Hurra for at det ikke er november!

Kjære landskvinner og -menn,

Dere har jaggu fortjent en dag med is og brus. Så utrolig flinke dere er! Ikke bare har noen av dere vasket, strøket og bakt før denne festdagen, men mange av dere bruker timesvis på å selge kaker og hjelpe til med aktiviteter for både voksne og barn i tillegg.

Du skal ikke undervurdere en seier i et potetløp. Det kan endre livsløpet til en snørrete drittunge som ikke har mestret noe hittil i livet.

*

Kanskje har du ansvaret for å lage eggerøre til årets 17. maifrokost? Kanskje er det du som spretter sjampisen? Vel, gratulerer med dagen uansett hva du har bidratt med.

Er du en av dem som ikke gjør en dritt og ikke en gang gidder å se på barnetogene på tv, så ikke føl deg utenfor av den grunn. Du er likevel en av oss. Vi har hjerterom stort nok til alle, og du tar jo ikke så stor plass.

*

Har du tenkt over hva vi feirer i dag? Antakelig har du det - det er jo ikke til å unngå å få med seg at det skjedde noe på Eidsvoll i 1814, og det er bare ett år siden vi markerte 200-årsjubileet for grunnloven. Du vet - en sånn lov som danner grunnlaget for en selvstendig nasjon.

Demokratiet Norge. Kongedømmet Norge. Det er ikke bare flaks at vi har det så bra som vi har det. Mye av det vi setter pris på i dag, kommer av hardt arbeid. Og da snakker jeg ikke om stryking av bunadsskjorter, selv om det kan være en helvetes jobb.

*

En helvetes jobb tror jeg også det var å skrive grunnloven. En hver med litt kjennskap til hvordan en tekst blir til når mer enn én må være enig i den, vet at det krever raushet og tålmodighet. Selv oppleste og vedtatte kommaregler blir utfordret. Mange har for eksempel en stygg tendens til å sette komma foran samt, selv om det bare er lov når ordet innleder en setning. Det kan være ganske irriterende.

*

Her er en kort grunnlovshistorikk for deg som har glemt det du ble utsatt for i fjor:

1 Etter at Napoleon tapte krigen, måtte Danmark (som var på lag med Napoleon) gi fra seg Norge til Sverige. Det ble avtalt i noe som ble kalt Kieltraktaten. I forkant av denne traktaten var det en bitte liten krig mellom Sverige og Danmark. Den svenske kongen Karl Johan ble så sur at han valgte å invadere Danmark for å få kongen der til å gi fra seg Norge, og etter at de hadde sloss en stund, bestemte de seg for å forhandle i stedet. De valgte å forhandle i Kiel, derav navnet "Kieltraktaten".

2 Selv om det kunne virke som om alle var superhappy med undertegnelsen av traktaten i Kiel, var det noen i Norge som var ganske sure. En annen som var litt grinete, var den danske tronfølgeren Christian Frederik. Jeg tipper han følte seg litt snytt, for mens Norge lå under Danmark hadde han vært danskekongens mann i Norge. Ikke bare var han snytt, men han var jo til og med arbeidsledig. Mange synes det er leit, og det forstår jeg godt.

3 Den arbeidsledige Christian Frederik kalte inn 21 menn til Eidsvoll og fortalte at han hadde tenkt å arve Norge. Flertallet av de 21 mannfolka sa at det synes de ikke var helt ok. De ville ikke gå i samme fella igjen, og derfor krevde de at folket (eller det de mente var et representativt utvalg av folket: menn med egen eiendom og som enten var bønder, næringsdrivende eller embetsmenn) skulle få velge.

4 Fra 11. april til 17. mai 1814 jobbet 112 mannfolk med teksten til det som skulle bli Norges grunnlov. Den siste dagen undertegnet de loven og valgte Christian Frederik til konge. Ingen av de 112 var fra de nordligste fylkene, for beskjeden om å velge representanter kom for sent frem. Man kan dermed anta at det er derfor grunnloven ble utarbeidet med et nokså konservativt språk. Det kan i alle fall være én grunn. Valget av Christian Frederik til konge var enstemmig, men 14 av de 112 var tilhengere av union, så de kranglet seg til å få protokollført at de stemte under tvang.

