Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

onsdag 1. mars 2017

Å eldes med verdighet

Det finnes ingen foryngelseskur. Ungdomskilden har enten tørket inn, eller så har den aldri vært der.

Likevel synes jeg stadig at jeg ser noe som likner: en krem som lover stram hud, en maskin som sender spesielle lydbølger ned i ansiktshuden for å fjerne rynker eller en slags rulle med bitte små nåler som stimulerer huden slik at solflekker og ujevnheter forsvinner.

Stimulans kan være så mangt. 

*

Jeg er et offer for reklamens makt. Jeg er også over gjennomsnittet interessert i bisarre og lett motbydelige ting.

Så da jeg så en sort rensekrem man skulle smøre seg inn med, vente til den tørket for så å dra den av som en gummimaske, måtte jeg selvsagt prøve. Ideen var at masken skulle dra med seg urenheter i en hver liten pore, og siden jeg har porer på størrelse med en liten håndveske, gledet jeg meg til alenetid med tilhørende revitalisering. 

*

Da jeg skrudde av korken på tuben med mirakelkuren, eksploderte omtrent halvparten av innholdet, og halvparten av halvparten havnet på badegulvet og vasken. Kombinasjonen sort og hvitt er tidløs på flere områder enn mote. Det kommer til å ta lang tid før jeg får vasket av den dritten.

Instruksen sa at kremen skulle påføres i et jevnt lag. Ikke for tynt, for da får man ikke tak i masken når den skal pilles av og ikke for tykt, for da tørker det ikke.

Jeg kan bekrefte begge deler. 

*

Men etter å ha brukt omtrent fem minutter på å ikke klare å smøre det jevnt, og ytterligere fem minutter på å vaske hender, ble jeg selskapssyk.

Jeg gikk derfor ut på kjøkkenet og stilte meg lydløst bak min nokså robuste mann. 

"PIP, PIP!" brølte jeg.

"I helvete!" sa han og skvatt bakover mens ansiktsfargen hans brått ble like hvit som jeg var sort.

At jeg klarte å gapskratte, viste bare at tørketiden var mye mer enn tre til fem minutter. Jeg var en blanding av et flytende gummifjes og Spøkelseskladden.



Jeg forlot min skjelvende mann og synes det var på tide å få møkka av.

Det synes ikke møkka. 




For det meste var det enten umulig å få tak i en flik for å dra den av eller det var så tykt at det bare var klissent. Det så ut som jeg hadde falt i en oljebrønn. Men jeg har lange negler, så jeg begynte å krafse. Enkelte steder ble derfor sort erstattet med hissige, røde striper. 

*

Dessuten - og her er beviset på at gamle kjerringer skal holde seg unna ting som er ment for ungdommen - huden min er ikke så fast og fin som den var for 20 år siden. Det var nedslående å se hvordan masken dro med seg slapp hud i en halvmeter før den slapp, og huden datt tilbake i trynet mitt. Det så ut som om det gikk i sakte film. 

Tuben burde komme med advarsler og øvre aldersgrense. Voksne damer tar ikke lett på fornærmelser, og vi har penger vi gjerne bruker på advokater. Vi voksne damer har ofte ikke annet å leve for enn å rette opp feil vi mener er gjort mot oss. 

Et godt råd: Ikke kødd med oss. Livet ditt er ikke så verst nå, er det vel? 
Et godt råd til: Sett pris på de jevne, uknuste kneskålene dine. Med advokater kommer vi ikke alltid helt i mål.

*

Kremen skulle som sagt ta med seg urenheter, og huden skulle bli ren og pen. Det skjedde ikke. Den ble bare full av sort kliss og røde kloremerker som nesten blødde.

Reklamen juger. Kremen gjorde meg ikke et fnugg revitalisert. Tvert imot. Porene mine (de som jeg før kunne bruke til oppbevaring av nøkler og småpenger) er nå fulle av sorte rester etter kremen. 

Jeg ser akkurat ut som det jeg er: Et krampaktig, rødflammet forsøk. Med rundt 1.500 sorte "fregner".

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar