Ugress

Våren har et ufortjent godt rykte. Antakelig kan den takke gamle smørsangere som åpenbart hadde et økonomisk motiv for å promotere denne årstiden. Får du godfølelsen av å høre «Når kastanjene blomstrer i Bygdø Alle»? Ikke jug, nå. Hva med «Våren» av Grieg? Litt gåsehud?

Til og med en hel farge har disse naive vår-entusiastene tatt kontroll over. De påstår at grønn er vårens farge. Jeg mener våren er støv- og sølefarget. «Håpet er lysegrønt!» sier de og skriker mellom linjene at vår er lik håp, ny start, blanke ark og fargestifter. Nei, tenk. Det nærmeste du kommer en ny start, er når du må ringe NAF fordi snøen du aldri gadd å måke bort fra bilen endelig har forsvunnet av seg selv.

Det er dessuten et hav av lysegrønne variasjoner. Og de fleste (om ikke alle) er direkte stygge; spygrønn, for eksempel. Lite håp i spygrønn, vil jeg påstå. Og hvem kler egentlig blekt eplegrønt? Ingen! Ikke engang en vegg kler grønt.

Takket være våren har også en av de styggeste blomstene på planeten fått et slags positivt image. Hestehoven blir rykket opp med roten - eller som oftest bare revet hodet av - og mottatt av mødre med tårer i øynene landet rundt. 

Jeg hadde nesten tårer i øynene selv de gangene jeg fikk en møkkete unge inn i huset med noe gult i neven. Jeg trodde selvsagt at ungen hadde en verkende, betent finger, men da det medisinske ikke lenger var et tema, forsto jeg at jeg ble nødt til å ha små hestehovhoder flytende i eggeglass i flere dager fremover. Små hoder med jord og usynlige innsektsegg midt på spisebordet. 

Hestehov er mer ugress enn blomst. Og det hjelper ikke at den har skaffet seg et fancy latinsk navn som de mest pompøse av oss går rundt og kaller den: «Hestehov? Du mener Tussilago farfara,» sa en gjøk til meg en gang. «Koko,» svarte jeg.