19 timer i Elverum

Jeg har vært i Elverum. Så vidt jeg kunne se var det ikke noe galt med Elverum. Jeg synes tvert i mot det så ut som byen har klart seg godt til tross for at både tyskere og Ole Paus har gjort sitt beste for å ødelegge for den. 

Hør Ole Paus' sang om Elverum her

De menneskene jeg traff på mitt 19 timer lange besøk i byen var også veldig trivelige, men når jeg tenker meg om så var det ikke så mange av dem som faktisk var fra byen. La meg igjen få understreke at jeg hadde det ordentlig fint i disse 19 timene. 

Og lærerikt; Jeg har lært at softis er mindre fetende enn annen is og at risikoen for bakterier er mye større hvis man velger kuleis når man skal kjøle seg ned en varm sommerdag. (Må innrømme at det er litt bittert å tenke på, for jeg har valgt kuleis fremfor softis i over tyve år etter at jeg leste en artikkel i en avis på Lillehammer der de advarte mot skumle bakterier i maskinene som lager den gode, myke isen.)

Hotellet vi bodde på kalte seg Thon Hotel Elverum. Det var derfor litt underlig at de reklamerte for Rica på serviettene i frokostrestauranten, men det føyde seg bare inn i rekken av snodige ting.

Og med «snodige ting» mener jeg ikke de fem ulike tekstilene og absolutt ikke-matchende fargene på rommene. Jeg kunne ha ment fargen på veggene, for jeg var helt fascinert av hvordan den slukte nesten alt lys, men det gjør jeg heller ikke. Det er jo ikke alle hotell som kan ha lys, skandinavisk designminimalisme - det ville fort blitt kjedelig. Eller kanskje ikke.

Nei, det snodigste på vårt rom var plasseringen av buksepressen. Nå hadde ingen av oss behov for buksepresse, men hvis vi skulle hatt det, måtte vi trukket en treseters sofa frem på gulvet. Og for å få plass til det, måtte vi fjernet ett bord, to stoler og flyttet litt på to senger. 

Men trenger man en buksepresse, er det utrolig hva man er villig til å ommøblere, tenker jeg. Jeg er litt mer usikker på om man er villig til å ta på sofaen uten fullt ABC-utstyr. Man trenger nemlig ikke ha fulgt med på mange episoder av CSI for å forstå at hvis den sofaen kunne snakket, ville norsk pornolovgivning bedt den holde kjeft.

Jeg er også nokså sikker på at den forebyggende branntjenesten kunne brukt rommet til skrekk og advarsel. Samtlige lamper hadde fått ny lysbryter montert på lampeledningen, fordi den opprinnelige bryteren var trykket inn i selve lampen. Trodde jeg. Og endte med å sette fingeren fast inne i lampen. Knotten var ikke inni det hullet, i alle fall. 

Nattbordslampen på min side av sengen hadde en lysbryter som hadde løsnet litt fra ledningen sin, men jeg lever ennå, så det var ikke så veldig alvorlig. Jeg var mer skeptisk til den skjøteledningen som gikk fra den ene enden av rommet, via en fisk (en sånn som man kan feste flere kontakter i) og til TV’n (der det var full snøstorm på samtlige kanaler). Ledningshelvete var lagt oppå gardinbrettet, så da jeg ville stenge ute utsikten, falt hele greia ned.

Her er utsikten:

Men hotellopplevelsen var verdt pengene; vi hadde nemlig også med sønn og hund, og fordi hunder og røykere blir behandlet likt, måtte hund og hundepasser bo på røykerom. Der var det for sikkerhets skyld også teppe på gulvet. Røyklukten hadde ikke mulighet til å unnslippe. Selv ikke etter at jeg hadde sprayet en hel flaske Elnett hårspray rundt i krokene.  

Og hva førte dette til? Jo, gjeldsarvingen hadde ikke vært hjemme i mer enn fem minutter da han tok frem Jif, håndklepapir og støvsuger for å rengjøre rommet sitt. Tror vi rett og slett fikk vaksinert ham for møkk, jeg.