerringer," som undertegnede, og at hvis jeg ikke kunne se at han hadde splitter nye "jævla blå joggesko" på seg, kunne jeg dra den korteste veien til et sted der solen ikke skinte.

Jeg valgte å ikke spørre om han mente Finnmark vinterstid eller om han kanskje tenkte på Rjukan, for i så fall tok han litt feil - på Rjukan har de nemlig montert opp digre speil på fjelltoppene for å sende solstrålene ned i dalbunnen de velger å kalle en by.

*

Nå er du sikkert interessert i å vite om jeg nådde hjem før vesica urinaria ikke lenger klarte å holde på væsken, men noen hemmeligheter må jeg også få ha.

Bildet er ikke av meg, det er et illustrasjonsfoto fra KK som skal minne
om at man må passe seg, ellers kan man få urinveisinfeksjon. Husk det.