5 De som trodde at Kieltraktaten gjaldt, ble selvsagt irriterte på hele denne Eidsvoll-greia. Etter at den svenske kongen, Karl Johan, fikk moralsk støtte fra Storbritannia, Russland og Østerrike, gikk han til krig mot Norge. Den krigen varte i et par uker, og endte med at Norge sa værsåsnillogholdopp.

6 Kiel ble byttet ut med Moss, og i Moss ble man enige om at grunnloven måtte skrives litt om slik at den passet til en union med Sverige. Dessuten måtte Christian Frederik levere inn oppsigelsen sin, eller abdisere som det heter når konger trekker seg fra jobben. Før han dro fra landet, kalte han inn Stortinget og ba dem om å revidere grunnloven. Selvsagt greide ikke posten heller denne gang å nå frem til Nord-Norge i tide. Det var synd på flere måter, for jeg hadde likt at Norge var det eneste landet i verden som hadde et par kraftige gloser som grunnlag for statsdannelsen.

Her er paragraf 100 i grunnloven. Den gir oss ytringsfrihet:

Ytringsfrihed bør finde Sted. Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov. Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser. Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Akter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i denne Ret ud fra Hensyn til Personvern og af andre tungtveiende Grunde. Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.

Det hadde jo vært litt artig om det hadde stått

Alle kan si hva fanden de vil.

På en annen side er det jo greit at det er litt ærbødighet over grunnloven. Det er det.


7 Den nye grunnloven - ferdig forhandlet med svenskene - var ferdig 4. november.

Det er også en ting vi kan tenke på i dag: Vi kan sette pris på at vi feirer i mai og ikke i november. For selv om det regner på deg, er det tross alt mai-regn. Ikke november-regn.

I Oslo var det nedbørsrekord den 4. november i fjor (yr.no)

En adelig, frisk kalkun

Denne uken har jeg tatt fri. Jeg har en masse opparbeidet fleksitid, og tenkte at det jammen skulle bli deilig å ikke gjøre noe i fem lange arbeidsdager.

Det startet ikke så bra. Mandag var jeg på jobb i fire timer, men ellers har jeg klart å holde meg unna kontoret.

For å holde meg unna lediggang, som visstnok ikke er bra for verken samfunnet eller muskelmassen, booket jeg en masse timer hos leger og skjønnhetspleiere. I krysningen av disse to yrkesgruppene, booket jeg også en konsultasjonstime hos en plasikkirurg.

- Så. Hvorfor er du her? spurte legen høflig.
- Puh! Nå ble jeg lettet. Det hadde vært innmari dumt hvis du hadde sagt "Jeg vet hvorfor du er her!", svarte jeg lettet.

Han så kritisk på meg, og jeg fikk en snikende mistanke om at han så flere feil og mangler ved meg enn det jeg selv har oppdaget, og at spørsmålet nok ble stilt til alle. For å stoppe eventuelle utlegninger sa jeg derfor raskt:
- Jeg har kalkunhals og grevinnearmer, hva kan du gjøre med det?

Det er jo ikke pent på en kalkun heller

Hans profesjonalitet gjorde at han holdt masken, men jeg kjente at han tenkte "Og hun mener det er alt, liksom? Ho, ho!".

*

- Er du frisk?spurte han, og jeg antok at han mente det fysiske og ikke det mentale, derfor smilte jeg så godt jeg kunne og garanterte at jeg var frisk som en fisk. Det er hvordan du tar det og ikke hvordan du har det, ikke sant?

Men han hadde vært ute for løgnere og unnasluntrere før, så han stilte kontrollspørsmålet "Bruker du noen medisiner?" og da måtte jeg jo krype til korset og innrømme at jeg daglig tar en liten blodfortynnende pille. Siden han insisterte på sannheten og intet annet enn sannheten, måtte jeg også fortelle at jeg har hatt blodpropper i lungene et par ganger. Også noen i bena. Og en i magen. ... Jo, også en i lysken.

*

Som jeg skulle vært en liten unge, fortalte han langsomt at når en kirurg spør om du er frisk, vil bilateral lungeemboli være svært høyt opp på listen over det en pasient er forventet å svare på.

Og som om jeg skulle vært en liten unge (med grevinnearmer og kalkunhals) svarte jeg litt fornærmet at vi to nok hadde litt ulik oppfatning av hva som var sykt og ikke-sykt, og at jeg foretrakk min definisjon.

- Hvis du har brukket benet en gang, er du jo ikke syk, insisterte jeg.
- Et brukket ben og en blodpropp er to forskjellige ting, sa han tålmodig.
- Ikke i mitt hode, sa jeg surt.

*

Legen tok meg med bort til speilet, og jeg var i ferd med å trekke tilbake garantien om at jeg var frisk, for maken til trist og grått oppsyn hadde jeg aldri sett. Kontrasten til den brune, unge legen var ekstrem.

- Du er litt asymmetrisk, sa han.

Han kunne like gjerne sagt det rett ut: "Du er ganske skeiv i trynet!".

Jeg hadde aldri trodd ansiktsformen var det største problemet mitt, men det vridde, rare fjeset mitt kommer aldri til å fjerne seg fra netthinnen min. Jeg så ut som en krysning av meg selv og min litt degenererte tvilling.

Kan jeg ha blitt klemt i døren som baby? Kjørt over av en liten bil? Sovet under en familiebibel? Eller mer sannsynlig: Grimbergs samlede verker?

*

Han vred hodet mitt til siden og sa "Hva er den store, røde flekken du har på kinnet?".

- Hvis du bare klarer å fikse armene mine og halsen min, skal jeg greie å sminke bort den flekken, sa jeg.

Han forklarte at jeg snarest og uten opphold måtte få en hudlege til å se på Australia-kartet jeg går rundt med på kinnet, og sa at han ikke kom til å ta i meg med en skalpell så lenge jeg så ut som pensum i geografi.

*

Jeg ble så skremt at jeg ringte Volvat i det jeg gikk ut av døren hans.

Og etter fem minutters venting i telefonkø mens en hes mann sang "Why me?" HELE TIDEN, er jeg nå forberedt på transplantasjon fra skuldrene og opp.

Russ 87!

Russ 87, altså. Det var årgangen sin, det. Vi var akkurat passe snille, akkurat passe fulle, akkurat passe trøtte og akkurat passe rampete. Så vidt jeg vet.

Men hva vet jeg. Jeg hadde årets reneste russedress da 18. mai kom, for jeg hadde stort sett lungebetennelse hele mai. I tillegg jobbet jeg på Gunnars Marked og var politisk aktiv. Og totalavholds.

Men det ble folk av meg også. Og det ble jaggu bra folk av resten av kullet.

Nyutsprugne russ anno 1987

De fleste av disse flotte menneskene har jeg kontakt med i dag. Ikke daglig, og kanskje heller ikke hvert år, men innimellom ser jeg dem på gaten, noen møter jeg til en skravlings over en kopp te og andre chatter jeg med på Facebook.

Nesten hver dag ser jeg at en av dem har postet ett eller annet på sosiale medier, og dermed vet jeg litt om livet deres slik det er nå - og så sender jeg dem en vennlig tanke eller en vennlig tommel. Snart 30 år etter vi tok eksamen.

De vet antakelig mye mer om meg enn jeg vet om dem, for jeg er en patologisk oversharer. Det er forresten ikke noe som har kommet med Facebook, sånn har jeg nok alltid vært.

*

Facebook bør nomineres til en pris. Kanskje ikke fredsprisen, men det må da være noen som verdsetter det å holde kontakten med gamle venner høyt nok til i det minste lage et diplom?

