"Gjør mot andre som du vil ..." og så videre

Akkurat nå tror jeg samtlige debattredaksjoner prøver å få tak i Trine Grung. De har nok allerede ryddet alle sendeflater, og jeg ser frem til en skikkelig likestillingsdebatt. Trine Grung står nemlig for et flott utspill i kjønnskampen i dagens utgave av Dagbladet.  (Jeg vil ikke kalle det et «spark under beltestedet», for det vil være å spille for mye på mannens skjøre deler.)

Trine Grung deler sine oppussingstips med Dagbladets lesere. Hun er nemlig i ferd med å pusse opp hele huset; «Hun tar rom for rom» som det står i overskriften.

Og hvordan gjør hun så det.

Jo: Hun mener man skal bruke tid. Man bør bo seg inn i et hus før man begynner å sage og male. Dessuten bør man få tak i profesjonelle både når det gjelder interiørekspertise og håndverkere, hvis man bare husker å hente inn anbud og sammenlikne priser. Én gang hadde Trine nemlig malt selv og det ble ikke særlig vellykket (det har jeg også prøvd, og jeg har samme erfaring – dessuten tar det så lang tid også er det så fryktelig sølete).

Hennes siste råd er å tenke praktisk. Og det er jo også kjempelurt, men så sier hun «Får du ikke partneren med deg? Det beste er bare å begynne, særlig menn er ikke så kjappe til å snu seg.»

Oj, oj, oj. Hetsing pågår. Er det ingen som blir littebittegranne opprørt? Ikke? Nei, dessverre. Bare jeg. Og knapt nok det.

For når kvinner snakker nedsettende om menn, er det liksom litt søtt. Hvis menn gjør det samme - altså mot kvinner - er det alltid en eller annen vonbroten kvinne som furter og mener seg tråkket på. Kan vi ikke forstå at vi ikke kommer en meter lenger ved å sutre? Ta igjen! Snu det andre kinnet til mens du fniser og pønsker ut en spydighet. Server den med et smil og plasser den helst under beltestedet. De tåler det. Hvis det blir gjort med kjærlighet.

Aller helst ville jeg hatt mer av godmodig hetsing av begge kjønn. Jeg heier på kjærlig uthenging av alle. Vennligsinnet hetsing er et tegn på åpenhet. Der graden av gjensidig, kjærlig hetsing er høy, er ondsinnet sladder nesten fraværende.

Hvis vi skal likestilles, må vi begynne med respekt. Og det er mye respekt i kreativ skittkasting. Hvis den altså er jevnt fordelt.

En av mine første sjefer – som jeg uten å nøle vil karakterisere som skallet - fortalte stolt at manglende hårmanke var et tegn på enorme mengder testosteron. «Så du napper, du eller?» spurte jeg og så i et glimt min korte karriere få en brå slutt, men etter å ha glodd på meg i et laaaangt sekund, begynte han heldigvis å le. Jeg var 24 år og lærte at det var mye morsommere ikke å bruke silkehansker.

Og jeg blir så glad når jeg møter likesinnede!

Følgende sms kom fra en kollega etter at jeg hadde vært tidenes mest dominerende linselus i et innslag fra et ministermøtet i Brussel: «Håret ditt ser mye gråere ut på TV enn i virkeligheten».

Han er verdt sin vekt i muffins, den guttevalpen.