Før meg til din leder, jordboer

Jeg ser ikke bort fra at det er liv på andre planeter. Faktisk vil jeg si at jeg synes det er mer utrolig at vi er de eneste avanserte skapningene i verdensrommet enn at vi ikke er det.

Men jeg vet ikke noe. Til tross for ryktene som går om at jeg er en alien selv. De ryktene har oppstått på bakgrunn av mine noe spesielle ører, og jeg har satt dem ut selv. Ryktene altså.

Jeg vet ikke engang hvor stort dette verdensrommet er. For alt jeg vet, kan det rommet bare være en del av et stort hus, i en gate, i en by, i et land ... du skjønner hvor jeg vil. Særlig hvis du har sett «Men in black». Mulighetene er enorme.

Tenk så utrolig spennede det ville vært hvis vi virkelig fikk inn en UFO på radaren! Tenk hvis vi fant ut at de i UFO-en er ansvarlig produsenter bak en rekke Hollywood-filmer eller at det egentlig var de som sto bak Apple! Da tenker jeg vi hadde lagt småtingene bak oss, ja. Kanskje det er det som skal til for at vi skal se lenger enn nesetippen vår.

Innimellom kan man få inntrykk av at de er her allerede. Se på Lady Gaga, for eksempel. Eller en del catwalk-modeller. Særlig de som ser ut som krysninger mellom mennesker og innsekter (ja, jeg er bare misunnelig).

For hvis vi 1) tror på liv på andre planeter og 2) tror at livet på andre planeter vil oss vel og i lengere tid har forsøkt å forberede oss mentalt, er det ikke vanskelig å se tegningen: De er her allerede. Ikke bli skremt, nå. Hadde de vært slemme, hadde vi vært flytende føde for dem for lenge siden.

Beviset kan finnes i den amerikanske republikanske valgkampen. Her ser vi dama fra filmen Mars Attacks og kona til Gingrich:

Og av dette kan vi slutte at de ikke er allverdens smarte. For Newt G ligger vel så vidt jeg vet dårligst an av de tre republikanerne, og demokratene har jo Obama.

Men hvis fru G blir førstedame, er det grunn til å rette blikket oppover. Og muligens ha en plan B og litt ekstra hermetikk i skapet.

Lies, damned lies and statistics

Er KrFs Hareide homse? Er Stoltenberg homse? Ikke vet jeg, og det bryr meg midt i ryggen. Jeg klarer ikke forstå hvorfor seksuell legning engang er et tema. Derfor skjønner jeg heller ikke hvorfor enkelte klarer å bli så opprørte over at noen mennesker av samme kjønn lever sammen, eller at de har barn selv om det er ikke er naturen som har bidratt direkte.

«Det er ikke naturlig!» sier homsehaterne. Nei vel? Jeg vil påstå det motsatte. Kjærlighet er det mest naturlige som finnes og det er dessuten en drøss av barn i verden som trenger gode og fornuftige foreldre.

Og la oss se litt nærmere på naturen og det naturlige; Tornadoer, tsunamier og jordskjelv er naturlige; naturen har med andre ord en tendens til å rævkjøre oss uansett legning.

«Det står i Bibelen at det er synd!» sier de selvhøytidlige tullingene som jeg mistenker kommer til å ha en svært opplysende samtale med St. Peter. Men la oss ikke bruke tid på dem. St. Peter tar seg av den biten. Og det er ikke sikkert det blir så lenge til heller. Gjennomsnittsalderen på disse nidkjære debattantene er ganske høy.

En av disse to er St. Peter:

Nei, jeg bryr meg ikke om hva du gjør under dynen. Statistisk sett er det visst ikke stort annet en soving uansett. Etter noen års samliv. Selv om min mann og jeg er noe uenige i hvordan den statistikken skal tolkes.

Man kan nemlig underbygge et hvert standpunkt med statistikk. Og med sitater fra Bibelen. Utfordringen er å ikke misbruke noe av det.

Jeg ønsker meg tre ting;

1 fred i verden (egentlig står det en skinnveske fra Hermes på førsteplass, men det virket så politisk ukorrekt),
2 utrydding av all PMS og
3 skap som bare inneholder klær, sko og vesker. Ingen mennesker, altså.

Skap er ofte trange, og selv om mitt er ganske stort, hadde det ikke blitt mye plass til kjoler hvis Hareide eller andre skulle brukt plassen i hjørnet. «Se til helvete å komme deg ut av skapet mitt!» måtte jeg sagt da.

