Tvillingsjeler

Hun var på vei mot fotgjengerfeltet da ti-tolv syklister spratt ut fra en hekk og spant over. Foten reagerte fortere enn hodet, og hun greide å stoppe, men hun sang fremdeles "Treasure" av Bruno Mars.

"Ooooohhhh, I know that you don't know it, but you're fine, so fine. Fine, so fine ..." sang hun mens hjernen ba henne om å banne så det lyste.

I det hun tråkket inn bremsen og altså likevel ikke bannet, så hun seg selv sitte i en identisk bil på den andre siden av fotgjengerfeltet.

Kvinnen i den andre bilen var prikk lik: Grått hår, spiss munn, spiss nese og firkantede, mørke briller. Munnen hennes mimet også etter mr. Mars. De hørte på P4 begge to.

"Ooooohhhh," gapte den andre kvinnen i det det gikk opp for henne at hun bare med et tiendedels sekund dårligere reaksjonstid ville griset til den sorte, store bilen sin. Hun kikket opp og møtte full forståelse i den andre bilen. "Yak," telepaterte de til hverandre og dro littegrann på smilebåndet.

De to kvinnene så på hverandre, fant ut at de sannsynligvis var skilt ved fødselen, pekte oppgitt på de kondomkledde mannfolkene som til og med hadde kledd ut sekken sin i skrikende gult. Helt synkront.

Da de begge så at den andre åpent munnen for å kommentere den siste krampesyklisten, visste de begge hva den andre kom til å si:

"JÆVLA KNUDREKUKK!"

Også kjørte de begge videre mens de smilte fornøyd. De hadde møtt seg selv i et fotgjengerfelt, og når de møtes igjen bør verden oppføre seg veldig pent.

En venn er mer verdt enn en skatt. Husk det.