I morgen skal jeg puste med magen

Sånn omtrent en gang om dagen prøver jeg å få sneket inn et par yogaøvelser. Siden jeg aldri har skjønt helt hvordan man skal puste samtidig som man konsentrerer seg om øvelsene, får kroppen min sannsynligvis ikke stort ut av det, men jeg kan si at jeg «jo, da, jeg driver nå litt med yoga». 

Og i den grad noen blir imponert av det, er det jo bra for mitt image i det minste. Den eneste som lider under mine krampaktige forsøk på å stå i ro på ett ben mens det andre er slynget rundt det jeg står på og armene er en eneste knute, er bikkja. Han smetter inn under spisebordet, åpenbart engstelig for at jeg skal tippe og falle i hodet på ham. Han er smartere enn han ser ut som.

Jeg håper jo at dette med yoga og meditasjon en dag skal bli en del av min hverdag, for jeg har sett hva det gjør for andre. De jeg kjenner som driver med dette, er både tynne, sunne, smarte og strukturerte. Så jeg prøver. En gang prøvde jeg veldig hardt; etter en smule press fra min eldste sønn meldte jeg meg på kurs hos Art of Living.

La meg bare si det med en gang: Dette er det noe i (i tilfelle jeg skulle slumpe til å bli sarkastisk senere).

Art of Livings øverste leder er en fin fyr som heter Sri Sri Ravi Shankar. Han virker som et godt og ganske morsomt menneske. Jeg abonnerer på oppdateringene hans på Facebook og det er mye «du er god nok som du er» og «du er nydelig på innsiden», men hør her:

You are endowed with certain naughtiness as a child. Keep it alive. Humour will grease all tough situations. One who has humour can sail through any conflict. Humour is the buffer that saves you from humiliation. If you refuse to be humiliated, you become invincible.

Og det kan man jo ikke være uenig i. 

Pustekurset var det alle rundt meg mente var det som skulle til for at tensjonshodepinen og diverse andre uregelmessigheter de har opplevd fra meg opp gjennom årene skulle forsvinne. (Jeg må understreke at det etter min mening ikke er en overdrevet reaksjon å rive ut alt innholdet i skapet til begge mine barn når man ikke kan telle kantene på t-skjortene, men det tok de svært ille opp. Pysene.)

Kurset gikk over fire dager, og vi var bare fire deltakere. Bra for oss, dumt for alle som ikke benyttet sjansen til å møte et av de godeste (kan man si det?) menneskene som vandrer rundt på jorden; kurslederen Shakila. Hun lærte oss pusteteknikker og avslapningsøvelser og fikk oss til å forstå hva som var viktig. For eksempel: «vi er forskjellige alle sammen, men det er helt greit» og «ikke ‘prøv’ å gjør noe; gjør det».

To av de fire deltakerne var altså min mann og meg. Han ble med utelukkende for å støtte meg, vel vitende om at jeg hadde skippet hele greia hvis jeg måtte slepe meg dit alene. Snakk om offer. Hele opplegget var jo en slags antitese til den mannen. 

Her måtte han for det første bruke fredag og mandag ettermiddag og hele helgen til å puste. Etter årevis med karatetrening, mener han at han kunne puste fra før, og det er nok riktig, for han er det mest avbalanserte mennesket som finnes. Jeg mistenker at han synes dette var på grensen til prinsessens engleskole. Han (og vi andre) måtte ligge på gulvet og høre på at noen snakket om ro (noe som selvsagt fikk ham til å sovne ... la meg si det slik; støyende ... umiddelbart). Og han måtte stå rett opp og ned å late som han var en kokospalme. 

Akkurat den kokospalmeøvelsen hadde jeg også problemer med. Shakila ville ha oss til å tenke på at palmen ga skygge, næring og ved, mens alt jeg tenkte på var at kokosnøtter faktisk dreper ca 150 mennesker hvert år. De er farligere enn slagbjørner, med andre ord.

For min del skulle det dessverre mer enn fire dager til for å venne meg av med å puste med den øverste delen av lungene, men jeg jobber med saken.

I morgen skal jeg starte dagen med en masse yogaøvelser og så skal jeg puste. Med magen. Men det er ikke lett å puste med magen når man for det første har tilbragt hele barndommen med å bli indoktrinert med at det er lungene man puster med og hele resten av livet med å prøve å holde magen inne. Det der med å holde magen inne er jeg forresten ferdig med. Det er en svært destruktiv del av det å være voksen.

Og som Sri Sri Ravi Shankar sier: 

All those who are grown up physically, but want to be a child again, or think you are one, just go for it! Don't worry about what others think about you. If the world calls us crazy, let them say, but you be happy. Be in the present and be natural. What is most important in the world is innocence along with intelligence.