Selv de som løp Holmenkollstafetten i går fikk diplom. Til og med alle som har svømt 25 meter eller gått på søndagsskolen har fått en eller annen utmerkelse, og da bør et verktøy som daglig gir folk en sjanse til å gi andre mennesker tommelen opp jaggu fortjene ett eller annet.

Nå får vel Mark Zuckerburg lønn så han klarer seg, men det virker ikke som han er så opptatt av penger, for han gir dem jo bort hele tiden, så kanskje han heller ville hatt en medalje? Eller et pent kort?

*

Jeg lurer på hvordan Mark Zuckerburg var da han var 19 år? Litt sjenert og nerdete, kanskje? Hvis du som leser dette er ung, så husk på at du må være snill med nerder. De kan bli sjefen din en dag.

Uansett hvem du er og hvor gammel du er, vil jeg at du skal være snill med alle uansett om de er nerder eller ikke. Smil til verden selv om du risikerer å få en støvel i trynet. I de fleste tilfellene vil du få et smil tilbake, og da har du gjort verden til et litt bedre sted.

*

Du bør smile til russen også. De kan hende de holdt deg våken i natt med sanger som er så hinsides all fornuft og vett at du gremmes, men smil likevel. Du kan jo smile av dem inni deg, og til dem utenpå?

Det hjelper ikke å kjefte, og hvis du irriterer deg, går det bare ut over deg selv og dine nærmeste omgivelser.

Når de ble folk av Russ 87, blir det folk av Russ 15 også. Bare gi dem noen år. Og send dem en vennlig tanke når du tipper pensjonsalderen og sitter på en cruisebåt i Karibien.

Sånn kan det også sies

- He, he, vet du hva jeg gjorde i dag, eller? spurte min mann.

- Du har jobbet, spist, gått på do og drukket kaffe? gjettet jeg.

Men det var ikke det han ville frem til. Nei, da. I dag hadde han brukt en halvtime på å dissekere en undersøkelse om bønder. Min mann er glad i mat, men ikke så glad i gode jordbruksoppgjør. I alle fall ikke når det er bøndene som definerer dem som gode.

*

Jeg er ikke så glad i mat, og ikke så opptatt av landbruk. Min manglende interesse for landbruk manifisterer seg på flere plan:

1 Jeg blir kvalm av gjødsellukt fordi jeg ser for meg mat full av dritt, og selv ikke tanken på at gjødsel er godt for planter og dermed også for menneskene som spiser plantene, hjelper mot trangen til å kaste opp.

2 Jeg har cøliaki, og jeg tåler syrlig frukt og melk veldig dårlig. Med andre ord kommer det til uttrykk både mentalt og fysisk.

3 Den siste planten jeg kjøpte - et lite oliventre - er nå halvveis knusktørt og har halvveis forvokste, lysegrønne, lange, saftige blader. Olivengrønn og lysegrønn er to ulike farger, og du trenger ikke være smart for å forstå at lange, lysegrønne blader er feil på et italiensk oliventre.

Rekorden min når det kommer til å holde liv i en plante er fire måneder, og det var en tuja. Helnorsk, robust lyng dør i min nærhet. Jeg kunne med andre ord ødelagt grøden i flere land.

*

Etter hva jeg forsto, ønsket de som hadde bestilt undersøkelsen å fremstille bonden på en fordelaktig måte. Det hadde min mann gitt seg faen på å torpedere.

Og han nøyde seg ikke bare med å fryde seg over funnene sine i sitt eget selskap. Nei, da. Sosiale medier har endret mye. Han følte at Twitter trengte hans oppdagelser. Egentlig tror jeg han følte at hele verden trengte å vite det han hadde funnet ut.

*

"På spørsmål om hvorvidt det er viktig at de som produserer maten har gode arbeidsvilkår svarer 86 prosent av respondentene at dette er meget eller ganske viktig," skriver tankesmien Agenda som en kommentar til denne grafen:

Min manns tweet?

"På spørsmål om lave matvarepriser er viktigere enn å opprettholde et norsk landbruk og en norsk næringsmiddelindustri svarer bare 18 prosent at de er helt eller delvis enig i dette. Videre svarer 70 prosent at de er helt eller delvis enig i at de er villige til å betale ekstra for norsk mat, " skriver tankesmien.

