Tankens kraft

Det er fredag før påske og klokken er fem minutter før polet stenger. Vi er akkurat ferdige med å bestemme 1) hvor flertallet i familien skal i påsken og 2) hva vi må handle. Nå har min mann løpt ut av døren for å rekke det omtalte polet (som er to minutter unna) og matbutikken som ligger vegg i vegg, og jeg sitter igjen og prøver å nå ham mentalt.

Med tankekraft, altså. (Han vet ikke noe om dette. Hvis han hadde visst det, hadde det jo ikke vært noe særlig til eksperiment og dessuten hadde han fått bekreftet sine mistanker om at jeg trengte hjelp. Av noen med lang utdannelse på psykologisk fakultet.)

Dette er et eksperiment, nemlig: Hvor godt tunet inn er vi to, og går det an å sende og motta tanker.

Jeg har ventet lenge på denne muligheten. Det måtte nemlig være noe jeg følte så sterkt for at tankene mine kunne sprenge seg ut av hjerneskallen min og inn i den enda tykkere skallen hans. Ikke det at han er tjukk i huet eller noe, men beinbygningen hans er svært solid.

Tanken jeg sender ut er: «KJØP FRUKTNØTT»

Det bør han klare. Særlig fordi jeg har jukset litt og skrev «Snop!!!» på lappen.

Fasiten kommer til å vise seg når han kommer hjem og jeg teller opp hvor mange sjokoladeplater han har kjøpt. Det bør være minimum én pr dag. Bare til meg.

I tillegg tenker jeg «KJØP SMASH OG BAMSEMUMS».

Men det har jeg ingen tro på at går. Menn har jo generelt problemer med å holde to tanker i hodet samtidig og hvem vet hva som kan skje når han åpner for å ta INN signaler.

Muligheten for at alt annet forsvinner ut, er jo faktisk ganske stor. Den sjansen må jeg bare ta. Det handler om å prioritere. Han finner sikkert noen som kan følge seg hjem.