Den største gleden du kan ha, det er å gjøre andre glad

I går var det Valentinsdagen og jeg fikk gave; en penn. Min mann mente den var symbolsk, jeg spurte om han med den ville oppfordre meg til å skrive mer for hånd og mindre på Mac - noe som ville bety null blogging, og igjen; minimal uthenging av ham. Men han fremholdt at det var i beste mening, og jeg valgte å tro ham.

Han er i det hele tatt svært generøs. (For de av dere som har etterlyst heder: les siste setning et par ganger til. Det kan bli lenge til nesten gang. Galle ligger meg så mye nærmere.)

Tradisjonelle dager som bursdager, julaften og bryllupsdager er selvsagte gavedager, men de dagene handelsstanden har funnet opp, blir regelmessig hengt ut her i huset. Mors- og farsdag, Valentin og til dels Halloween blir gjennomskuet for det de er: Et patetisk forsøk på å tømme folks lommebøker. Ofte kommer jeg svært godt ut av dette, så det er ikke meg som surmuler mest over de kommersielle påfunnene. 

Mens barna var små var mest sannsynlig at jeg fikk noe på en morsdag, men i de siste årene har det vært knyttet mest spenning til Valentinsdagen. I år hadde han imidlertid begynt å gjenta sin normale nedrakking på St. Valentin samtidig som han sa at gaven jeg fikk i fjor gjaldt frem til 2021, så jeg hadde ingen forventninger. 

Morsdagsgaver har vært helt fraværende de siste årene, men de har lært meg en av de viktigste leksene i livet (nå, ja); Ha ALLTID en ønskeliste. Du vet aldri når den kan komme til nytte. Ønskelisten skal ikke skrives ned - den må være mer fleksibel enn det - men den må gjentas med jevne mellomrom og du må aldri la en anledning til å smette den naturlig inn i samtalen gå fra deg.

Hvis du ønsker deg en spesiell type ring - for eksempel en fra Ole Lynggaard med tre kuler - kan du ta det opp hver gang noen snakker om noen som heter Ole, hver gang noen nevner gull, diamanter eller smykker generelt eller kuler. Men unngå kuler som i «kreftkuler». Det blir usmakelig. Hvis det er OL det året du ønsker deg den, står jo mulighetene i kø (OL-ringer, ikke sant? Utfordringen her er å begrense seg.)

Gjør du det riktig vil det være så subtilt at giveren tror han har funnet på det selv og sannsynligheten for at du får en gave du inderlig vil ha, er større.

Det året jeg ikke hadde ønskeliste, fikk jeg en halvmeter lang lommelykt fra Maglite som «kan komme godt med hvis vi får innbruddstyver». Jeg hadde ærlig talt regnet med at det var han som skulle ta hånd om innbruddstyvene. Det å ha en stor og sterk mann ved min side, var faktisk det som gjorde at en landsens jente som meg tok sjansen på å flytte til storbyen. I Telemark, der jeg kommer fra, finnes det ikke noe som er skummelt - hvis man da ser bort fra ville bjørner og Sputnik. 

Helt siden jeg første gang møtte noen av vennene hans, har han på ett eller annet tidspunkt i samtalen med dem referert til meg som "en bondejente fra Telemark". Jeg aner virkelig ikke hvorfor og har spurt mange ganger. Jeg er fra den delen av Telemark som ofte blir referert til som "industriområdet Grenland" og visste ikke forskjell på en låve og et fjøs før under et intervju til jobben som informasjonssjef i Landbruksdepartementet. 

Etter den lille voksenopplæringen der jeg ble fortalt at fjøs inneholder dyr og låver er lagringsplass (jeg kan huske feil her) ble jeg spurt om hvilket ord jeg mente beskrev Lars Sponheim best. Hodet mitt ble brått fullt av ett eneste ord i forskjellige farger, størrelser og fonter og det var ikke mulig å komme unna uten å slippe ett av dem ut; "Pompøs" hørte jeg meg selv si. Og det var en lettelse. Jeg ble aldri invitert til intervju nummer to. 

Når jeg tenker tilbake hadde min kjære kanskje en grunn til å beskrive meg som bonde. Jeg understreker her at jeg har all mulig respekt for bønder - de er like hardt arbeidende som alle oss andre. Det er jeg sikker på. Men det er ikke til å komme fra at "bonde" i enkelte miljøer bringer frem andre assosiasjoner enn en som står tidlig opp og jobber så svetten siler året rundt. Når han kalte meg bonde, kan det ha vært et velment forsøk på å forklare at "hun er ikke helt på samme nett som oss som er fra Oslo". 

Rett etter at vi ble et par, skulle vi ta et glass vin (jeg drakk selvsagt appelsinjuice - nok et eksempel på min manglende urbanitet, kanskje) sammen med et annet par, i en bar på Solliplass. Jeg konverserte så godt jeg kunne og spurte hva den andre damen drev med. Hun svarte kort at hun jobbet i bar på Aker Brygge. Jeg var full av sympati med å jobbe til langt på natt med fulle kunder og hun svarte om mulig enda kortere at vi ikke snakket om barer, men om advokatfirmaet BA-HR. Det må jo ha vært flere enn meg som har misforstått det?

De aller beste gaveøyeblikkene er når du får noe du ikke visste at du burde satt på ønskelisten. Sånn som den gullpennen fra Mont Blanc jeg fikk i går.

I dag spurte jeg om jeg burde få gravert inn noe på den, og han foreslo «Gullkornbonden». Han glimter virkelig til en gang i blant.