Do's and don'ts på sykehus

Jeg har ligget på sykehus. Med nyrestein. På et firemannsrom.

Jeg likte ikke folk før, og jeg liker dem enda mindre nå.

*

Eller - det er ikke helt korrekt. Dessuten var én av de andre pasientene skikkelig hyggelig, og en annen hørte jeg nesten ikke noe til. De to andre lever bare fordi jeg er et anstendig menneske som ikke er så keen på å bevege meg for mye når jeg har 1) store smerter, 2) er dopa, 3) er nyoperert og/eller 4) henger fast i diverse ledninger via nåler i armen min.

Du kan bli lagt inn på et sykehus når som helst. Jeg håper ikke du blir det, men hvis du skulle være så uheldig - eller heldig, ettersom hvordan man ser på livet - vil jeg hjelpe deg slik at oppholdet ditt blir så bra som mulig.

Når du blir innlagt, får du som regel en sånn i hånden. Det er ikke vondt.

For det første: Ikke drep noen
Det er ikke lov, og du kommer ikke til å føle deg så bra etterpå som du tror når du ligger der og ergrer deg over folk som snorker.

Det kan være fryktelig fristende å dra til noen som - la meg ta et eksempel fra virkeligheten - har holdt deg våken en hel natt og ca klokken halv åtte drar opp telefonen for å fortelle alle venninnene sine at hun har sovet såååå godt og at hun ikke har hørt én eneste lyd fra de andre på rommet.

Ikke slå. Ikke drep noen. Du kommer sannsynligvis til å angre.

For det andre: Bruk ørepropper
De hjelper ikke alltid (faktisk kan de fungere som forsterkere i noen tilfeller) men når man er på sykehus er alt som får tiden til å gå bra, og det tar ganske lang tid fra du drar i snoren til en sykepleier kommer inn. Det tar også ganske lang tid å forme øreproppene til noe du klarer å stappe inn i øregangene.

Er du heldig har den gamle kjerringa dødd i mellomtiden. Sånt skjer.

For det tredje: Ta parti
Hvis du opplever at to av de du deler rom med begynner å krangle, så ikke hold deg nøytral. Nøytralitet kan hjelpe den verste av de to til å vinne. Husk det. Alltid. Dessuten er det en søt hevn å holde med den du liker minst dårlig.

For det fjerde: Spør om hjelp
Hvis du for eksempel ligger ved siden av et snobbete hespetre som åpenbart er en oppmerksomhetssyk hypokonder, og som etter to oppfordringer fra deg ikke skrur av lyden på mobilen, er det lurt å ringe i snoren du har ved sengen og be sykepleieren som kommer inn om å bistå.

Du kan bruke min replikk, den virket ganske bra: "Du, nå har jeg sagt ifra til hun som ligger i nabosengen to ganger om at hun må skru av lyden på mobilen sin MEN HUN VIRKER VELDIG SENIL SÅ JEG TROR IKKE HUN FORSTO HVA JEG SA."

For det femte: Be om mer dop
Smerteskalaen går fra 1 til 10. Du bør greie å leve med alt under 3, jeg går på jobb med alt opp til 6 og hvis jeg begynner å grine, ligger jeg sannsynligvis rundt 8. For meg er 10 nyrestein og migrene, sterkt lys, røyklukt og to kjerringer som breker omtrent like høyt mens de snakker om fargen på slimet den ene hoster opp.

Sykepleieren som kom inn og så meg vri meg i smerter under disse sammenfallende omstendigheten var kjapp i oppfattelsen. Hun ga tre ordre: A) Lukk igjen gardinene, B) Gå ut på gangen hvis du har besøk og C) Få mer morfin hit. Nå!

I det morfinen slo inn oppfattet jeg at den slimhostende kjerringa protesterte mot å dra for gardinene for hun ville se solen (tenk Ibsen), og at hun i alle fall nektet å flytte seg og besøket sitt en millimeter, for nå hadde de jo akkurat kommet tilbake etter en lang og avslappende røykepause. Både den innrøkte kjerringa og besøket hennes mente det var andre som burde ta hensyn, og jeg hørte meg selv rope "Kom hit så skal jeg banke det slimete trynet ditt flatt, din syfilisbefengte rotte!" men siden ingen kom ble de enten veldig redde eller så hørte de bare en masse snøvling.

For det sjette: Hold kjeft
Når du våkner opp fra operasjonen er du ikke så klar i hodet som du tror. Ditt første instinkt bør derfor være å holde meningene dine for deg selv. Det kan nemlig være ubehagelig å huske bruddstykker av samtaler du har hatt med leger og andre på postoperativ avdeling.

Jeg har for eksempel lurt fælt på hvorfor jeg snakket så mye om NRK-serien Le Bureau, og husker veldig godt at jeg følte meg på topp rent intellektuelt da kirurgen min kom bort for å forklare om inngrepet jeg akkurat hadde våknet fra. Han sa at han hadde greid å fjerne steinen, men at de måtte etterlate noe han kalte en stent som skulle holde veien åpen fra nyren til blæren. Da jeg forsøkte å oppsummere den eleverte samtalen vår ved å si "Så du har rett og slett satt urinlederen min under administrasjon", klasket han hånden i pannen, sa noe til en sykepleier og gikk.

For det sjette: Ikke vær flau
Du vil få spørsmål om du har tisset, og du vil få spørsmål om eller når du sist hadde avføring. Du blir til og med oppfordret til å prompe hvis du har blitt operert i magen, for da pumper de opp magen din med gass for å se bedre hva de driver med. Gassen må ut, og tro meg: Du vil ha gassen ut. Du kommer til og med å få vondt i skuldrene av all gassen du får i deg. Promp under dyna og husk at de som høres som regel ikke lukter.