Og det hadde selvsagt vært av hensyn til kjolene, men også til skaphomsen. For selv om jeg elsker klær, sko og vesker, er det ikke i skapet man finner den ekte kjærligheten.

Ugress

Våren har et ufortjent godt rykte. Antakelig kan den takke gamle smørsangere som åpenbart hadde et økonomisk motiv for å promotere denne årstiden. Får du godfølelsen av å høre «Når kastanjene blomstrer i Bygdø Alle»? Ikke jug, nå. Hva med «Våren» av Grieg? Litt gåsehud?

Til og med en hel farge har disse naive vår-entusiastene tatt kontroll over. De påstår at grønn er vårens farge. Jeg mener våren er støv- og sølefarget. «Håpet er lysegrønt!» sier de og skriker mellom linjene at vår er lik håp, ny start, blanke ark og fargestifter. Nei, tenk. Det nærmeste du kommer en ny start, er når du må ringe NAF fordi snøen du aldri gadd å måke bort fra bilen endelig har forsvunnet av seg selv.

Det er dessuten et hav av lysegrønne variasjoner. Og de fleste (om ikke alle) er direkte stygge; spygrønn, for eksempel. Lite håp i spygrønn, vil jeg påstå. Og hvem kler egentlig blekt eplegrønt? Ingen! Ikke engang en vegg kler grønt.

Takket være våren har også en av de styggeste blomstene på planeten fått et slags positivt image. Hestehoven blir rykket opp med roten - eller som oftest bare revet hodet av - og mottatt av mødre med tårer i øynene landet rundt. 

Jeg hadde nesten tårer i øynene selv de gangene jeg fikk en møkkete unge inn i huset med noe gult i neven. Jeg trodde selvsagt at ungen hadde en verkende, betent finger, men da det medisinske ikke lenger var et tema, forsto jeg at jeg ble nødt til å ha små hestehovhoder flytende i eggeglass i flere dager fremover. Små hoder med jord og usynlige innsektsegg midt på spisebordet. 

Hestehov er mer ugress enn blomst. Og det hjelper ikke at den har skaffet seg et fancy latinsk navn som de mest pompøse av oss går rundt og kaller den: «Hestehov? Du mener Tussilago farfara,» sa en gjøk til meg en gang. «Koko,» svarte jeg. 

Æsj, bæsj

Da jeg var yngre (for noen dager siden - ref Oscar-utdelingen), ønsket jeg at jeg var kjendis. Men etter å ha blitt litt mer moden, forstår jeg at det er flere ulemper enn fordeler forbundet med å være berømt. 

Den åpenbare fordelen er at meningene dine blir tillagt mer vekt enn fru Hvemsomhelst og hr Gråogtreig, og hvis man for eksempel er prinsesse, kan man til og med regne med tv-dekning når man leser eventyr for små barn. I tillegg til å rett og slett ha makt (jo, man har makt når man bare kan åpne kjeften og bli sitert), så er det jo sponsingen, selvsagt. Ingen kunst å se bra ut på den røde løperen når designerne kappes om å gi deg en kjole.

Men ulempene er enorme - selv i et land som har ca 10.000 kjendiser pr paparazzi (hvis man regner med Ø-kjendiser fra samtige realityserier). 

Særlig belastende er det å være kjendis hvis man er skikonge eller bare konge. I dag har hele Norge fått vite at Petter Northug jr. har rennemage, og for et par år siden fikk Harald (kongen) sine mest private deler skissert og teoretisk dissekert i beste sendetid. 

Kongen hadde riktignok sagt at han ville ha åpenhet om sykdommen sin, men mente han virkelig at medisinske eksperter skulle stå i kø med laserpennene sine og vise hele landet hvor i tissen hans problemet lå? Jeg tror ikke det. Men når det først skjedde, tror jeg han bare sa «ja, ja». Han er ikke en som hisser seg opp, han der, tror jeg. Ingen som er troende til å gå med boblejakke kjøpt på EPA i 1978 er særlig hissige. Det kan man se på dem.

Heldigvis er kongen frisk nå, og jeg tipper skikongen får orden på tarmene sine ganske snart. Hvis ikke, vil jeg helst ikke høre om det. Jeg er nemlig dessverre utstyrt med en livaktig fantasi og et rikt indre liv; antakelig kommer jeg til å drømme om Petter jr i natt. Og det kommer ikke til å bli særlig erotisk.