Men min mann mener at det er feigt å stille spørsmål som tvinger svareren til å velge mellom lave matvarepriser og norske arbeidsplasser, så han gikk inn i bakgrunnsmaterialet og følte seg nødt til å tvitre dette:

"Bare 12 prosent av respondentene svarer at overføringene er for høye, mens 32 prosent svarer at de er for lave," mener tankesmien at denne grafen viser:

Min mann sier det på sin måte:

Og så legger han til:

Jeg synes det er vanskelig å vite hvem jeg skal holde med her, og etter å ha satt disse opp mot hverandre og prøvd å forstå prosenter og grafer, har jeg fått hodepine, så nå er jeg litt sur på begge to.

En jeg ikke er sur på, er imidlertid den tidligere britiske statsministeren James Callaghan. Han har nemlig skjønt hele greia: Med statistikk kan man bevise alt - også det motsatte, sa han.

Og det er vel grundig bevist her.

Ikke la deg lure.

Kriblende irritasjon

Nå, når jeg har fått det hele litt på avstand, kan jeg fortelle. Opplevelser og følelser knyttet til opplevelsene, må defineres før jeg kan dele. Som regel tar det bare minutter, heldigvis. Dette har tatt et døgn.

I går - lørdag kveld - lå alt til rette for harmoni i heimen. Mann og barn hadde løpt Råskinnet, bikkja hadde fått fem lufteturer før klokken 19, og det var stort sett støvfritt så langt øyet så. Selv med briller.

Men så - som lyn fra vinterblå himmel - ble gubben helt idiot.

*

Bare han åpnet munnen, kom det noe dumt ut. Og ikke bare det, men han åpnet munnen på de underligste tidspunkt. Som for eksempel når jeg fulgte intenst med på nyhetene, eller en reklame.

Nå er det ikke sånn at jeg normalt følger med på reklamene, men noen ganger tenker jeg "neste gang den reklamen kommer, skal jeg jammen få med meg om de sier de/dem, da/når eller armer/ermer feil".

For eksempel.

Og ofte gjør de jo det, og da kan jeg grøsse litt og tenke på hvor dumme de er og hvor flink jeg er.

*

Når han ikke skravlet, surfet han etter biler på finn.no og hver gang han fant noe med fire hjul, skulle han ha meg til å se på den. Jeg har til dags dato ikke sett forskjellen på en mørkegrønn Jeep med tak fra 2006 og tilsvarende fra 2007.

Det er ganske utrolig; Han ser forskjell på kliss like biler, men mener at Russel Crowe og Kevin Spacey er dobbeltsidige tvillinger.

Jeg ble mer og mer irritert. Etter en liten stund kjente jeg at det kriblet i benet mitt, og jeg klarte ikke å holde det rolig.

- Er du irritert? spurte han.

- Nei!

- Jeg ser det på foten din. Du er irritert.

- NEI!

- Jo, det tror jeg.

"Gå og lek i trafikken," tenkte jeg.

*

Etter det var han faktisk rolig i flere minutter.

Før han tok opp potetgullposen sin.

Det knaste og raslet, og jeg hørte ikke en eneste lyd fra tv'n. Demonstrativt satte jeg meg litt nærmere lydkilden. Da hevet han stemmen sa ett eller annen dumt igjen.

Jeg skrudde opp volumet. Han snakket høyere.

Jeg gikk ut på kjøkkenet, og på veien oppdaget jeg at månen snart var full. Møkk. Jeg skjønte at jeg var premenstruell. Jævla, faens måne-hælvete. Jævla, fuckings hormoner.

- Er du sur på meg? spurte mannen i mitt usle liv.

- Jeg har PMS, snerret jeg.

Det fikk ham endelig til å holde kjeft.

Men så begynte han å hikke.

Og i natt sov han på gjesterommet.

Mens jeg trøstespiste

Det hemmelige rommet

Jeg skriver som regel ved et eldgammelt skrivebord som kommer fra min manns familie. Jeg er så glad i det skrivebordet at det står først på listen over det jeg vil redde hvis det brenner. (Det jeg vil redde, ikke dem.)

Det kan hende jeg kommer til å brenne inne sammen med det, hvis jeg følger listen. Skrivebordet er så tungt at jeg nesten ikke klarer å bære en skuff uten innhold.

Den bikkja sniker seg med på alle bilder. Han er så PR-kåt.

Du dirker ikke opp denna, vettu. Da kommer djevelen og tar deg.

Grunnen til at skrivebordet er så tungt, er at man i gamle dager bygde møbler på den solide måten. Men i dag har jeg funnet ut at en bitte liten del av vekten stammer fra innholdet i et hemmelig rom jeg ikke har funnet.

Det vil si; jeg har ikke funnet rommet, men noe av (eller alt) innholdet falt ut i dag.

*

Jeg satt som vanlig og skrev, og i det jeg skulle snu meg for å fortelle bikkja at Norge har overtatt ansvaret for beredskapen for Baltic Air Policing, kom jeg til å dunke til en av skrivebordsidene med kneet. Og vips, der falt det noe ned på foten min.

Bikkja var overraskende lite interessert i NATOs støtte til de baltiske land, men han var svært interessert i å høre om Kate hadde fått baby. Jeg kunne bekrefte at hun og prinsen hadde fått en liten jente, og da nøs han fornøyd og gikk og la seg. Han er virkelig rar.

*

Jeg trodde kanskje det var en nøkkel som lå der på gulvet, men det ville i så fall vært en utrolig teit nøkkel.

Ingen lager vel nøkler som ser ut som en mikroskopisk ispinne i metall?

Hvis du er mann: Nei, et kredittkort er ikke 20 centimeter langt.

Jeg testet den for sikkerhets skyld i låsen. Jeg stakk den så langt inn at djevelen brakk seg (se bilde av djevelen over). Intet annet skjedde.

Jeg spekulerte på om det kunne være en nesepiller for rikfolk som ikke ville ha snørr på fingrene og som ikke hadde kniplingelommetørklet for hånden. Men jeg ville ikke hatt den greia opp i nesa.

Det kunne selvsagt være et hylster man kunne gjemme hemmelige mikrofilmer i, men jeg kom til at den lille greia tiltrakk seg mer oppmerksomhet enn den burde hvis den var i hemmelig tjeneste.

Kunne det være en knappetrykker? Siden skrivebordet kommer fra en forholdsvis fornem gammel dame, kunne det jo hende at hun eller noen i hennes nærhet ikke ville trykke på knapper i all offentlighet med de hvite hanskene sine - og at det var helt uaktuelt å ta av seg hanskene for å bruke fingrene.

*

Dette var så langt den mest fornuftige forklaringen, for jeg tar heller ikke på ting andre jeg ikke kjenner har tatt på før meg. For eksempel trykker jeg alltid på heisknapper med knoken. Heretter planla jeg å bruke den gamle greia jeg hadde funnet. Jeg ser for meg at de kan redusere smittefaren både for meg og andre.

På en annen side kan det nok hende at det fremstår som litt fjollete, og at jeg heller bør fortsette med håndsprit.

*

Derfor dro jeg i den. Det skjedde ikke noe da heller.

Så Googlet jeg den og fikk opp bilder av sverd, et lårben, dorullholdere, et sykkelsete og diverse håndvåpen.

Siden den merkelige tingen knapt kan brukes til å drepe maur, dro jeg litt til. Og da skjedde det noe.

Voila!

Noe så logisk. Det er en blyant! Selvsagt er det en blyant. Den falt jo ut av et skrivebord!

Da sier jeg takk for i dag. Hvis noen vil meg noe, finner dere meg under skrivebordet. Det hemmelige rommet skal til pers. Jeg trenger en hullmaskin og en linjal.

Aksepter din elskedes lidenskap

Bilen min har fått nye sko. Det har ikke jeg. Faktisk kan jeg ikke huske sist jeg kjøpte sko, og det betyr at det må være minst to uker siden.

