Vikinger som hyller kvinner

I morgen er det kvinnedagen. I Norge ble den først markert i 1915, men da hadde den allerede blitt markert i mange land i seks år. Dagen ble opprinnelig markert for å hedre kvinnebevegelsen og for å jobbe for stemmerett for kvinner.

*

Det er underlig at vi skal trenge en kvinnedag. Mange mener nok at dagen har utspilt sin rolle, men det skal ikke jeg mene noe om her. Jeg er tross alt en av de priviligerte som på grunn av flere generasjoner kvinner nesten aldri har opplevd at mulighetene mine er begrenset fordi jeg er kvinne.

Men igjen; det ER underlig at kvinner trenger å kjempe for å få de samme rettigheter som menn. Vi oppdrar jo menn. Vi har makt til å programmere dem fra de blir født. Hva er i veien med oss? Hvorfor har vi ikke klart jobben bedre?

*

Like rettigheter bør være en selvfølge. Så lenge du er et menneske og holder deg på riktig side av loven, bør du ha nøyaktig de samme forventningene, rettighetene og ansvar som alle de andre. Det blir ikke likestilling før vi ikke lenger reflekterer over om kollegaen din, naboen din eller en annen du møter er farget, homo, mann, funksjonshemmet eller kvinne. Det er målet.

I enkelte sammenhenger anbefaler jeg imidlertid at man har dette med kjønn nokså langt fremme i bevisstheten. Men det har med romantikk og forplantning å gjøre.

*

De gamle gudene - og derfor også de riktig gamle vikingene - var absolutt ikke blinde for kvinnekjønnet. I Håvamål kan vi dels lese om at kvinnen er en svikefull luring, og dels at hun er et mål for guders gunst. Noen ganger er kvinnen både svikefull og attråverdig.

Men det får bli mannens problem. Vi kvinner kan ikke ta ansvar for det svake kjønns forvirrede sjelsliv.

Det får være måte på.

*

Jeg vet ikke om jeg har belegg for å si at Håvamål og de ti bud har totalt motsatt syn på utroskap, men med min usle innsikt, kan det virke slik.

Bibelen sier jo klart at du ikke skal sikle på verken eselet eller kona til naboen, men Håvamål har et litt latinsk forhold til kjærligheten.

For elskhugen din
ingen mann skal
gjeva deg last og lyte.
Ofte klok mann fell,
der fåmingen stend,
for eit ovfagert andlet.

Altså:

Ingen kan kritisere deg
eller knuse kneskålene dine
bare fordi du er litt småkåt.
Ofte er de faktisk den smarte fyren
som faller for et pent ansikt.
Idioten står bare der og måper.

*

Odin utleverer sin egen pinlige sjekkestory i følgende strofer:

På bolsterkvile
Billings møy
eg solbjart fann i svevn.
Jarls vyrnad
lite verd meg tyktes,
skulle eg møyi misse.

Min oversettelse:

Jeg så dattra til Billing
ligge på en madrass
og sove søtt.
Jeg kunne ofret
en Lotto-premie
for den dama.

Men så var det noen som hvisket ham i øret:

"Heller mot kveld
skal du koma, Odin,
om du vil med møyi mæle.
Ille det vart
om andre munde
slik skam få sjå."

Med andre ord:

"Skjerp deg, Odin!
Hvis du skal snakke med dama
så kom tilbake i kveld.
Like greit at det er mørkt
så andre ikke ser at du driter deg ut."

Odin forteller videre at han gikk hjem igjen. Han var helt tussete av "elskhugs voner". Men da han returnerte ble han kjeppjagd av vaktene. Utpå morgenkvisten hadde vaktene sovnet, og da snek han seg tilbake, men akk:

På lega, der før
den fagre sov,
låg no ei bikkje i band.

Den ydmykelsen trenger vel neppe noen oversettelse, men hun hadde altså pekt nese til den elskovssyke Odin, og lagt et loppeskinn i sengen sin.

Hun skulle bare visst at fyren kom til å bli selve sjefsguden.

Dumme ku.

Oversett og avleggs

Jeg er i ferd med å bli utkonkurrert. Avleggs, forkastet og for gammel. Unyttig rett og slett. På toppen av det hele er jeg sjalu.

