Ren kunst

- Snøfnugg ser ut som stjerner som har falt ned, sa jeg og beundret kunstverket som falt ned på boblejakken min.

Vi var på høyfjellet der snøen nesten ikke er påvirket av forurensning. Hvis du ser bort fra vedfyring og alle SUV'ene, selvsagt.

- Du verden, så poetisk, da, sa han med et glis.

Jeg lurte på hvor teit det var på en skala fra en til ti, der ti var maks teit.

- Det spørs på sammenhengen, sa han. - Hvis det var noe besteforeldrene dine prøvde å innbille deg da du var liten, er det en treer, men hvis det var noe du fant på nå ...

Han lot det henge litt i luften, men jeg er jo ikke dummere enn at jeg forsto at jeg var i ferd med å sprenge teithetsskalaen. Mine besteforeldre visste godt at stjerner ikke falt til jorden og ble til snø, og de ville aldri løyet for meg.

*

Jeg prøvde å bevise min egen teori, men da han bøyde seg ned for å se, ødela pusten hans hele kunsten:

Rett til høyre for knappen er det en halvsmeltet stjerne

Jeg prøvde igjen:

"Your father must have been a thief. He stole the stars and put them ... on your nose ..."?

Men snøen på snuten til bikkja kunne like gjerne kommet fra en av de gangene han rullet seg i veikanten.

Siste forsøk beviste at jeg tok feil:

Ser mer ut som noe fra planteverdenen enn noe fra mineralriket

Det var ikke stjerner, det var ormergress. Og det var liksom ikke så poetisk.

Pent og symmetrisk, men det hjelper ikke når den skjuler en farlig orm (jo, da)