For det syvende: Pass på at kateterslangen ikke er tett
Kateter, ja. Første gang jeg hørte at de hadde tenkt å stappe et kateter inn i urinrøret mitt var jeg sikker på at jeg var kommet et sted der de skulle eksperimentere på meg, og at familien allerede hadde fått vite at jeg var død.

Kateter i sykehus-sammenheng er imidlertid et tynt rør som føres opp gjennom tissen din. Jeg vet. Det skal egentlig ikke noe opp der, men det er i det minste ikke et slags skrivebord de bruker, for det hadde vært veldig uhensiktsmessig.

Når du ligger der med en slange ut av tissen, kan du bare slappe av. Du trenger ikke gå på do. Du vil ikke engang merke at du må på do, for i stedet for at urinen langsomt fyller opp blæra, risler den bare videre ned i en pose som henger på sengen din. Kateter er Universets måte å fortelle deg at du kan ta en pause. Bruk pausen til å hvile, for snart skal noen røske kateteret ut av deg.

Hvis det imidlertid bli en brett på den slangen eller at den av annen grunn ikke klarer å føre urinen ned i posen, vil urinen fylle opp blæra uten å ha noe annet sted å gå. Da vil du kjenne at blæra prøver å revne, at hele buken din prøver å avlaste uten å klare det og da har du plutselig en hel mage som blir desperat etter å bli kvitt fluidumet der inne. Sånt gjør vondt. En 7'er vil jeg si.

For det åttende: Dekk deg til
Noen ganger må man ut å gå litt. Det er anbefalt for alle som er operert: Få igang blodpumpa, ellers kommer blodproppene til å stå i kø.

Hvis du må ut og gå, så ta på deg badekåpen du blir tildelt (eller dine egne klær). Den korte sykehusskjorten dekker nemlig ikke alle like godt. Spesielt ikke hvis du går bøyd. Og svært mange av dem som ligger på sykehus går mer eller mindre bøyd de første gangene de er på beina.

Regelen er: Hvis avstanden mellom hodet ditt og gulvet er mindre enn den normalt er, er det sannsynlig at rompa di får en mer fremtredende rolle.

Så: Dekk. Deg. Til.

For det niende: Ikke vær en jævla rasist
Hvis du fra før er en snobbete, oppmerksomhetssyk, selvopptatt hypokonder, så ligg stille og hold kjeft. Det er bare flaut når du begynner å snakke engelsk til en sykepleier fordi hun er mørk i huden fordi du trodde du "våknet opp på landstedet vårt, og der er det så mange utlendinger". Det hjelper ikke når du prøver å ro deg inn igjen ved å spørre "Men hvor er du fra, da lille venn, for du er jo ikke fra Norge".

Hvis du ligger ved siden av en sånn idiot, så minn deg selv på første punkt: Ikke drep noen. Selv ikke med en pute.

For det siste: Ikke fornærm dem som hjelper deg
Etter et par komplikasjoner natten etter operasjonen måtte Aker kalle inn ansatte som hadde hjemmevakt til å betjene CT-maskinen. Jeg ble trillet gjennom ganger, over dørstokker og inn og ut av heiser. Ved én anledning ble ikke urinposen med da sengen min trillet videre, og det var jeg som merket det først. Gjett hvordan.

Vel fremme ved nattens CT-session fant de ut at døren som var bred nok til å trille en seng gjennom var ødelagt, så jeg måtte gå fra gangen og inn gjennom et par rom. Jeg reiste meg tappert opp og var forberedt på å få gjort dette raskt. Jeg holdt urinposen i den ene hånden og samlet sykehusskjorten sammen med den andre. Da så den ene sykepleieren at jeg var NAKEN nedentil, og for min egen del måtte hun for alt i verden finne noe jeg kunne ta på meg.

Hun løp rundt som en hodeløs høne, mens jeg satt og ropte "Det gjør ikke NOE for meg, hvis det ikke gjør noe for dere. Vi er helt alene her. Alle andre sover!". Sykepleieren kom tilbake med et fortvilet uttrykk i ansiktet. Hun hadde ikke funnet noe hun anså som passende for meg. Ingen truse, ingen CT, liksom.

Jeg begynte å bli lei av å være våken, og jeg var veldig lei av å ha vondt. Det eneste som sto mellom meg og en forklarende diagnose, var 20 meters gange med litt trekk i de nedre regionene. Men de sykehusansatte var livredde for å utsette meg for noe jeg i ettertid kunne komme på at var krenkende.

"HØR! HER!" brølte jeg til slutt, "Hvis dere ikke har sett en naken dame-tiss har dere ikke lang nok utdannelse!". I ettertid ser jeg at jeg kunne brukt andre ord og innestemme, men du må være forberedt på at ikke alle tror du er like oppvakt når du ser sånn ut:

*

Jeg har muligens blitt enda mer misantropisk enn det jeg var, men jeg er mye mer imponert av sykepleiere, leger, portører, rengjørere og hjelpepleiere. Tenk så mye rare folk de må forholde seg til! Hver eneste dag på jobb må de trøste, tørke, stikke, kutte, lytte, forstå, mekle, forklare ... de må se oss på vårt verste og likevel gjøre sitt beste.

Jeg håper de slipper å se deg. Eller meg. Og at de som vil får fri til jul.