Der jeg før kun har konkurrert med yppige former, må jeg nå også finne meg i å bli utfordret på husmorens stolthet; matlaging. Og der stiller jeg svakt i utgangspunktet. Selvtilliten min har aldri kommet seg etter at jeg som student greide å koke potetene frynsete utenpå og steinharde inni.

- Det skal ikke være mulig, sa min mor.

*

Etter det gikk jeg over til et kosthold som besto av salat uten salat; ris, oppkuttet kokt skinkepålegg og mais.

Fremdeles er jobblunsjene mine nokså begredelige - i alle fall mener mine kolleger det. Jeg spiser cottage cheese, rødbeter og et egg. Fredag feirer jeg med litt mais i tillegg.

Mine stakkars barn har selvsagt lidd under dette, og det toppet seg for min eldste sønn - vegetarianeren -   da han kom hjem fra utenlandsstudier og ble servert pasta med tomatsaus. Han påpekte høflig at han som student var nokså vant med denne type mat, men antok at jeg bare ville gjøre overgangen enklere.

"Selvsagt, min sønn ..."

*

Nå har den oppmerksomme og vennlig innstilte leseren merket seg at jeg går rundt grøten. Og apropos grøt; Det lager jeg ofte. Men jeg må innrømme at jeg også der tar den enkleste veien. Ikke bare må det være posegrøt, men den må kunne lages ferdig på maksimalt fem minutter, og det må ikke være behov for litermål.

Jeg er mer opptatt av hva grøten kalles enn hvordan den smaker, derfor har hele familien blitt vant til at jeg forklarer at de brune bitene i grøten riktignok kommer av at jeg ikke har rørt ivrig nok, men at de kan døyve både utseende og smak med et lag kamuflerende kanel. Kanel er dessuten veldig sunt.

*

Som sagt; jeg er veldig opptatt av hva grøten heter. Og i min søken etter å finne den 5-minuttersgrøten som krever én liter melk og ikke 0,75 liter, har jeg funnet ut at Mings grøt heter "Risgrøt" (det er den jeg bruker - fordi jeg ikke trenger å måle opp melken, jeg kan bare åpne en ny literskartong) og at Toros heter "Risengrøt". Man kan jo bli svimmel av mindre; jeg har i alle år trodd det het "Risengrynsgrøt".

*

Det var enda en digresjon. Det jeg skulle si, var at jeg i lang tid har fryktet at min mann skulle bytte meg ut. Han er nemlig blitt forelsket. Så vidt jeg kan forstå.

Min frykt har nå gått så langt at han reagerer på oppførselen min. Jeg har mareritt om at han går fra meg og for å motvirke det jeg frykter skal skje, overøser jeg ham med kjærlighetserklæringer.

I dag har vi snakket ut. Han sa at jeg ikke har grunn til bekymring, og at han elsker meg, men at han ikke har lagt merke til at jeg har vært kjærlig i det siste. Han sa ikke "mer kjærlig", han sa "kjærlig". Det må jeg ta til etterretning.

Jeg snufset frem at jeg ikke hadde hatt det så bra de seneste månedene, og grunnen var det han alltid insisterte på å se på TV når vi legger oss. Jeg sa at jeg kunne merke på ham at han var mer opptatt av det som skjedde på skjermen enn av meg, som sover nesten like lettkledd som Marilyn Monroe og at jeg fant lydene ("Fuck, fuck, fuck!") og de åpenbart dampende og hete scenene forstyrrende for vårt samliv.

Jeg bruker Obsession, hun brukte Chanel no 5.

Han ba om tillatelse til å se på TV i kveld også, men etter det skal han skjerpe seg. Jeg sa at jeg forsto at han trengte en avvenning, og aksepterte det. Han ble tydelig glad, og tilbød seg å lage middag til meg. Siden jeg akkurat hadde spist en bolle med kornblanding, sa jeg at jeg ikke var så sulten, men at jeg sikkert ville klare et par ostesmørbrød.

*

Dette var han ikke veldig fornøyd med. Han tok opp den nattlige TV-tittingen igjen, og jeg merket at sjalusien kom snikende.

- Men jeg ser jo på TV for vår skyld, Birgitte, sa han. - Jeg ser jo på slike ting for å lære.

Jeg sa at jeg var helt happy med de kunstene han brukte fra før. Ordene jeg brukte var "helt tilfreds". Han gjentok at det var for min og vår skyld, og plutselig sa han navnet. Blondinens navn.