Som ikke-kjendis og en helt vanlig leser/seer vil jeg gjerne få be om litt diskresjon. Kjære nyhetsredaktører; jeg har invitert dere inn i stuen min, og jeg forventer at dere beholder folkeskikken. Jeg setter pris på at dere kler dere pent og at dere har gredd dere, men gi meg et par sekunders varsel før dere bomber meg med private helseopplysninger på folk jeg ikke kjenner. 

Det skal jo ikke være nødvendig å lukke øynene og putte fingrene i ørene mens jeg messer «LALALALALALA» allerede klokken 18.30 på en vanlig hverdag?

19 timer i Elverum

Jeg har vært i Elverum. Så vidt jeg kunne se var det ikke noe galt med Elverum. Jeg synes tvert i mot det så ut som byen har klart seg godt til tross for at både tyskere og Ole Paus har gjort sitt beste for å ødelegge for den. 

Hør Ole Paus' sang om Elverum her

De menneskene jeg traff på mitt 19 timer lange besøk i byen var også veldig trivelige, men når jeg tenker meg om så var det ikke så mange av dem som faktisk var fra byen. La meg igjen få understreke at jeg hadde det ordentlig fint i disse 19 timene. 

Og lærerikt; Jeg har lært at softis er mindre fetende enn annen is og at risikoen for bakterier er mye større hvis man velger kuleis når man skal kjøle seg ned en varm sommerdag. (Må innrømme at det er litt bittert å tenke på, for jeg har valgt kuleis fremfor softis i over tyve år etter at jeg leste en artikkel i en avis på Lillehammer der de advarte mot skumle bakterier i maskinene som lager den gode, myke isen.)

Hotellet vi bodde på kalte seg Thon Hotel Elverum. Det var derfor litt underlig at de reklamerte for Rica på serviettene i frokostrestauranten, men det føyde seg bare inn i rekken av snodige ting.

Og med «snodige ting» mener jeg ikke de fem ulike tekstilene og absolutt ikke-matchende fargene på rommene. Jeg kunne ha ment fargen på veggene, for jeg var helt fascinert av hvordan den slukte nesten alt lys, men det gjør jeg heller ikke. Det er jo ikke alle hotell som kan ha lys, skandinavisk designminimalisme - det ville fort blitt kjedelig. Eller kanskje ikke.

Nei, det snodigste på vårt rom var plasseringen av buksepressen. Nå hadde ingen av oss behov for buksepresse, men hvis vi skulle hatt det, måtte vi trukket en treseters sofa frem på gulvet. Og for å få plass til det, måtte vi fjernet ett bord, to stoler og flyttet litt på to senger. 

Men trenger man en buksepresse, er det utrolig hva man er villig til å ommøblere, tenker jeg. Jeg er litt mer usikker på om man er villig til å ta på sofaen uten fullt ABC-utstyr. Man trenger nemlig ikke ha fulgt med på mange episoder av CSI for å forstå at hvis den sofaen kunne snakket, ville norsk pornolovgivning bedt den holde kjeft.

Jeg er også nokså sikker på at den forebyggende branntjenesten kunne brukt rommet til skrekk og advarsel. Samtlige lamper hadde fått ny lysbryter montert på lampeledningen, fordi den opprinnelige bryteren var trykket inn i selve lampen. Trodde jeg. Og endte med å sette fingeren fast inne i lampen. Knotten var ikke inni det hullet, i alle fall. 

Nattbordslampen på min side av sengen hadde en lysbryter som hadde løsnet litt fra ledningen sin, men jeg lever ennå, så det var ikke så veldig alvorlig. Jeg var mer skeptisk til den skjøteledningen som gikk fra den ene enden av rommet, via en fisk (en sånn som man kan feste flere kontakter i) og til TV’n (der det var full snøstorm på samtlige kanaler). Ledningshelvete var lagt oppå gardinbrettet, så da jeg ville stenge ute utsikten, falt hele greia ned.

Her er utsikten:

Men hotellopplevelsen var verdt pengene; vi hadde nemlig også med sønn og hund, og fordi hunder og røykere blir behandlet likt, måtte hund og hundepasser bo på røykerom. Der var det for sikkerhets skyld også teppe på gulvet. Røyklukten hadde ikke mulighet til å unnslippe. Selv ikke etter at jeg hadde sprayet en hel flaske Elnett hårspray rundt i krokene.  

