Toppkarakter

Dagens happening har vært en tur til Tønsberg og et møte med en brannmann som sa at brannsikkerheten på hytta vår er forbilledlig. «Forbilledlig» må regnes som en god karakter. Og vel så det. 

Jeg har nesten ikke vært så stolt siden jeg leste karakterboken min i tredjeklasse på barneskolen; «Fortsett som du stevner,» sto det der. Gudskjelov gjorde jeg ikke det. Da hadde jeg for eksempel fremdeles gått i hjemmesydde skinnklær med frynser og lest Nancy Drew. Og ønsket meg et bokmerke til å ha i bibelen min.

«Forbilledlig» er en beskrivelse som ligger i motsatt ende av skalaen når min mann snakker om sine medtrafikanter. Det er absolutt ingen kjærlighet eller forståelse å spore når min kjære snakker om andre billister. 

Rart han ikke har lært, tenker jeg. En sommerdag da vi enda hadde barn i barnehage, brølte han forbi en sinke i et kryss, mens han ga uttrykk for sin misnøye med kommunister, tannløse og teite bilister som sørget for at han ikke nådde barnehagehenting med de sedvanlige 30 sekundenes margin. 

At bilisten han kjørte forbi hadde vinduene åpne (det var jo varmt) hadde jo ikke vært så farlig hadde det ikke vært for at min kjære kjørte åpen cabriolet, og sjåføren han kjørte forbi var husverten vår.

Jeg er ofte enig med min mann når han klager på andre bilister, men det hjelper jo ikke å kalle dem rottehjerner og ambøbetryner. De ligger foran oss okke som. Det som hjelper (har min mann funnet ut) er å ligge 20 centimeter bak støtfangeren deres.

Til dags dato har det ikke skjedd at ikke en forskremt pensjonist har blinket inn og parkert langs veiskulderen når vi er på vei til fjells. Min kjære som ellers er en fredelig og svært fornuftig mann, ler ondt og jeg er sikker på at fanden selv misunner ham den fryden han føler når han kjører forbi det skrukkete, skjelvende pensjonistnervevraket. 

De 10-20 første gangene prøvde jeg å få øyekontakt med gamlingene og formidle en slags unnskydning, men nå ser jeg bare stivt fremfor meg og gir f. Det skal visst være den enkleste veien til sjelefred; å gi f, altså. Mye raskere enn å meditere og ikke så slitsomt som enkelte yogaøvelser. 

Og apropos øvelser; jeg kan muligens takke kjørestilen hans for min flate mage. Det krever styrke å ikke slenge rundt i setet i enkelte av de svingene.

Jeg kan kanskje ha gitt inntrykk av at han kjører som en gris. Det er i så fall ikke en riktig beskrivelse. Han er en svært god sjåfør som kun har et par prikker i førerkortet. Og det kan skje den beste. Disse 50-sonene kommer ofte overraskende og noen ganger er de kamuflert bak bitte små tettsteder. Feigt, er det. Selv definerer han kjørestilen sin som passiv-aggressiv. Det er ikke lett å se at den er passiv.

Her er et dagsferskt eksempel på en bilist som  fikk "hainsduindihirnischisse!" slengt etter seg. Det er et banneord min mann plukket opp mens han jobbet i Sveits, og er visstnok et velment spørsmål om vedkommende har bæsjet på seg i hjernen sin. Bruk av utenlandske banneord er et sikkert tegn på at min sjåfør er i godt humør.

De gangene min mann har blitt foreviget langs veien, har det skjedd mens han har kjørt min bil hvilket medfører at brevet fra politiet kommer til meg. Og hver gang (vel, det kan være at det korrekte hadde vært å si «begge gangene» men man skal jo ikke sjekke en historie i stykker heller) har jeg ringt onkel (politi) - som merkelig nok alltid har vært en tante - og sagt at «det var nok ikke meg som kjørte». Tante politi svarer med en liten latter at «nei, det kan jeg vel egentlig se» og jeg oppgir navn og andre opplysninger på forbryteren. Sist gang stoppet hun meg og sa «det er greit, vi har opplysningene allerede». 

Det er ikke noe galt i å få en bitteliten bot nå og da. Eller jo - det er galt, men det er ikke det verste man kan gjøre. Alle har vel sitt. Og jeg mener at det å ringe politiet å si i fra om hvem det var som er rett adressat for innbetalingsblanketten må være greit, selv om vi har fellesøkonomi og det slik sett ikke hadde gjort noen forskjell. Men det mener ikke min mann. Han mener i dypt alvor at jeg har angitt ham. 

For en hårsårhet. Han skulle bare visst hva jeg sitter og skriver om ham nå. Men altså bortsett fra en hårsårhet man ikke skulle ventet av en skallet mann - unnskyld, kjære; en mann som barberer hodet annenhver dag - er han virkelig forbilledlig på de fleste andre områder. Jeg er bare litt omstendelig når jeg skal få det frem.