Den forbannede Gordon Ramsay.

Han tegnet hjerter med ketsjup. Til meg. Gå hjem og vogg, Gordon!

Poesi gjennom tidene

Mange setter stor pris på poesi. Jeg liker sko. Men noen ganger ser også en grunn materialist som meg verdien av et godt dikt. Faktisk trenger ikke diktet være spesielt godt heller, når jeg tenker meg om.

*

Et nært familiemedlem, som helst vil være anonym, skrev en gang følgende:

Jeg hater julen så sterkt at jeg spyr,

måtte nissen styrte i nærmeste myr.

Jeg skal kjeppjage nissen - den gamle dassen -

og gi Rudolf en håndgranat opp i ra**en.

Så når engler daler ned i skjul

skal de få seg en ny og annerledes jul;

For ribbe og pinnekjøtt skal ei på fat:

her blir det finnbiff til julemat.

*

Den anonyme og jeg er søsken, men siden han mener at toppen av lykke er å løpe opp fjellsider med et dekk i en snor bak seg, har jeg lenge lurt på om én av oss kan ha vært adoptert. Eller forbyttet på fødeavdelingen.

Hvis det er vært snakk om en forbytting, er det nok meg. Jeg er eldst og av den grunn - og bare den, har min mor forsikret meg om - glemte hun meg da hun dro fra sykehuset.

Når man opplever å bli glemt som nyfødt, sørger man for å bli så stor som mulig så fort som mulig. Da jeg var ni måneder veide jeg bare litt mindre enn det jeg gjør nå. Men jeg har blitt litt høyere.

Sånt kan jo skje den beste og mest erfarne mor. Og som hun sa: "Jeg hadde jo ikke med meg noe da jeg kom".

*

Min brors poetiske åre, følger en tradisjon helt fra før nordmenn kunne skrive. Gjennom mange hundre år ble visdom og gode historier gjentatt, slik at den eldre generasjon var sikker på at den yngre generasjon kunne det godt nok. Suksessfaktoren i slike prosesser er at lærdommen er minst mulig preget av hviskeleken.

*

Da våre forfedre trodde på Odin og de andre gutta (og et par damer) ble Håvamål til. Håvamål er en samling livsvisdom, som man pussig nok finner igjen i dag - hvis man bare er litt velvillig innstilt.

Her er strofe 27 fra Håvamål:

Vanklok mann
som vankar ute,
det er tryggast at han teier.
At lite han veit
det varest ingen,
utan for mye han mæler.

Og her er noe du sikkert har hørt før:

Det er bedre å tie stille
og la andre tro at du er dum,
enn å åpne kjeften
og med det fjerne all tvil.

*

Her er en av mine favoritter; strofe 63:

Frega og tala
den frode skal,
om vis han heite vil.
Det éin veit,
er utrygt hjå to;
det tri veit om, det veit alle.

Her trengs det nok litt tolkning, men hvis jeg forteller deg at frega betyr spørre (tenk svensk; fråga) og frode betyr klok (av norrønt Fróðr - tenk Tolkiens Frodo), så er det lettere å skjønne at første del av strofen er noe i retning av:

Den kloke spør og snakker (med andre) hvis han fortsatt vil fremstå som lur. 

Den andre delen har blitt til Det én vet, vet ingen, det to vet, vet alle - men det er antakelig en naturlig følge av at samfunnet har blitt mer åpent og at informasjonen har blitt lettere å dele og med det mer tilgjengelig for alle.

For alle oss som til tider blir betrodd private hemmeligheter og graderte dokumenter, kan imidlertid følgende lekse være nyttig å huske:

Alle har en bestevenn som holder kjeft.

*

Og dessuten, sier Håvamåls strofe 29:

Ovnøgdi  mæler
den som aldri teier,
bort i hyr og heim.
Ei radmælt tunge
som låkt er tøymd
ofte seg ugodt gjeld.

Med andre ord:

Ingen gidder å høre på deg
hvis du lar kjeften gå i ett sett.
Uten å ha noe
å melde.

Når vikingen roper på elgen

Jeg har studert litteratur. I alle fall har jeg papirer på at jeg har studert, men mens det sto på slo det meg at jeg ikke gjorde noe annet enn jeg hadde gjort siden jeg var fire. Jeg satt med nesen i en bok. Helst innendørs, både fordi jeg aldri har likt ville dyr og innsekter, og fordi når man er så nærsynt som jeg er, så reagerer man ganske dårlig på sollys.