Og hva førte dette til? Jo, gjeldsarvingen hadde ikke vært hjemme i mer enn fem minutter da han tok frem Jif, håndklepapir og støvsuger for å rengjøre rommet sitt. Tror vi rett og slett fikk vaksinert ham for møkk, jeg. 

Ikke mas, det finnes smartere løsninger

I dag har vi slukket julelysene. Rettere sagt har min mann tatt ut kontaktene og pirket løs tapen som holdt dem oppe slik at de skulle markere verandarekkverket i den søte juletiden. 

Noen vil kanskje påstå at det var litt i seneste laget å fjerne julelys, men da vil jeg minne om at enkelte påstår at julen varer helt til påske. Jeg mener ikke det, men så forventer jeg jo også en helt annen grad av effektivitet. 

Selv om jeg er forholdsvis streng på enkelte huslige områder (som bretting av tøy og plastposer) kan ingen anklage meg for å mase på andre. Mener jeg. 

Filosofien min er at hvis man må si ting mer enn to ganger, får man enten gjøre det selv eller slutte å mase. Gi faen, med andre ord. Listen over hva jeg gir faen i er nå ett punkt kortere, for julelysene sto nemlig som nummer én på to do-listen. Rutineoppgaver som å skifte lyspærer, gå ut med søppel og lufting av bikkja står ikke på listen og er definert ut av min portefølje (av meg). Det går dessuten helt av seg selv. 

Vi samarbeider godt, synes jeg. Han bestemmer de store tingene, jeg bestemmer de små tingene og fordi jeg bare får bestemme de små tingene, får jeg også bestemme hva som skal være store og små ting. Noen ganger er han ikke enig i hva som er stort og smått, men da har jeg mine metoder; 

For mange år siden, var det store temaet hvorvidt vi skulle ta oss råd til skyvedører i gangen. Han mente at det kunne vente, jeg mente det burde vært på plass da vi flyttet inn. Jeg mente at vi i alle fall kunne finne ut hvor mye det kostet og det kunne han umulig være uenig i - hele argumentasjonen hans var jo basert på at det var for dyrt.

Da vi hadde fått prisen, var det bare for meg å vente. En morgen snappet jeg opp at han skulle inn i et utrolig, sinnsykt viktig møte klokken tolv. Klokken to minutter på tolv ringte jeg og snakket om vær og vind. 

Han er godt oppdratt, så det er sjelden han ber folk om å holde kjeft. Særlig ikke meg. Da han for tredje gang hadde antydet at han måtte legge på, sa jeg «Du, jeg ringer og bestiller garderoben, jeg. Elsker deg! Ha det!» Og vips hadde han en helg foran seg med montering av skyvedører. Heldigvis var han enig i at det ble fint, og jeg skrøt selvsagt veldig.

En annen strategi er å få ham til å tro at det er han som kommer på de gode ideene. De som vil ha oppskriften på det, får ringe meg. Det koster i så fall 32,50 pr minutt og er patentbeskyttet. Jeg trenger nemlig å finansiere utbygging av et bad han foreløpig ikke vet at han trenger.

Julen er forresten ikke helt over. Brenning av juletreet gjenstår. Det må gjøres mens det er snø, så det haster litt. For et par år siden ble den tradisjonelle juletrekremasjonen dokumentert: 

Juletreet ble grundig dynket med bensin som opprinnelig var innkjøpt til motorsagen, og på det første bildet kan man se et uskydig, intetanende tre og en mann med en tent fystikk. På det andre bildet har treet tatt fyr og man kan se mannens fot i det han flykter, og på det siste bildet er flammene ca åtte ganger høyere enn treet, og man kan tydelig se at flammene danner en demon. 

Heldigvis hadde vi både hvitløk, kors og en lege til stede. Pluss meg. Og jeg skal nok få overtalt en og annen demon til å returnere dit han kom fra også. Han kommer til å se frem til reisen.

I morgen skal jeg puste med magen

Sånn omtrent en gang om dagen prøver jeg å få sneket inn et par yogaøvelser. Siden jeg aldri har skjønt helt hvordan man skal puste samtidig som man konsentrerer seg om øvelsene, får kroppen min sannsynligvis ikke stort ut av det, men jeg kan si at jeg «jo, da, jeg driver nå litt med yoga». 

