Stålull og Timotei

Om to timer lar jeg en kirurg gå løs på meg med en forhåpentligvis svært skarp kniv. Jeg satser på å ikke merke noe. Faktisk bruker jeg ganske mye energi på å mentalt blokkere ut den tiden inngrepet tar. Det skal gå helt greit.

Det skal gå helt greit fordi jeg er knallgod på å forberede meg. Jeg våknet tidlig og leste litt i en god bok mens jeg lå i sengen - det er ren luksus og anbefales hvis du vil ha en myk start på dagen. Det krever imidlertid at du vet at du ikke trenger å forte deg og at du ikke leser spenningslitteratur.

Hvis du er glad i dikt, kan det være lurt å kontemplere litt over noe av Olav H. Hauge, kanskje?

Hva med diktet "Slå ring um ditt liv"?

Slå ring um ditt liv.
Ring på ring.
Kva me treskjarar gjer
når me fyrst er i sving
og gneistane spring,
hald dykk undan
den ting!
Grimute, svarte
me snur og snur,
opn gluggen for gyvet,
skræm dei med dur -
dung upp halm,
skuff agner på dør,
lang bundone fram,
lat det gå som fyrr
so dusti skjelv
under sperror og tak,
men, matar,
ver vak!
Korn skal de få
til mat og malt,
men fred vil me ha,
det er alt.

Eller du kan velge noe annet som du slipper å bruke ordbok for å forstå.

Jeg sto opp tidlig, slik at jeg kunne drikke et glass med klar væske i god tid før inngrepet og jeg dusjet og vasket håret. Dusje gjør jeg minst en gang hver dag, men det er ikke hver dag jeg vasker håret.

*

Hårvask krever remedier. For min del syv ulike flasker. Mens jeg står i dusjen bruker jeg først sjampo, så en miks av to ulike hårkurer; Både protein og fukt er viktig for en med hår som er likt stålull både i form, farge og tekstur, og til slutt en balsam av samme merke som sjampoen.

Det er en lang prosess, for hårkruren skal sitte i håndkletørt hår i minst fem minutter før alt må skylles grundig og balsamen kan avslutte det hele. Det er bare så vidt man ikke trenger en egen håndbok; Bare det å feste et håndkle rundt håret, er en kunst.

Mens hårkuren virker, skrubber jeg kroppen med nok et spesialprodukt - eller det vil si: jeg har to skrubbekremer - en for ansiktet og en for resten av meg.

*

Når jeg endelig kommer ut av dusjen - huden er lyserød som en baby og øynene er rødsprengte som på en gubbe som har drukket tett i 50 år (jeg klarer aldri dette uten å få noe i øynene) - begynner prosessen med å få håret til å se ut som håret til hun i reklamen for Timotei.

Det slår meg at Timotei-sjampoen som ble solgt i et hvert Samvirkelag på 80-tallet antakelig kostet en brøkdel av den ene av de to hårkurene jeg bruker. Selv om man hadde inflasjonsjustert den.

*

Først tar jeg i en mengde tilsvarende en litt stor plomme med hårskum. Dette skal gi volum og skal gnis inn ved hårrøttene. Noen som ser problemet her? Ikke? Prøv å gni noe inn ved hårrøttene uten å få det i resten av håret. Det går, men det krever trening.

Så et produkt som skal gi glans til håret. Det er et to-komponentsprodukt, og når man trykker på flasken, kommer det en blank væske ut av den ene tuten og en lilla væske ut av den andre. Mens man trykker på flasken, blandes de to væskene. Det er ganske kult å se på. Og det er en grunn til at jeg vet akkurat dette i dag, for normalt ser jeg ikke på det jeg gjør, jeg bare gjør det. Bare vent litt.

Til slutt skal det olje fra Marokko i hårtuppene. Denne oljen er så fantastisk at det ikke er måte på. Frisøren min fortalte at siden hun hadde begynt å bruke den, hadde hun aldri hatt tørre hender. Og det er visst helt utrolig, for frisører går visst rundt med tørre hender hele vinterhalvåret. Det er noe alle vet, så vidt jeg forsto.

*

Da jeg var ferdig med alt dette, rettet jeg ryggen. Jeg står nemlig med hodet ned fra jeg begynner med hårskummet. Jeg så meg i speilet, og selv uten briller kunne jeg se at noe var galt. Håret lå klistret inn til hodet og så fett ut. Ikke fett som i kult, men fett som i fet krem.

Jeg tok på meg brillene ... og så flasken med fuktighetskrem stå fremme. Den har ikke noe der å gjøre. Faktisk har den ikke noe på badet mitt å gjøre i det hele tatt, for jeg bruker et helt annet merke.

Flasken med fuktighetskrem og flasken med det morsomme to-komponentsmiddelet som skal gi glans, er veldig like hvis man ser dem ovenfra. Eller - det er de ikke, men for en som er så nærsynt som meg og som i tillegg lider etter en sjampoulykke, kan det forklares.

Derfor vet jeg nå hvor kul den to-komponentsgreia er. For da jeg vasket hårer for andre gang i morges, hadde jeg på meg brillene.

Den til høyre ligger nå i søplekassa, den andre gir glans hvis man bare bruker den