I den perioden jeg lånte penger fra Lånekassen for å lese bøker, oppdaget jeg Håvamål. Boken over alle bøker. (Bortsett fra alt av Pasillinna, Murakami og Lalum. Og Anna Karenina av Leo Tolstoj. Og Parfymen av Patrick Süskind. Og Oppmålingen av verden av Daniel Kehlmann. Og Hjemme av Bill Bryson.)

Strofene i Håvamål er ikke enkle å forstå. Men noen er soleklare; 

Betre byrdi

du ber kje i bakken

enn mannevit mykje.

D'er betre enn gull

i framand gard;

vit er vesalmannens trøyst.

Oversatt til moderne språk blir det omtrent som dette:

Kunnskap veier ikke noe.

For en fattiglus er det bedre 

å være lur enn rik

når du besøker noen.

*

Han som har laget etterordet i den versjonen av Håvamål jeg har, mener at strofe 13, 49, 73 og 74 er vanskelige å forstå. Forfatteren av etterordet, Bjarne Fidjestøl, sier det slik: "Det let seg heller ikkje løyne at i somme høve er det vanskeleg å vere viss på kva den opphavelege meininga har vore."

Oversatt betyr det "Det er ikke til å stikke under en stol at det noen ganger kan være vanskelig å være sikker på hva dette opprinnelig betydde".

*

Det tok jeg som en utfordring. Og den var ikke særlig vanskelig.

La meg ta strofe 13:

Gløymsle-hegren

over gildet sit,

han maktstel mange.

I fjørene hans

eg fjetra vart

i garden hjå Gunnlód.

*

Hallo! Selv jeg som ikke har vært dritings - ikke engang på en snurr - kan jo se dette for meg.

Her har vi en fyr som prøver å forklare hvorfor han fant seg selv full av møkk og drit i kjøkkenkroken til Gunnlód etter en skikkelig rotbløyte. Han gjør det som mange av oss gjør når vi har tabbet oss ut; vi prøver å generalisere - vi gjemmer oss bak flertallet.

*

Russetiden er et utmerket eksempel på dette. Hver vår strømmer hundrevis av rød- og blåkledde idioter ut i gatene. Hver for seg er de smarte, sympatiske ungdommer, men så fort de tror de kan forveksles med en klassekamerat i lekedress og lue, tror de at de kan komme unna med alt. 

Normalt kjekk ungdom tisser på offentlig sted som om de var hannbikkjer, og roper og hyler så mye dumt at hvis de enkeltvis hadde gjort det samme tidlig i september, hadde de blitt lagt i reimer og blitt vurdert som gode kandidater for elektrosjokk.

*

La meg forklare strofe 13. Linje for linje.

"Gløymsle-hegren over gildet sit"

Den drita fulle vikingen som sannsynligvis var litt flau da han våknet, har prøvd seg på en løgn kamuflert som eventyr. Han fant likegodt opp en fugl som han kalte Gløymsle-hegren. 

Denne hegren var en skikkelig party-fugl ("over gildet sit"). Den kom alltid når festen var på sitt beste. Eller sitt verste - alt ettersom hvem man var og hvor mye man hadde drukket. I den ene enden av skalaen var vikingen vår - i den andre en edru tjenestejente.

Det skulle bringe tankene over på en staselig og overlegen fugl som man bare måtte bøye seg for når den befalte at man skulle sette igang og glemme alt som hadde skjedd ("Gløymsle-hegren"). Vikingen vår hoppet elegant bukk over det faktum at han hadde tyllet i seg bøttevis med mjød. Den dumme vikingen latet som om han ikke hadde noe å stille opp med når Gløymsle-hegren avla ham et besøk.

"I fjørene hans eg fjetra vart i garden hjå Gunnlód"

Faktisk ble han så maktesløs og apatisk ("han maktstel mange") at han valgte å tegne et bilde av at han var full av hegrens fjær. Han hadde nok håpet at ettertiden skulle ta dette som et teoretisk eksempel, men sannheten var nok at han lå i en krok hos naboen ("i garden hjå Gunnlód") sammen med alskens støv og skitt. 

