Tikk, takk

Tid er et relativt begrep. I alle fall hvis man ser bort fra timer og minutter, dager, måneder og andre mer målbare størrelser.

Tiden kan gå fort. For min del skjer det om natten. Vips, så er klokken 5.50 og jeg kunne sverget på at det akkurat var midnatt.

Tiden kan selvfølgelig også gå sakte. Det vet alle som har vært barn på julaften. Familien min synes at tiden går svært sakte på flyplasser, og de mener at jeg har ansvaret. Jeg tar nemlig høyde for minst to lange trafikkulykke-køer på vei til Gardermoen, og er derfor alltid ute i svært god tid.

God tid og dårlig tid, er heller ikke eksakte begrep, og «dårlig tid» oppfattes normalt som mer ubehagelig enn "god tid".

Noen har alltid dårlig tid. Det skyldes sjelden mengden av arbeidsoppgaver. De som alltid har dårlig tid, ønsker enten å pynte seg med at de er superviktige eller så har særdeles dårlige evner til å organisere seg. Men her finnes det hederlige unntak.

Tiden kan til og med stå stille. Det er kan være veldig fint og VELDIG dårlig; Veldig fint når du er så oppslukt av det du gjør at du ikke har begrep om tid, og dårlig hvis du for eksempel befinner deg horisontalt i løse luften inne på smoothieXchange på Frogner iført høye sko, trang, hvit bukse, en altfor utringet topp og oppslått paraply.

Jeg rakk å tenke en hel del mens jeg lå der og svevde; «Lurer på om puppen min kommer til å falle ut av denne idiotiske toppen», «Note to self: husk å le når du lander selv om du brekker noe», «Hvis moren min hadde vært her nå, hadde hun sagt at når jeg er så dum å gå med semskede, lyselilla sko med stiletthæler og skinnsåler i regnvær, kunne jeg takket meg selv» og «Jeg er tørst, nå må jeg da snart lande» - blant annet.

Det er imidlertid først når tiden begynner å gå baklengs, det blir oppsiktsvekkende.

Under foreldremøtene i barnehagen gikk tiden baklengs samtidig som jeg ble flere måneder eldre. Man skulle nesten tro at sånt ikke kunne skje.

Hvert foreldremøte var en lidelse i afrikanske trommer og sanghefter. Den 23-årige avdelingslederen insisterte på å synge gjennom samtlige sanger i sangheftet, og hun akkompagnerte seg selv med en tamburin og en «helt ekte tromme» kjæresten hadde kjøpt til henne i Afrika.

Det var nok mer sannsynlig at trommen var laget av en helt ekte heksedoktor og at trommeskinnet var ryggen til en av pasientene hans enn at hun hadde kjæreste.

Mine foreldrekolleger var pent oppdratte mennesker, så de - og jeg - ble sittende mens hun sang «Og Torkild er her, Jens-Petrus er her, og takk og lov for at Kari er her» i tillegg til 23 andre håpløst barnslige sanger hvorav to var på et språk som kunne vært fra samme land som trommen hennes. Noen av de mest høflige prøvde å synge med når jentungen oppfordret til det, men jeg tror egentlig hun ville ha scenen for seg selv.

Vår yngste sønn var – og er – et fremmelig barn. Da han var en uke gammel gliste han tannløst til unge sykepleiere med langt lyst hår, og latet som han var et uinteressert spedbarn når de eldre sykepleierne med kort hår kom for å se til meg som var innlagt med dobbeltsidig lungeemboli (jeg ble lagt på geriatrisk avdeling, så samtlige ansatte var sulteforet på babyer. Selvsagt brukte jeg ham skamløst for at noe av oppmerksomheten skulle komme meg til gode.)

Han fikk sin første kjæreste før han hadde vært to uker i barnehagen. Da var han 17 måneder og kunne ikke engang gå.

Forklaringen på den noe sene utvikingen, var at han hadde brukt det meste av sin intellektuelle kapasitet på å få sin eldre bror til å hente ting til seg. Og da var det å kunne gå oppreist kontraproduktivt, mente han.

