Bø!

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive om kaker jeg har møtt og sjokolader jeg har spist, men da begynte jeg å tenke på vekten min, også ble jeg litt deprimert.

Så - jeg valgte i stedet å se positivt på verden. Noen har sagt at det skal hjelpe på humøret, og hvis det er riktig, kommer jeg til å finne det ut mot slutten av dette innlegget.

Da jeg feiret min 41. bursdag holdt min mann en tale til meg. Han sa blant annet at jeg ble penere med årene. For våre gjester hørtes det sikkert sjarmerende ut, men jeg visste hva som kom; «Hvis det er noen her som ikke tror meg, kan dere når som helst få se konfirmasjonsbildene hennes».

Takk skal du faen meg ha.

Talen var pen. Bildene er grusomme.

De er faktisk så fæle at mine foreldre aldri bestilte et bilde til å ha på veggen, og så fæle at mappen med de små bildene fotografen tok ble lagt nederst i en skuff. Men av en eller annen grunn mente mine kjære foreldre at jeg burde pakke mappen med meg da jeg flyttet for meg selv. Jeg forstår at de ikke ville ha den i huset (dårlig karma). Det jeg ikke forstår er at de ikke bare pælmet hele greia. Ingen hadde savnet den. Særlig ikke jeg.

Nå kunne jeg selvsagt ha kastet bildene selv, men siden de alltid har ligget på bunnen av en kasse, eksisterer de fremdeles. Dessuten stolte jeg ikke nok på renovasjonsetaten - bildene kunne kommet i gale hender og brukt til utpressing. Å brenne dem ville ført til store miljøskader. Trust me.

Da jeg var 15 var jeg kvisete, blek og nærsynt (det er jeg fremdeles, men nå har jeg fått riktige briller, så på gode dager kan man se at jeg har øyne) - jeg hadde permanentkrøller og var så tynn at moren min insisterte på at BH med innlegg for at bunaden skulle sitte uten at jeg skulle se konkav ut.

Her er bildene, og hvis du klarer å se på dem, vil du legge merke til at jeg på det ene står foran et vindu og liksom speider ut mot fremtiden min. Vinduet var av plast og det hang i to fiskesnører. Boken jeg holder, får vi tro var en Bibel. Det kan til og med ha vært min egen, for jeg hadde tendenser til dyp religiøsitet den gang.

Det er min eldste sønn som har scannet inn bildene. Da han fikk bildemappen, holdt han på å le seg ihjel. Nå er han veldig stille og jeg antar at det har gått opp for ham at det han lo av er ca 50 prosent av hans eget genmateriale.

Jeg er penere nå. (Takk til Krogh optikk, Oslo Hudpleie, Nuskin, Brun og Blid og frisøren min, Leo.) Men det sier jo ikke stort, for da jeg var 15 kunne jeg virkelig skremt fanden så han hadde pepet og ropt på sin mor.

Hjalp det på humøret å tenke på at jeg har blitt penere med årene? Nei. Men dette hjalp; Jeg ba min mann lukke øynene og da han åpnet dem holdt jeg det ene bildet (der jeg sitter med hendene i fanget) rett foran ham. Han skvatt en halvmeter bakover.

Og hvis ikke det er girl power, så vet ikke jeg.