Man kan jo se for seg den avmakten han følte ("eg fjetra vart") da han så sitt eget speilbilde i en bøtte med vann (helspeil var sjeldne på den tiden); han var så full av lo og søppel fra topp til tå at han så ut som en fulg ("I fjørene hans") katten hadde dratt inn.

*

Hvis du fremdeles ikke har skjønt det, tilbyr jeg en modernisering av strofe 13 her:

Når elgen roper

etter festen er over,

skjønner alle at du er sliten.

Du ligger i oppkast

og husker ikke en dritt,

i et hus som ikke er ditt.

Hviledag

- Hallo, Gud! Så fint vær du har laget i dag!
- Prøver du å smiske?
- Litt, kanskje.

- Så hva vil du?
- Jeg vil vite hvem som fant opp glass.
- Jeg fant opp glass. Jeg fant opp deg også, men verden har hatt mer glede av glass, for å si det forsiktig.

- Så slem du er!
- Jeg er ikke slem, men jeg vet om en som er det, så vær snill. Og fremfor alt: HOLD HVILEDAGEN HELLIG!

- Så du mener at jeg ikke skulle ha vasket vinduer i dag?
- Du burde absolutt ikke ha vasket vinduer i dag. Har ikke moren din lært deg noe?
- Jo, men hun har aldri vært så opptatt av å hvile. Særlig ikke på søndag.
- Dette har ikke noe med søndag å gjøre! Alle vet jo at man ikke skal vaske vinduer når det er sol!

- Fordi man heller skal nyte Guds - unnskyld: din - frie natur og gå på tur og sånn?
- Nei, din dust. Når du vasker vinduer i sol, blir det striper!

- Å, herregud, jeg trodde du mente jeg kom til helvete.
- Nå tror jeg du bannet. Liker du å bryte bud, eller?

- Unnskyld. Men jeg mente ikke å banne og hvis jeg ikke har brutt hviledagsbudet ved å vaske vinduer, skjønner jeg ikke hva du mener jeg har gjort galt.
- Du plager meg! Har du ikke venner du kan plage? Familie? Bikkje?
- Jo, men vennene mine er på tur, familien min sover og det gjør bikkja også.
- Du er en patetisk masekopp.

- Bare fordi jeg vil vite hvem som fant opp glass?
- Jeg har jo sagt at det var meg.
- Ok, men hvem stjal ideen din her ned på jorden?
- Syrerne.

- Assad?
- Nei, den dusten kunne ikke engang funnet sin egen hake.
- Ææh, jeg tror ikke han har hake, faktisk.
- Nettopp!

Med Jahn på hjernen

All den tid jeg våknet med Jahn Teigens "Du er en sensasjon!" på hjernen, hadde jeg håp om at dagen skulle bli sensasjonell. Med Teigen på repeat jobbet jeg litt, dusjet, spiste og kledde meg for å møte verden med alt den kunne by på.

Klokken er snart tre. Jeg har kranglet litt med en butikkdame og spist meg kvalm på snop. Med andre ord: en helt usensasjonell lørdag.

*

Jeg må forresten si meg totalt uenig med Teigen når han forteller alle at de skal tro på seg selv og være den de er. Hun der damen i butikken, bør tvert imot prøve å endre seg betraktelig. "Det er jeg som får problemer," gjentok hun tre-fire ganger da jeg sa at jeg gjerne ville ha tilbake pengene på det jeg akkurat hadde kjøpt. "Ja, men det er jeg som er kunden," sa jeg.

Hadde hun enda sagt imot meg der! Motargumentet lå jo helt opp i dagen! For hvis jeg fikk tilbake pengene, var jeg jo ikke kunde lenger. Jeg var nære på å fortelle henne hva hun burde ha sagt, men et så raust menneske er jeg ikke.

Etter det personlige nederlaget (hadde jeg bare presset henne litt mer, hadde jeg nok greid det), gikk jeg inn i nabolagets nyeste (og hippeste; MYE betong og veldig kult innpakkede produkter) godterisjappe. Der selger de danske fløteboller med marsipanbunn. Bedre blir det ikke.

Men hadde de flere fløteboller igjen? Nei. Selvsagt ikke.