Når bilen får nye sko - altså dekk og felger - er jeg minimalt involvert. Min mann, derimot, engasjerer seg noe voldsomt. Helt fra bilen ble levert for fire måneder siden, har han lurt på hvilke sommerdekk vi burde velge. Og hele denne tiden har han prøvd å få meg opptatt av valget.

Uten hell.

*

Jeg har en mann som er ekstremt interessert i biler. Vi hadde vært søkkrike hvis han bare hadde giddet å melde seg på inntektsgivende konkurranser der det er om å gjøre å vite modell, årsmodell og historikk på en bil basert på et glimt av et ratt, en del av en støtfanger eller et frontlys.

En vanlig kveld hos oss høres sånn ut:

- Skal vi se en film? spør jeg.
- Ok. Du velger.
- Denne?
- Nei.
- Denne?
- Nei.
- Denne?
- Nei.
- Denne?
- Nei.
- Da får du velge.
- Ok. Da blir det denne.
- Ikke faen, jeg gidder ikke se enda en film med biler og krig.
- Denne da.
- Hvis du masserer meg i hodet.

(Ti minutters pause)

- Så du hva slags bil det var, eller? spør han.
- Jeg har ikke på meg brillene.

(Pause i ti minutter)

- WOW! Det var en Bedford!
- Grmpf. What? Are we driving a Ford to bed? spør jeg som er midt i en drøm.
- En Bedford! Bedford Vehicles bygde lastebiler for den engelske hæren under andre verdenskrig.
- Å.
- Men så slo de seg sammen med Isuzu på 80-tallet.
- Akkurat.
- Etter det overtok GM.
- Zzzzzz.

(Pause i fem minutter)

- EN TALBOT-LAGO T26C!!!
- Du tar ungen, jeg tar bikkja! Brannvesenet er på vei! skriker jeg før jeg våkner helt.
- Den kom på andreplass i Monaco Grand Prix i 1948. En sånn skulle jeg gjerne hatt.
- Jeg skulle gjerne sovet, mumler jeg.

*

Du skal være glad hvis du har en partner med en lidenskap. I starten av forholdet er det selvsagt fint hvis den lidenskapen er deg, men det kan bli litt slitsomt for begge i lengden, så hvis din kjære samler på orkideer, klesklyper, frimerker eller gamle vaskebøtter, så la ham eller henne få lov til det.

Jeg synes til og med du skal oppmuntre og støtte. (Det er alltid enklere å gi andre råd enn å følge dem selv. Tro meg. Jeg er profesjonell.)

*

En slik lidenskap går selvsagt på bekostning av noe. Hos min bilinteresserte mann går det utover klær.

Han kan vises frem i dagslys, bevares. Men det siste han kjøpte var t-skjorter. Med navnet sitt på.

Han kjøpte 40 slike. Jeg tuller ikke.
(Bildet er tatt med tillatelse til publisering. Under tvil og løfter om kompensasjon.)

En annen ulempe, er at han lett blir oppgitt over at jeg ikke forstår skjønnheten i hans lidenskap. Jeg bommer til og med på uttalen av bilnavn han har på toppen av listen.

Forhandleren vi kjøpte bil av sist, selger også Aston Martin'er.  Jeg har en tendens til å kalle dem Austin Martin, og det kunne like gjerne vært den åttende dødssynden.

*

Da min mann skulle hente sommerdekkene, tilbød selgeren ham å skifte dem for ham. Dessverre manglet det bolter (tror jeg) og han fikk låne en bil i mellomtiden.

- Jeg fikk låne en Aston Martin, sa han da han ringte for å si at han kom for å hente meg.

Jeg trodde mannen var neddopet. Det var ikke spor av hysterisk glede i stemmen hans.

Da jeg kom ut, så jeg hvorfor.

Aston Martin Cygnet. Hellandussen.

Han hadde nok håpet på en sånn:

Aston Martin DBS V12. Til og med jeg ser jo forskjellen på disse to.