50 shades of blue

Målet med å ta med et puslespill på hytta i jula, var å skape familieidyll. Mellom turer, mat og Netflix-serier kunne vi samarbeide om å få bitte små pappbiter til å bli et fantastisk, fargerikt motiv.

Tenkte jeg.

Det er i hovedsak to ting som gjør at den romantiske forestillingen ikke blir en realitet i 2017.

For det første: Det er 5.000 bitte små pappbiter.

For det andre: Det fargerike motivet består stort sett av ulike varianter av blått.

Vi kan slenge med et tredje poeng også: Et uferdig puslespill tar betydelig mer plass enn et ferdig puslespill, og dette puslespillet vil være én centimeter høyere enn bordet er bredt når det er puslet ferdig.

Nå mistenker jeg at vi aldri trenger å bekymre oss om den ene centimeteren, i alle fall ikke på noen år. Før det puslespillet blir ferdig tror jeg at vi har hatt minst to finanskriser, fem stortingsvalg, oppdaget fire nye beboelige planeter og fått våre første nye venner blant dem som bor der.

*

- Det kommer til å ta hele bordet. Hvor skal vi sitte og spise? Hvor skal jeg sitte og jobbe? spurte min mann.

- Sjekk esken! Målene er bare 101 ganger 153. Eller kanskje 156, sa jeg. - Bordet er jo mye større enn det.

19-åringen åpnet pakken og 5.000 biter fosset utover bordet. 

- Det er bare plass til tre her, og det er etter at dere har satt det sammen, sa min mann som dokumenterte påstanden sin med et målebånd.

- "Dere"? Skal ikke du pusle? spurte jeg.

- Jeg. Er. Ikke. Puslete, sa han.

Jeg forklarte at verbet riktig nok samsvarte både med substantivet og adjektivet, men at det ikke var automatikk i at de som pusler er puslinger.

*

- Puslespill er som livet selv, sa jeg.

Han lot som han var opptatt med noe annet.

- Du setter sammen én og én bit - akkurat som du tilegner deg kunnskap og erfaringer. Etterhvert ser du sammenhenger og vakre farger, insisterte jeg.

Det var stille fra kroken han satt i.

- Man må sortere brikkene før man begynner å jobbe, sa jeg. - Akkurat som man må sortere arbeidsoppgaver eller utfordringer. Hvis ikke vil man bli helt overveldet, og da får man ikke gjort noe.

Nå var jeg sikker på at han hadde sovnet, men plutselig hostet han. Hadde jeg ikke visst at han visste bedre, hadde jeg trodd at han sa "dust" mens han hostet.

- Og så må man passe på at man ikke mister noen biter, for da kan det bli umulig å løse oppgaven, sa jeg uten å helt skjønne hva jeg mente med det. 

- Dessuten må du passe nøye på at ikke bikkja spiser de brikkene man mister på gulvet, for da kan du like gjerne gi opp, sa jeg - og med det hadde jeg offisielt forlatt sammenlikningen mellom puslespill og selve livet.

- Kanskje du vil pusle litt? spurte jeg 26-åringen som satt og leste sjette bind av Knausgårds kamp.

Det ville han ikke.

*

Og det vil ikke jeg heller. Jeg liker ikke rot, og jeg ville aldri hatt et ferdig puslet puslespill på veggen. 

- Har du lyst til å tenne i peisen? spurte jeg min kjære.

Det ville han gjerne. Jeg sa at han kunne bruke en håndfull brikker til opptenningen.