Jeg ble så lei meg at jeg trøstekjøpte et par karameller og litt sjokolade. Da jeg kom hjem, var det bare en firedel igjen:

Jeg spiste litt til, selv om jeg begynte å bli litt småkvalm. Vi skal spise skrei senere i dag, og skreien smaker best hvis man ikke er så kvalm.

For å gjøre ting litt vanskelig for meg selv, skjøv jeg all sjokoladen ned i skrivebordsskuffen min. Den er litt tung å få opp, og dessuten nokså skummel:

Jeg er imidlertid sterk og uredd, så det hjalp ikke så mye.

*

Tilbake til Teigen og andre som mener at man er god nok som man er. Ser de ikke at dette er en budskap som vil sende oss tilbake til steinalderen på et par generasjoner? Hva om du hadde vært fornøyd med deg selv som fireåring? Da hadde du gått med parkdress, ment at pølser var det beste i verden og ventet med lengsel og smerte til barne-tv startet klokken 18.

Eller hva hvis du fremdeles hadde vært en ufordragelig 17-åring? Gud forby!

Nei, du har en plikt til å utvikle deg. Til å bli bedre. Til å bidra til å gjøre verden til et litt bedre sted når du drar enn den var da du kom.

Hvordan du gjør det er opp til deg.

En norsktime

Det er fredag, men du har ingen grunn til å slappe av. I alle fall ikke hvis du er en av dem som ikke vet forskjell på visst, viss og hvis. Dersom (og her kunne jeg skrevet "hvis" i stedet for "dersom") du er dyslektiker, er du unnskyldt. Hvis ikke, er det tid for en norsktime.

En hyllest til dyslektikere i alle land

Merk deg at det ikke heter "norsk time", med mindre du vil understreke at en time i Norge er noe annet enn en time i Sverige (for eksempel). Det du hadde på skolen, men som du muligens sov deg gjennom, var en norsktime. I ett ord.

Visst

"Visst" kan benyttes i uttrykk som "sikkert og visst". Han som fant opp det uttrykket mente nok å være litt morsom, for i denne sammenhengen betyr "visst" "enda mer sikkert". Jeg vil anbefale deg å være varsom med å bruke "sikkert og visst" på daglig basis. Det er ikke til å komme forbi at du høres ut som bestefaren din hver gang du humrer og slår fast at noe er både sikkert og helt sikkert.

Du kan også si "Ja, det er visst det" eller "Han sa visst det" - og en hel masse andre varianter. Her betyr "visst" sannsynlig, muligens eller trolig. Et litt tvilende utsagn, altså. "Visstnok" er en variant av "visst".

Med mindre du er en nonne, har du antakelig brukt ordet i setningen "Han kan kysse seg et visst sted!". Det betyr som regel at han kan kysse seg i rumpa, men det er ikke belegg for å si at "visst" og "rumpe" er synonymer. Norsk er et vanskelig språk.

Viss

Du kan være viss på noe. Det betyr at du er sikker. "Viss" er et adjektiv, og det er det samme ordet som "visst", det er bare bøyd. Adjektivet bøyes slik:

Det kan også gradbøyes, men det er ikke så aktuelt, for når hørte du noen si "visseste" sist? Tenkte meg det, ja. "Visseste" er et superlativ, og hvis du er veldig interessert i gradbøying av adjektiv, kan du lese mer her.

Hvis

"Hvis" er et ord mange bruker ofte. I eldre dager kunne man rett som det var høre noen si "hvis bok er dette?" eller "hvis flosshatt ligger her?". I dag vil de fleste som lurer på hvem som eier hvilken flosshatt spørre "Hvem sin flosshatt er dette?". Nå er det ganske sjelden man kommer opp i en situasjon der man blir nødt til å bruke tid på å fordele riktig flosshatt til riktig hode, men "flosshatt" var tross alt bare et eksempel.

I dag brukes "hvis" som en forutsetning eller et ønske: "Hvis han snorker én gang til, kommer jeg til å kvele ham med en pute" eller "Hvis han hadde gjort som jeg sa, hadde vi ikke sittet her uten snop en fredagskveld". Jeg understreker at disse eksemplene er tilfeldige.

*

Sånn. Nå kan du ta helg. Men hvis jeg tar deg i å skrive "visst" når du mener "hvis" eller "hvis" når du mener "viss", så kommer jeg til å spøke for deg hvis jeg dør.

Det heter ikke "satlitter", det heter "satellitter".