Testamentet

Helt uforberedt ble jeg sittende å se på de siste minuttene av programmet «Mellom liv og død» på NRK 2 i kveld (jeg var forberedt på Criminal Minds). Det er ett eller annet som tiltrekker meg ved slike program. Litt morbid og fryktelig trist. Hadde det ikke vært for omdømmet mitt internt i familien, hadde jeg sett alt jeg kom over i sjangeren «lett sosialporno»; Unge mødre og pinlige sykdommer; jeg kan fascineres av mye rart.

Dette programmet med pinlige sykdommer skulle jeg gjerne sett, forresten. Etter å ha alfabetisert mine egne plager i en mail til alle mine kolleger, er det ikke mye ved meg som ikke er eksponert. Jeg klarte å få én eller flere diagnoser på alle bokstavene utenom X og W. Bakgrunnen for den mailen står ikke helt klart for meg. «Oversharing» burde kanskje stått på listen. Men det er vel strengt tatt bare en lidelse for de som er rundt meg.

Tilbake til programmet om liv og død. Det handlet om pårørende til mennesker som hadde vært utsatt for alvorlige ulykker - i alle fall gjorde de siste ti minuttene av programmet det - og én familie valgte å slå av respiratoren etter at legen sa at pasienten i beste fall kom til å leve resten av livet som grønnsak.

Som vanlig når jeg blir minnet om at jeg ikke kommer til å være tynn, ung og pen resten av livet (konstant, og med andre ord har det vart en stund), passet jeg på å formidle til mine kjære hva jeg ville foretrukket hvis de noen gang må leke Gud med mitt liv. Tidligere har jeg fortalt dem at jeg vil ha den absolutt billigste kisten og at jeg helst ser at hele seremonien blir så rimelig som mulig. 

Gravsteinen må bare være tung nok til at den ikke blir kostet bort sammen med grusen om våren og stor nok til at det kan stå «Her hviler Birgitte. Endelig tynn nok». Jeg setter også pris på om jeg kan kremeres, ettersom jeg ikke liker små dyr som spiser lik.

Smykkene mine kan gis bort til mine svigerdøtre hvis jeg liker dem. Sannsynligvis kommer det ikke til å skje. I så fall kan de enten selges eller ligge der i påvente av barnebarn.

«Husk at du må slå av strømmen hvis jeg likevel bare kan konkurrere med frukt og grønt,» sa jeg til min mann som satt fordypet i en presentasjon om fisk. Eller kunnskap. Eller en underlig kombinasjon av begge deler. Han så på meg og lurte åpenbart på om det var en kontakt han kunne trekke ut allerede i kveld. Jeg forklarte ham bakgrunnen og han lovet å tenke på det.

«Og husk at jeg heller ikke vil være en belastning for deg og barna,» hadde jeg tenkt å legge til, men for en gangs skyld tenkte jeg før jeg snakket.

Hvis han tok meg på ordet, kunne jeg risikert avlivning der og da.