En tornado på 92

Min mormor ble 92 år i dag. Hun er bitte liten, men veldig rask. Rask til bens og en jævel på kryssord. Nå har hun dessuten fått seg bærbar PC - kjekt å ha spesielt når TVNorge bestemte seg for kun å sende serien Glamour på nett.

Både barn, barnebarn og oldebarn kaller henne for Mor. Resten av verden kaller henne Tulla, men hun er døpt Margit. Problemet med det navnet var at en hel haug av søskenbarna hennes også het Margit, for i hennes familie fantes det en liste med navn som man plukket fra; eldste gutten het Ola, nest eldste noe annet også videre. Jentene tror jeg begynte på Astrid.

Mor ble født på Rjukan og en gang så hun Halie Selassie, og det kan hende hun danset med ham til og med, men det kan også ha vært Sam Eyde. Det begynner å bli noen år siden jeg hørte historiene. 

Da Mor ble 90 år var jeg toastmaster i bursdagen hennes. Jeg benyttet anledningen til å overlevere et par brodder. Hvis jeg hadde prøvd å gi dem til henne på tomannshånd, er jeg redd hun ville tatt det ille opp, men med 40 gjester som vitner måtte hun late som hun tok det som en spøk. «Brodder er for gamlinger,» sa hun bestemt da jeg året før fortalte at jeg var redd hun skulle skli på glattisen. 

Når Mor blir irritert går hun inn på kjøkkenet og begynner å nynne. Det har min mor - hennes datter - også alltid gjort, men ingen av dem vil innrømme at de gjør det. Derimot påpeker de det når den andre nynner. («Å, hør, nå er hun irritert!»)

Jeg kan ikke huske at Mor noen gang har vært irritert på meg - eller jo én gang. Da ble jeg sendt bort til kiosken for å kjøpe en avis hun kalte Verdens Gang. Jeg kom tilbake og sa at de ikke hadde den. Da hun kom tilbake med VG mente hun nok at jeg burde ha plukket opp den kunnskapen; jeg var tross alt 8-9 år.

Mor har alltid vært en energisk luring. Da min bror og jeg var på sommerferier hos henne og Far, fikk vi alltid frokost på sengen. Hun hadde sannsynligvis vært våken i flere timer allerede; middagen var forberedt, duker var rullet, klesvasken hengt opp - så sant det ikke var søndag eller helligdag - og sølvet skinte som nytt. 

Hun kom hviskende inn til meg med én loffskive med port salut og én med brunost der smøret var erstattet med honning. Verdens beste forkost og ekstra god ettersom hun lavt fortalte at jeg ikke måtte si det til NOEN, for det var bare meg som fikk en sånn godteri-frokost. Jeg var voksen før jeg skjønte at min lillebror hadde fått akkurat det samme. Han hadde gjennomskuet henne ganske tidlig.

Min 92 år gamle mormor hjelper de gamle i Sandefjord når hun har tid. Men hun er sjelden hjemme, for som regel bruker hun store deler av uken til å tråkke Norge rundt med et malingsspann. Det er en stor mulighet for at en del av de røde t’ene turistene følger er malt av henne og vennene hennes.

Det er ikke bare i Norge hun tråkker rundt. Et par ganger har hun vært i det litt ullne landet Syden og gått i fjellet. Jeg er ikke sikker på om det var i Syden-landet eller her hjemme at hun falt. Men dama er som sagt like kjapp i hodet som i kjeften, så i det hun falt fremover, grep hun tak i det første og beste. I alle fall det første. Som var bukselinningen på mannen som gikk foran henne. Hadde han bare hatt vett på å bruke belte, hadde han hatt litt ære igjen, men siden han ikke gjorde det, fikk hele reisefølget se rompa hans. Og Mor holdt på å le seg fillete.

På et annet fjell falt hun og brakk hun håndleddet. Hun fikk beskjed om at hun 1) var for gammel til å bli operert - så det leddet ville nok bli stivt for all fremtid og 2) hun kunne bare glemme å kjøre bil. Men det fant ikke Mor seg i. Hun kjempet mot overmakten når det gjaldt operasjon, men ikke søren om hun ville gi seg på bilkjøringen. Så hun trente. Hun gikk regelmessig til fysioterapeut og når hun ikke var der, satt hun og klemte på en liten gummiball. 

En gang jeg ringte, satt hun i bilen, og jeg sa bestyrtet at det måtte hun jo ikke finne på - for det hadde jo legen sagt. «Hi, hi,» sa Mor «jeg har trent. Nå har jeg kjørt ut og inn av garasjen i en uke, så nå skal jeg snart kjøre til hytta.»

Mor er likevel en dame som ser sine begrensninger. Da hun ble 85 bestemte hun seg for at det var slutt på å hoppe på trampoline. Jeg er 43 og ga meg med det for flere år siden.

Og her er det triste poenget; dama har jo beholdt de fleste gode genene selv. (Da hun var ung drev hun med skihopp og skyting, så hun har nok aldri vært helt A4.) Det eneste jeg har arvet er hennes interesse for høyhælte sko. Til en viss grad har døtrene hennes også fått et par supergener; min mor syklet for eksempel til fødeklinikken da veene begynte. Kanskje det er grunnen til min kroniske hodepine? Det kan jo ikke ha vært sunt verken for mor eller barn.

Mor kommer til å bli den sprekeste 100-åringen statsministeren noen gang har gratulert. Og jeg håper bare jeg orker å være der å se på.