Etter å ha oppdaget at det var bedre å løpe etter jentene enn å krabbe etter dem, reiste han seg opp og begynte å gå. Dagen etter løp han.

Hans første hele grammatisk og faktisk korrekte setning var «Når jeg hopper fra en stol, blør jeg neseblod». Han var som et trekkpapir for jenter som likte de tøffe gutta.

Vi ble kalt inn til bekymringssamtale med den sangglade 23-åringen to ganger i løpet av barnehagetiden. Til det første møtet møtte min mann. Den unge avdelingslederen var bekymret fordi vår sønn virket så frustrert når de skulle synge og leke pekeleker. Hun lurte på om det var «ting i hjemmet» som kunne være årsaken til denne frustrasjonen. Min mann undertrykte trangen til å si «Nei, jeg pleier jo alltid å lukke døren når jeg banker kona» og sa i stedet at hun kanskje kunne vurdere å gi ham andre utfordringer enn å se etter den røde ballen som uansett alltid lå på samme sted.

Tema for den andre samtalen var vår sønns noe fleksible forhold til begrepet kjæreste. 5-åringen hadde nemlig skaffet seg to kjærester. Han hadde beholdt den opprinnelige, men siden en annen søt, liten jente hadde bedt så yndig om å få være kjæreste med ham, hadde han sagt ja. Dette hadde han ikke informert førstekjæresten om. Men han hadde vært i god tro;

Han var glad i jenter, og jenter var glade i ham, og han så ingen grunn til å lage unødige problemer. Resultatet han med sine fem års livserfaring ikke kunne forutse, var selvsagt at begge de to små pikebarna ble sure og at samtlige av gutta ble grinete fordi han la beslag på de to beste damene. På toppen av det hele, kunne avdelingslederen fortelle, hadde barna nesten kysset i sandkassen. Det ble oppstandelse og forslag om å skille dem fysisk. Vi valgte å ta en prat med den unge don Juan. Etter det gikk det helt fint og han sa opp kjæreste nummer to uten særlig sentimentalitet.

Noen ganger kan man oppleve at tiden har stått stille, selv om man trodde den hadde gått.

Vårt nylig avlagte 25-årsjubileum for russen hadde den effekten. Vi var rørende enige om at vi ikke var en dag eldre enn da vi løp rundt og dummet oss ut i Porsgrunns gater i 1987. De som var BFF’s (best friends forever) den gang, fant tonen umiddelbart selv om de i løpet av de siste 25 år bare hadde chattet litt på Face og knapt nok det.

Vi snakket om at vi ikke hadde forandret oss NOE, mens vi flirte av at alle russebildene viste jenter med mørkt permanentkrøllet hår og gutter med … hår. Ingen reflekterte over at det ikke var en permanentkrølle så langt øye kunne se fra der vi satt.

Jeg innså dessuten i et lite glimt av selvinnsikt at vi som var på dansegulvet den kvelden danset disco på akkurat samme, pinlige måten som jeg opplevde at mine foreldre gjorde da jeg var på samme alder som mine barn er nå.

Ikke bare danset vi, men vi mimet etter sangtekster også. Som vi bare husket deler av.

Det var selsomt. Men vi var på samme nivå alle sammen og ungene våre får aldri vite hvordan vi så ut der vi snurret rundt (sånn at ingen skulle oppdage hvor lite av sangtekstene vi egentlig husket) og mente vi var på toppen av næringskjeden.

Russejubileet varte i syv timer, og det var mist syv timer for lite. Det er sjelelig balsam for folk på 43 (pluss, minus ett år) å få lov til å føle seg som de var 18 igjen.

Men så ble det lagt ut bilder på Facebook og da fikk til og med jeg som ikke drikker noe som antakelig likner på fylleangst. Vi er ikke 18 lenger. Definitivt ikke. Vi er snart middelaldrende.

Og i følge bildet, har jeg har fått lilla hår. Det skremte meg sånn at jeg ikke har turt å se meg i speilet siden. Inntil videre lever jeg i håp om at det var spesielle lysforhold.

Tiden har utvilsomt gått mye fortere enn jeg har trodd, og det er ingen grunn til å tro at den stopper. Det alternativet hadde dessuten vært fryktelig.