Og i den grad noen blir imponert av det, er det jo bra for mitt image i det minste. Den eneste som lider under mine krampaktige forsøk på å stå i ro på ett ben mens det andre er slynget rundt det jeg står på og armene er en eneste knute, er bikkja. Han smetter inn under spisebordet, åpenbart engstelig for at jeg skal tippe og falle i hodet på ham. Han er smartere enn han ser ut som.

Jeg håper jo at dette med yoga og meditasjon en dag skal bli en del av min hverdag, for jeg har sett hva det gjør for andre. De jeg kjenner som driver med dette, er både tynne, sunne, smarte og strukturerte. Så jeg prøver. En gang prøvde jeg veldig hardt; etter en smule press fra min eldste sønn meldte jeg meg på kurs hos Art of Living.

La meg bare si det med en gang: Dette er det noe i (i tilfelle jeg skulle slumpe til å bli sarkastisk senere).

Art of Livings øverste leder er en fin fyr som heter Sri Sri Ravi Shankar. Han virker som et godt og ganske morsomt menneske. Jeg abonnerer på oppdateringene hans på Facebook og det er mye «du er god nok som du er» og «du er nydelig på innsiden», men hør her:

You are endowed with certain naughtiness as a child. Keep it alive. Humour will grease all tough situations. One who has humour can sail through any conflict. Humour is the buffer that saves you from humiliation. If you refuse to be humiliated, you become invincible.

Og det kan man jo ikke være uenig i. 

Pustekurset var det alle rundt meg mente var det som skulle til for at tensjonshodepinen og diverse andre uregelmessigheter de har opplevd fra meg opp gjennom årene skulle forsvinne. (Jeg må understreke at det etter min mening ikke er en overdrevet reaksjon å rive ut alt innholdet i skapet til begge mine barn når man ikke kan telle kantene på t-skjortene, men det tok de svært ille opp. Pysene.)

Kurset gikk over fire dager, og vi var bare fire deltakere. Bra for oss, dumt for alle som ikke benyttet sjansen til å møte et av de godeste (kan man si det?) menneskene som vandrer rundt på jorden; kurslederen Shakila. Hun lærte oss pusteteknikker og avslapningsøvelser og fikk oss til å forstå hva som var viktig. For eksempel: «vi er forskjellige alle sammen, men det er helt greit» og «ikke ‘prøv’ å gjør noe; gjør det».

To av de fire deltakerne var altså min mann og meg. Han ble med utelukkende for å støtte meg, vel vitende om at jeg hadde skippet hele greia hvis jeg måtte slepe meg dit alene. Snakk om offer. Hele opplegget var jo en slags antitese til den mannen. 

Her måtte han for det første bruke fredag og mandag ettermiddag og hele helgen til å puste. Etter årevis med karatetrening, mener han at han kunne puste fra før, og det er nok riktig, for han er det mest avbalanserte mennesket som finnes. Jeg mistenker at han synes dette var på grensen til prinsessens engleskole. Han (og vi andre) måtte ligge på gulvet og høre på at noen snakket om ro (noe som selvsagt fikk ham til å sovne ... la meg si det slik; støyende ... umiddelbart). Og han måtte stå rett opp og ned å late som han var en kokospalme. 

Akkurat den kokospalmeøvelsen hadde jeg også problemer med. Shakila ville ha oss til å tenke på at palmen ga skygge, næring og ved, mens alt jeg tenkte på var at kokosnøtter faktisk dreper ca 150 mennesker hvert år. De er farligere enn slagbjørner, med andre ord.

For min del skulle det dessverre mer enn fire dager til for å venne meg av med å puste med den øverste delen av lungene, men jeg jobber med saken.

I morgen skal jeg starte dagen med en masse yogaøvelser og så skal jeg puste. Med magen. Men det er ikke lett å puste med magen når man for det første har tilbragt hele barndommen med å bli indoktrinert med at det er lungene man puster med og hele resten av livet med å prøve å holde magen inne. Det der med å holde magen inne er jeg forresten ferdig med. Det er en svært destruktiv del av det å være voksen.

Og som Sri Sri Ravi Shankar sier: 

All those who are grown up physically, but want to be a child again, or think you are one, just go for it! Don't worry about what others think about you. If the world calls us crazy, let them say, but you be happy. Be in the present and be natural. What is most important in the world is innocence along with intelligence.